tirsdag 19. august 2014

Bli tøffere, Torbjørn!

I går møtte elevene opp til et nytt skoleår på arbeidsplassen min. Nytt skoleår, nye skolekamerater -og nytt skolebygg. Mange av dem fikk ikke møte de nye lærerne sine. Utdanningsforbundet er i streik. Omtrent halvparten av lærerne ved vår skole er dermed i streik. Vi venter. Vi går streikevakter og venter. Noe er ikke som det skal. Enkelte har abstinenser. Jeg har abstinenser. Skolestart har de sju åra jeg har vært lærer, betydd en enorm mobilisering og skjerping av all min opparbeidede pedagogiske kompetanse. Over tredve nye fjes, kropper og hoder, som jeg skal føre frem til skriftlig(e) og muntlig eksamen (er) i norsk. Det gjelder å smile. Det gjelder å få dem til å senke skuldrene. Det gjelder å få dem til å føle seg kompetente.

Siden jeg, i stedet for å lese "Antigone" og "Peer Gynt" med elever, går rundt og er urolig (man blir urolig av å egentlig skulle ha lest "Antigone" og "Peer Gynt" med over tredve relativt uerfarne lesere, og i stedet sitte og  følge med på en mildest talt ujevn debatt om læreryrket), blir det til at jeg leser alt jeg kommer over av argumentasjon for og imot streikende lærere. Jeg veit jeg ikke har godt av det. Sist jeg var i selskap (det skal innrømmes at det var seint og innebar en viss promille) lot jeg den oppdemmede frustrasjonen gå ut over en intetanende (ukjent) motdebattant. Jeg pekte på vedkommende. Ble rød i ansiktet. Tordnet. Jeg vet ikke om det var fråde involvert, men det kan ikke utelukkes.

I morges gjorde jeg den fatale feilen at jeg så opptak fra gårsdagens "Aktuelt" på NRK. Det er en slags trøst at Utdanningsforbundets leder Ragnhild Lied opptrer tydelig og taler lærernes sak. Det er dessuten en slags (skadefro) trøst i at KS- lederen Per Sundnes opptrer fomlete og defensivt (noe han, så vidt jeg kan bedømme, har all grunn til). Det trøstesløse er samtalen mellom utdanningsministeren og arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsmann (Torbjørn versus Trond). Det er trøstesløst. Og et sørgelig sammensurium. Festtaleordene hagler fra begge kanter:

-drømmelærer, satsing på læreren, avbyråkratisering, tillit, etterutdanningssatsing, tid, læring, tillit, tid, avbyråkratisering, tid og tillit. Kort oppsummert. Både statsråden og arbeiderpartipolitikeren har fått med seg at lærerne krever tillit. Og tid til å gjøre en god jobb. I samtalen får vi særlig høre om tre tiltak statsråden og hans departement har satt i verk, som skal gi lærerne handlingsrommet de trenger. Etterutdanning. Avbyråkratisering (undersøkelser for å avsløre tidstyveri). Sanksjonsmuligheter. Dette siste har statsråden, nokså ubetimelig, også ryddet plass til å gå ut i media med den siste uka, og urettmessig fått tilnavnet "tøffe- tobben". Alt i alt: hummer, kanari og sprikende tiltak. Eventuelt "tiltak".

Newsflash I: gode, kompetente lærere etterutdanner seg selv hver eneste dag. Det er antakelig ikke helt stuereint for en lærer å avsløre dette, for hvem vil ikke på kurs i retorikk eller geogebra eller metaforikk i populærmusikk? Alle vil jo det. Alle lærere veit likevel at for å holde en god time må man ikke bare lage et opplegg som passer alle (noe vi også veit er umulig, men vi prøver, og noen ganger får vi det til). Man må lese. Mer. Lære seg mer. Profesjonelle lærere veit det, og bruker tid på det. Kanskje etter ungenes leggetid. Vi bruker tid på å tenke ut gode vurderingsrutiner. Vi leser forskning på vurdering. Vi snakker sammen. Dette er etterutdanning i praksis. Bokstavelig talt. Dette er etterutdanning som fungerer. Gi meg gjerne et kurs, men ikke ta fra meg den daglige etterutdanninga gjennom å pålegge meg oppgaver som i beste fall stjeler tid fra kjerneoppgaver, i verste fall motarbeider arbeidets mål; å føre elevene mine pedagogisk forsvarlig frem til eksamen og standpunkt.

Newsflash II: Alle er enige om at unødig byråkrati kan ta motet fra den ivrigste arbeidstaker. Det ikke alle er enige om, er hva som kan kalles byråkrati. Noen mener for eksempel at rapportering av elevsaker er byråkrati. Noen mener kontakt med hjemmet er byråkrati. Noen mener møtevirksomhet i arbeidstida er byråkrati. Noen mener til og med at elevsamtaler (ofte omtalt nedsettende som "sosialarbeid") er byråkrati. Her er det mange (farlige) veier å gå, som dreier seg om spesialisering av oppgaver knyttet til eleven. Selv vil jeg heller bruke tid på sosialarbeid (dersom det ikke dreier seg om tung psykiatri eller andre helsevansker jeg ikke har kompetanse i) og fruktbare samarbeidsmøter, enn høye smørbrød, endeløse powerpointer og inspiratorer (noen kaller det "kick- off" eller "påfyll". Jeg kaller det tidstyveri).

Newsflash III: Læring er endring. Læring er investering. Læring har best forutsetninger i miljøer som er prega av gjensidig tillit. Dette vet jeg, nesten intuitivt (Utdanningsministeren vet det kanskje også), men jeg vet det også fordi jeg i min egeninitierte etterutdanning har pløyd meg gjennom mange forskningsartikler om læring. Mange skoler og lærere har lenge brukt sanksjoner som låste dører, inndraging av telefoner, stenging av internett, gjensitting. Jeg registrerer at utdanningsministeren presiserer at en eventuell gjensitting må ha en rimelig nyttig karakter. Da unngår vi antakelig parade. Og dypping i tjære og fjær. Det vi ikke unngår er et datert elevsyn som definerer eleven som lærerens fiende. Det vi ikke unngår er elevens følelse av å bli kontrollert.

Da jeg var i praksis på en annen videregående skole under utdanninga mi, sa praksislæreren min en del kloke ting, som jeg har tatt med meg videre. For det første sa han at det ikke er nødvendig  å gå inn i klasserommet med et undervisningsopplegg dersom en ikke har tenkt gjennom på hvilken måte dette vil få elevene til å lære noe. Han sa mange ting. Han er en av de dyktigste lærerne jeg har sett i et klasserom. Han sa også dette: det er faget som skal disiplinere. Slappe ledere og arbedsgiverorganisasjoner må bruke kontroll, mistillit og sanksjoner for å få endring til å skje. Slappe lærere må overvåke internettbruk, inndra telefoner og la elever sitte igjen og løse meningsløse oppgaver. Det er enkelt, det er lettvint, det er respektløst. Mest av alt: det er skikkelig lite tøft. Det er feigt. Og det undergraver skolens kanskje viktigste funksjon; å bidra til at unge blir gangs mennesker, med tillit til seg selv, samfunnet og sin egen kompetanse.


søndag 10. august 2014

Veien til streik er brolagt med gode intensjoner

Sommerferien er over. Om noen timer og ei natt. Da begynner jeg på jobb igjen. I sommerferien rekker jeg å fordøye hektiske eksamensuker, heftige fagdiskusjoner, pedagogisk debatt og egne kjepphester. Jeg rekker å tenke på andre ting, som hvorvidt frokosteggene skal være kokte, porsjerte eller stekte, på hva vi skal legge på grillen, sandaler eller flipflops. En sporadisk løpetur. Sove i telt eller under åpen himmel. Slike ting. Og når sommerferien er over, blir jeg grepet av angst. Hver eneste august. Angst for om jeg kan ha sluttet å virke under den åpne himmelen eller et sted i bunnen av halvliteren eller under engasjert krabbefiske. At jeg har glemt eller forlagt det som trengs for å fungere med elever. Ja, jeg er lærer, og i morgen slutter sommerferien.

Som regel starter året med planleggingsdager. Jeg har fått en epost fra lederen min om innholdet i planleggingsdagene i år, fem i tallet. Starting tomorrow. Bare at i år starter jeg arbeidet med en ny arbeidsgiver. Fagforeninga. Utdanningsforbundet. Jeg er tatt ut i streik, og starter arbeidsåret med å stå utenfor arbeidsplassen min, i stedet for å gå inn og samarbeide med kolleger om utviklingsplaner, undervisningsplaner og skolestart. Ironisk nok er "samarbeid" selve kjernen i konflikten som denne gangen har ført til at jeg likevel ikke kan starte skoleåret med samarbeid.

Det er skrevet mye om lærerstreiken, og jeg registrerer at de fleste jeg snakker med, de fleste kommentarer og kronikker og ledere og whatnot jeg leser, har sympati for denne streiken. Det er ikke vanskelig for folk (og foreldre) flest å forstå at lærere må ha tid til for- og etterarbeid mens elevene er på skolen. Det er skrevet avisside opp og twitterkontoer ned om arbeidstid, som på pedagogisk (man er da lærer) vis forklarer hvor mye lærere jobber. Alt vi må gjøre. Og det er jo sant, vi jobber og må gjøre skikkelig mye, det kan det ikke være noen tvil om. Likevel er det ikke derfor jeg går inn i streiken med glød og engasjement. Det er i alle fall noe mer.

Alle fast ansatte lærere i landet har, eller er i ferd med å ta, pedagogisk utdanning. Alle som utdanner lærere, alle som har med utdanning å gjøre: politikere, stortinget, utdanningsdirektoratet, statsministeren, regjeringen, kongen, fanden og hans oldemor, alle. Absolutt alle er, uttalt eller ikke, enige om at pedagogikk er et fag man skal beherske for å være en profesjonell lærer. Pedagogikken gir lærerne redskaper til å møte enkeltelever, elevgrupper og faget sitt på måter som får læring til å skje. Lærerne er profesjonelle pedagoger. Nå vil arbeidsgiverorganisasjonen hugge dette i stein: skoleledere og rektor skal styre lærernes tid. Sørge for at de fungerer som pedagoger. Kalle lærere inn til møter i arbeidstida. Få ting til å skje. Dette er jo gode intensjoner. Svært gode: vi skal sette deg i stand til å være pedagog, gjennom samarbeid. Ironien, det mange av oss oppfatter som mistilliten, ligger jo i at alle lærere allerede er profesjonelle pedagoger. I motsetning til mange av skolelederne. Man må nemlig ikke være pedagog (verken god eller dårlig) for å bli skoleleder.

For meg vil det bli vanskelig å fungere i en skole, i et system, som mener fagfolk (pedagoger) trenger ledere (noen ganger pedagoger, noen ganger ikke) for å bli motivert til å samarbeide med andre pedagoger om god praksis og læring. Dette trenger jeg: tid og tillit. Og en timeplan som gjør det mulig for meg å  kalle inn til møter med kolleger. Som setter meg i stand til å gjøre både for- og etterarbeid på arbeidsplassen sammen med kolleger som utvikler meg som lærer. Sammen med. Samarbeid. Jeg trenger skoleledere som oppmuntrer meg til å ta sjanser, til å lære mer, til å våge mer i klasserommet. Jeg trenger et skole- Norge som er på lag med meg når jeg prøver ut nye måter å vurdere på, nye måter å undervise på, nye måter å engasjere elevene på. Jeg trenger vind i ryggen. KS- vinden har denne våren og sommeren vært en frostbitt motvind fra et sted sola ikke skinner. For dette er budskapet:

Du sluntrer unna. Du  vil ikke bidra til fellesskapet. Du vil lukke klasseromsdøra og privatpraktisere. Du vil ikke sitte på fellesmøter og se powerpointer. Du vil ikke smile og være positiv. Hvis vi ikke passer på, vil du bli sur. Du sutrer. Du syter. Du klager. Du vil ikke samarbeide og gjøre norsk skole til verdens beste skole. Det vil vi, og det skal du. På vår måte. Mistenksomheten fra arbeidsgiverorganisasjonen overfor landets lærere er ikke bare ubegrunnet. Den er usann. Den er frekk. Den er (ironisk nok) upedagogisk. Dette vet nemlig alle pedagoger: for å få noen til å utvikle seg, enten de er elever eller lærere, er tillit en forutsetning. Eleven må ha tillit til læreren. Læreren må ha tillit til lederen. Jeg går ut fra, og forutsetter, at lærernes arbeidsgivere omgående tar seg en runde i skammekroken, og begynner å utforske på hvilke måter tillit oppstår. Arbeidstidsforhandlingene har vist at de har en lang vei å gå. Eventuelt lav grad av måloppnåelse.


Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...