mandag 17. oktober 2016

Vi teller ikke antallet komma i elevers setninger, gjør vi vel?

En helt vanlig norsktime. Eller kanskje ikke helt vanlig, for hjemme har jeg et par pjuske unger, og jeg har for tiden innspurt på to delinnleveringer til høyskolen, så, ja, det kan godt hende at jeg akkurat denne mandagen, i lett regn, i oktober, ikke framsto helt vanlig i våre nitti tildelte minutter. Det kan hende. Likevel.

Relativt vanlig var den, hvis jeg ser bort fra at jeg denne økta heiv ut en gjest bare fordi jeg ikke orka å forholde meg til et ansikt til, han satt der bare, og jeg sa hei, og han sa hei, og jeg spurte om han skulle begynne i denne klassen (det ville i så fall ikke vært første gang, og litt sånn malapropos kan man jo stille seg spørsmål om elever som begynner f eks midt i oktober skal ha vurdering med karakter i faget, om man tar fraværsgrensa på alvor), men det skulle han ikke, så jeg bare: da må nok du gå ut. Brysk og fæl, antakelig, men jeg står for det. Noen ganger passer det med besøk, andre ganger ikke, denne gangen passet det meg ikke, og som leseren kanskje merker sitter jeg nå her og lurer på om jeg ikke var litt for brysk, men jeg får stå for den. Jeg står for den. 

Så. De sitter der, da, og jeg står der, og så sitter jeg litt, og de står, for de har fått i oppdrag å på bakgrunn av stikkord fra medelever fortelle en historie fra "sin oppvekst". Og de står og forteller og det er høy stemning og vi får høre om støttehjul som er tatt av sykkelen, og om noen som brekker håndleddet på sykkeltur (med vind, men ikke sånn deilig vind, men en kald høstvind, på ryggen), og om årsaken til at noen har arr i leppa. Alt dette får vi høre om, før jeg leser høyt fra noen korte tekster som elevene skal skrive søsknene til på sidemål i morgen. Så, for å stramme opp alle et kvarter før dagen slutter (og gudene skal vite at her er det mange som trenger en oppstrammer), løfter jeg armene i været og, om ikke tordner, så i alle fall med en litt lummer røst sier: synsvinkel? 

Det er første person, og det er ingen tankereferat her, sier noen, ingen tankereferat, nei, sier jeg, nei, sier hun, så noterer jeg det på tavla. Har dere lagt merke til noe annet, sier jeg, og håper med alt jeg er at noen har lagt merke til noe annet, og det har de heldigvis, nemlig at det er en skikkelig, skikkelig lang setning uten punktum i det første avsnittet, og at den følger etter en kort, innledende helsetning, og at dette må vel være et spesielt trekk ved denne forfatterens måte å skrive på i disse tekstene, og jeg sier ja, og de ser på meg, og jeg sier det er så godt sett at jeg må sette meg ned litt, og noen smiler mens noen lurer på hva i all verden, antakelig. 

En arm i været. Ja, sier jeg. Hva kan jeg hjelpe med? Jeg sier det i full klasse, og eleven sier at du, når vi skal prøve å skrive sånn som denne forfatteren, da skal vi prøve å variere setningslengden sånn som ham, ikke sant, sier hun, og jeg sier jo, og hun som spør får et bekymret drag over ansiktet og sier, men når vi skriver vanlige tekster i norsken, sier hun, da er det vel ikke lov å bruke så mye komma, sier hun, og jeg sier hæ, hva mener du, sier jeg, og hun sier nei, for da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi ikke skrive fler enn to komma i en setning, og jeg tenker at dette kan vel ikke stemme, og jeg sier det kan vel ikke stemme, og hun sier jo, vi fikk trekk hvis vi skrev mer enn to komma per setning, og jeg tenker fremdeles at det ikke kan stemme, men jeg klarer ikke å la være å tordne: trekk, sier du, er du rusk, og hun ser på meg med et stadig engsteligere blikk, og jeg sier at det må da for svingende være lov å skrive hvor mange komma man bare vil, hvis det er slik man vil uttrykke seg, og at det ikke er noe som heter trekk, for hvis det var slik, kunne hun jo forsøke å skrive en hel tekst uten komma, eller. Bare. Med. Punktum. Og se hvor godt det fungerte, og hun nikket og flere nikket, men jeg ser det på dem at de sitter der og tror at hvis de skriver mer enn to komma i en setning, så kommer de i høyden til å oppnå middels måloppnåelse, og jeg tenker at jeg skulle ønske det fantes en mute-knapp jeg sjøl styrte, som gjorde at jeg kunne mute alle kolleger som i det hele tatt kunne antyde at antallet komma i en setning, eller antallet setninger i et avsnitt på noen som helst måte kan trekkes fra eller legges til måloppnåelsen i skriving, slik at jeg på en litt mer troverdig måte kunne arbeide med å få elever i posisjon til å skrive uten at de sitter der og engster seg for antallet komma i en setning. 

Sånn omtrent. Heia komma!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...