Feriens fem faser. Og en fugl.*

I åtte år har jeg vært lærer. Åtte somre har det samme mentale forløpet inntruffet i det som på folkemunne kalles lærerferien.

1. Fra sankthans til 1. juli: jeg imiterer ferieadferd som lange frokoster, lesing, mysing mot sol, av og til, om været tillater det, strandliv. I heimen kommer jeg til bunns i skittentøyskurven, og klesskapene er igjen steder som ser ut som de oppbevarer ulike klesplagg, ikke bare en uidentifiserbar masse tekstiler. Jeg rydder i papirer og bokhyller. Mentalt er jeg fremdeles til stede i klasserom, i faglige samtaler med elever, i samarbeidsmøter eller diskusjoner med kolleger, i lærerrollen. **

2. De tre første ukene i juli inntrer det mange vil kalle "feriemodus". Jeg tenker ikke lenger på opplegg for timer eller engasjerende faglige diskusjoner. Internettbruken avtar betraktelig, og jeg er for eksempel tilbøyelig til å hoppe over å lese Ludvigsenrapporten en gang til. Det kan du vente med til august, tenker jeg. Det er lenge til, tenker jeg. Jeg gjentar ferieadferden fra punkt 1, uavhengig om jeg er bortreist eller ikke. Jeg kan ligge lenge til sengs og lese, drikke kaffe i timevis om morgenen, klippe plenen, rive opp ugress mellom steiner i hagen, litt sånn på måfå. Jeg lager mat og er sammen med familie og venner, og det viser seg at jeg finnes- også utenfor lærerrollen.

3. Den siste uka i juli inneholder alltid mist én drøm der jeg står hjelpeløs i et klasserom. Jeg har drømt at elever har oppført seg som om jeg var usynlig. Jeg har drømt om elever som reiser seg og går ut av klasserommet med en gang jeg kommer inn (samtlige). Jeg har drømt at jeg skulle undervise, men var blitt stum. Natt til lørdag drømte jeg at jeg kom inn i et klasserom der noen av elevene var vendt mot meg, mens det satt åtte unge damer på et gruppebord helt opptatt av seg selv. Da jeg gikk rundt for å hilse på dem, forklarte de meg at de gikk i en annen klasse, men hadde fått bruke et hjørne av mitt klasserom til å jobbe i. Læreren deres skulle også være der, men hun hadde ikke dukket opp. Sånt. Den uka går det opp for meg at jeg ikke lenger er lærer. At jeg må lære meg hele profesjonen på nytt. At jeg har blitt mentalt ute av stand til å planlegge, gjennomføre og evaluere egne timer. Den uka kaller jeg sommerens helvetesuke.

At jeg sitter ved kjøkkenbordet med kaffekoppen (hele huset sover) den 28. juli og er helt blank i hodet, er dermed ikke uvanlig. At jeg hopper på stolen når noe stort og sort treffer vinduet med et brak, er heller ikke usannsynlig, den mentale tilstanden tatt i betraktning. Når jeg har sluttet og skjelve, og går bort til vinduet for å se, og det ligger en stein død trost der, reagerer jeg med sjokk og lammelse, og bruker de neste ti minuttene for å få google til å fortelle meg at det er et skikkelig dårlig tegn. For sikkerhets skyld spytter jeg tre ganger over skuldra, gjør korsets tegn og synger en liten salme (ikke en spurv til jorden,  bytter bare ut spurv med trost). Det rasjonelle hadde selvsagt vært å ta med seg en eske eller noe, ta på gummistøvler (det er vått) og hansker, og gå ut og fjerne fuglen. Det rasjonelle har forlatt meg den siste uka i juli. Selv religiøse uttrykk, som ellers ikke har en spesielt sentral plass i registeret mitt, får åpenbart sine utløp her. Det er nå hevet over enhver tvil at undertegnede ikke uten videre kan fungere i sin profesjon. Det nytter ikke å møte lærerhverdagens utfordringer med angst og salmer.

4. De siste ferieukene imiterer jeg ferieadferd igjen. Jeg treffer, besøker eller får besøk av venner. Det grilles. Kaffekopper fyller formiddagene, og når det er sol tar jeg en øl i sola. Jeg forsøker å høste minst en tidel av den bæra som dukker opp i hagen. Jeg sitter demonstrativt på hendene mine og formaner meg selv: du skal ikke jobbe nå. Du skal vente. Du skal være litt tjukk i huet noen dager til. Hvorvidt jeg er tjukk i huet eller ikke, er ikke relevant, for jeg begynner likevel å lese med interesse alt som dreier seg om skole. Når jeg våkner om morgenen, leser jeg kanskje ikke romaner, men skolesaker. Sakte dreier de nå seige tankene opp til et turtall der det er mulig å vurdere ulike måter å starte skoleåret på- i tre ulike klasser. Det virker uoverkommelig, men jeg tenker på det -riktig nok med en ikke liten dose skrekk og desillusjon. Hvorfor skal jeg kunne gjøre dette? Hva er skole godt for, i grunnen? Virker jeg i det hele tatt, eller er jeg en latterlig figur som fyker omkring i klasserom og tror at jeg legger til rette for læring, når det jeg i virkeligheten gjør er å rote alt til for elevene? Slike kjetterske tanker får enormt spillerom i feriens siste fase.


5. Den siste helga før arbeidsåret starter, er jeg fullstendig blank. Og overbevist om at de første ukene vil fortelle meg -en gang for alle- at jeg ikke har noe som helst i et klasserom å gjøre. Det eneste som får meg til å gå tilbake, er erkjennelsen av at dette antakelig er min eneste mulighet for å delta i yrkeslivet. Det er lærer jeg er -enten jeg kan det eller ikke. Med dette ønsker jeg alle lærere en fortsatt god ferie, og lykke til med den mentale helsa den neste uka!

*En kunne jo håpe at evnen til å komponere allittererende titler kunne tilbakevise frykten for degenerasjon (se punkt 3 og 4), men det er vel like sannsynlig at det er et tegn på kreativ latskap.

**Denne sommeren hadde jeg arbeid å gjøre med nettressursen til Norsk for påbygging fra sankthans til tredje juli, så denne perioden fortonte seg noe annerledes enn normalt, og punkt 1 forskjøv seg til å gjelde en konsentrert uke i begynnelsen av fellesferien.