Filterløs fredag: snerk med verk

Denne uka har, meteorologically speaking, gått fra et bitende kaldt men vakkert winterwonderland, til regnvær og storm og grønt gress og ski og staver til alle kanter utenfor inngangsdøra (nei, det er ikke mine ski. Det er ungenes ski. Jeg går (helst) ikke på ski, av personlige årsaker).

Dessuten: hvis du en bitende kald vintermorgen vurderer å tømme peisen for aske og glør for å få optimal trekk, og finner ei øse og en stekespade for å grave den lunkne massen ut, fyller ei stor gryte og, etter å ha sett askeskya legge seg sånn noenlunde på plass på kjøkkengulvet, bestemmer deg for å grave den ned i snøen (for å unngå at noe du ikke vil at skal brenne opp, brenner opp), innbill deg ikke at asken er oppløst og fungerer som en slags fin gjødsel utover plenen når snøen smelter. Har du gjort dette for eksempel tre ganger de to siste ukene, vil du oppdage tre relativt skjemmende hauger kull badet i våt aske. Du vil måtte rake, og raka står bak spader og tomflasker og akebrett i garasjen, så det blir litt styr. Du kan komme til å snuble over noen rumpeakebrett, især hvis du er ei kløne, og slå deg forderva. Jeg bare nevner det.

Korttidshukommelsen er ikke hva den var (men jeg tok en iqtest på vgtv som kunne fortelle meg at jeg er smartere enn gjennomsnittet, og at jeg sannsynligvis ville gjøre det ok på en mensatest, men det kunne mannen fra mensa ikke garantere, all den tid den virkelige testen tester mye mer. Dette til trøst for meg selv ifm den falmende korttidshukommelsen). Noen hendelser fra denne uka skinner likevel med en viss glans i bevisstheten. Her forsøkt gjengitt med et såkalt skråblikk. I den rekkefølgen som faller meg inn:

1. Lyset. Jeg pleier å gå til, og noen ganger, om logistikken tillater det, fra jobb. Torsdag gikk jeg fra jobb i en oppløftet stemning etter et møte med Vegard Meland fra Høgskolen  Lillehammer. Det var avdelingsmøte med ham og rektor og studierektor, og vi diskuterte vurdering og læring og jeg var opprømt og inspirert og glad da jeg gikk. Eller kappgikk. I lyset. For det har blitt lysere. Det duse, blå lyset om ettermiddagen. Det dype blå lyset om morgenen. Jeg trenger det lyset. Det er fint. Snart blir det vår.

2. Jeg har gjennomført mitt første oppdrag som foredragsholder. Tidligere har jeg vært på skolebesøk i forbindelse med markedsføring av læreverk, og jeg har holdt min del av et kurs for boka vi har skrevet. Denne gangen var det en naboskole som inviterte meg til å snakke om retorisk analyse og hvordan elevene kunne jobbe med det i klasserommet, blant annet fordi de likte retorikk- kapitlet i boka. Jeg hosta opp some of the darlings we had to kill i det arbeidet, og landa noenlunde på føttene, fikk jeg inntrykk av. Å holde foredrag for norsklærere er noe av det vanskeligste jeg kan tenke meg. Det ble litt Adam og Eva, hull i bakken, eksamensoppgaveanalyse, og en dose veldig praktiske tips. En av de som hørte på, kunne melde om fin erfaring med opplegget allerede dagen etter. Yay!

3. Forelesningsformen har sine klare pedagogiske begrensninger. Likevel holder en kollega og jeg ukentlig felles forelesninger for to klasser i auditorium. Idéen da skoleåret startet, var at timen etter forelesningen skulle vies til renskriving av notater. Det har sklidd helt ut. I stedet blir den siste timen altfor ofte en løs prat om emnet, og sporadisk veiledning i skriving -og livet generelt og spesielt. Denne uka var nevnte kollega fraværende, og jeg hadde tatt på meg å holde forelesningen selv. Jeg har gjort det før, men det må jeg si. Denne gangen gikk det på trynet. Ikke for det: mange elever noterte og så på meg med interesserte (evt høflige) blikk. Likevel: litt for mange så ut som de enten skulle ønske gulvet ville åpne seg under dem, eller også så de interessert ned i skrittet sitt (jeg håper det var mobiltelefonen de så på).

På grunn av forrige dags arbeid med lærerforedrag, ble elevforelesningen forberedt samme morgen, og om den ikke bar preg av det, var jeg liksom litt flau for det jeg hadde å by dem. Jeg takker eleven som ville diskutere Platons huleliknelse for oppriktig engasjement. Jeg ble helt utvetydig sammenliknet med fangevokterne i liknelsen, da jeg uttrykte en viss skepsis til vedkommendes utlegning av samme liknelse. Det var en forelesning om romantikken. Welhaven. Wergeland. Ispedd skikkelig mange bilder av Caspar David Friedrich. Og en profet. Og Mary Shelley. Høres kanskje helt ok ut, men falt på stengrunn. Som det heter.

4. Så vil jeg også nevne at to timer fredag ettermiddag i en vg1-klasse er i knappeste laget de gangene noen av elevene er helt ferdige med det vi gjorde forrige uke. For noen er bare nesten ferdige. Og to var der ikke forrige uke, så de skal gjøre det nå. Fort som juling. Det resulterte i at jeg sa noe sånt som: jeg gir dere femten minutter. Fiks det. Dere som er ferdige, les denne blekka med dikt. For denne timen skal egentlig handle om lyrikk. Egentlig. Men først må jeg instruere de to. Og si: go-go-go! Så må jeg gå inn igjen i klasserommet og spørre: er dere snart klare (og det er de, men i denne sammenhengen virker ti minutter som en evighet, for blekka med dikt inneholdt bare fire dikt, og de som skulle lese dem er allerede ferdige). Jeg vurderer å ta dem ut og snakke med dem om inntrykket deres, men merker at jeg ikke orker, og om bare tjue minutter er det pause, så jeg lar det være og lar dem sitte og glo eller snakke sammen om løst og fast til resten av klassen er klare, fem minutter før pausen.

Da har jeg eskalert til kommandospråk, og sier (literally): åpne et word-dokument! Har du åpna et dokument (er utålmodig)? Eleven venter på at teknikken skal respondere og blir litt irritert (med rette) på masekråka som står klar med tusjen ved tavla. Masekråka begynner: skriv "Lyrikk", sier hun. Lyriske tekster er ofte rytmiske tekster, sier hun. Fortere nå, for det er tre minutter til pause, og den irriterte unnlater ikke å nevne det. Noen ganger kan lyriske tekster ha rim, sier hun. Skriv det, sier hun. Noen ganger har de ikke rim. De er som regel delt inn i strofer, sier hun. Strofene er delt inn i verselinjer, sier hun. Skriv det, sier hun. Skriver du, sier hun til en elev med litt glassaktig blikk. Hun nikker matt tilbake. Ok. Bra. -Ett minutt, sier den irriterte. Symbol, metafor, sammenlikning, besjeling, personifisering, skriver masekråka på tavla. I en kolonne. Under hverandre. -Skal vi skrive det under hverandre, sier den pliktoppfyllende. Ja, sier hun. Etter pausa skal vi snakke om disse språkbildene, sier hun. Hva står det der? Sier den pliktoppfyllende. -Det er pause! Sier den irriterte. Besjeling, sier masekråka. B.e.s.j.e.l.i.n.g. -Nå er det pause, sier hun.

Hun drikker en kvart kopp kaffe (det som er igjen på kanna) i pausen. Strammer seg opp. Går inn igjen og leser diktene høyt, etter å ha gitt eksempler på språkbilder. "Følelsene river og sliter i meg". "Mitt hjerte er et foreldreløst barn". Vi finner språkbilder i et av diktene vi har lest. Folk roer seg litt ned. Masekråka blir menneske igjen. Så er det helg. Helg.

Jah. Det var omtrent uka. Nei, forresten:

5. Seksåringen har innført en frokostlek hun kaller "rimeleken". Den går ut på at de som er samlet der, lager rim etter tur. "En gris med fis" åpnet hun med tidligere i uka. I morges hadde vi stor glede av å finne de ekleste rimene vi kunne komme på. Skjørmagede lesere bør stoppe her. God helg til dere. Dere andre kan tygge på disse:

Snørr med gørr
Prim med rumpeslim
Diaré med skje
Snerk med verk.

Glad fredag, alle. Snart ny uke og nye muligheter.