1. Jeg må jo bare. Altså. Det har vært action på arbeidsplassen. Som mange av dere allerede veit, ble den gamle arbeidsplassen bytta ut med et flunkende nytt bygg i høst. Vi var en skole på to steder, og ble en skole på ett sted, i helt nybygde lokaler. Bygget heter "Interaksjon". Eller "Interaksjon Færder".(interaksjon m1 samhandling, vekselvirkning, gjensidig påvirkning
personer som står i i- med hverandre) Jeg er ikke helt sikker. I alle fall. Det er selvsagt mye både samhandling og vekselvirkning i et skolebygg, uavhengig av design og utstyr. Utstyret er selvsagt tilpasset byggets navn. Interaktive tavler (noe jeg mener er en selvmotsigelse, men vi lar det ligge). Whiteboard/smart- tavle/prosjektør. Tre i ett. Jeg har fått en lett, bærbar pc som jeg skal ha med meg til hver time. I tillegg til notater. Og bøker. Og strømkabel. Og kabel til tavlestyret. Og tusj til tavla. Det var den tusjen jeg hadde glemt, som førte meg ut i dette uføret:
Dette er tegnet med en skikkelig smart penn. En fyr på første rad tar meg på alvor likevel. Jeg takker.
2. Jeg blir førti år i morra. Det er jo litt stas. Jeg sa til klassen min at det er finere å være førti enn å være tjue. Etter dette, da. Overraskelsesfest i klasserommet. Det er jeg som har bløtekakehatt på hodet. Den kan spille "happy birthday".
Alle venner og kjente som lurer på om jeg ikke skal feire førtiårsdagen min, se punkt 3.
3. I "ferien" og de tre neste ukene er jeg opptatt. Mange av dere veit at jeg har tatt på meg å skrive store deler av et læreverk i norsk for påbygg. Det skal bli skitbra, men det innebærer en innspurt som krever full attention omtrent 24/7. Det som gjenstår er (roughly) litteraturhistorien fra 1870 til i dag. Minus alt jeg allerede har skrevet. Pluss oppgaveverk. Å, det er så fantastisk morsomt. Men, altså. Førtiårsfeiringa må vente. I mellomtida kjenner jeg etter om krisa kommer over meg. Hvordan arter førtiårskrisa seg, one wonders...
4. Det var den interaksjonen. "Interaksjon" eller "samhandling" blir langt enklere dersom det er innsyn i alle rom. Det sier seg sjøl. Så klasserom, grupperom, personalrom, toaletter (neida, ikke toaletter. Tuller og overdriver.) har vegger av glass. Det er skikkelig greit. Da kan elevene følge med på hva lærerne har på brødskiva, og kollegene mine kan følge med på hvor rar jeg ser ut når jeg underviser. Og når grupper kommer på besøk, kan de- uten blygsel- stoppe utenfor et hvert klasserom og inspisere hva som foregår der inne. I går så tredjeklassingene mine siste time av en innspilling av "Et dukkehjem" fra treogsøtti. En ung Lise Fjeldstad som Nora. Da, mens doktor Rank ser på strømpene hennes, og sier at "det kan jeg umulig ha noen begrunnet mening om" (om de passer), passerer en gruppe besøkende. De stopper og smiler og vinker inn gjennom vinduet. De smiler. Mer. Vinker. Mer. Og jeg lurer på om jeg bør gjøre noen kunster. Vifte med ørene eller plystre med tunga (kunster jeg kan). Stappe ei biljardkule inn i munnen (jeg har ikke tatt med biljardkule, dessverre, for jeg måtte bære pc og to kabler og ekstern cd- stasjon og tusj (!)). Etter to minutter med smiling og vinking, reiser jeg meg og bukker dypt. Da går de. #denfølelsen
5. Jeg har for første gang som norsklærer vært vitne til at unge, uerfarne skribenter bråmodner skriftlig og blir superflinke på skikkelig kort tid. Rart og fint. Nå gjelder det å skjønne hva jeg gjorde annerledes.
6. Jeg planlegger å holde ferie uten hermetegn i to dager til ende. Så. Blir det alvor.
Glad fredag, alle!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar