Om skjelvende hender, hevn og litteraturundervisning. Pluss litt (for mye) om truser.

Første norskøkt i vg2 har herved gått av stabelen. Jeg brukte fire timer før denne økta på å forestille meg at det ikke skulle gå bra. Akkurat hva som skulle gå galt, hadde jeg ikke helt klart for meg, men at omtrent alt som kunne gå galt, ville gå galt, var jeg relativt overbevist om. Dette på tross av at jeg allerede kjenner elevene, siden jeg var norsklæreren deres i fjor også. Det er antakelig ikke nødvendig å nevne at min uttalte nervøsitet over kaffen på pauserommet ikke vakte nevneverdig sympati hos kolleger som har tatt imot både en, to, tre og fire for dem helt nye elevgrupper. Derfor forsøkte jeg å late som ingenting. Det gikk sånn passe. Heldigvis har jeg to nye realfagslærerkolleger på arbeidsrommet som foreløpig er høflige nok til å nikke medfølende over min angst for å lese en islendingesaga med elevene. Det slår meg nå at det kanskje var elevene mine de først og fremst følte med.

Det skulle altså handle om norrøn litteratur og kultur. Nærmere bestemt om Soga om Ramnkjell Frøysgode. Og om hevn. Etter å ha demonstrert mine skjelvende, nervøse hender for et fullt klasserom (strekker frem hendene og sier -se! -Er du nervøs? -Ja! -Men du kjenner jo oss! -Ja, men det hjelper ikke. Det går snart over.), skred vi til verket. Det vil si; elevene skred til verket, og snakket sammen om spørsmål som; forsøk å gi en definisjon av begrepet 'hevn', hva er forskjellen på 'hevn' og 'straff', mener dere?, hva tror dere kan være årsak til menneskers behov for å hevne seg? Ogsåvidere. Jeg skal ikke referere diskusjonen som fulgte. Bare dette, som en oppsummering (og til orientering for dere som kanskje ikke har tenkt på forholdet mellom straff og hevn på en stund):

Hvis du er ute i offentligheten, og noen drar ned buksa di, sånn at alle kan se trusa di, er det ikke straffeverdig. -Det står verken i lovverk eller regler at dette ikke er lov (dersom en skulle skrive ned alt som kan virke krenkende som regler, ville en ikke kunne gjøre annet ). Men det kan være hevnverdig. Det vil si, det kan hende at den fornærmede/krenkede får tanker om, evt gjennomfører en hevnaksjon. Derfor er 'hevn' mer knyttet til personlige følelser av å tape ansikt/ miste status/ bli gjort til latter, enn det mer samfunnsmessige begrepet 'straff', sa elevene mine. Noen mente at hevn og hevntanker var knyttet til tap av sosial status, mens andre insinuerte at hevntanker var et resultat av en svakhet ved mennesket, nemlig at vi styres av følelser mer enn fornuft. -At ingen ville ha behov for å hevne seg dersom deres selvfølelse ikke var så viktig. Dem om det. Noen mente dessuten at dersom et menneske oppførte seg dårlig mot et annet, ville til slutt rettferdighet skje fyldest på en eller annen måte. The shit will hit the fan, liksom. Karma, sa noen. Ok, sa jeg. Og tenkte litt på alle de gangene jeg har ønsket å hevne meg, og på mennesker som kunne tenkt seg å hevne seg på meg. Denne samtalen tok relativt lang tid (som vanlig, jeg hadde bare glemt denne gjengen), og inneholdt dessuten en referanse til en Friends- episode der Chandler Bing blir utsatt for en hevnaksjon tjue år etter at han dro opp skjørtet til ei klassevenninne foran en fullsatt sal med foreldre og venner. Her er et klipp, for de som ønsker å se hevn enacted. Det er Julia Roberts som spiller hevnersken. Og, ja. The shit hits the fan.

Underbukse-humor er jo gøy, men til slutt måtte vi sette strek for alle mulige og umulige eksempler på hevnlyst, ære og skam, med eller uten bukser. Det var tid for å lese om Ramnkjell. Den starter slik: "Her byrjar soga om Ramnkjell". Ikkeno vissvass. Hva ER dette? Sa ei av damene. Heldigvis. For det ga meg anledning til å si følgende om litteraturundervisning til hele klassen:

-Før vi starter: NN spurte meg om hva dette er. Det kan jeg svare på. Det er en islendingesaga, også kalt ættesaga. Så vil jeg ikke si mer. Dere har fått ei norskbok. Det er ikke forbud mot å åpne kapitlet om norrøn litteratur og kultur i den, og lese det som står der. Det er ikke et verst kapittel, om jeg skal si det sjøl (jeg har skrevet det). Det er også en ganske vanlig måte å gjøre det på. Elevene leser om norrøn litteratur, og så leser vi eksempler på det vi har lest om. Eller læreren foreleser om norrøn litteratur, og så leser vi eksempler på det læreren har forelest om. Problemene med den framgangsmåten, er mange. For det første vil det læreren forteller dere, eller det boka forteller dere, styre lesingen deres. Det vil få dere til å lete etter bestemte ting i teksten, og utelukke andre lesemåter eller andre forståelser. Noe av det viktigste dere skal lære i litteraturundervisningen, er å tenke selv. Det er det ene. Det andre, som er minst like viktig, er at verken dere eller jeg kan bli klokere enn meg (eller boka). Hvis dere finner det jeg vil dere skal finne, og svarer det boka vil dere skal svare, -stiller dere de spørsmålene jeg legger opp til, sier det seg selv at selv om jeg antakelig er skikkelig klok, er jeg ikke klokere enn alle oss til sammen. -Dere skal bli skarpere tenkere av tekstene dere leser, og jeg skal bli en skarpere leser av måtene dere tenker på. Ok?

Ok.

Og her byrjar soga om Ramnkjell: