Det er ikke lett å samle seg til å skrive. Livet har budt meg mange praktiske oppgaver de siste ukene.
I august døde min farfar. Plutselig. Han sto og sagde. Så falt han om. På sykehuset sto ikke livet hans til å redde.
Midt i juni var jeg på vei til Aschehougs sommerfest for lærebokforfattere. Jeg hadde pynta meg, og gikk sammen med noen inn på Tønsberg jernbanestasjon. Vi gikk gjennom ventehallen for å gå ut på perrongen. I sideblikket så jeg en mann på en benk. Jeg var engasjert i en samtale, så jeg gikk videre. Så tok jeg reisefølget mitt i armen, og sa. -Jeg tror jeg så farfaren min sitte der borte. Jeg må gå tilbake, sa jeg. Jeg har ikke snakket med ham på sju år, sa jeg. Jeg må sitte med ham på toget, sa jeg. Vi sees i Oslo.
Jeg snudde og så meg tilbake. Han satt på benken. Tynnere enn jeg husket ham. Eldre enn jeg husket ham. Klærne ett nummer for store, kanskje to. Han satt, jeg kom gående. På høye hæler. Jeg følte meg så stor. Så imot alle naturlover stor i forhold til ham. Og dum. Og litt redd. Like dum og like redd som jeg alltid har følt meg de gangene jeg har plukka opp dørstokkmiltelefonen for å ringe ham og si hei, det er Marianne, og han, neimen hei, er det deg, det var koselig, og jeg ja, jeg tenkte kanskje jeg kunne ta meg en tur, og han ja, du kan da skjønne det. Like forbanna engstelig.
Jeg stoppet foran ham. Smilte, sikkert. Så på ham. Han så opp på meg. Først med spørsmål i blikket. Det gikk ett sekund, to sekunder, fire timer, førti dager, sju år. Hei, sa jeg. Hei, sa han. Han smilte, men smilet rakk ikke å skjule sorgen over alle årene han hadde ventet på at jeg skulle ringe. Ikke helt. Ikke med en gang. Han sa han ikke hadde kjent meg igjen. -Men at det var noe kjent med tennene. Ja, sa jeg. Jeg lo. Med tennene som han kjente igjen. Da toget kom på perrongen, gikk vi inn. Han gikk sakte. Jeg gikk saktere. Tenkte på hva vi skulle si til hverandre. Hvordan jeg skulle komme meg gjennom den neste timen uten å skamme meg ihjel.
Vi kom gjennom den. Den gikk for fort. Vi snakka om. Jeg husker ikke helt. Litt om at jeg skulle til Oslo. -Du må jo være veldig flink, da, hvis du har skrivi ei bok, sa han. Ja, sa jeg. Vi sa mange ting. Noen husker jeg ikke. Noen klarer jeg ikke å gjengi uten at det blir feil. Dette var fint, sa han. Dette var veldig fint, sa han. Nå ble jeg glad, sa han. Tenk at vi skulle møtes sånn. Det var fint. -Han var en mann av få, milde ord. En mann av enorm omsorgsevne overfor meg. Sånn husker jeg ham. Skal vi lese eventyret en gang til? Skal du ikke spise mer? Skal jeg kjøre deg jorda rundt og tilbake? Vil du ha mer? Det var aldri nei. Alltid mer. Mer stillhet, flere brødskiver, flere pledd, mer tid. Da han gikk av toget ble han stående på perrongen og se på meg til han var en liten prikk i sidesynet igjen. Til jeg ikke lenger syntes for ham gjennom togets vinduer.
To måneder senere, da sommerferien var over, og jeg ville reise og besøke ham som vi avtalte, fikk jeg en telefon. Da var han død. Da hadde han reist for å jobbe på et dugnadsprosjekt. Han hadde skullet fikse et tak. Han hadde vært sammen med venner og skullet sage noe til taket. Så sagde han ikke mer. Plutselig var det ikke mer saging. Ikke mer noe. Og jeg. Jeg var for seint ute.
Nå sitter jeg her omgitt av et ukjent antall fotografier. De fleste viser farmora mi poserende, overraskende ofte i bikini, overraskende ofte med en katt, alltid som bildet sentrale motiv. Denne skjøre, lille dama min farfar tilbrakte hele 60-70 og 80-tallet med, og som døde fra ham i 1991. Da jeg var 17. Vi rydder i boet. Jeg kan forestille meg at å rydde i boet etter noen man har hatt nær og jevnlig kontakt med, er ille nok. Denne ryddingen er for meg en gjennomborende påminnelse om alle de dagene, månedene og årene vi ikke var sammen. Alle de dagene, månedene og årene han tenkte, idet telefonen ringte, at det kanskje kunne være jeg. Så var det noen andre.
Hva var dette livet som nå er over. Hva er det nå. Hvem skal huske det. -Søsteren hans som savner ham hver formiddag. Hele tida, men særlig hver formiddag da han henta avisa og gikk innom henne. Tok en kopp kaffe. Snakka kanskje om meg. Eller ikke. Kanskje om at han skulle kjøpe gressklipper, at han skulle reise og besøke kjæresten sin. Kanskje inviterte han henne ned til kvelds. Kanskje foreslo han en kjøretur til kirkegården på Hole, der svigerforeldrene hans lå begravet. Hva gjorde han? Hva fylte dagene? Hva er alle de dagene nå? Hadde jeg tenkt annerledes om dette om han hadde fått hilse på de to yngste barna mine? Hadde jeg vært mindre tynget, ikke av sorg, men av skam. Antakelig, men jeg vet ikke.
Samtidig med at vi nå rydder og tømmer og sorterer, rydder, tømmer og sorterer jeg i meg sjøl. Ikke av prinsipp eller overbevisning, men av nødvendighet. Det er et arbeid som pågår uten at jeg har villet eller initiert det. Det bare er. Foreløpig dreier det seg om å forsone seg med at slik var det, og slik ble det. At det jeg alle disse årene har fryktet, nå har skjedd. At jeg kan skamme meg over det så mye jeg orker, men at den skammen ikke kan gjøre den jobben som må gjøres for meg. Jeg må gjøre et arbeid. Akkurat nå er det fint at det er et praktisk arbeid. At jeg ikke får hvile fra å plukke opp tingene hans, sortere dem i esker og sekker, tenke på at dette. Har han omgitt seg med. Slik er et liv.
Blant alle tingene vi sorterer, har jeg funnet flere almanakker. Det viser seg at han har drevet minutiøs loggføring av det meste. Sorgen over sin kones død. Alle besøkene på hennes og min fars grav i månedene og årene etter. Den første tiden opp til tre ganger om dagen. Hva han har spist til middag, og hvem han har spist den sammen med. Destinasjonen for bilturer. Kontantuttak. Prisen på et par bukser han har kjøpt. Steder han har kjørt meg til. Pengesummer han har gitt meg. Turer til campingplasser, bandykamper, fotballkamper, høyfjellshotell. -Marianne ringte. -Marianne var her. Vi spiste sammen. -Marianne var her. Hun er så koselig. -Spiste alene i kveld. Koteletter.
Jeg fortsetter arbeidet, glad for at han satt der og venta på et tog. Et tog jeg også skulle med.
