mandag 21. mars 2016
Våren, folkens!
Hestehov: Gule, sporadiske øyne i ei grøft av brunt eikeløv, gjørme, gatestøv, søppel -for det meste plast. Rosa og gule yoghurtbokser, skitne, tomme ølflasker kastet kanskje av relativt unge mennesker på vei fra vorspielet til byen klokka halv ett en uggen novemberkveld. Restene av en gul barnesykkel (noen har fjernet bakhjulet) ligger hektet fast i noen løse greiner nede i skråningen mot et industribygg. Ved enden av bygget en mosegrodd betongrampe. Støv, mose, skittent glass og sprø plastikk. Og hestehov. Våren, folkens.
fredag 11. mars 2016
Filterløs fredag: Furumo feirer!
Det er så mye en kan feire her i verden. Snøklokker i februar, for eksempel (nå har de blitt kvalt under et nytt lag snø, men de er seige, snøklokkene. De klarer seg til påske, og vel så det). Ja. Det var nå det jeg klarte å komme på at var verdt å feire på sånn generelt grunnlag. Det er helt sikkert mer. Bevares. Folk har jo stadig fødselsdag (og i uka som var har jeg vært med og feire en slik, med brask og bram. Virkelig.), og vi våkner stadig til nye morgener og livet går videre og alt det der. Uten at det nødvendigvis trenger å oppleves som en seier til enhver tid for ethvert menneske, jeg ser det. Men tross alt. Lav sol inn kjøkkenvinduene om morgenen (Mulig feiringsgrunn. Med det forbehold at man enten a) har pusset vinduer, b) klarer å glede seg over sola selv om den filtreres gjennom månedsvis med fett-tilførsel fra barnehender- og neser, samt et mislykka forsøk på å pusse vinduer i januar), de stadig lysere dager. Kaffekopper. Barn. Vi må ikke glemme barn. De kan vi feire. For de er så nye og så nesten uten lyte (i det minste i sine mødres øyne, om de ikke har slengt skoene midt i gangen (alle tre), og mor for eksempel snubler over seks vinterstøvler i assorterte størrelser klokka null tre null null natt til søndag). Hvorfor ikke feire lytenes utslag i seg selv, når jeg tenker etter. Sko slengt til alle kanter, inntørket tannkrem på baderomsbenken, stabler med glass og tallerkener på nattbordet til store barn som sjeldnere og sjeldnere er hjemme så lenge av gangen at de registrerer det upraktiske i å la glass og kopper bli stående igjen der de heller kunne hatt for eksempel Henrik Ibsens samlede verker eller en slitt pocketutgave av "To the lighthouse". Avskallet neglelakk (alle vet at det er mye morsommere å legge neglelakken på enn å ta den av), en kort og en lang sokk, den plutselig ankomne sprekken i tapeten over kjøkkenvinduet mot øst (når kom den?). Vi feirer den også. Noen (svært få, og i varierende grad feiringsverdige) hendelser fra uka som gikk:
1. Det som onsdag forrige uke opplevdes som rasp/rusk i hals og kropp, la seg lydig i dvale torsdag, fredag og lørdag, for å svikefullt kakke meg i hodet med en jernspade søndag morgen. Det skal innrømmes at jeg da jeg våknet antok at den elendige formen skyldtes litt for mye akevitt og litt for mye øl kvelden i forveien. Det skulle vise seg at det ikke var så vel. Jeg ble totalt utslått i en feit influensa: feber, hode, hals, muskler, svette og helvetes pinsler var over meg, og har ennå ikke helt sluppet taket (helvetes pinsler vil jeg ikke lenger kalle det, men den konstante verkingen i kroppen insisterer på å vedvare, selv etter at feberen har bestemt seg for å være ferdig med viruskverkejobben). Enkelte vil antakelig mene at dette ikke er noe å feire, i og for seg, og det kan de jo ha rett i. På den annen side: da jeg utpå ettermiddagen i går, etter fem dager i senga, følte meg klar for å stige ned trappa fra annen etasje og lage en kopp te, føltes det som en seier. Jeg tror nemlig fullt og fast, hver gang jeg blir sjuk, at jeg er døden nær. At nå er min siste time kommet. Når det da likevel viser seg at jeg er i stand til å forsere etasjene i huset -og ovenikjøpet koke vann og lage te, er det ikke uten en viss innvendig jubel.
2. Torsdag sist uke pakket jeg en koffert og reiste til Trondheim, til årets LNU- konferanse (LNU er kort for "Landslaget for norskundervisning", De av dere som lurer: dette landslaget er ikke som for eksempel landslaget i skiskyting eller fotball. Man trenger ikke å bli tatt ut til det. Man kan rett og slett bare melde seg inn i det, og betale kontingent, så er man på landslaget. Skikkelig fin ordning.) Årets konferanse hadde det snedige navnet "Tale er gull", og handlet om muntlighet i norskfaget. I år var jeg den eneste utsendte fra min skole, dessverre, men jeg var omgitt av fine folk fra naboskoler, og fine folk fra forlaget, så jeg følte meg ikke ensom eller alene, noe som er bra (og i høyeste grad verdt å feire i seg selv). Muntlighet er jo en gren i norskfaget som byr på store didaktiske muligheter. Øyvind Brandtzæg fra Trøndelag teater stuntet et "ilesesettelse"- opplegg med deltakere fra salen. Det har jeg med meg i lomma og vil sette ut i livet i klasserommet så fort som råd er.
Ellers må jeg trekke frem at Jens E. Kjeldsen holdt et glitrende innlegg om retorikkens plass i skolen, og særlig i arbeid med muntlig. En programpost som holdt langt mer enn den lovet i programmet. Dessuten: Ove Eides gjennomgang av muntlighet i norskfaget fra Normalplanen (1939) til Ludvigsenutvalget (anslagsvis forsøksvis iverksatt i 2020), viste seg å være en lise for mine ører. Ikke bare var det artig å se utdrag fra tidligere læreplaner (noe det jo som regel er, på grunn av både språk og historisk kontekst), som her fra Mønsterplanen av 1974:
Det var ikke minst en stor befrielse å se at noen med lang norskfaglig erfaring forsøker å ta Ludvigsenutvalgets utredning på alvor, og behandle den konstruktivt. Yay! Veldig verdt å feire! Ove Eides forslag til fire sentrale områder for framtidas norskfag (jeg er ikke sikker på om jeg er enig i hans tanker om forholdet mellom form og innhold. Likevel: at noen ser og formidler at faget mitt kan ha en sentral plass i skolen også etter Ludvigsenrapporten, setter jeg enormt pris på). Her fra oppsummeringen hans:
3. Tidligere nevnte øl og akevitt (se punkt 1) skyldtes at jeg fikk feire min kollega og gode venninne Lindas 50 år lørdag kveld. Jeg landet på Torp airport, Sandefjord omtrent klokka fem, tok en svipptur innom arbeidsplassen, der jeg med mye møye og grell belysning på et handicaptoalett klarte å stive opp mitt ytre i tilstrekkelig grad til å være jubilanten verdig. Klokka halv sju var jeg på plass, omgitt av Lindas familie og venner, med et glass sprudel solid plantet i høyrehanda. Jeg hadde gledet meg til å feire verdens fineste femtiåring, men jeg hadde grudd meg ikke så rent lite til å reise meg i løpet av festen sammen med en annen kollega og fremføre en hjemmesnekra leilighetssang akkompagnert av kun oss selv, med en caps bak frem. Ikke misforstå: det er sjelden noe jeg heller vil enn å synge i forsamlinger (akkompagnert eller ikke). Likevel. Jeg hadde ikke stemme, jeg hadde vært på konferanse i to døgn, og jeg skulle ha på en caps bak frem. Jeg hadde ingen illusjoner om at jeg skulle komme fra opptredenen med verdigheten i behold, men heller ikke et snev av tvil om at det ville glede jubilanten. Derfor ble valget likevel enkelt (det at du gleder en annen, osv). På bildet til høyre ser dere 1) Hvor glad jubilanten ble for sangen, 2) Hvor glad jeg er i jubilanten 3) Hvor rart jeg står i høyhælte sko etter akkurat passe med akevitt og litt for mye øl. 4) At Linda glitra som ei discokule hele kvelden. Veldig bra feiring, veldig bra femtiåring! Hurra!
1. Det som onsdag forrige uke opplevdes som rasp/rusk i hals og kropp, la seg lydig i dvale torsdag, fredag og lørdag, for å svikefullt kakke meg i hodet med en jernspade søndag morgen. Det skal innrømmes at jeg da jeg våknet antok at den elendige formen skyldtes litt for mye akevitt og litt for mye øl kvelden i forveien. Det skulle vise seg at det ikke var så vel. Jeg ble totalt utslått i en feit influensa: feber, hode, hals, muskler, svette og helvetes pinsler var over meg, og har ennå ikke helt sluppet taket (helvetes pinsler vil jeg ikke lenger kalle det, men den konstante verkingen i kroppen insisterer på å vedvare, selv etter at feberen har bestemt seg for å være ferdig med viruskverkejobben). Enkelte vil antakelig mene at dette ikke er noe å feire, i og for seg, og det kan de jo ha rett i. På den annen side: da jeg utpå ettermiddagen i går, etter fem dager i senga, følte meg klar for å stige ned trappa fra annen etasje og lage en kopp te, føltes det som en seier. Jeg tror nemlig fullt og fast, hver gang jeg blir sjuk, at jeg er døden nær. At nå er min siste time kommet. Når det da likevel viser seg at jeg er i stand til å forsere etasjene i huset -og ovenikjøpet koke vann og lage te, er det ikke uten en viss innvendig jubel.
2. Torsdag sist uke pakket jeg en koffert og reiste til Trondheim, til årets LNU- konferanse (LNU er kort for "Landslaget for norskundervisning", De av dere som lurer: dette landslaget er ikke som for eksempel landslaget i skiskyting eller fotball. Man trenger ikke å bli tatt ut til det. Man kan rett og slett bare melde seg inn i det, og betale kontingent, så er man på landslaget. Skikkelig fin ordning.) Årets konferanse hadde det snedige navnet "Tale er gull", og handlet om muntlighet i norskfaget. I år var jeg den eneste utsendte fra min skole, dessverre, men jeg var omgitt av fine folk fra naboskoler, og fine folk fra forlaget, så jeg følte meg ikke ensom eller alene, noe som er bra (og i høyeste grad verdt å feire i seg selv). Muntlighet er jo en gren i norskfaget som byr på store didaktiske muligheter. Øyvind Brandtzæg fra Trøndelag teater stuntet et "ilesesettelse"- opplegg med deltakere fra salen. Det har jeg med meg i lomma og vil sette ut i livet i klasserommet så fort som råd er.
Ellers må jeg trekke frem at Jens E. Kjeldsen holdt et glitrende innlegg om retorikkens plass i skolen, og særlig i arbeid med muntlig. En programpost som holdt langt mer enn den lovet i programmet. Dessuten: Ove Eides gjennomgang av muntlighet i norskfaget fra Normalplanen (1939) til Ludvigsenutvalget (anslagsvis forsøksvis iverksatt i 2020), viste seg å være en lise for mine ører. Ikke bare var det artig å se utdrag fra tidligere læreplaner (noe det jo som regel er, på grunn av både språk og historisk kontekst), som her fra Mønsterplanen av 1974:
Det var ikke minst en stor befrielse å se at noen med lang norskfaglig erfaring forsøker å ta Ludvigsenutvalgets utredning på alvor, og behandle den konstruktivt. Yay! Veldig verdt å feire! Ove Eides forslag til fire sentrale områder for framtidas norskfag (jeg er ikke sikker på om jeg er enig i hans tanker om forholdet mellom form og innhold. Likevel: at noen ser og formidler at faget mitt kan ha en sentral plass i skolen også etter Ludvigsenrapporten, setter jeg enormt pris på). Her fra oppsummeringen hans:
3. Tidligere nevnte øl og akevitt (se punkt 1) skyldtes at jeg fikk feire min kollega og gode venninne Lindas 50 år lørdag kveld. Jeg landet på Torp airport, Sandefjord omtrent klokka fem, tok en svipptur innom arbeidsplassen, der jeg med mye møye og grell belysning på et handicaptoalett klarte å stive opp mitt ytre i tilstrekkelig grad til å være jubilanten verdig. Klokka halv sju var jeg på plass, omgitt av Lindas familie og venner, med et glass sprudel solid plantet i høyrehanda. Jeg hadde gledet meg til å feire verdens fineste femtiåring, men jeg hadde grudd meg ikke så rent lite til å reise meg i løpet av festen sammen med en annen kollega og fremføre en hjemmesnekra leilighetssang akkompagnert av kun oss selv, med en caps bak frem. Ikke misforstå: det er sjelden noe jeg heller vil enn å synge i forsamlinger (akkompagnert eller ikke). Likevel. Jeg hadde ikke stemme, jeg hadde vært på konferanse i to døgn, og jeg skulle ha på en caps bak frem. Jeg hadde ingen illusjoner om at jeg skulle komme fra opptredenen med verdigheten i behold, men heller ikke et snev av tvil om at det ville glede jubilanten. Derfor ble valget likevel enkelt (det at du gleder en annen, osv). På bildet til høyre ser dere 1) Hvor glad jubilanten ble for sangen, 2) Hvor glad jeg er i jubilanten 3) Hvor rart jeg står i høyhælte sko etter akkurat passe med akevitt og litt for mye øl. 4) At Linda glitra som ei discokule hele kvelden. Veldig bra feiring, veldig bra femtiåring! Hurra!
4. Jeg ville helst ha skrevet noe om metaforer, men jeg orker ikke (se punkt 1). La oss feire dem likevel: Livet er en liten dings. Er for eksempel en metafor.
Evt livet er en dust som ser ut som han har kledd på seg i søvne, sånn at skjorta ikke bare er knappet skeivt, men den er i tillegg vrang, og du lurer på om det er gårsdagens skjorte som han bare vrengte av seg, så vidt stakk nesa inntil for å kjenne om den stinka, for deretter å simpelthen tre den over sitt vinglete, lealause legeme, børste øyerusket ut av øynene og gå fortrøstningsfullt ut i verden, som om han var i sin fulle rett til å bli regnet blant menneskene.
God helg, alle. Vi feirer det hele, og særlig 50-åringen (en gang til), med disco:
onsdag 2. mars 2016
Onsdag: ambulerende rasp
Jeg våknet i morges med sandpapir i halsen. Eller, nei. Hva heter det? En sånn rasp. Er det ikke rasp det heter? Ei fil, men med grovere overflate, til å raspe treverk med før man filer, før man pusser med sandpapir med stadig finere overflate. En sånn ting raspet i halsen min i morges. Ikke nok med det: Jeg hadde ikke stemme, merket jeg, straks seksåringen krevde svar på ett av sine (krevende) morgenspørsmål (noe sånt som "hvor får mennesker som bor i ørkenen vann fra?"). Jeg hadde ingen stemme, så jeg hveste ett eller annet til svar.
Under normale omstendigheter (alle andre dager enn onsdag), ville jeg tenkt at det klokeste nok er å bli hjemme under dyna, pleie raspehalsen og vente til stemmen returnerer. Men det er onsdag, og jeg har undervisning i ett, omtrent, fra klokka åtte til halv tre. I tre ulike klasser. Vikarlogistikken er så pass vrien på onsdager, at det sitter langt inne å pleie noe som helst, annet enn omgang med elever. Derfor slepte jeg den raspete, hvesende halsen (og resten av kroppen) hele veien til bussholdeplassen, og møtte opp på arbeidsplassen (legg merke til dette edle heltemotet: å utsette alle i min nærhet (seksti elever og et uant antall kolleger) for raspehalsvirus.).
Som man sikkert vil forstå, kom stemmen seg til et nivå der det ble mulig for den å ytre ord og setninger. Det klarte den allerede klokka åtte. Det gikk slag i slag. Ei økt i vg1, der den for eksempel sa "God morgen, da var det vårs!", og "dere skal arbeide med tekstene deres fram til klokka ni". Jeg tror også den fikk kilt inn en aldri så liten trall som respons til et avsnitt i en elevtekst (ikke spør). Neste økt (ingen pause, lang vei mellom klasserom og seig somlekropp på vei ut av klasserommet) åpnet jeg likså godt med en lærerstyrt halvtime der elevene skulle bidra med argumenter for og imot standardtalemål. Jeg forsto fort at dette ville bli en utfordring for raspehalsen. Allerede tidlig i første runde (oppsummering av "to og to: noter ned argumenter for påstanden det er viktig at alle mennesker får snakke sin egen dialekt") ble jeg for ivrig. Blir jeg ivrig nok, hever jeg stemmen i og roper for eksempel "jess", eller "hør på dette!". Etter endt økt var raspen i stemmen helt borte. Den hadde søkt seg til andre deler av kroppen: rasp bak øynene, rasp i hodet, rasp i stegene. Slapp form, som det heter.
Vel. En kollega har fylt femti, så i matpausa ble det kaffe og kake og en kvil før to møter og siste økt i en annen vg1- klasse. Kvart på ett til halv tre. To timer norsk. Nei, du kan ikke gå så du rekker ti på halv- bussen i dag. Heller. Kvart på ett (rasp bak øynene og i hodet påtagelig): "Hei, alle sammen!"
-Hei, Furumo, har du hatt en fin vinterferie (ekstremt hyggelige og høflige elever)?!
-Eh. Joda. Men jeg måtte gå på ski (hvorfor kunne jeg ikke bare sagt: jo takk, og dere?).
-Ja? Vel?
-Ja, altså. Jeg er ikke noe glad i å gå på ski, men jeg har barn. Og omtrent en gang i året må jeg gå på ski. Det er antakelig et minimum, og på grensa til omsorgssvikt, men (spør meg ikke hvorfor jeg startet med denne utlegningen, raspen hadde antakelig beveget seg til den delen av hjernen der dømmekraften sitter) ja. Jeg tror barna har det ok ellers. Bortsett fra at jeg ikke er noe vintersportsmenneske.
- Mhm (spørrende blikk)?
-For når jeg går på ski blir jeg et barn sjøl (hermer klønete kropp med den raspete kroppen, veiver med bein og armer). Jeg blir sutrete og forbanna og overhodet ikke i stand til å ta vare på andre enn meg selv, og knapt nok det. Jeg tryner hele tida og så blir det ikke spesielt hyggelig for noen.
-Det du sier er at du er 35+ (plusspoeng for åpenbar smisk med læreren), og at du må gå på ski?
-Ja! Jeg har barn som vil gå på ski med mora si!
-Det du sier er at å få barn er det samme som å miste friheten til å gjøre det du vil?
-Ja! (Samler meg litt) Men du velger jo selv... Eller altså. Ja. Frihet blir liksom ikke så viktig, da, som... det å føle....
-Kjærlighet?
-Ja!
Etter denne innledningen ble resten av økta relativt usammenhengende og tja. Lite didaktisk vellykka, om jeg må få si det som det er. Jeg skylder litt på raspen i et eller annet filter i hodet. Og kroppen. Og onsdagen. -Og satser på full rekonvalesens over natta, siden jeg skal til Trondheim og bli klokere på muntlighet. Allerede i morgen. Helst uten rasp. Når jeg tenker etter, tror jeg en rasp ville bli stoppet i sikkerhetskontrollen. Jepp. Uten rasp, it is!
Under normale omstendigheter (alle andre dager enn onsdag), ville jeg tenkt at det klokeste nok er å bli hjemme under dyna, pleie raspehalsen og vente til stemmen returnerer. Men det er onsdag, og jeg har undervisning i ett, omtrent, fra klokka åtte til halv tre. I tre ulike klasser. Vikarlogistikken er så pass vrien på onsdager, at det sitter langt inne å pleie noe som helst, annet enn omgang med elever. Derfor slepte jeg den raspete, hvesende halsen (og resten av kroppen) hele veien til bussholdeplassen, og møtte opp på arbeidsplassen (legg merke til dette edle heltemotet: å utsette alle i min nærhet (seksti elever og et uant antall kolleger) for raspehalsvirus.).
Som man sikkert vil forstå, kom stemmen seg til et nivå der det ble mulig for den å ytre ord og setninger. Det klarte den allerede klokka åtte. Det gikk slag i slag. Ei økt i vg1, der den for eksempel sa "God morgen, da var det vårs!", og "dere skal arbeide med tekstene deres fram til klokka ni". Jeg tror også den fikk kilt inn en aldri så liten trall som respons til et avsnitt i en elevtekst (ikke spør). Neste økt (ingen pause, lang vei mellom klasserom og seig somlekropp på vei ut av klasserommet) åpnet jeg likså godt med en lærerstyrt halvtime der elevene skulle bidra med argumenter for og imot standardtalemål. Jeg forsto fort at dette ville bli en utfordring for raspehalsen. Allerede tidlig i første runde (oppsummering av "to og to: noter ned argumenter for påstanden det er viktig at alle mennesker får snakke sin egen dialekt") ble jeg for ivrig. Blir jeg ivrig nok, hever jeg stemmen i og roper for eksempel "jess", eller "hør på dette!". Etter endt økt var raspen i stemmen helt borte. Den hadde søkt seg til andre deler av kroppen: rasp bak øynene, rasp i hodet, rasp i stegene. Slapp form, som det heter.
Vel. En kollega har fylt femti, så i matpausa ble det kaffe og kake og en kvil før to møter og siste økt i en annen vg1- klasse. Kvart på ett til halv tre. To timer norsk. Nei, du kan ikke gå så du rekker ti på halv- bussen i dag. Heller. Kvart på ett (rasp bak øynene og i hodet påtagelig): "Hei, alle sammen!"
-Hei, Furumo, har du hatt en fin vinterferie (ekstremt hyggelige og høflige elever)?!
-Eh. Joda. Men jeg måtte gå på ski (hvorfor kunne jeg ikke bare sagt: jo takk, og dere?).
-Ja? Vel?
-Ja, altså. Jeg er ikke noe glad i å gå på ski, men jeg har barn. Og omtrent en gang i året må jeg gå på ski. Det er antakelig et minimum, og på grensa til omsorgssvikt, men (spør meg ikke hvorfor jeg startet med denne utlegningen, raspen hadde antakelig beveget seg til den delen av hjernen der dømmekraften sitter) ja. Jeg tror barna har det ok ellers. Bortsett fra at jeg ikke er noe vintersportsmenneske.
- Mhm (spørrende blikk)?
-For når jeg går på ski blir jeg et barn sjøl (hermer klønete kropp med den raspete kroppen, veiver med bein og armer). Jeg blir sutrete og forbanna og overhodet ikke i stand til å ta vare på andre enn meg selv, og knapt nok det. Jeg tryner hele tida og så blir det ikke spesielt hyggelig for noen.
-Det du sier er at du er 35+ (plusspoeng for åpenbar smisk med læreren), og at du må gå på ski?
-Ja! Jeg har barn som vil gå på ski med mora si!
-Det du sier er at å få barn er det samme som å miste friheten til å gjøre det du vil?
-Ja! (Samler meg litt) Men du velger jo selv... Eller altså. Ja. Frihet blir liksom ikke så viktig, da, som... det å føle....
-Kjærlighet?
-Ja!
Etter denne innledningen ble resten av økta relativt usammenhengende og tja. Lite didaktisk vellykka, om jeg må få si det som det er. Jeg skylder litt på raspen i et eller annet filter i hodet. Og kroppen. Og onsdagen. -Og satser på full rekonvalesens over natta, siden jeg skal til Trondheim og bli klokere på muntlighet. Allerede i morgen. Helst uten rasp. Når jeg tenker etter, tror jeg en rasp ville bli stoppet i sikkerhetskontrollen. Jepp. Uten rasp, it is!
Abonner på:
Innlegg (Atom)