I går møtte elevene opp til et nytt skoleår på arbeidsplassen min. Nytt skoleår, nye skolekamerater -og nytt skolebygg. Mange av dem fikk ikke møte de nye lærerne sine. Utdanningsforbundet er i streik. Omtrent halvparten av lærerne ved vår skole er dermed i streik. Vi venter. Vi går streikevakter og venter. Noe er ikke som det skal. Enkelte har abstinenser. Jeg har abstinenser. Skolestart har de sju åra jeg har vært lærer, betydd en enorm mobilisering og skjerping av all min opparbeidede pedagogiske kompetanse. Over tredve nye fjes, kropper og hoder, som jeg skal føre frem til skriftlig(e) og muntlig eksamen (er) i norsk. Det gjelder å smile. Det gjelder å få dem til å senke skuldrene. Det gjelder å få dem til å føle seg kompetente.
Siden jeg, i stedet for å lese "Antigone" og "Peer Gynt" med elever, går rundt og er urolig (man blir urolig av å egentlig skulle ha lest "Antigone" og "Peer Gynt" med over tredve relativt uerfarne lesere, og i stedet sitte og følge med på en mildest talt ujevn debatt om læreryrket), blir det til at jeg leser alt jeg kommer over av argumentasjon for og imot streikende lærere. Jeg veit jeg ikke har godt av det. Sist jeg var i selskap (det skal innrømmes at det var seint og innebar en viss promille) lot jeg den oppdemmede frustrasjonen gå ut over en intetanende (ukjent) motdebattant. Jeg pekte på vedkommende. Ble rød i ansiktet. Tordnet. Jeg vet ikke om det var fråde involvert, men det kan ikke utelukkes.
I morges gjorde jeg den fatale feilen at jeg så opptak fra gårsdagens "Aktuelt" på NRK. Det er en slags trøst at Utdanningsforbundets leder Ragnhild Lied opptrer tydelig og taler lærernes sak. Det er dessuten en slags (skadefro) trøst i at KS- lederen Per Sundnes opptrer fomlete og defensivt (noe han, så vidt jeg kan bedømme, har all grunn til). Det trøstesløse er samtalen mellom utdanningsministeren og arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsmann (Torbjørn versus Trond). Det er trøstesløst. Og et sørgelig sammensurium. Festtaleordene hagler fra begge kanter:
-drømmelærer, satsing på læreren, avbyråkratisering, tillit, etterutdanningssatsing, tid, læring, tillit, tid, avbyråkratisering, tid og tillit. Kort oppsummert. Både statsråden og arbeiderpartipolitikeren har fått med seg at lærerne krever tillit. Og tid til å gjøre en god jobb. I samtalen får vi særlig høre om tre tiltak statsråden og hans departement har satt i verk, som skal gi lærerne handlingsrommet de trenger. Etterutdanning. Avbyråkratisering (undersøkelser for å avsløre tidstyveri). Sanksjonsmuligheter. Dette siste har statsråden, nokså ubetimelig, også ryddet plass til å gå ut i media med den siste uka, og urettmessig fått tilnavnet "tøffe- tobben". Alt i alt: hummer, kanari og sprikende tiltak. Eventuelt "tiltak".
Newsflash I: gode, kompetente lærere etterutdanner seg selv hver eneste dag. Det er antakelig ikke helt stuereint for en lærer å avsløre dette, for hvem vil ikke på kurs i retorikk eller geogebra eller metaforikk i populærmusikk? Alle vil jo det. Alle lærere veit likevel at for å holde en god time må man ikke bare lage et opplegg som passer alle (noe vi også veit er umulig, men vi prøver, og noen ganger får vi det til). Man må lese. Mer. Lære seg mer. Profesjonelle lærere veit det, og bruker tid på det. Kanskje etter ungenes leggetid. Vi bruker tid på å tenke ut gode vurderingsrutiner. Vi leser forskning på vurdering. Vi snakker sammen. Dette er etterutdanning i praksis. Bokstavelig talt. Dette er etterutdanning som fungerer. Gi meg gjerne et kurs, men ikke ta fra meg den daglige etterutdanninga gjennom å pålegge meg oppgaver som i beste fall stjeler tid fra kjerneoppgaver, i verste fall motarbeider arbeidets mål; å føre elevene mine pedagogisk forsvarlig frem til eksamen og standpunkt.
Newsflash II: Alle er enige om at unødig byråkrati kan ta motet fra den ivrigste arbeidstaker. Det ikke alle er enige om, er hva som kan kalles byråkrati. Noen mener for eksempel at rapportering av elevsaker er byråkrati. Noen mener kontakt med hjemmet er byråkrati. Noen mener møtevirksomhet i arbeidstida er byråkrati. Noen mener til og med at elevsamtaler (ofte omtalt nedsettende som "sosialarbeid") er byråkrati. Her er det mange (farlige) veier å gå, som dreier seg om spesialisering av oppgaver knyttet til eleven. Selv vil jeg heller bruke tid på sosialarbeid (dersom det ikke dreier seg om tung psykiatri eller andre helsevansker jeg ikke har kompetanse i) og fruktbare samarbeidsmøter, enn høye smørbrød, endeløse powerpointer og inspiratorer (noen kaller det "kick- off" eller "påfyll". Jeg kaller det tidstyveri).
Newsflash III: Læring er endring. Læring er investering. Læring har best forutsetninger i miljøer som er prega av gjensidig tillit. Dette vet jeg, nesten intuitivt (Utdanningsministeren vet det kanskje også), men jeg vet det også fordi jeg i min egeninitierte etterutdanning har pløyd meg gjennom mange forskningsartikler om læring. Mange skoler og lærere har lenge brukt sanksjoner som låste dører, inndraging av telefoner, stenging av internett, gjensitting. Jeg registrerer at utdanningsministeren presiserer at en eventuell gjensitting må ha en rimelig nyttig karakter. Da unngår vi antakelig parade. Og dypping i tjære og fjær. Det vi ikke unngår er et datert elevsyn som definerer eleven som lærerens fiende. Det vi ikke unngår er elevens følelse av å bli kontrollert.
Da jeg var i praksis på en annen videregående skole under utdanninga mi, sa praksislæreren min en del kloke ting, som jeg har tatt med meg videre. For det første sa han at det ikke er nødvendig å gå inn i klasserommet med et undervisningsopplegg dersom en ikke har tenkt gjennom på hvilken måte dette vil få elevene til å lære noe. Han sa mange ting. Han er en av de dyktigste lærerne jeg har sett i et klasserom. Han sa også dette: det er faget som skal disiplinere. Slappe ledere og arbedsgiverorganisasjoner må bruke kontroll, mistillit og sanksjoner for å få endring til å skje. Slappe lærere må overvåke internettbruk, inndra telefoner og la elever sitte igjen og løse meningsløse oppgaver. Det er enkelt, det er lettvint, det er respektløst. Mest av alt: det er skikkelig lite tøft. Det er feigt. Og det undergraver skolens kanskje viktigste funksjon; å bidra til at unge blir gangs mennesker, med tillit til seg selv, samfunnet og sin egen kompetanse.
Bra blogg, Marianne!
SvarSlettDet er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få gleden av det.
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha nye lesere? Send en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter så blir den kanskje anbefalt på Lesernes VG.
:-)
Så tøft! Takk for at du anbefaler!
SvarSlettStreiken går kun utover de svakeste elevene. De som nå har mindre skoledager på seg for å lære hele pensum. Man må jo ta igjen de tapte dagene.
SvarSlettSynes at lærerne burde gi en slags dispensasjon slik at foreldrene må ta over. DVS. at lærerne gir oppgaver og hva man skal lære i bøkene i de dagene som er til streik. Mer belastning på foreldrene vil si at streikeretten beholdes fordi foreldrene vil ikke ha denne merbelastningen.
Enda et innlegg som beskriver hvor fortreffelig JEG er. Jeg er så jæv.... mye bedre lærer enn alle andre. Jeg er best" . dyktigst . bla bla. Mye av denne ukulturen i skolen. Å fremstå så mye bedre enn andre. Kan ikke dere lærere være "god nok som dere er", istedenfor å skryte (overdrive). Det er bare teit!
SvarSlettTakk for kommentarer, Nikolai og "anonym".
SvarSlettDen siste først: jeg beklager hvis posten oppfattes som sjølskryt. Jeg har prøvd å tegne et bilde av skolepolitiske problemstillinger, med meg selv som eksempel. Hvis du leser flere innlegg på bloggen, vil du også komme over poster der jeg forteller om de gangene jeg er en dårlig lærer. Men oops! Det er jo også en viktig egenskap hos en god lærer, å se hva hun kan bli bedre til. -Jeg er antakelig bare et pedagogisk geni, aint nothin I can do about that (ironi). Nei, virkelig. Det var ikke meningen, altså. Jeg er skikkelig dårlig til mange ting.
Nikolai: Jeg er enig med deg i at streiken går ut over svake elever, men jeg mener den går ut over sterke elever også. Jeg har stor forståelse for foreldres (og andres) bekymring for barnas skolegang. Vi lever også i et samfunn der skole og utdanning stadig trekkes frem som viktig, og der mange barn står i fare for å falle utenfor tidlig, hvis de ikke har jevn og tett og god oppfølging. Det er egentlig en litt annen diskusjon, men likevel. Jeg ser bekymringen for skolesvake elever i streiketider. Det er selvsagt ingenting i veien for at foreldrene kan foregripe kompetansemålene i læreplanene, men de er skrevet på en ganske -hva skal jeg si- byråkratisk måte, slik at man nesten må ha vært lærer i skolen noen år for å begripe innholdet i noen av dem. Jeg tror det klokeste foreldre gjør i en sånn situasjon er å ikke jage opp situasjonen og krisemaksimere mtp faglig utvikling. Ja, det er viktig med undervisning og skole og fag, men om en mister noen uker av tretten år, bør det være mulig likevel, med gode lærere, å hente inn etterslepet. De "svake" elevenes trøst er jo at etterslepet gjelder alle. Hilsen lærer og mamma.
en interessant og opplysende tekst! Og det finnes faktisk MANGE GODE(!) lærere, og dette er gjerne de som brenner for faget sitt og for elevene. Når man hele tiden strever etter å bli god, så hever man kompetansen. Og de som i tillegg ser egne feil, tørr å sette ord på dem, klarer også å utvikle seg til å blie en DYKTIG lærer! :)
SvarSlettHei, og takk for kommentar. Jeg mener jo at dersom lærerne har arbeidsgivere som oppmuntrer, legger til rette for, og ikke hindrer slik egeninnsats, vil norsk skole virkelig kunne bli et sted der læringen blomstrer, både blant lærere og elever. Og motsatt: at dersom alle de dedikerte og flinke lærerne vi har opplever arbeidstid og arbeidsdag som fastlåst, vil det hindre en god pedagogisk og faglig utvikling i norsk skole. Jeg er redd det er denne endringen vi ser resultatet av i skole- Norge i dag, og jeg mener at streiken er et uttrykk for at lærerne kjenner på kroppen at arbeidsgiversida (generelt, ikke den enkelte skoleledelse eller kommune) er i utakt med sentrale pedagogiske og didaktiske prinsipper. Det gjelder mange yrker at åpenhet om hva man strever med er en viktig nøkkel til å bli bedre. Jeg ønsker meg en skolekultur der både elever og lærere (og ledere) opplever at det er viktig og fruktbart å feile, for nettopp å bli bedre. Veien til en slik skolekultur går ikke gjennom stadig mer gjennomgripende regulering. Jeg tror en dyktig lærer er en som vet at hun har svakheter, og at hun alltid kan bli dyktigere. Det krever et arbeidsklima der slik viten ikke fører til stress og usunn perfeksjonisme.
SvarSlettDet er denne forbaska streikeviljen som ødelegger folks tillit til lærere nå. Streik burde være et ytterst sjelden verktøy og viser heller mangelen på vilje til å nå frem gjennom gode forhandlinger. Lærere må også innse at samfunnet endrer seg og at arbeidsgiver også må kunne sette frem sine planer på hvordan ansatte skal utnytte arbeidstiden sin. Hva slags inntrykk får elevene? Om vi ikke får det akkurat som vi vil gir vi blanke i hele jobben å streiker. Det skaper neppe særlig optimisme for at nordmenn blir mer effektive og samarbeidsvillige. Jeg er enig i at mye innen det offentlige er blitt overbyråkratisert men lærere har et ansvar her og, det aller fleste lærere stemmer til venstre ved norske valg. Til slutt: Hvorfor har ikke lærere vært mer ivrige etter å forandre skolen selv når resultatene som er nedslående er så godt kjent? Er det redselen for at arbeidsgiveren ville kunne forlange mer tid på skolen?
SvarSlettTakk for kommentar, Egil. Innspillet ditt er vanskelig å svare på uten å falle i skyttergrava, for den er ganske kategorisk og karakteriserende for en hel yrkesgruppe. Jeg prøver likevel. Jeg er enig i at streik er et virkemiddel som kun bør benyttes dersom alt annet er prøvd. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av at lærere ikke vil forandre skolen selv. Tvert imot er denne streiken et uttrykk for at lærerne mener at skolen har vært styrt av kommuner/ fylkeskommuner i helt feil retning de siste åra. Jeg skjønner at utenforstående kan få inntrykk av at lærere er einstøinger som bremser en positiv utvikling, men fra innsida, for oss som jobber med elever og læring, kan det ofte føles motsatt. Vi er utdannet innenfor et fag alle sammen, pedagogikk. Det er et fag, og et håndverk, som gir oss innsikt i hva som skal til for å stimulere til læring og utvikling hos elever. Akkurat som bilmekanikeren kan motor, juristen jus og hjertekirurgen vet mer enn menigmann om hva som fører til god hjertehelse, vet lærere mer om hva som kan føre til læring, enn andre. Så er det slik at politikerne, som ikke er pedagoger, har fått større og større innflytelse over hvordan vi skal utføre jobben vår. Det kan bety, og har i mange tilfeller betydd, at læreren må gjennomføre aktiviteter, ikke bare i verdifull arbeidstid, men også i klasserommet, som hun vet ikke er effektiv tidsbruk. Du antyder at det er venstresida som har byråkratisert læreryrket. Det er et ekko av gamle forestillinger om at høyresida er for frihet, og venstresida for tvang. De fleste av partiene på Stortinget bærer medansvaret for den retningen skolepolitikken har tatt de siste ti åra. Utdanningsministerens utspill de siste dagene, om mer kontroll og tvang i klasserommet, kamuflert som "redskaper for læreren" er ett av flere eksempler på at Høyre er et parti som imøteser større grad av kontroll og regelstyring på detaljnivå, enn vi allerede har. Sjøl er jeg heldig, og jobber på en skole med et godt samarbeidsklima. Jeg har kolleger som utvikler meg, og som jeg daglig diskuterer skole med. Det har resultert i at jeg som regel er på skolen fra halv åtte til fire hver dag, fordi jeg tror det gjør meg til en bedre lærer. Dersom det ikke hadde vært slik, mener jeg det ville være min plikt som lærer å søke den utviklinga på egen hånd, avhengig av hvor dyktige ledere jeg hadde. Det som sjelden sies i denne debatten, men som ulmer under overflaten, er jo at mange skoleledere ikke har pedagogisk kompetanse eller evne til å lede utvikling. Dersom disse skulle få større styringsrett over gode pedagogers tid, er jeg redd vi vil se enda dårligere resultater i norsk skole. Nei. Det er ikke redselen for at arbeidsgiver vil forlange mer tid. Det er redselen for at arbeidsgiver vil pålegge meg å gjøre ting i den tida som vil stjele tid fra den eneste oppgaven læreren har i skolen: å lede læringsarbeid.
SvarSlettTakk og lov for at det finnes lærere med et gangsyn som deg, og med evne til å spikre menn til korset når det trengs! Hyll, hyll!
SvarSlettHei, Jeanette, takk for kommentar og hyllest ;-). Ikke minst: takk og lov er vi ganske mange lærere med gangsyn. Engasjementet mitt er ok egnet til å spikre alle kjønn til korset når det trengs. Der diskriminerer jeg ikke. Så håper jeg at "spikringen" ikke tas ille opp ;-)
SvarSlett