lørdag 8. februar 2014

Sover du godt om nettene, kjære skoleleder?

Den siste tidens debatt om lærernes arbeidstid har tilspisset seg. Lærerorganisasjonene og lederorganisasjonen brøler injurier mot hverandre, så en knapt kan andast. Det er ferien! Lærerferien! Det er elevhensyn. Det er når i helvete skal vi forberede oss, og når skal vi rette, om ikke nå, en blank lørdag formiddag eller en sen søndag kveld. Tirsdag kveld. Representanter for skoleledelse sier de vil verne lærere mot utbrenthet. At de må få disponere ressursene som de vil. Representanter for lærere sier at de føler seg mistenkt for ikke å gjøre en hederlig jobb. Kanskje smaker ikke kaffen på pauserommet like godt for tida. For snart, ganske snart, skal skoleledere gis rom for å lede. Dette etterlengtede ledelsesrommet som de hittil har vært frarøvet, enn si skånet fra. Å, for en skole det skal bli! For en praktfull utvisning i bedriftsledelse! Rektorer skal bli bedre pedagoger enn pedagogene selv. Seksjonsledere bedre didaktikere. Administrasjonsledere bedre administratorer.

Og det er klart. Bedrifter som har ledere, må jo ha dem av en grunn. De skal lede (true story). Og nå er organsisasjonen deres opptatt av at de må gis rom. Til å lede. Virkelig lede. Den magiske gjenstanden, den kampen står om, er tid. For det er klart: det nytter ikke å lede uten tid. Jo mer tid, jo bedre leding, kan man tenke. For er ikke dette egentlig også et ballespark (i metaforisk betydning) til dagens skoleledere også? Jaså, du leder ikke så bra? Du er en sånn passe god leder? Vent litt. Hva trenger du for å bli en briljant leder? La oss se. Tid! Vi gir dere tid! Lærernes tid! Så lurt! Her skal det bli vei i vellinga! Nå skal det skje store ting i norsk skoledrift! Tiden, folkens! Tiden! Fra klokka to til fire! Hele uker! Uke førti og uke åtte! Inn i helsike, så gode ledere det skal bli av dette!

Så vidt jeg kan forstå, blir regnestykket omtrent slik: mer tid pluss det vi allerede har (rektorer og lærere) er lik bedre skole og mer læring. Tenk at det kan være så enkelt! Det er ikke til å tro. Det er rett og slett vilt å tenke på at vi ikke har forstått dette tidligere. Enda villere er det å tenke på at den tiden skoleledelse allerede disponerer, ikke blir utnytta. Hva? Jo, det er helt sant. Du leste riktig. Den tida skoleledelse disponerer arbeidsstokken ligger allerede relativt brakk i forhold til hva en kunne forvente, dersom tiden i virkeligheten var mangelvare. Sjøl har jeg for eksempel tid mellom kvart over ett og halv tre på onsdager. For tida bruker jeg den til å rette eller forberede. Helt på eget initiativ. Tenk det! Men, altså. Jeg har tid fra lønsj til fire på fredager. Ikke en eneste leder på min arbeidsplass har foreslått den tida til kompetanseheving eller teamarbeid. Derfor bruker jeg den helt etter eget forgodtbefinnende. Jeg forbereder uka som kommer, i samarbeid med flinke kolleger. Dersom lederen min fikk kloa i den tida, kunne jeg jo tenkes å måtte gjøre hva som helst. Gå på ikt- kurs, for eksempel. Eller diskutere tilpassa opplæring med kolleger fra andre avdelinger. Jeg bare slenger ut forslag her. Diskutere skolereglement. PC- bruk i timer, plagiat- trusselen, eller noe annet helt irrelevant for læringsarbeid i timer (dette er nesten hemmelig, men helt sant: for en tid tilbake mente ledelsen at jeg skulle bruke to timer av arbeidsuka mi på å velge ut kantinemøbler).


Dette er bare et tankeeksperiment: tenk om lærere ved skoler fikk større anledning til å disponere ledernes tid? Hei, rektor, kom i timen min på torsdag, for jeg skal teste ut noe jeg er usikker på, og kanskje vi kan diskutere det etterpå? Kanskje fler vil prøve? Hei, seksjonsleder, jeg trenger noen til å lese denne boka, for jeg vurderer å bruke den i klassen min, men jeg er usikker på om det er noe for nettopp mine elever, og siden du snakker så mye med dem, kanskje du ser dem med et annet blikk? Kunne vi tatt en prat om vurderingspraksis, rektor? Det brenner på dass, nemlig. –Å, nei! Vent! De er jo ledere. De må lede. Ikke nødvendigvis delta. Ja, ja. Det var bare en vill tanke. Neida, så. Hvis arbeidsgiverorganisasjonen får det som de vil: mer av lærernes tid, eller som det så flott heter: får disponere ressursene, siden de bærer ansvaret for resultatene (hvilket vakkert, logisk utsagn), skal jeg ikke slutte. Jeg er nemlig ikke så opptatt av ferie. Min største bekymring er ikke lærerflukten, men lederflukten. Hvilken leder vil stille seg til administrator over pedagoger i en pedagogisk virksomhet uten den stadig mer nagende følelsen av underskudd på kompetanse? For tross alt: summen av pedagogisk og didaktisk kompetanse er langt større i lærerstokken enn i lederstokken. Det er dette regnestykket som vekker uroa i meg. Det er dette regnestykket som vil ødelegge nattesøvnen til en hver oppegående skoleleder frem mot oppgjørets time når våren kommer. Hvordan i all verden skal jeg utnytte lærernes tid? Jeg håper noen spør oss.

5 kommentarer:

  1. Det som skaper bedre skole, er at lærere samarbeider i sanntid, forpliktende, om praksis. Og det krever fellestid. Det er SÅ enkelt det er. Hargreaves og Fullan beskriver dette i Professional capital. En oppsummering av dette med tidsbruk finner man her http://www.sv.ntnu.no/ped/hans.petter.ulleberg/hargreaves.htm

    Men jeg forstår ikke utsagnet: "Ikke en eneste leder på min arbeidsplass har foreslått den tida til kompetanseheving eller teamarbeid." Har du tatt en titt på arbeidstidsavtalen din i det siste? Der står det vel nettopp avsatt en anselig pott til nettopp dette, og den kan du ta ut når du vil, f eks fra lunsj til fire på fredager.

    Mind you: Forslaget om å arbeide mindre i ukene elevene er til stede, er dårlig. Men å binde opp mer fellestid til forpliktende samarbeid, det er et godt forslag. Dette fordi vi på Ringtsabekk skole allerede tidlig nittitall, der vi innførte fast arbeidstid, riktignok mot noen protester, men lell.

    SvarSlett
  2. Oppsummeringen fra Ullebergs tekst om Hargreaves er god synes jeg:

    "Den modell Hargreaves slutter seg til for fremtidens skole er den såkalte bevegelige mosaikk. Dette må ses i sammenheng med at han hevder at det må en restrukturering til. Selve begrepet om restrukturering er hentet fra næringslivet, der man restrukturerer eller omorganiserer virksomheten ut fra ønsket om å bli mer effektiv og tidsriktig. Så må vi spørre: er det for skolens egen del eller for næringslivet at skolen trenger restrukturering? Svaret må bli ja, for begge. Hvorfor? Jo i følge Hargreaves trenger vi å omforme maktforholdene i skolen, samtidig som man i dagens samfunn er avhengig av å utdanne mennesker som har ferdigheter for samarbeid og tverrfaglig orientering, som er informasjonssøkere og som kan omforme denne informasjonen til relevant viten. Dette vil komme elevene til gode nå de senere skal ut i arbeid. Og samarbeid har på mange måte blitt et metaparadigme i dagens samfunn - en av de mest populære løsninger på det raske endringstempoet i det postindustrielle samfunn, ikke bare for lærerarbeidet men også for elevarbeidet.

    I modellen for den bevegelige mosaikk erstatter man en byråkratisk styring med myndiggjøring og profesjonalisering av yrkesutøverene i skolen, det betyr at lærerene gis mer innflytelse på virksomheten. Likevel blir det viktig å ha felles og faste mål å jobbe mot, man må ikke ende opp i relativisme. Det kan lett føre til kaos i stedet for fellesskap. Dermed gjenstår at man må ha felles mål og forpliktelser for målene, men man må samtidig ha en fleksibel organisasjonsstruktur tilpasset dagens raske endringstempo for å nå de felles målene for virksomheten.

    Til slutt: reflekter over følgende sitat fra Hargreaves:

    «(...): Vi kan ikke klamre oss til dagens modernistiske, byråkratiske, vaklende byggverk med sine seksjoner, hierarkier og båsdelte opplæringsstrukturer. Og vi kan heller ikke søke nostalgisk tilflukt i en mytisk pedagogisk fortid og dens begreper om tradisjonelle standarder, konvensjonelle skolefag og en ensporet streben etter «basic skills». I pedagogisk sammenheng er det overhodet ingen mening å gå baklengs inn i framtiden på den måten!» (Hargreaves s. 273) "

    SvarSlett
  3. Jeg har en klok avdelingsleder, som har satt av adskillige uketimer til samarbeid, og det er forpliktende så det holder, og det fungerer. For lærere som er motiverte, mind you. Jeg er ikke uenig i at omorganisering trengs, men jeg er redd mange ledere ikke vet hvordan. Kanskje er det en ubegrunnet mistillit i det. De felles målene må uansett bekles med tiltak som er rotfesta i pedagogisk forskning, og som finner klangbunn i det daglige klasseromsarbeidet. Er det noe som ikke virker, er det sporadiske kurs. Jeg bruker all arbeidstid som ikke er bundet, til samarbeid. Det kan jeg, fordi jeg har en leder som har tillit til at det er slik jeg best kan utvikle kompetansen min. Det resulterer blant annet i at elevene i klasserommet mitt samarbeider om arbeidet i langt større grad enn tidligere.

    SvarSlett
  4. Helt enig (er vi ikke enegtlig ganske enige tro?), sporadiske kurs virker ikke. forpliktende samarbeid virker. Men jeg mener det må inkludere alle, enten de er motivert eller ikke. Motovasjonen kommer når samarbeidet fungerer nemlig, og bare de fleste kan og vil samarbeide blir de andre trukket med. Det mener jeg. Flere uker på skolen uten elever er tull, et skrivebordsvedtak.

    SvarSlett
  5. Ja, jeg tenker mye på dette. Hos oss har noen av lærerne vært ivrige samarbeidere, langt ut over den tida ledelse har tenkt er rimelig å kreve. Dette har gitt resultater som f eks høyere trivsel og større tro på egen mestring (iflg parametre som "respons" og elevundersøkelse). Som forventet. Det jeg er redd for, da, er at en gitt skoleleder ikke har oversikt over det fruktbare samarbeidet som allerede foregår, langt mindre den enkelte lærers egeninnsats. Dermed kan man risikere, dersom ledere ikke har god nok innsikt, at det samarbeidet som foregår knebles av andre arbeidsoppgaver (som lederen vil være i sin fulle rett til å pålegge, for eksempel samarbeid mellom fire lærere som ikke snakker samme språk). Dessuten at samarbedsformene må anta en mer skjematisert/ formalisert struktur, all den tid det "forpliktende" samarbeidet skal dokumenteres. Slike referatskjemaer er, etter mitt syn, verdiløse. Eller rett og slett skadelige. Hvis du går inn i et samarbeidsmøte, og målet er å legge opp de seks neste timene i en klasse med tanke på best mulig læring, og du vet du skal møte samarbeidspartneren direkte etter timene for en prat om hva som gikk bra/ dritt,. krever det både engasjement og dedikasjon. Hvis du går inn i et samarbeidsmøte og vet du skal fylle ut et skjema, og at det liksom blir målet for møtet (jeg har deltatt på en del slike, det har sikkert du også), kan resultatet bli skinn- samarbeid. Det er problematisk fordi det tåkelegger problemer som finnes rundt samarbeid i et hvert kollegium. Min leder (som jeg snakker med daglig) sa til oss: jeg ser at dere samarbeider, jeg ser at dere får til bra ting, jeg freder tida deres (joda, vi må gå på avdelingsmøter og fellesmøter og teamråd). Det var lurt på flere måter. Flere kolleger ville høre om prosjekter, andre samarbeidsgrupper oppsto, og nå ser vi at teamråd etterhvert kan fungere mer hensiktsmessig, og ikke som et møte der vi peker ut elever med høyt fravær og skriver det inn i et dertil egnet program for dokumentasjon (på det siste har vi fortsatt en vei å gå, men forventninger til teamråd og faglag begynner å heve seg fra å være konsentrert om dokumentasjon, til å bli konsentrert om pedagogikk). Dessuten, og dette er det viktigste: lærere opplever full tillit til sine faglige og pedagogiske vurderinger. Det er i alle fall sikkert at dette har utviklet min profesjonalitet. Så tenker jeg. Hvis KS mener noe med argumentasjonen sin, bør de heller anmode ledere om å utøve kontroll- lederskapet der det trengs. Kanskje er vi hårsåre, vi lærere, når vi ser utspillet som et behov for kontroll. Men han godeste Robinson (sir Ken) sier vel noe av det samme: la lærerne være profesjonelle. Jeg tror til og med han sier at politikere skal ligge unna pedagogiske spørsmål. That would be the day.

    SvarSlett

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...