Det er en slags fredag, selv om det er torsdag. For det er mai. I morgen. Første mai. Etter heseblesende samtaler med elever om skriving og vurdering morges, avsluttet min kollega og jeg vår ukentlige fellesforelesning med følgende replikkveksling: R(til auditoriet): gå i tog i morra! Auditoriet: (spørsmlstegn og spredt latter) M: (til alle): ja! R: skal vi synge Internasjonalen? M:ja! R og M: Opp alle jordens bunde treller! -Så reiste de seg. Så sa vi god helg. Jepp.
1. Jeg finner ikke på noen tittel! Skrev en elev til med en sen kveld denne uka. Han skulle levere fordypningsoppgaven sin i norsk. Den var ferdig. Men han kunne ikke komme på noen tittel. Det var seint, og jeg hadde lest elevtekster på skjerm i tre timer. Derfor, kanskje, kom dette tomsete svaret fra undertegnede: alle fænsi artikler har bokstavrim i tittelen. Det hjalp ham ikke, for å si det mildt. Jeg foreslo en rekke tilsvarende tomsete titler. På tull. Som "Borgerskapets bastarder" og "Brontës borgerskap meets Bøygen". Eleven hadde skrevet om Jane Eyre, og hadde en lang passasje der han sammenliknet en av personene i romanen med Bøygen. Han i Peer Gynt. -Fantastisk tekst, så det var jo ikke tittelen det skulle stå på. Vel. Det ble bokstavrim.
2. Denne uka har en annen elev mottatt en epost fra en lingvistikkprofessor som skriver at han ikke ville nøle med å gi artikkelen hans en A hvis den hadde vært en eksamensbesvarelse på universitetsnivå. Tittelen hans hadde ikke bokstavrim. "Morfosyntaktiske argumentsystemer". Yes. I rest my case. -Det gjorde jeg virkelig. Vidunderlig at det finnes lingvistikkprofessorer som vil lese og skrive lange kommentarer til elever i videregående skole. Jeg skjelver av glede fremdeles.
3. For seks år siden i morgen ble minstejenta født. Første mai hos oss involverer mer pølser og kake og gavepapir enn demonstrasjonstog. Om noen uker er det første gang jeg ikke har barnehagebarn- eller baby- på seksten år. Shit. Jeg gruer meg. Det kan virke som jeg skal på noe som heter "foreldreskole". Jeg får tre hundre i puls av bare å tenke på det.
torsdag 30. april 2015
fredag 17. april 2015
Filterløs fredag: om litteratur, skole og pizzadeig. Og om å nekte.
De siste fjorten åra har jeg hatt pizza til middag hver fredag. Det er greit. En dag i uka der jeg ikke lurer på hva familien skal spise, går innom Rimi og stirrer målløst ned i fiske- eller kjøttdisken og tar et eller annet. Nei. Jeg kjøper først vin. Så kjøper jeg løk og tomater og alt annet jeg ville måtte finne på å legge på pizzaen. Brus og chips. Av og til mel, gjær og olje. Når jeg kommer hjem, rydder jeg frenetisk på kjøkkenet, før jeg går i gang med å lage pizzadeig. Nå skal ikke dette først og fremst handle om pizza. Eller rydding. Eller harmoniske familiemiddager uten overraskelser. Nei.
I ettermiddag fant jeg meg selv stående ved kjøkkenbenken. Jeg hadde forsvunnet inn i deigen. Ikke hele jeg, selvfølgelig. Så mye pizzadeig lager jeg ikke. Det får være grenser (jeg er en meter og fireogsøtti centimeter høy, og veier et sted mellom 65 og 70 kilo (antar jeg, har ikke badevekt)). Likevel. Hendene mine holdt på med deigen, og blikket mitt var festet et sted der ute på greiner med ettermiddagssol. Tankene mine løp. Det kan ha vært ti, tjue eller tredve minutter. Jeg aner ikke. Det er så mye å tenke på her i livet.
1. Jeg mer enn registrerer at politikere er ute etter å fiske velgere på skolesaker. Jeg har lest både Clemets panegyri over Osloskolen og kritikerne hennes. Jeg har lest (og hørt) at alle skolepolitikeres våte forkningsdrøms opphavsmann, Hattie, kommer til Norge for å forkynne det glade budskap (en lettfattelig liste over "ting som virker" i skolesammenheng). Jeg har lest om nasjonale prøver og kvalitet, om skoleledelser og skoleeieres drøm om å finne løsningen. Med stor L. På alle skolens plager: fullført og bestått. Eksamensresultater. Effektiv læring. Målbarhet. Målbarhet. Målbarhet. Hvor lang er en følelse? Hvor mye veier en tanke? Hva er et liv verdt i kvadratmeter. -Jeg nekter.
2. Gudene skal vite at jeg har motstått fristelsen. Det er så lett å gå på limpinnen. Det er så lett å ville motargumentere på justervesenets premisser. Svare på tall med tall. På forskningsargument med forskningsargument. På lister over "ting som virker" med nye lister over ting som virker. Jeg nekter. Det er ikke slik vi skal snakke om skole. Om forvaltningen av framtida. Det er vulgært i ordets rette mening. Det tåkelegger et mangfoldig og kupert landskap. Det skjuler frodige daler. Bekker og elver som går høye av vårsmelting. Det viser ikke hvordan åkrene grønnes, hvordan årets første humler finner fram til tidlige krokus. Juvene av mose og fukt. For det vil opp! Det vil gi oversikt! Handlekraft! Det skolepolitiske paradokset er dette: Clemets kunnskapssamfunn higer etter oversikt. Oversikten hun og hennes kumpaner i skolepolitikken er advokater for, står i direkte motstrid til den fordypningen, den evnen til å famle i mørke som den virkelige kompetansen hviler på- både hos elever og lærere.
3. Jeg var hjemme med syke barn de tre første dagene denne uka. Vi er midt i april. Jeg er norsklærer for to avgangsklasser. "Vi trenger deg nå når det nærmer seg eksamen", skrev en elev til meg etter at jeg varslet min tilbakekomst. Jeg holdt på å svare "dere trenger meg ikke, dere trenger dere selv". Jeg svarte det ikke, men jeg sa det- in so many more words- dagen etter. Elevene mine er født omtrent midt på nittitallet. De siste ti årene har de gått i en skole som har blitt gradvis mer målorientert. År for år merker jeg en økende usikkerhet hos elevene mine. -Kan de stole på sine egne vurderinger? Skal jeg ikke fortelle dem i detalj hvor "riktig" det de gjør er? Er dette helt på jordet, lærer? Nei. Det er aldri helt på jordet. Det er alltid helt innafor. Det er ofte skikkelig klartenkt, intelligent og smart. Likevel: "nå går det til helvete". Hva i all verden har tatt fra ungdommene selvinnsikten? Selvfølelsen?
4. Det nekter jeg å svare på. Jeg har noen teorier, men jeg er jo ikke skoleforsker. Jeg er praktiker. Jeg er adjunkt. Jeg har pedagogisk utdanning og to mellomfag. Så jeg vet ikke. Jeg er oppegående og leser mye og tenker mye høyt med kolleger, men jeg vet ikke. Jeg er nede i dalen. I juvet. Jeg vet ikke. Det er min forbanna plikt som lærer å ikke vite. Jeg kan mene og tenke og tro, men jeg kan ikke vite. Ikke en kjeft kan vite. Jeg skulle ønske noen ville være med på å ikke være så forbanna sikre hele tida. Hvordan kan de? Det er dikt. Og forbannet løgn.
5. Jeg har (i år igjen) feilvurdert tida. Jeg har lagt fordypningsoppgaven for vg3- klassen min til de siste ukene før sluttvurderingsperioden. Det har satt meg i ei knipe. Hvordan skal jeg dekke norsk lyrikk fra femtitallet til i dag på to økter? Dårlig planlegging? Javel. Det er det antakelig. I alle fall. I dag gikk jeg inn i det klasserommet med et hefte med dikt. På forsiden hadde jeg trykket opp Tor Ulvens dikt "Du forstår ikke diktet". Så gikk det slag i slag. Jacobsen, Vold, Lunden, Rimbereid, Hauge, Falkeid. And so on and so forth. Til slutt spilte jeg Fredrik Høyers Ferdigsnakka- singel "Gi slipp". Det får stå som en litterær anbefaling, og en oppfordring til målekåte politikere på stemmejakt: gi slipp!
Glad fredag, alle!
I ettermiddag fant jeg meg selv stående ved kjøkkenbenken. Jeg hadde forsvunnet inn i deigen. Ikke hele jeg, selvfølgelig. Så mye pizzadeig lager jeg ikke. Det får være grenser (jeg er en meter og fireogsøtti centimeter høy, og veier et sted mellom 65 og 70 kilo (antar jeg, har ikke badevekt)). Likevel. Hendene mine holdt på med deigen, og blikket mitt var festet et sted der ute på greiner med ettermiddagssol. Tankene mine løp. Det kan ha vært ti, tjue eller tredve minutter. Jeg aner ikke. Det er så mye å tenke på her i livet.
1. Jeg mer enn registrerer at politikere er ute etter å fiske velgere på skolesaker. Jeg har lest både Clemets panegyri over Osloskolen og kritikerne hennes. Jeg har lest (og hørt) at alle skolepolitikeres våte forkningsdrøms opphavsmann, Hattie, kommer til Norge for å forkynne det glade budskap (en lettfattelig liste over "ting som virker" i skolesammenheng). Jeg har lest om nasjonale prøver og kvalitet, om skoleledelser og skoleeieres drøm om å finne løsningen. Med stor L. På alle skolens plager: fullført og bestått. Eksamensresultater. Effektiv læring. Målbarhet. Målbarhet. Målbarhet. Hvor lang er en følelse? Hvor mye veier en tanke? Hva er et liv verdt i kvadratmeter. -Jeg nekter.
2. Gudene skal vite at jeg har motstått fristelsen. Det er så lett å gå på limpinnen. Det er så lett å ville motargumentere på justervesenets premisser. Svare på tall med tall. På forskningsargument med forskningsargument. På lister over "ting som virker" med nye lister over ting som virker. Jeg nekter. Det er ikke slik vi skal snakke om skole. Om forvaltningen av framtida. Det er vulgært i ordets rette mening. Det tåkelegger et mangfoldig og kupert landskap. Det skjuler frodige daler. Bekker og elver som går høye av vårsmelting. Det viser ikke hvordan åkrene grønnes, hvordan årets første humler finner fram til tidlige krokus. Juvene av mose og fukt. For det vil opp! Det vil gi oversikt! Handlekraft! Det skolepolitiske paradokset er dette: Clemets kunnskapssamfunn higer etter oversikt. Oversikten hun og hennes kumpaner i skolepolitikken er advokater for, står i direkte motstrid til den fordypningen, den evnen til å famle i mørke som den virkelige kompetansen hviler på- både hos elever og lærere.
3. Jeg var hjemme med syke barn de tre første dagene denne uka. Vi er midt i april. Jeg er norsklærer for to avgangsklasser. "Vi trenger deg nå når det nærmer seg eksamen", skrev en elev til meg etter at jeg varslet min tilbakekomst. Jeg holdt på å svare "dere trenger meg ikke, dere trenger dere selv". Jeg svarte det ikke, men jeg sa det- in so many more words- dagen etter. Elevene mine er født omtrent midt på nittitallet. De siste ti årene har de gått i en skole som har blitt gradvis mer målorientert. År for år merker jeg en økende usikkerhet hos elevene mine. -Kan de stole på sine egne vurderinger? Skal jeg ikke fortelle dem i detalj hvor "riktig" det de gjør er? Er dette helt på jordet, lærer? Nei. Det er aldri helt på jordet. Det er alltid helt innafor. Det er ofte skikkelig klartenkt, intelligent og smart. Likevel: "nå går det til helvete". Hva i all verden har tatt fra ungdommene selvinnsikten? Selvfølelsen?
4. Det nekter jeg å svare på. Jeg har noen teorier, men jeg er jo ikke skoleforsker. Jeg er praktiker. Jeg er adjunkt. Jeg har pedagogisk utdanning og to mellomfag. Så jeg vet ikke. Jeg er oppegående og leser mye og tenker mye høyt med kolleger, men jeg vet ikke. Jeg er nede i dalen. I juvet. Jeg vet ikke. Det er min forbanna plikt som lærer å ikke vite. Jeg kan mene og tenke og tro, men jeg kan ikke vite. Ikke en kjeft kan vite. Jeg skulle ønske noen ville være med på å ikke være så forbanna sikre hele tida. Hvordan kan de? Det er dikt. Og forbannet løgn.
5. Jeg har (i år igjen) feilvurdert tida. Jeg har lagt fordypningsoppgaven for vg3- klassen min til de siste ukene før sluttvurderingsperioden. Det har satt meg i ei knipe. Hvordan skal jeg dekke norsk lyrikk fra femtitallet til i dag på to økter? Dårlig planlegging? Javel. Det er det antakelig. I alle fall. I dag gikk jeg inn i det klasserommet med et hefte med dikt. På forsiden hadde jeg trykket opp Tor Ulvens dikt "Du forstår ikke diktet". Så gikk det slag i slag. Jacobsen, Vold, Lunden, Rimbereid, Hauge, Falkeid. And so on and so forth. Til slutt spilte jeg Fredrik Høyers Ferdigsnakka- singel "Gi slipp". Det får stå som en litterær anbefaling, og en oppfordring til målekåte politikere på stemmejakt: gi slipp!
Glad fredag, alle!
lørdag 11. april 2015
"Skriver om litteratur og skole"
Det var elever som gjorde meg oppmerksom på det åpenbare: "Hun har hatt egen blogg i ti år, og skriver om litteratur og skole".
I uka etter påskeferien har jeg vist boka mi til alle klasser jeg har vært lærer for. Det er tre klasser. Jeg er medforfatter på et læreverk i norsk for påbyggingskurset. Det tilsvarer norsk for vg2 og 3 studieforberedende. Vi har holdt på med boka i tre år. Det er det første læreverket jeg har vært med på å skrive. Derfor er jeg skrekkelig stolt. Jeg skryter ikke så ofte av det jeg har laget selv, bortsett fra ungene mine, har jeg sagt i klasserommet denne uka. -Men denne! Så har jeg holdt boka/ babyen opp mot elevene og sagt at denne tingen jeg har laget selv, er jeg skrekkelig stolt av.
Påbyggingskurset er ettårig. Dermed har de tre siste klassene jeg har hatt på dette kurset, vært med i prosessen. De har påvirket utforminga av verket, både gjennom sin blotte eksistens, og i kraft av å være gjenstand for norskdidaktiske forsøk i timene mine (ja, det har vært mye elevsamarbeid og mange rare oppgaver om litteratur). Noen har lest deler av de første utkastene for meg, slik at jeg skulle være sikker på at stoffet ble fremstilt i et så lettfattelig språk som jeg ønsket. Nå er den ferdig. Hurra!
I tillegg til å være lærer på påbygging, har jeg de siste snart tre åra fulgt en studieforberedende klasse. De har vært med meg i hele denne prosessen. Da noen av dem leste bak på boka denne uka, utbrøt de: har du egen blogg? Skriver du om litteratur og skole? Jepp. Ja. E. Ikke så mye. Men det står altså bak på boka, ved siden av et bilde av meg i duse gråtoner som får meg til å se ut som jeg ikke er en dag over 15:
Jo, altså. Jepp. Ja. Jeg har skrevet om dere, sa jeg. Husker dere da vi holdt på med barokken, sa jeg. Og noen av dere mente det ikke var noen reell forskjell på tights og stillongs? De så på meg. Litt spørrende i blikket. -Jo, sa jeg. Vi diskuterte forskjellen på tights og stillongs (og nei, det var ikke ledd i en litteraturdidaktisk masterplan). Det må ha vært du, sa jeg, og pekte på en ung mann som er kjent for å stille de viktige, tilsynelatende irrelevante, spørsmålene.
Så var det en av dere som kom på at dere skulle bruke dette som inspirasjon til essayet dere skulle skrive. Kan det ha vært deg, sa jeg, og pekte på en annen ung mann som svarte med et spørrende blikk og hoderisting. -Nei vel, sa jeg. Da må det ha vært deg, sa jeg til en på første rad, som nå var villig til å vedgå hva som helst for å få læreren til å slutte å snakke om stillongs. Ja! Ropte jeg. Essayet ditt skulle hete "Fra barokk til stillongs!" lo jeg. Tydelig underholdt av min egen mimring. Han trakk på skuldrene og smilte. Vel. Sa jeg. Ja, Jeg har blogg.
I uka etter påskeferien har jeg vist boka mi til alle klasser jeg har vært lærer for. Det er tre klasser. Jeg er medforfatter på et læreverk i norsk for påbyggingskurset. Det tilsvarer norsk for vg2 og 3 studieforberedende. Vi har holdt på med boka i tre år. Det er det første læreverket jeg har vært med på å skrive. Derfor er jeg skrekkelig stolt. Jeg skryter ikke så ofte av det jeg har laget selv, bortsett fra ungene mine, har jeg sagt i klasserommet denne uka. -Men denne! Så har jeg holdt boka/ babyen opp mot elevene og sagt at denne tingen jeg har laget selv, er jeg skrekkelig stolt av.
Påbyggingskurset er ettårig. Dermed har de tre siste klassene jeg har hatt på dette kurset, vært med i prosessen. De har påvirket utforminga av verket, både gjennom sin blotte eksistens, og i kraft av å være gjenstand for norskdidaktiske forsøk i timene mine (ja, det har vært mye elevsamarbeid og mange rare oppgaver om litteratur). Noen har lest deler av de første utkastene for meg, slik at jeg skulle være sikker på at stoffet ble fremstilt i et så lettfattelig språk som jeg ønsket. Nå er den ferdig. Hurra!
I tillegg til å være lærer på påbygging, har jeg de siste snart tre åra fulgt en studieforberedende klasse. De har vært med meg i hele denne prosessen. Da noen av dem leste bak på boka denne uka, utbrøt de: har du egen blogg? Skriver du om litteratur og skole? Jepp. Ja. E. Ikke så mye. Men det står altså bak på boka, ved siden av et bilde av meg i duse gråtoner som får meg til å se ut som jeg ikke er en dag over 15:
Så var det en av dere som kom på at dere skulle bruke dette som inspirasjon til essayet dere skulle skrive. Kan det ha vært deg, sa jeg, og pekte på en annen ung mann som svarte med et spørrende blikk og hoderisting. -Nei vel, sa jeg. Da må det ha vært deg, sa jeg til en på første rad, som nå var villig til å vedgå hva som helst for å få læreren til å slutte å snakke om stillongs. Ja! Ropte jeg. Essayet ditt skulle hete "Fra barokk til stillongs!" lo jeg. Tydelig underholdt av min egen mimring. Han trakk på skuldrene og smilte. Vel. Sa jeg. Ja, Jeg har blogg.
Det er selvsagt forskjell på å ha- og skrive- blogg. Det er enkelt, og krever ingen tid eller innsats å ha blogg. Nå har jeg heller aldri siktet mot å skrive blogg på et nivå som har stilt krav til enorm tidsbruk. Poenget mitt er: jeg skriver sjeldnere på nett nå enn tidligere. Da jeg begynte i jobben min som norsklærer for åtte år siden, måtte jeg naturlig nok bruke tid jeg tidligere hadde brukt på å skrive blogginnlegg (stort sett om litteratur og livet) på å vurdere elevtekster og forberede timer. Slik er det fremdeles (nei. En bruker ikke mindre tid på å forberede seg etter åtte år i yrket.). Da jeg begynte å skrive bok for tre år siden, måtte jeg stjele noe av etterarbeidstiden og mye av den gjenværende fritiden for å få det til. Ironisk nok: den boka som på baksiden forteller at en av forfatterne har en blogg der hun skriver om litteratur og skole, er det som har hindret meg fra å skrive så mye om litteratur og skole som jeg under andre omstendigheter ville gjort. Men, tross alt: det er stilig å ha egen blogg. Om litteratur og skole. Når en har skrevet nesten hele litteraturhistorien i ei skolebok.
Nå skal det bli andre boller. Følgelig- som en oppvarming- to mikroposter i denne posten. Èn om litteratur, én om skole.
Litteratur
Leser for tida (nei, har ikke lest den før) Fernando Pessoas Uroens bok. Jeg ble først gjort oppmerksom på den i fjor, da jeg leste om uroens bokhandel, et initiativ som i et kort tidsrom (tror det var ei uke) skulle åpne en bokhandel der kun denne boka skulle selges. Det var jo veldig stilig. "Verdens beste bok" skulle det være. Og det er virkelig en bemerkelsesverdig bok. Satt sammen av notater og lapper og bruddstykker til et bokverk om lengselens og drømmenes betydning i et prosaisk menneskeliv. I denne leseren- som ikke makter å lese så mye i boka om gangen- vekker den en nesten ubehagelig resonans. Jeg gleder meg til å aldri slutte å lese den.
Skole
For et par uker siden deltok lederne i fylkeskommunen der jeg jobber på et kurs i regi av KS. Den canadiske skoleforskeren Beverly Freedman var invitert for å holde kurs i observasjon av praksis. Vi var varslet om at en dag denne uka ville om lag 20 skoleledere i fylket vandre fra klasserom til klasserom i grupper på fem. De skulle være inne i klasserommet i omtrent fem minutter av gangen. Vi skulle late som om de ikke var til stede. Etter at seansen var over var lederne våre lutter smil. De hadde sett så mye bra. Jeg er usikker på hva dette skal tjene til i det lange løp. Stas for meg, selvsagt, å motta ros fra mange hold. Det er verdt å merke seg at det offentlige bidrar med nærmere 10 000 kroner per kursdeltaker (mange kommuner og fylkeskommuner har deltatt). Jeg er svært usikker på hvordan skolelederorganisasjonen ønsker å utnytte det de har lært til fordel for elevene våre. Man venter i spenning.
Glad lørdag fra Furumo. "Om litteratur og skole".
Abonner på:
Innlegg (Atom)