De siste ukene har elevene mine skrevet en del. Det skal settes terminkarakterer i både hovedmål og sidemål, så slikt skal jo bare gjøres. En hører og leser en del om ungdommer som i angst, blod, svette og tårer ankommer skolens vurderingssituasjoner med fem hundre i puls, engstelige overfor muligheten for at de ikke skal klare å produsere bevis på høy (eventuelt høyeste) grad av måloppnåelse i det avgjørende øyeblikk (for eksempel tirsdag morgen, når de skal skrive om enten talemål eller dikt i nitti minutter). Med slike har jeg den største sympati (jeg har selv nylig avlagt en muntlig eksamen).
Tirsdag etter skrivingen ble jeg sittende og snakke med en elev. Den samtalen ga meg et slags håp for summen av de senkede skuldre i norske klasserom. Hva synes du om oppgavene i dag? spurte jeg. -Jeg fant på min egen oppgave, svarte vedkommende. -Jeg gjør ofte det hvis jeg skal skrive. Jeg leser oppgaven og tenker en del på den, og så dukker det opp ganske mange ideer. -Det er jo et luksus utgangspunkt, sa jeg. -Ja, sa eleven. -Problemet er at jeg forkaster de ideene som har direkte med oppgaven å gjøre, fordi det er mye morsommere å skrive hvis jeg kan finne på min egen oppgave. Og når det er gøy å skrive, blir det jo ofte mye bedre enn hvis jeg skal presse ut et eller annet jeg tenker er 'riktig'. -Ja, det kan nok stemme, sa jeg. -Jeg ser jo ofte at du har originale innfallsvinkler, og at du er faglig likevel. -Ja, sa vedkommende. -Uansett synes jeg det er verdt det. -Hva da? -Å ha det gøy mens jeg skriver, og heller ofre den femmeren eller hva nå jeg hadde fått om jeg ikke hadde valgt min egen måte.
Jeg måtte konsentrere meg nøye så jeg ikke skulle kaste meg over vedkommende med voldsom og utilbørlig klemming. I stedet sa jeg, med så dempet entusiasme jeg klarte å oppdrive (svært lite dempet, dessuten med begge armene hevet over hodet); jess! Det er jo nettopp det! Å, nå ble jeg glad!
Sannheten er at jeg ble ikke glad bare på elevens vegne. Jeg ble liksom glad på egne vegne, fordi det vedkommende sa er identisk med mitt eget syn på ethvert faglig prosjekt jeg måtte ta fatt på. -Uten en viss risiko for å gape for høyt eller støte på egen inkompetanse, klarer jeg ikke å oppdrive nok engasjement til å fullføre. I disse dager holder jeg på med å produsere en prosjektskisse til masteroppgaven min. Det skulle jo være greit. Jeg veit at jeg skal jobbe med litteraturundervisning. Jeg veit hvorfor jeg skal gjøre det (fordi jeg mener det er viktig, og fordi jeg er redd for at for få gjør det, og at norskfaget sakte, men sikkert skal transformeres til et rom for kommunikasjon, ferdigheter og lesestrategier i dertil egnede systemer, under hvilke store deler av skjønnlitteraturens potensiale vil framstå impotent (eller irrelevant)), og jeg er ganske sikker på hvordan jeg skal gjøre det, og hvorfor jeg mener det er mest hensiktsmessig for mitt prosjekt å gjøre det slik. Jeg har også en viss, om ikke full, oversikt over hvilket arbeid som er gjort på dette feltet tidligere.
Så. Hva er problemet? Eller problemene? Hovedsakelig to. -Det ene har med avgrensing å gjøre (dette er et problem jeg er vant til å dras med i mindre arbeider, og jeg har ingen forestillinger om å bli helt kvitt det, men det hadde vært fint om jeg kunne klare å, for denne ene gangens skyld, begrense meg litt i startgropa, så jeg slipper et uoverskuelig lukearbeid gjennom hele neste skoleår). -Det andre har med følgende krav stilt i rammene for utarbeidelse av prosjektskissa: "Formuler en arbeidstittel". Det er mulig jeg bare må se bort fra dette kravet, slik at jeg bare kan komme i gang med selve teksten, for hvis noen ber meg produsere titler, er det ikke grenser for hvilke kaskader av helt ubrukelige idéer som raser gjennom hodet på meg, og som setter meg i fare for aldri å komme lenger enn til den forbanna arbeidstittelen. Her følger et utvalg av forkastede arbeidstittelideer, i håp om at gjennom å bruke denne nettpublikasjonen (og sakesløse lesere) som søppelkasse, vil det bli mer plass på disken til idéer som faktisk kan brukes. -Her i vilkårlig rekkefølge (jeg er ikke i stand til å rangere dem etter grad av elendighet, dessverre). Og for all del: det er bare å forsyne seg, hvis du selv skulle komme i en situasjon der du skulle trenge en av disse titlene (i så fall er det på eget ansvar).
1. Til helvede med Gladstone! (mulig undertittel: -en kampsang mot godtbefinnende i norskfaget (det sier seg selv at en masteroppgave ikke kan være en kampsang))
2. Jeg skal gi dere nytte, jeg! (mulig undertittel: -et forsvar for det unyttige, det uutsigelige og det underlige i norskfaget (ikke ulikt tittel nr. 1, litt for aggressiv inngang)
3. Hjelper norskfaget seg virkelig med Stortingsmeldinger og Luthersk ukeskrift? (Retoriske spørsmål er teite som titler. Hvem gidder å lese noe der svaret allerede er gitt ("nei")?)
4. Jeg skjønner ikke en dritt! -Bra! (Inspirert av dialog mellom et utall elever og undertegnede, henspillende på viktigheten av å arbeide med tekster uten gitte svar. -Igjen; too much lavstil)
5. Å spenne en himmel over det prosaiske: om litteraturarbeidets rolle i skolen (Som man vil skjønne av de tidligere forkastede idéene, er denne formuleringen langt utenfor min komfortsone. Det eneste som taler for den, er at den er et omtrent ordrett sitat fra en elevpresentasjon av en lyrisk tekst i klasserommet mitt, og at jeg registrerer at slike elevsitater er gangbar tittelmynt i didaktiske artikler )
6. Å, kom igjen, da! Vi slår et slag for skjønnlitteraturens egenverdi!
Sånn. Da anser jeg søppeltømminga for gjennomført, og starter på ny frisk, som det heter. Dere andre kan jo for eksempel bare nyte våren og lese ei bok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar