Jeg hvisker i mørket: livet er en liten dings.

Oktober. Det er to måneder siden jeg på dette nettstedet forsøkte å peppe opp meg selv og andre lærere ei uke før skolestart høsten tjuefemten. Det er fremdeles høsten tjuefemten, og skal jeg si det som det er, tror jeg at jeg for første gang siden jeg trådte over terskelen til et klasserom, har entret et slags ullent mørke. 

Jeg leser ofte om folk som møter veggen eller går på en smell eller brenner lys i alle ender og ender opp som utmattede vrak uten fnugg av arbeidslyst. Slik har jeg det ikke. Jeg har ikke møtt noen vegg. Jeg er ikke utmattet eller demotivert. Tvert imot! Jeg gleder meg til å gå på jobb og ta fatt på elever og fag og tekster og undervisningsidéer. Slik jeg alltid har gjort.Hver dag gleder jeg meg. Jeg blir så glad når jeg vel er innenfor klasseromsdøra med språkhistorien eller nasjonalromantikken i blodbanen, at jeg begynner å lure på om denne gleden er automatisert på en eller annen måte. I den grad slik glede kan automatiseres. 

Denne høsten har denne grunnlegende gleden et annet bakteppe. Plutselig er oppgavene vanskeligere å gjennomføre. De blir utført i en slags dunkel sirup der tankene flyter seigt og langsomt gjennom bevisstheten. Den praktiske fornuft har aldri vært min største styrke, men denne terminen er det som om jeg glemmer mer. Jeg glemmer å gjøre ting jeg skulle gjort, og jeg glemmer at jeg allerede har gjort ting, slik at jeg kan finne på å gjøre det samme to ganger. I ettermiddag gikk jeg forbi et rom på arbeidsplassen. Det var fylt av kolleger som så ut til å være samlet til et møte. Jeg skvatt til, stakk hodet engstelig inn, og var sikker på at dette var et møte jeg skulle vært på, som jeg bare hadde glemt. Slik var det heldigvis ikke, men det kunne like gjerne vært slik. 

Jeg ser rundt meg på kolleger og elever og tenker tanker som: hva får disse menneskene til å se så selvfølgelige ut? Hva får dem til å virke som at de ser dagene innenfor skolestuas fire (eller ti, det er et fancy, nytt bygg) vegger som det mest selvfølgelige og innlysende i verden? Jeg kan tenke på måter å anskueliggjøre faglige fenomener på, og brått komme i kjetterske tanker om at det hele er tåpelig og idiotisk. Hvorfor skal jeg tegne Charles og Emma Bovary på et whiteboard med tusj, lese høyt fra boka og peke på figurene mens jeg stiller retoriske spørsmål om hvordan den eller den må føle seg nå? Mens jeg sperrer øynene opp og nesten går ned i knestående. Hvor virkelighetsfjernt må det ikke virke på de tenåringene som sitter der som gisler og tenker sitt, og som har mer enn nok med sine egne følelsesliv?

Disse tankene er ikke nye. De dukker opp med ujevne mellomrom, og gir en viktig dimensjon til refleksjonen over arbeidet mitt. Jeg har alltid omfavnet dem og sett dem som et tegn på friskhet og en viss bakkekontakt. Likevel. Denne høsten er tyngdekraften ekstra dragende. Bakkekontakten nær absolutt. Det forklarende lys (om jeg får være så svulstig) som har vært en følgesvenn for virket mitt så lenge jeg har virket i det, har veket tilbake for et stadig tiltakende mørke. Fra dette mørket virker jeg i en oktober. Hvisker jeg: det går over. Det blir lysere tider. Og tenker at slik må det antakelig være. Og at slik må jeg antakelig tenke. Og at livet innimellom faktisk er en liten dings. Og en stor (mørk, ullen) klump.