Uke 13: når du er kvalm og hjertet danser rumba og du likevel må snakke til en forsamling norsklærere.

Det var jo første april og greier denne uka. Symptomatisk nok klarte jeg å glemme å gjennomføre den helt konge aprilspøken jeg hadde klekket ut for en av klassene mine. Planen var å komme inn med et sanghefte, og å fortelle dem at jeg hadde vært på kurs dagen i forveien (noe som var helt sant. Det er lettere å juge hvis noe er litt sant, har jeg lest et sted), og at en representant fra utdanningsdirektoratet hadde vært tilstede, og at jeg hadde fått vite at det fra og med nå er innført en ny grunnleggende ferdighet (regning, skriving, muntlige ferdigheter, digitale ferdigheter): sangferdigheter. -Den nye ferdigheten måtte prøves i alle fag allerede ved denne vårens eksamen, derfor måtte vi nå sette alle kluter til, og synge av full hals de siste ukene. -I stedet sa jeg hei og at ja, vi prøver å bruke dette klasserommet i stedet. Jeg introduserte temaet for timen, og sa videre at dette skal dere ikke ha gjennomgått videregående skole uten å ha møtt (Jens Bjørneboes "Om formyndermennesket"). Da jeg etter ti minutter skjønte at jeg hadde glemt hele spøken, var det for seint. Jeg unnlot imidlertid ikke å fortelle dem om hva jeg hadde tenkt å lure dem med. -Det blir liksom ikke det samme. Ei ung dame på første rad sa "det hadde jeg aldri gjort"! -Bra, sa jeg. Tenk sjøl, sa jeg. Jeg er imidlertid ganske sikker på at jeg skulle klart å lure henne også. Tror jeg.

Viktigere enn første april denne uka, er at jeg har (igjen) utsatt meg for det aller, aller, aller skumleste jeg vet. Som er å snakke til en forsamling norsklærere. For mennesker som ikke er elever, eller for mennesker som ikke jobber i  skolen, er det kanskje ikke så lett å forestille seg hvor skummel denne yrkesgruppa er. Man tenker kanskje tilbake på skolegangen sin. Det begynner kanskje å bli noen år siden. Man tenker kanskje på norsklæreren som et litt stillferdig menneske som likte å strikke og lese dikt på fritida. Ikke som et sultent rovdyr som bare venter på en anledning til å angripe det minste feilskjær. Ikke som fagidioter som er klare til å underkjenne enhver påstand om norskundervisning som not so kosher. Vel. Der tar man feil. I alle fall er det slik denne massen fremstår for meg i dagene, nettene, timene, minuttene og sekundene før jeg står der foran et fullsatt rom med all slags eksemplarer av arten og smiler tåpelig og vifter litt sånn rart med armene. Jeg står sikkert med høyre fot litt innovervendt, også, bare for å understreke min infantile usikkerhet. Jeg hører redaktøren min presentere meg som en lærebokforfatter med et brennende hjerte. Ansiktene ser på meg. Alle ser på meg. Jeg tenker hvorfor i helsike står jeg her. Hvorfor gjør jeg dette? Jeg veit jo allerede at jeg avskyr det. Hva har jeg her å gjøre? Hjertet mitt brenner overhodet ikke. Det danser. Rumba eller noe.

Så sier jeg hei og velkommen og hva jeg skal si og at jeg har et hjerte som ikke bare brenner, men danser rumba eller noe, og at folk bare må ta det med ro hvis det ser ut som jeg kan komme til å gå i bakken, og at jeg nesten kan garantere at det ikke kommer til å skje. Så sier jeg noe om elever og litteratur, og jeg leser høyt fra Brødrene Løvehjerte for å illustrere et eller annet jeg i øyeblikket har glemt hva er. For en halvtime siden satt jeg ved et lønsjbord og kjente kvalmen stige. Nå er den i ferd med å legge seg. Etter omtrent fem minutter ser jeg at ganske mange i salen smiler og noterer. Ler litt når jeg tuller. Men det er en fyr. Det er alltid en fyr. Denne gangen på første rad. Til venstre. Med et stivt ansikt og blikket over brillekanten. Jeg forsøker å tenke på de to kollegene mine som sitter der, og som har kommet for å høre og heie på meg, men typisk nok er denne fyren den eneste jeg nå ønsker at skal lene seg litt fremover. Bare bittelitt. Noen millimeter. Så kommer jeg på at denne typen fyrer setter sin høyeste ære i å ikke rikke en tomme. Sånne folk. Kanskje smiler de og er veldig velvillige inni seg. Utapå ser det ut som de er utsendt for å dømme levende og døde. Bak trendy brilleglass.

Jeg avskyr de hovne blikk bak trendy brilleglass. I enhver annen situasjon ville jeg kanskje tenke at her sitter det noen med noe å forsvare. En liten fyr inni en stor fyr. En som beskytter seg med armer i kors og brilleglass. Jeg veit det har kommet folk langveisfra. Fra Harstad og Kautokeino. Jeg er livredd for å skuffe folk fra Kautokeino. Jeg synes plutselig alt jeg sier er selvfølgeligheter og dette her og folk smiler sikkert bare for å være høflige. Sånt. Å snakke foran forsamlinger jeg ikke kjenner er virkelig noe av det verste jeg veit. Nå har jeg gjort det. Igjen. Det blir sikkert ikke siste gang. Ei dame fra Kautokeino kom frem til meg etterpå og takket for et fint foredrag. Jeg hadde lyst til å kaste meg rundt halsen hennes. Dessuten:

Ei dame kom fram etterpå og sa det var fint. Ikke bare det: -at hun pleide å lese bloggen min. Dette innlegget er til henne. Jeg tror hun heter Kristin, men som du skjønner: jeg var virkelig mentalt helt ute av stand til å registrere navn, så hvis du leser dette nå: tusen takk. Den tilbakemeldinga var så perfekt timet. Det kommer fremdeles som en overraskelse på meg at folk jeg ikke kjenner leser denne bloggen. Så blir jeg både glad og stolt og tenker at ja. At det er fint, bare.