Tirsdag formiddag. Jeg har forberedt et opplegg der jeg på forhånd har delt elevene inn i små grupper på tre. Vi skal kanskje lese ei novelle, og elevene skal diskutere sider ved teksten før de skal skrive sammen om den. Jeg har sittet et par timer kvelden før eller sammen med en kollega ettermiddagen før, og diskutert hvordan vi best angriper denne teksten og denne skriveoppgaven i klasserommet. Så har vi laget oppgaver elevene skal diskutere, og rammer for skrivinga. Slikt tar litt tid. Tirsdag formiddag, klokka halv elleve, når timen min starter, er omtrent 18 av de 28 elevene til stede. Det gjør noe med motivasjonen min. Kanskje til og med med selvfølelsen min. -Liker de ikke timene mine? Hvorfor skal jeg bruke så mye energi på noe så mange uteblir fra?
Slike scenarier er slett ikke uvanlig i videregående skole. Lærere er bare mennesker. Vi blir påvirket følelsesmessig, direkte, hver dag, av høye fraværstall i klasserommene våre. Vi er i gjennomsnitt ærekjære mennesker som setter mange kluter til for at det vi tar med oss inn i timene våre skal holde høy didaktisk kvalitet. Vi bruker store deler av våre våkne liv på å forberede oss og tilrettelegge for læring i fagene våre. Den investeringen vi legger i arbeidet står mange ganger ikke i forhold til elevenes motivasjon. Eller tilstedeværelse. Dette plager oss, selvsagt. Kanskje dette er svaret på det spørsmålet jeg har stilt meg den siste tiden: hvorfor i alle dager har det store flertallet av mine lærerkolleger i videregående skole ment at det bør innføres fraværsgrense?
Fra neste skoleår skal elevenes timefravær i fag ikke overskride 10%. Dersom fravær over 10% ikke dokumenteres av sakkyndig (f eks lege, psykolog, helsesøster, ppt osv), får eleven ikke vurdering i faget. Hensikten med den nye regelen er, som det heter, ikke å straffe elever som virkelig er syke, eller av andre dokumenterbare grunner holder seg unna skolen. Hensikten er, noe annet kan jeg ikke forstå det som, å få bukt med unnasluntrende, giddalaus ungdom som spekulerer i å kun møte opp på prøver. Eller vurderingssituasjoner, som det heter i vår tid.
Det er ikke noe vi lærere heller vil enn å møte fullsatte klasserom. Det gir en helt egen energi og motivasjon å registrere at alle er til stede. Dessuten gjør det planleggingen mer forutsigbar. Og, hvis timene er vellykka, vil alle 28 -i stedet for bare 18 -ha fått med seg verdifull opplæring i faget. I en ideell verden er både elevene og lærerne vinnere dersom alle elever er tilstede. I en verden der alle er voksne, rasjonelle mennesker. I en verden der ingen av elevene bekymrer seg for hvem som skal passe på lillebror, eller for om de har noen å snakke med på skolen i lunsjpausa den dagen, eller for om noen kommer til å merke at de ikke klarer å utføre divisjon med desimaltall på papir. I en verden der ingen elever opplever mobbing fra medelever (eller lærere). Feilslutningen i innføringen av fraværsgrensa er at i en ideell verden ville elevene være på skolen uten trusler om å miste vurdering i fag. De ville møte hver dag opplagte og motiverte, klare til å lære i et trygt og faglig orientert læringsmiljø.
Innføringen av fraværsgrense er kanskje, om jeg legger godvilja til, uttrykk for politisk vilje til å gjøre skolehverdagen enklere og mer oversiktlig for lærere og elever. 10% udokumentert, alt over 10% dokumentert, er noe skolene, om ikke alle elevene er stødige i prosentregning (noe de selvsagt vil bli når de må være tilstede i alle mattetimer), kan formidle enkelt og presist, og forholde seg til med regneark og kanskje en ekstra ansatt til å håndtere og kvalitetssikre dokumentasjonen (dersom det ikke bare vil legge større dokumenthåndteringsarbeid på kontaktlærerens pult). Dessverre har den, etter mitt skjønn, noen ulemper (for å si det pent) som vil forverre situasjonen for alle involverte. Dette sett bort fra de samfunnsøkonomiske konsekvensene ved lavere gjennomføring, og den økte pågangen på landets fastlegekontor. Jeg lar disse åpenbare negative konsekvensene ligge.
Fraværsgrensa er et tydelig signal til alle landets elever (og foreldre) i videregående skole om at skolen ikke har tillit til dem. Den skaper en unødvendig konflikt mellom læreren og eleven, og skyver regelverk foran profesjonelt skjønn og en god lærer-elev- relasjon. Som lærer vil jeg foretrekke å gi eleven inntrykk av at jeg tror de kan klare det så lenge som mulig, og å slippe å uttrykke meg i fraser som "jeg beklager, men regelen sier at....". Fraværsgrense-regelen undergraver ikke bare elevens tillit til meg og skolen, men i siste instans reduserer den også lærerprofesjonen til en funksjonærstand hvis fremste oppgave er å håndheve regler. Den vil frata meg muligheten til å utvise profesjonelt skjønn og medmenneskelighet.
Økt regelstyring er dessuten et signal til eleven om at det viktigste ikke er å legge arbeid i skoledagen, men å være fysisk tilstede. Mange av mine elever de siste ni årene er allerede livredde for fravær. De møter på skolen med omgangssyke eller med så lite søvn fra natta i forveien at de ikke er i nærheten av å holde seg våkne. De møter så stinne av angst at det eneste de makter er å sitte duknakket med hettene på nærmest døra og skjelve. Dessverre vil fraværsgrensa og kravet om dokumentasjon antakelig føre til store forskjeller mtp gjennomføring, avhengig av hvilken lærer elevene har.
Fra høsten av må jeg håndtere fraværende elever annerledes allerede fra første skoleuke. En elev som av en eller annen grunn er borte fra skolen, må jeg ta til side og spørre: hva skjer? Eleven vil kanskje fortelle meg at hun har ligget med feber eller at hun har vært i begravelse. Slikt fravær skal ikke telle med i de 10 prosentene. Da må jeg be eleven om å vise meg dokumentasjonen. Selv om jeg skulle ønske jeg kunne slippe dette merarbeidet, er det til å leve med. Det som ikke er til å leve med, er når eleven (og det er tross alt de fleste tilfellene) ikke har hatt feber og vært i begravelse. Da vil jeg måtte si; jeg lurer på om det kan være noe annet som plager deg, og sende vedkommende til helsesøster eller PP-tjenesten. Problem løst. Eller ikke:
Eleven kan nemlig komme ut for en lærer som oppfatter elevens fravær som unnasluntring og skulk. En av de lærerne som mener at brorparten av elevene bare ikke gidder å møte opp. Sannsynligheten for at den læreren sender alle sine fraværende elever til helsesøster for å sørge for at fraværet blir dokumentert, er ganske liten. Dermed får vi en skole der lærerens definisjonsmakt overtar for elevens rettigheter, og der enkelteleven overlates til tilfeldigheter. Vi får også en skole der mange av mine dyktigste elever de siste årene ikke ville fått vurdering i faget mitt. Og et samfunn som i siste instans, for å blidgjøre ærekjære, lett krenkbare lærere, vil gå glipp av mye faglig kompetanse.
Skolen er til for elevene, ikke for lærerne. Fraværsgrensa er et tilbakeslag for lærerprofesjonen, og et solid skudd i feil mål, dersom målet er å styrke lærerens forhold til eleven, og elevens tillit til skolen som læringsarena. Skolens mandat er å styrke elevenes faglige kompetanse, ikke å slikke lærernes sår i stoltheten.
