Filterløs fredag, benpiper og marg.

Denne uka har stått i det ubevisste sjelelivs tegn, på mange måter. Her er ei oppsummering, så langt (skal lese Pan igjen i helga, så det er ikke helt over ennå):

1. I dag bestemte jeg meg for å lage en kviss. En rasjonalitets- kviss. Ett av spørsmålene var formulert slik (så skjønner dere tegninga):

Hvis det er mørkt og du må gå gjennom skogen, tenker du at trærne er

1)Trær

2)  Trær som ser ut som mennesker

3) Mennesker som er ute etter deg

  Et annet slik:

  Når du er på skolen og blir stilt overfor en vanskelig oppgave      

   1)Ber du om hjelp hvis du trenger det, og forsøker å løse den så godt du kan

 2)      Ser du på kjøretøy på Finn

 3)    Setter du fyr på skolen

  Et tredje slik:

  Når du har bestemt deg for å ikke spise kake og noen gir deg et deilig kakestykke
1)      Sier du nei takk, jeg må tenke på linjene

2)     Later du som du nettopp spiste og mumler at du ikke tåler gluten eller laktose

3)     Farer du opp og kaster kakestykket etter den som ga deg det, mens du roper «du prøver å ta livet av meg!!!»

  Et fjerde slik:

Hvis du blir forelska i noen

1)      Legger du en plan for hvordan du kan oppnå oppmerksomheten deres, og følger planen til punkt og prikke. Når den er gjennomført, evaluerer du den, og lager en matrise for senere bruk

2)     Aner du ikke hva du skal si, og venter på at den andre skal gjøre noe

3)     Står du utenfor vinduet deres om nettene iført rokokkokostyme og synger kjærlighetssanger akkompagnert av en strykekvartett du har skaffet ved å ta opp kredittlån i banken

  Og så videre. Jeg plasserte elevene i ei trapp, Midt i. Og ba dem gå ett trinn opp dersom de svarte 1), bli stående dersom de svarte 2), gå ett trinn ned dersom de svarte 3). Vips, så visste de om de var drevet av rasjonelle eller irrasjonelle impulser i møte med livets valg. -Smart? Gøy, i alle fall. 

-  2. Jeg er så glad i Hamsuns nittitallsbøker at jeg mener at (det skal innrømmes) en hver som mener de kan gå gjennom livet uten å ha lest dem, bør konfronteres umiddelbart (gjerne frontalt), så de ikke går glipp av den trøst og lise som finnes i å lese om individer som er enda mer sosialt uintelligente og ute og kjører enn dem selv. Dette må betraktes som et handicap overfor elever som uttrykker negative følelser overfor disse bøkene. Idet en elev hevder at dette er kjedelig eller uinteressant, må jeg straks og med én gang undertrykke impulsen som sier meg at jeg skal peke på vedkommende og brøle: vask munnen din, ta deg sammen og les denne boka ti ganger. Så kan du uttale deg. I stedet mobiliserer jeg alle mine opplagrede magasiner medfølelse. Jeg sier: akkurat. Ja, vel? Og smiler. Og spør: hvorfor er det slik, tror du? Og så sier de noe og så blir det fint og god stemning. Men inni meg er jeg som en mor som elsker barnet sitt, og som må lede debatten om barnets negative sider. Utapå er jeg skikkelig proff. 

  

  3. Hvor mye latin kan du? Spurte en elev. -Svært lite, sa jeg. Noen fraser, men ellers lite. Han har bestemt seg for å lære seg latin nå, for senere vil han ikke få tid. Så viste han meg ei bok. Jeg skjønte omtrent ingenting. Dette er den og den jenta. Hun er ikke høy. Hun er ikke stor. Så mye jeg ikke kan! 

  4. Husker dere hva Georg Brandes sa, sa jeg. Han sa, sa jeg: at det at en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den.... "setter problemer opp til debatt" sa klassen. I kor. Det er lite som er så vakkert som når en klasse sier ting i kor. Nåvel. Så sa jeg: følg med nå. Blodets hvisken, sa jeg. Benpipenes bønn, sa jeg. Hele det ubevisste sjeleliv, sa jeg. Elevene så på meg. Var jeg gått fra forstanden? Ja. Men det var lenge siden. Benpiper? Sa en. Ja, sa en annen. Benpiper. Beina inni oss er hule. Ja! Ropte læreren. Det er piper. Som fløyter eller orgelpiper. Og de ber, sier Hamsun. Kjenn etter! Kan jeg ha sagt. -Kjenner dere at benpipene ber? Men. Sa én . Det er jo marg. Inni beinet. -Slutt å være så detaljorientert! ropte jeg. Blodets hvisken. Benpipenes bønn.

  5. Sjeleliv? Sa jeg. Hva er en sjel? Hallo? Det er atomer og molekyler, sa én. Hvor??! Ropte jeg. Kan du se den på røntgen? MR? Hæ? -Nei... Nei, men hva ER det, da? Det er ånden, sa en. Han sa det med sin mest poetiske stemme. Ja! sa jeg. To kolleger sto på personalrommet som ligger vis á vis klasserommet (og det er glass og innsyn for skolen heter interaksjon). De så inn på oss. Smilte og vinket. Da kom jeg ut av det (etterpå spurte de om hva som skjedde, for de mente alle så så engasjerte ut). Så kom vi vel inn i det igjen, og så ble timen brått slutt etter en ganske engasjert samtale om rasjonalitet og samfunnsstrukturer og normalitet og alt. Sjelen. 

  6. Neste uke blir det Pan. Han er kanskje ikke helt vel bevart, han Thomas Glahn, heller. Hvis en skulle ta en sånn trappe- kviss, mener jeg. Herregud. Han skyter en hund.    

Sakprosafurumo avreagerer: erotikk i norsktimen

Når en sitter og skriver sakprosa, slik jeg gjør for tiden, hender det at noe i meg, eller ganske mye i meg, motsetter seg saklighet. Jo mer saklig jeg må være ("Paal Brekke var en av de viktigste lyriske modernistene i Norge i etterkrigstida"), jo mindre viktig synes jeg det blir å være saklig. Tross alt. Livet er for kort til. Ja. Og så videre ("Paal Brekke gikk ofte på kino, men skjønte ikke en dritt av filmene han så. Det er et under at han ikke fant seg en annen hobby"). Så. Nå er det en gang slik at jeg ikke har anledning til å stoppe å være saklig riktig ennå. Men jeg innfører med dette ei saklighetspause. Vi starter med Astrid Hjertenæs Andersen. Hun med hestene. -Aner du ikke hva jeg mener, sier du? 

Når mitt sinn er fylt av drømmer
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i renget
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
Lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

Diktet heter "Hestene står i regnet". Snart skal jeg skrive en skikkelig saklig introduksjon til dette diktet i en tekstsamling. Om forfatteren. Men først, det jeg (åpenbart) ikke kan skrive der:

Astrid Hjertenæs Andersen (1915- 1985) var først og fremst ei hestejente. Dessuten likte hun å være ute i regnet. En gang sto hun så lenge ute i regnet at alle drømmene hennes ble vasket bort. Da skyndte hun seg hjem for å skrive et dikt om det. Dette diktet er det mange elever i videregående skole i dag som må lese. Det er litt pinlig, for mange norsklærere er opptatt av at diktet egentlig ikke handler om hester og regn, men om erotikk, og noe av det verste elever på videregående skole veit, er å høre norsklæreren si erotikk flere ganger i samme time. Og snakke om kropper som suger. Og om sødme.

Sånn. Da var dét gjort.