mandag 21. desember 2015

Å skrive eller ikke skrive. Å skrive.

Jeg husker ikke at jeg har vært en som ikke skriver. En gang, i ei fjern fortid, var jeg selvsagt det. Det var før jeg kunne kodene for skriving. Jeg vet at det har vært slik en gang, for min mor kan fortelle om bekymring for speilvendtskriving relativt langt inn i barneskolen (jeg er venstrehendt). En gang var jeg altså en som ikke skrev. Da var jeg visst en som snakket. Med (eller til) folk som tilfeldigvis befant seg i min nærhet, eller helst med (eller til) et galleri av fantasivenner. De hadde navn som Laur og Alfe- Monika. Jeg husker dem vagt. De hadde ulike karaktertrekk og bestemte funksjoner i flokken. En het Hans- Petter. Jeg tror at han var oppkalt etter en jeg gikk i musikkbarnehage med, som ikke klarte å stoppe å blåse i blokkfløyta da musikkbarnehagelæreren sa stopp. "Min" Hans- Petter var en ondskapsfull type som gjorde alt for  stikke kjepper i hjulene for Laur, Alfe- Monika og meg. En av mine viktigste oppgaver var  skjerme de to andre mot påfunnene hans. Så en dag var det over. Jeg mistenker at det hadde sammenheng med skriftspråkets inntog i livet mitt.

At jeg leste mye som barn, vet jeg. Mange av bøkene jeg leste har jeg fremdeles. De er fillete og fulle av matflekker. Hvor mye jeg skrev, er jeg ikke sikker på. Ikke før jeg begynte å skrive dagbok i ti-årsalderen. Der har jeg samvittighetsfullt oppført klokkeslettet jeg våknet, hvem jeg gikk sammen med til skolen, hvilke fag vi hadde, hva jeg gjorde da jeg kom hjem. Utover i boka står det også en del å lese om konflikter mellom jenter i klassen. Det kunne handle om hvem som skulle leke med hvem, hvem som sa hva om hvem, og hvordan konfliktene ble løst. Det er tydelig at jeg så på meg selv som en slags fredsmegler den gangen. Jeg skriver for eksempel at jeg skulle ønske den og den bare kunne være venner, så kunne vi være sammen alle sammen. Hvorvidt dette er et uttrykk for mine virkelige følelser, eller for de følelsene jeg så for meg at jeg burde ha, er ikke lett å avgjøre. Teksten er holdt i en knapp stil, der følelsesytringer har tatt over for den refererende stilen den første tiden. Videre rapporteres det om romantiske følelser. Jeg må ha brukt timesvis på å tegne hjerter rundt navn, og å finne opp sinnrike koder for navn til bruk på håndbaken, utført i kulepenn.

Jeg holdt opp med å føre dagbok i egentlig forstand i løpet av ungdomsskolen. I stedet førte jeg notater. Og tegnet. Jeg har et titalls bøker fylt av tegninger og sitater og løsrevne notater som i og for seg ikke forteller noe annet enn at jeg alltid har hatt et uttrykksbehov. Dessuten, det ser jeg nå, at mange av de grunnleggende personlige konfliktene jeg kjempet med i tjue-åra, forblir de samme. Slik er alle doodles og skisser og tegninger og notater og fiktive brev et vitnesbyrd om et liv i hvilket de samme grunnleggende motsetningene manifesterer seg år etter år, tiår etter tiår. Det kan selvsagt virke nedstemmende. Å innse at noen konfliktområder i livet er så sammenvevd med ens jeg, ens personlighet, at en antakelig gjør klokest i å forsone seg med dem. Samtidig, i dette tilbakeblikket, gir det en slags trøst til tjueåringen i meg at førtienåringen anerkjenner henne. Forstå det den som kan.

Dette semesteret har jeg fått møte og bli kjent med mange nye ungdommer. Litt for mange av dem bærer med seg så store personlige konflikter at jeg ikke kan begripe hvordan de takler skolehverdagen. Jeg har skrevet et brev, sa en av dem. Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive en litterær tolkning, sa en annen. Men jeg har skrevet en del om meg selv det siste halve året, hvis du vil lese det. Så sitter jeg og leser disse tekstene og kjenner meg igjen. Ikke nødvendigvis i deres kamper, deres indre konflikter eller deres utfordringer. Likevel. Jeg kjenner meg igjen i behovet for å uttrykke noe. For å forstå. For å se seg selv på avstand. For å rydde opp i noe. Få klarhet i noe. Selv om det kanskje aldri kommer til å bli klart. Selv om tankene vikler seg om seg selv og gjør de enkleste resonnementer til floker av selvmotsigelser. Selv da. Særlig da.

De egne notatene er ikke skrevet for andre enn en selv. Deres hensikt og formål er først og fremst refleksjon. For min egen del manifesterer de først og fremst en tanke i tiden. Et øyeblikks tanker er nedskrevet i ei notatbok jeg skrev i for tre år siden. Leser jeg dem nå, kan det være med gjenkjennelse eller gremmelse. Det er ikke til å komme bort fra at de notatene en skriver for seg selv ofte har den effekten. De er pinlige å lese bare fem minutter etter at de er skrevet. De er ikke presise. De er for påståelige. De tror for mye eller for lite. De bommer så inn i helsike på skiva. Omtrent som jeg. Omtrent som livet. Mennesker bommer på skiva stadig vekk. Vi som skriver om det, er stadig klar over det. Vi klarer ikke å stoppe. Vi skriver og skriver for ikke å miste dette av syne: hvor lite treffsikre vi er. Jeg tror det er det vi skriver for. Vi tror kanskje i gjerningsøyeblikket, idet vi noterer, at vi  forstår noe. Så, når vi leser det igjen, umiddelbart etter eller ti år etter, ser vi hvor lite treffsikre vi var.

Så gjør vi det igjen. Og igjen. Skrivingen er Sisyfosarbeid. Vi holder på. Kanskje gjør det noe lettere. Helt sikkert gjør det ganske mange ting vanskeligere. Men vi klarer ikke å holde opp. Vi holder på.

For omtrent ti år siden begynte jeg å skrive blogg. Det økte hyppigheten av skrivingen min, og skjøv den i en bestemt retning: mot leserne. Jeg fortsatte likevel med notater. Og egen skriving. Etter det har jeg skrevet i skolesammenheng, akademisk, i jobbsammenheng, didaktisk. Jeg har skrevet læreverk i norsk, og jeg skriver stadig på en skjønnlitterær tekst som aldri blir ferdig. Og jeg skriver stadig bloggposter med ujevne mellomrom. Mine bloggtekster ligger i skjæringspunktet mellom alle typer tekst jeg ellers skriver. Derfor kan jeg ikke la være med å skrive dem, selv om jeg ofte opplever at de kunne passet best mellom to permer i ei notatbok jeg har i hylla. Skrevet for fem eller ti eller femten år siden.

Tusen takk til alle som leser, og til alle som forteller meg at de leser. Uten lesere i denne bastardsjangeren hadde jeg helt sikkert ikke vært en som skriver i dag, over 30 år etter at jeg ble introdusert for skriftspråket.

5 kommentarer:

  1. Jeg tenker en takk er på sin plass. Det jeg har lest av dine blogginnlegg, er herlig. Noen ganger virker skrivesituasjonen og tankene dine rotete, andre ganger rolig og avbalansert. Begge ender av skalaen videreformidler du med på en fornøyelig måte. Takk, Marianne, for at flere enn bokhyllen får ta del i din "skriveverden". God jul :-)

    SvarSlett
  2. Så hyggelig, Katrine. Fint å vite at noen ser rotet og likevel setter pris på det. At jeg også kan fremstå rolig og avbalansert, avhenger antakelig av en sympatisk leser som du. Riktig god jul til deg også. Skriving eller ikke :-).

    SvarSlett
  3. Den satt i sikringsboksen!
    Eg har ein raud ringperm ståande. "Tankeperm" har eg kalla den. I den har eg skreve dikt, notatar, tankar ord på eit ark. Mitt inste tankeliv i ei vanskeleg tid.
    Eg greier ikkje å lese i den. Knappast bla i den. Ofte tenkjer eg at eg må få den vekk. Tenk om andre skal bla i den. Det vil eg ikkje.
    Men den var livbergande ein gong. I det sekundet orda vart forma.
    Takk for evna til å la tankane gå frå hjertet og haudet. Ut i armen. Ut i pennen. Ut. Bli bunde til papiret i staden for til kroppen.
    Produktet treng ikkje publikum alltid. Ordet på papiret har gjort skrivaren fri.
    Takk for at du skriv, Marianne!!
    Og god jul på'ræ!!

    SvarSlett
  4. Du og eg, Grethe. Er du sikker på at du ikkje vil at andre skal bla i den? Eg har slike tekstar eg og. Dei ligg på ein så lur stad at eg ikkje fann dei sist eg såg etter dei... Då kom uroa litt over meg, for å seie det med Fosse. God jul, Grethe. Det er så fint å ha lesarar som deg.

    SvarSlett
  5. Og Grethe: eg er viss på at for dei ungdommane eg har lese takstane til denne hausten, har sjølve skrivinga hatt ein avgjerande terapeutisk effekt. Slik er det og med mange av dei tekstane eg sjølv har gøymt så godt vekk at eg ikkje finn dei...

    SvarSlett

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...