lørdag 8. august 2015

Feriens siste fase! Fugler i magen! Innmari store fugler! Og leopardtights*

Det er lørdag. Folk er antakelig ute og bader eller noe, for temperaturen er over tjue grader utenfor vinduet, og ingen med vettet i behold sitter inne og skriver på årets eneste sommerdag. Nei. De er ute sammen med venner eller familie og nyter solens helende varme mot sin bleke drittsommerhud. De suger den inn. Sommerdagen. De drikker kalde øl og har føttene i vann eller noe. De sitter under en parasoll eller ligger i ei hengekøye og leser bøker. Det er herved bevist: vettet har fløyet.

I magen min flyr imidlertid noe andre ville karakterisere som sommerfugler, men som jeg ikke nøler med å kalle, enkelt og greit, fugler. Noen skikkelig svære beist. De liker seg ikke der inne. Det er antakelig hele fugleboka: gjøk, sisik, trost og stær, linerler, ender og andre sjøfugler. Alt. Svaner og hauker. Vettskremte duer. De vil ut.

Det er veldig ubehagelig. Derfor sitter jeg her, uten vett, med fugler, og veit at jeg begynner på jobb i overimorra, og at om ei drøy uke treffer jeg tre nye klasser. Tre klasserom med et inventar jeg frykter som en tulling hver bidige august, og som jeg elsker som en enda større tulling hver bidige juni: elever.

Jeg håper de er like spente som meg. Minst. Jeg skal stille med krampesmil og klamme hender og skjelvende stemme. Og leopardtights. Ingenting kan gå galt med leopardtights. Ingenting.

 På vei til arbeidsplassen i leotights

På seiltur i leotights

*Første skoledag i fjor, fortalte jeg klassen min at jeg en gang hadde løyet til en gammel kjæreste. Det var en skikkelig teit løgn, fortalte jeg. Det hadde seg sånn at jeg hadde en veldig søt og kul venninne som hadde leopardtights. Hun hadde veldig mye annet kult, også. Blå doctor Martens, for eksempel. Men det var den leopardtightsen. En sommer jeg jobba på en folkehøyskole i Bergen, kom kjæresten min på besøk til meg. Vi gikk en tur til den lokale puben, som lå en drøy halvtimes gange fra skolen. På den turen sa jeg til ham at jeg egentlig hadde leopardtights. Jeg hadde leopardtights, men nå hade jeg mista dem, sa jeg, og det var noe dritt, for det var noen skikkelig flotte tights. Som jeg elsket, sa jeg. Ja, sa han. Det var jo dumt. Da vi nærmet oss puben, sa jeg: du, eh, det der med tightsen... Ja, sa han. Det var løgn, sa jeg. Ja vel, sa han (han kunne vel ikke brydd seg mindre om leopardtights). Så. Den historien fortalte jeg til elevene mine før vi skulle gå i gang med å lese Peer Gynt (dere veit, han som juger og skrøner så veldig). Så. De kjente jo ikke meg, de elevene. De hadde knapt hilst på meg. Så jeg fremsto antakelig som ei skrulle. -Hvorom alt var, fikk jeg leopardtights (og tavle, men det er en annen historie) i avskjedsgave av dem da vi slutta i juni. Så da endte det godt likevel, med den løgnen.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...