Om skjelvende hender, hevn og litteraturundervisning. Pluss litt (for mye) om truser.

Første norskøkt i vg2 har herved gått av stabelen. Jeg brukte fire timer før denne økta på å forestille meg at det ikke skulle gå bra. Akkurat hva som skulle gå galt, hadde jeg ikke helt klart for meg, men at omtrent alt som kunne gå galt, ville gå galt, var jeg relativt overbevist om. Dette på tross av at jeg allerede kjenner elevene, siden jeg var norsklæreren deres i fjor også. Det er antakelig ikke nødvendig å nevne at min uttalte nervøsitet over kaffen på pauserommet ikke vakte nevneverdig sympati hos kolleger som har tatt imot både en, to, tre og fire for dem helt nye elevgrupper. Derfor forsøkte jeg å late som ingenting. Det gikk sånn passe. Heldigvis har jeg to nye realfagslærerkolleger på arbeidsrommet som foreløpig er høflige nok til å nikke medfølende over min angst for å lese en islendingesaga med elevene. Det slår meg nå at det kanskje var elevene mine de først og fremst følte med.

Det skulle altså handle om norrøn litteratur og kultur. Nærmere bestemt om Soga om Ramnkjell Frøysgode. Og om hevn. Etter å ha demonstrert mine skjelvende, nervøse hender for et fullt klasserom (strekker frem hendene og sier -se! -Er du nervøs? -Ja! -Men du kjenner jo oss! -Ja, men det hjelper ikke. Det går snart over.), skred vi til verket. Det vil si; elevene skred til verket, og snakket sammen om spørsmål som; forsøk å gi en definisjon av begrepet 'hevn', hva er forskjellen på 'hevn' og 'straff', mener dere?, hva tror dere kan være årsak til menneskers behov for å hevne seg? Ogsåvidere. Jeg skal ikke referere diskusjonen som fulgte. Bare dette, som en oppsummering (og til orientering for dere som kanskje ikke har tenkt på forholdet mellom straff og hevn på en stund):

Hvis du er ute i offentligheten, og noen drar ned buksa di, sånn at alle kan se trusa di, er det ikke straffeverdig. -Det står verken i lovverk eller regler at dette ikke er lov (dersom en skulle skrive ned alt som kan virke krenkende som regler, ville en ikke kunne gjøre annet ). Men det kan være hevnverdig. Det vil si, det kan hende at den fornærmede/krenkede får tanker om, evt gjennomfører en hevnaksjon. Derfor er 'hevn' mer knyttet til personlige følelser av å tape ansikt/ miste status/ bli gjort til latter, enn det mer samfunnsmessige begrepet 'straff', sa elevene mine. Noen mente at hevn og hevntanker var knyttet til tap av sosial status, mens andre insinuerte at hevntanker var et resultat av en svakhet ved mennesket, nemlig at vi styres av følelser mer enn fornuft. -At ingen ville ha behov for å hevne seg dersom deres selvfølelse ikke var så viktig. Dem om det. Noen mente dessuten at dersom et menneske oppførte seg dårlig mot et annet, ville til slutt rettferdighet skje fyldest på en eller annen måte. The shit will hit the fan, liksom. Karma, sa noen. Ok, sa jeg. Og tenkte litt på alle de gangene jeg har ønsket å hevne meg, og på mennesker som kunne tenkt seg å hevne seg på meg. Denne samtalen tok relativt lang tid (som vanlig, jeg hadde bare glemt denne gjengen), og inneholdt dessuten en referanse til en Friends- episode der Chandler Bing blir utsatt for en hevnaksjon tjue år etter at han dro opp skjørtet til ei klassevenninne foran en fullsatt sal med foreldre og venner. Her er et klipp, for de som ønsker å se hevn enacted. Det er Julia Roberts som spiller hevnersken. Og, ja. The shit hits the fan.

Underbukse-humor er jo gøy, men til slutt måtte vi sette strek for alle mulige og umulige eksempler på hevnlyst, ære og skam, med eller uten bukser. Det var tid for å lese om Ramnkjell. Den starter slik: "Her byrjar soga om Ramnkjell". Ikkeno vissvass. Hva ER dette? Sa ei av damene. Heldigvis. For det ga meg anledning til å si følgende om litteraturundervisning til hele klassen:

-Før vi starter: NN spurte meg om hva dette er. Det kan jeg svare på. Det er en islendingesaga, også kalt ættesaga. Så vil jeg ikke si mer. Dere har fått ei norskbok. Det er ikke forbud mot å åpne kapitlet om norrøn litteratur og kultur i den, og lese det som står der. Det er ikke et verst kapittel, om jeg skal si det sjøl (jeg har skrevet det). Det er også en ganske vanlig måte å gjøre det på. Elevene leser om norrøn litteratur, og så leser vi eksempler på det vi har lest om. Eller læreren foreleser om norrøn litteratur, og så leser vi eksempler på det læreren har forelest om. Problemene med den framgangsmåten, er mange. For det første vil det læreren forteller dere, eller det boka forteller dere, styre lesingen deres. Det vil få dere til å lete etter bestemte ting i teksten, og utelukke andre lesemåter eller andre forståelser. Noe av det viktigste dere skal lære i litteraturundervisningen, er å tenke selv. Det er det ene. Det andre, som er minst like viktig, er at verken dere eller jeg kan bli klokere enn meg (eller boka). Hvis dere finner det jeg vil dere skal finne, og svarer det boka vil dere skal svare, -stiller dere de spørsmålene jeg legger opp til, sier det seg selv at selv om jeg antakelig er skikkelig klok, er jeg ikke klokere enn alle oss til sammen. -Dere skal bli skarpere tenkere av tekstene dere leser, og jeg skal bli en skarpere leser av måtene dere tenker på. Ok?

Ok.

Og her byrjar soga om Ramnkjell:

Filterløs fredag: divergent tenking. Og sånt. I rekkefølge.

Å tenke skal visst være så nødvendig. Noen har til og med ment at tankevirksomhet er beviset for at man eksisterer. Dem (ham) om det. Noe slikt bevis skulle ikke være nødvendig en fredag morgen to dager etter skolestart; det er fredag og to dager etter skolestart, og kroppen synes det er unødvendig å hale seg opp fra madrassen, -på skrivebordet ligger allehånde uløste oppgaver, som for eksempel "introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode", et uferdig opplegg til Soga om Ramnkjell Freysgode, to (svære) ubetalte regninger, tre doktorgradsavhandlinger jeg skulle ha lest, to hårspenner som åtteåringen har lagt fra seg- Støvsugeren står rein og ubrukt midt på gulvet og gliser. Sommerens tiende Solstad-roman ligger halvlest på stuebordet. Handlelista på kjøkkenbordet. Kjøleskapet nesten tomt (bortsett fra gårsdagens supperester, ei flis av en ost, ei maltraktert smørpakke, og uidentifiserbart bøss samt en irriterende umoden avokado i grønnsaksskuffen). Altså er jeg.

En gang overvar jeg et foredrag om kreativitet. Der framholdt foredragsholderen at en forutsetning for kreativitet skulle være divergent tenking. Divergent tenking er, dessverre for meg, ikke likt med å tenke på veldig mange ting uten å få fingern ut. Divergent tenking handler om det motsatte. Evnen til å tenke på en utfordring på veldig mange måter. Leseren vil kanskje forstå at denne omvendt divergente tanketilstanden som for tiden hjemsøker mitt hode, oppleves relativt uforløsende, for ikke å si lite tilfredsstillende. Hva er vel bedre da, enn ei nummerert liste der tankene flyter fritt, men likevel innenfor rammen av sine nummer og dertil hørende emner? Svært lite. Det måtte eventuelt være å rydde vekk de hårspennene først, men det tør jeg ikke ta sjansen på (for på badet kan det være at jeg må sette på ei vask og brette tøy, også har vi det gående, og sjansen for at jeg får sett på de avhandlingene vil nærme seg faretruende et nullpunkt. Så da:

1. Spørsmålet er: skal jeg begynne å skrive om hvor krøllete de papirene jeg har på skrivebordet er, for så å skildre deres innhold, slik jeg ser det fra stolen, eller skal jeg ta for meg ett og ett papir/ dokument, og heller nevne i en artig bisetning at de er krøllete? Slike spørsmål kan oppta meg lenge. Det sier seg selv at lite (evt dritt) blir skrevet hvis en holder på slik i lengden. At papirene er krøllete, er i seg selv en veldig lite pirrende informasjon for en leser, ja selv for meg, som i grunnen er ganske åpen for at ulike emner kan være både pirrende og interessante, alt ettersom hvordan skriveren behandler dem. Jeg merker på meg at jeg i skrivende stund ikke er i stand til å gjøre emnet "krøllete papirer" spesielt interessant. Det er heller ikke så viktig for meg å klare det, at jeg vil sette meg og tygge på en blyant en time for å tenke det ut. Dette er tross alt ikke noen obligatorisk øvelse. Så nei.

2. Det øverste papiret er en utskrift av en eksamensbesvarelse jeg leverte i emnet litteraturdidaktikk før sommeren. Jeg ble ganske fornøyd med den. Enda mer fornøyd ble jeg over at jeg kom over et langt litteraturessay av en fyr som heter Ben Lerner, og over diktet av Marianne Moore, som jeg syntes det var verdt å innlede hele sulamitten med. Sånn går det: POETRY/I too, dislike it./Reading it, however, with a perfect/contempt for it, one discovers in/it after all, a place for the genuine. -Jeg tror jeg må henge det opp et sted, og ikke bare ha det på toppen av et stadig mer, som dagene og ukene går, krøllete papirhefte.

3. Enda mer krøllete er en utskrift av noen diskusjonsoppgaver om hevn, som vi har laga til elevene våre. Vi skal lese Soga om Ramnkjell Frøysgode(en fyr som er obskønt glad i hesten sin, og som dreper en fyr for å ha ridd på den, og som sjøl blir hengt opp etter akillesscenen i tau sammen med noen av soldatene sine, blir lyst fredløs, stikker fra gård, grunn og hest, bygger seg opp i ei ny bygd, blir egga til strid av ei kjerring som vasker tøy, dreper broren til han som tok over gården, tar gården tilbake, og enden på visa er at han er enda rikere, men uten hesten over alle hester (eller "gromgutten" som han kaller den), for den har fienden drukna forlengst. Noe sånt.). Og Hamlet. Så det er klart. Det blir en del spørsmål om hevn denne terminen. Ei av oppgavene lyder: På hvilke måter kan et ønske om å hevne seg være forbundet med skam- eller æresfølelse, mener dere (for Ramnkjell? For Hamlet? For oss? Grei ut og drøft. Tenker jeg at jeg kan hekte på den oppgaven sånn oppunder juletider.)

4. Jeg er ikke i stand til å skrive noe annet om masteroppgaven jeg er i ferd med å starte på, enn at jeg er i ferd med å starte på den, og at den skal handle om litteraturundervisning, og at jeg, som privatperson, er Røe Isaksen og hans kvinner og menn i en relativt uspiselig regjering, evig takknemlig for at han sponser dette opplegget gjennom lærerløftet (noe som antakelig er tungt, for jeg har ikke spist bare grønn salat i sommer, for å si det mildt). Om skolen som sådan, eller elevene mine, kommer til å bli veldig mye bedre av det, er jeg heller usikker på. Men jeg får nerde og bli klokere og drive med noe jeg synes er fint. Det er fint.

5. Som et resultat av denne statens elleville sponsing av min permisjon, er det altså slik at jeg også dette skoleåret kun underviser i en eneste klasse. Dette er dessuten det aller første året jeg ikke skal bli kjent med nye elever. Det er den samme klassen som jeg hadde i fjor, og det er vg2, og de kjenner meg og jeg kjenner dem. Det er en overdådig luksus. -Og så glade de så ut for å komme på skolen! Jeg gleder meg som en tulling til å være sammen med dem ett år til, og lese, skrive og snakke om alt det norskfaget lar oss lese, skrive og snakke om (og det er slett ikke lite, skal jeg si dere.).

6. Jeg veit ikke om jeg er i stand til å skrive noe om sommerens lesebonanza, heller, annet enn at det har vært helt drøyt fantastisk å både førstegangslese og gjenlese Solstad. For en forfatter! Disse bøkene har jeg lest, i tillegg til Van der Hagens Dag Solstad. Uskrevne Memoarer:
1. T. Singer
2. Professor Andersens natt
3. Armand V.
4. Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige
5. Ellevte roman, bok atten.
6. 17. roman
7. Roman 1987
8. 16.07.41
9. Det uoppløselige episke element i Telemark...
10. Arild Asnes (halvlest)
-Det er en svir og en lise og en lykke i å lese dette for meg. Det må jeg bare ha sagt. Irr! Grønt! står for tur, om ikke Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode eter meg med hud og hår.

Glad fredag!