Om høsten

Det er høst, sier kalenderen. September er den måneden både jeg og en av mine døtre fyller år, og jeg veit at den måneden er lunefull. Men i ettermiddag, da yngstejenta og jeg gikk hjem fra kulturskolen, var den varm selv om sola hang som en fersken over jordene der asiatisk utseende mennesker med hvite hatter marsjerte hjem fra dagens arbeid (ifølge sjuåringen burde de gi seg nå. De hadde holdt på siden hun gikk på skolen i morges, med å høste blomkål eller purre, hun visste ikke riktig).

Denne høsten er annerledes. Jeg vet ikke om det er derfor jeg tenkte at den ene klassen jeg er lærer for i år (jeg er permittert for å studere, og jobber nesten ikke) skulle utsettes for én tekst fra Knausgårds Om høsten i begynnelsen av hver norsktime. I høst. Ofte veit jeg ikke hva som motiverer meg til å bringe den ene eller den andre teksten inn i klasserom. Sant å si var jeg ikke spesielt begeistret for boka da jeg først leste den. Men. Det er samtidslitteratur. Det er korte tekster. Og jaggu har den ikke gitt innganger til å arbeide med svært ulike sider av norskfaget med et klasserom fullsatt av ukjente ungdommer.

I går skulle vi lese en annen tekst. Ei økt på nitti minutter går fort, så jeg forlot Om høsten på arbeidsplassen min. Tok med 32 kopier av en annen tekst, gikk inn i klasserommet, kjente på stemningen (å, så fine folk å jobbe med) og iverksatte min på forhånd planlagte undervisning. Ah. Det høres flott ut. Jeg innrømmer at det falt noen ord om alt mulig annet først. Typ de første ti minuttene. Om kjoler og hår og juging. Men så skred jeg altså til verket. Eller prøvde. Hvorpå en hel del elever så ut som skuffede spørsmålstegn, og nærmest ropte: Skal du ikke lese Knausgård i dag? Det er så koselig!

Nå er jeg usikker på hvor "koselig" Knausgård er. Det er liksom liv og død, epleskrotter og plastposer, ubegripelig varme og ubegripelig kulde. Likevel, altså. Knausgård må åpenbart til for et fullsatt rom med 16-åringer. I morges, da jeg hadde tatt den med, var jeg liksom nervøs. Kanskje de bare tulla. Men da jeg hadde klart å plassere alle rundt et langbord i klasserommet (umulig å sitte på rekke når vi skal snakke sammen), og tok fram boka, var det så intenst stille da jeg leste om tenner, at jeg aldri (ikke) har hørt maken i et klasserom.

Denne høsten er helt annerledes. Blant annet er jeg nesten ikke lærer. Mest student. Men når jeg kommer inn i klasserommet, til alle disse for meg nye, unge menneskene, veit jeg at det er lærer jeg er.