Onsdagsoppfordringen: les litterære klassikere med elever på yrkesfag

Det er for vanskelig. De skal bli snekkere og matroser og skipselektrikere og utstillingsdesignere. De trenger bare å lære seg å formulere nyttetekster og å uttrykke seg noenlunde høflig. De leser ingenting. De kommer aldri til å klare å motivere seg til å lese noe som helst, særlig ikke skjønnlitteratur av en viss lengde. Slikt snakk kan en komme til å høre om unge mennesker som av ulike årsaker velger en yrkesfaglig utdanning.

Du bør senke forventningene, kan folk si til meg. Ta det med ro. Vis litt film og vær litt grei og gi dem en toer (!) for oppmøte. De skal ha lærlingplass, ikke grunnfag i litteraturvitenskap.

For å ta det siste først: det kan vi strengt talt ikke vite. Mennesker på 16 år vet det ikke selv. Vi kan selvsagt gå ut fra at elever som velger et yrkesfaglig program i vg1 ikke kommer til å søke seg inn på littvit eller forfatterstudier, men vi vet det ikke. Likevel: hvis vi antar at de gjør som planlagt, følger toårig skolegang, får lærlingplass og fagbrev og dét er dét (av utdanning), samt skaffer seg et yrke. 

So? -Er verdenslitteraturen noe som finnes kun for litteratene? I så fall: har den da noen som helst verdi utenfor universitets-og høyskolesfæren? Ikke minst: har matroser, skipselektrikere og utstillingsdesignere enklere, mer ukompliserte liv enn akademisk utdannede mennesker? Det tviler jeg på. 

Håndverkere er også mennesker, for å si det enkelt. De baler også med sine tanke- og følelsesliv, som alle oss andre. De har også utbytte av å tenke tanker og resonnere og reflektere. Norskfaget i det toårige vgs- løpet kan bidra til at elever får samtale og reflektere over hva det vil si å være et menneske i verden, i samspill med andre, og hvilke konflikter det stiller oss overfor. Hver dag, resten av livet.

I år har jeg endelig fått lov å virke som lærer i yrkesfaglige klasser. Jeg er lærer for tre vg1-klasser, på hhv teknikk og industriell produksjon, og design og håndverk. Jeg ble kastet inn i denne verdenen etter omrokeringer på arbeidsplassen i september. La det være sagt: ikke uten en viss engstelse. Mange av disse elevene har dårlig erfaring med skole fra før, og vil gjøre alt som står i deres makt for å ikke tape ansikt i det sosiale rommet en ny klasse på en ny skole er. Det lærte jeg alt om de første fire ukene.

Noen vil flykte inn i pc-en. Noen vil gjøre nesten hva som helst for å lede oppmerksomheten bort fra faget. Noen vil rett og slett ikke dukke opp hvis de så mye som mistenker at de kan bli avslørt som "dumme". Vi snakker ofte om at elever må få innsikt i egne læringsstrategier. Min erfaring etter noen uker i vg1 yf, er at veldig mange har avanserte strategier -for å skjule hva de tror de ikke kan. Det gjelder å ikke bli avslørt. 

Heldigvis er litterære klassikere smekkfulle av mennesker som av en eller annen årsak ikke er spesielt heldig med det ene eller det andre. Indre eller ytre konflikt er litteraturens drivkraft. Litteraturen fremstiller som regel mennesker mye går på tverke for, for å si det enkelt. Når jeg leser slik litteratur med elever som ellers ikke identifiserer seg med "norskfaglige problemstillinger", er det noe som løsner. Dessuten: jo fjernere i tid, jo bedre (jeg vet det står samtidslitteratur i læreplanen, men det står mye annet også. Kulturkonflikter, for eksempel).

Jeg startet relativt mykt i andre termin med å lese et utdrag fra Min kamp 1. Det er kanskje ikke en "litterær klassiker", men likevel. Elevene stiller seg i utgangspunktet (selvsagt, kanskje?) uforstående til hele Knaus-prosjektet, og oppfatter hele mannen og bokverket som noe tull. Helt til de skal reflektere over den uhyggelige stemningen som oppstår når far er i huset, eller når jeg ber dem skrive om noe de selv har opplevd som de mener har hatt betydning for deres egen identitet. Da løsner noe i dem. 

For noen uker siden satt jeg og klødde meg i hodet: hva skal jeg lese med elever hvis jeg i utgangspunktet har bestemt at vi de neste seks ukene skal jobbe innenfor temaet "identitet og samfunn"? Jeg tenkte arbeidsliv og jobbsøking. Jobbintervju, tenkte jeg, og kjente at jeg ble helt skifer inni meg av bare tanken på å stille opp med skriverammer for jobbsøknad. Så gjorde jeg det likevel. Det er slikt man gjør. Vi diskuterte mottakerbevissthet. Noen kom inn på sjefen. Det må ha vært det som trigget meg. Noen kom inn på en ubrukelig sjef de hadde hatt, som bare kjefta og kommanderte, og som de var redde for. Da bestemte jeg meg bare: disse gutta/ disse jentene skal pokker meg lese gresk tragedie.

Vi har holdt på i fire uker nå. Med poetikken og tragediediktning. Jeg har fortalt dem om en konge (Ødipus) som drepte faren sin, gifta seg med mora si og fikk fire unger med henne, og som var så oppsatt på å løse en krimgåte (drapet på sin egen far), at det gikk til helsike med både ham og kona (mora). Så har vi lest Antigone. De har gjenfortalt, jeg har skrevet. Vi har diskutert godt lederskap i nasjoner, bedrifter og familier. Ikke minst: de rollene vi spiller i ulike sosiale sammenhenger, som på mange områder begrenser friheten vår. -Om vi selv ville brutt en lov hvis vi mente vi gjorde det rette. Nå er det bare leit at det er så kort tid igjen, ellers hadde jeg ikke klart å la være med dukkehjemmet.

-Du Furumo, sa en i dag. Han faren i Min Kamp. -Ja? -Han var jo litt sånn Kreon, var han ikke? -Hva mener du? Han hadde vel ikke dømt noen til døden? -Nei, men han virket jo veldig autoritær og kontrollerende, på en måte. Like idiot.

Oh, yeah! -Les en litterær klassiker med elever på yf du, også!