1. I dag bestemte jeg meg for å lage en kviss. En rasjonalitets- kviss. Ett av spørsmålene var formulert slik (så skjønner dere tegninga):
Hvis det er mørkt og
du må gå gjennom skogen, tenker du at trærne er
1)Trær
2) Trær som
ser ut som mennesker
3) Mennesker
som er ute etter deg
Et annet slik:
Når du er på skolen
og blir stilt overfor en vanskelig oppgave
1)Ber du om
hjelp hvis du trenger det, og forsøker å løse den så godt du kan
2) Ser du på
kjøretøy på Finn
3) Setter du
fyr på skolen
Et tredje slik:
Når du har bestemt
deg for å ikke spise kake og noen gir deg et deilig kakestykke
1) Sier du nei takk, jeg må tenke på linjene
1) Sier du nei takk, jeg må tenke på linjene
2) Later du
som du nettopp spiste og mumler at du ikke tåler gluten eller laktose
3) Farer du
opp og kaster kakestykket etter den som ga deg det, mens du roper «du prøver å
ta livet av meg!!!»
Et fjerde slik:
Hvis du blir forelska
i noen
1) Legger du
en plan for hvordan du kan oppnå oppmerksomheten deres, og følger planen til
punkt og prikke. Når den er gjennomført, evaluerer du den, og lager en matrise
for senere bruk
2) Aner du
ikke hva du skal si, og venter på at den andre skal gjøre noe
3) Står du
utenfor vinduet deres om nettene iført rokokkokostyme og synger
kjærlighetssanger akkompagnert av en strykekvartett du har skaffet ved å ta opp
kredittlån i banken
Og så videre. Jeg plasserte elevene i ei trapp, Midt i. Og ba dem gå ett trinn opp dersom de svarte 1), bli stående dersom de svarte 2), gå ett trinn ned dersom de svarte 3). Vips, så visste de om de var drevet av rasjonelle eller irrasjonelle impulser i møte med livets valg. -Smart? Gøy, i alle fall.
- 2. Jeg er så glad i Hamsuns nittitallsbøker at jeg mener at (det skal innrømmes) en hver som mener de kan gå gjennom livet uten å ha lest dem, bør konfronteres umiddelbart (gjerne frontalt), så de ikke går glipp av den trøst og lise som finnes i å lese om individer som er enda mer sosialt uintelligente og ute og kjører enn dem selv. Dette må betraktes som et handicap overfor elever som uttrykker negative følelser overfor disse bøkene. Idet en elev hevder at dette er kjedelig eller uinteressant, må jeg straks og med én gang undertrykke impulsen som sier meg at jeg skal peke på vedkommende og brøle: vask munnen din, ta deg sammen og les denne boka ti ganger. Så kan du uttale deg. I stedet mobiliserer jeg alle mine opplagrede magasiner medfølelse. Jeg sier: akkurat. Ja, vel? Og smiler. Og spør: hvorfor er det slik, tror du? Og så sier de noe og så blir det fint og god stemning. Men inni meg er jeg som en mor som elsker barnet sitt, og som må lede debatten om barnets negative sider. Utapå er jeg skikkelig proff.
3. Hvor mye latin kan du? Spurte en elev. -Svært lite, sa jeg. Noen fraser, men ellers lite. Han har bestemt seg for å lære seg latin nå, for senere vil han ikke få tid. Så viste han meg ei bok. Jeg skjønte omtrent ingenting. Dette er den og den jenta. Hun er ikke høy. Hun er ikke stor. Så mye jeg ikke kan!
4. Husker dere hva Georg Brandes sa, sa jeg. Han sa, sa jeg: at det at en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den.... "setter problemer opp til debatt" sa klassen. I kor. Det er lite som er så vakkert som når en klasse sier ting i kor. Nåvel. Så sa jeg: følg med nå. Blodets hvisken, sa jeg. Benpipenes bønn, sa jeg. Hele det ubevisste sjeleliv, sa jeg. Elevene så på meg. Var jeg gått fra forstanden? Ja. Men det var lenge siden. Benpiper? Sa en. Ja, sa en annen. Benpiper. Beina inni oss er hule. Ja! Ropte læreren. Det er piper. Som fløyter eller orgelpiper. Og de ber, sier Hamsun. Kjenn etter! Kan jeg ha sagt. -Kjenner dere at benpipene ber? Men. Sa én . Det er jo marg. Inni beinet. -Slutt å være så detaljorientert! ropte jeg. Blodets hvisken. Benpipenes bønn.
5. Sjeleliv? Sa jeg. Hva er en sjel? Hallo? Det er atomer og molekyler, sa én. Hvor??! Ropte jeg. Kan du se den på røntgen? MR? Hæ? -Nei... Nei, men hva ER det, da? Det er ånden, sa en. Han sa det med sin mest poetiske stemme. Ja! sa jeg. To kolleger sto på personalrommet som ligger vis á vis klasserommet (og det er glass og innsyn for skolen heter interaksjon). De så inn på oss. Smilte og vinket. Da kom jeg ut av det (etterpå spurte de om hva som skjedde, for de mente alle så så engasjerte ut). Så kom vi vel inn i det igjen, og så ble timen brått slutt etter en ganske engasjert samtale om rasjonalitet og samfunnsstrukturer og normalitet og alt. Sjelen.
6. Neste uke blir det Pan. Han er kanskje ikke helt vel bevart, han Thomas Glahn, heller. Hvis en skulle ta en sånn trappe- kviss, mener jeg. Herregud. Han skyter en hund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar