Ja, godt nytt år da, sa vi nyttårsaften og skålte i bobler og klemte alle og var glade. Og mette. Nyttårsaften tjuefjorten er den første jeg kan huske der jeg ikke sto ute og frøys. Med snø på strømpebukseanklene. Det var ganske varmt. Tjuefjorten.
Shit, jeg blir førti i år! Tenkte jeg. Eller jeg tenkte vel mer. Jeg blir førti. Det er liksom noe. En alder å skryte av. Nå er jeg moden. Med erfaring, liksom. Nå kan jeg alt, for jeg har gått livets skole. Skolens skole også, naturligvis, men livet. De niogtredve, snart førti års skole. NÅ blir jeg sikker i min sak. Når jeg blir førti. Da kan jeg liksom bare hvile på erfaringens nonsjalanse og belevenhet. Jeg kan seks språk.Da teller jeg med dansk og svensk, altså. Man blir så raus med seg sjøl når man nærmer seg førr. Sju hvis vi teller med at jeg forstår norrønt i skrift, sånn noenlunde. Jeg kan sitte og lese Snorre på originalspråket, og føre samtaler på fransk. De samtalene må antakelig ikke dreie seg om Snorre.Mest må de dreie seg om mat og vin, men det skal man vel ikke kimse av. Mat og vin er jo godt. Selv om jeg får litt spader av sammenkomster der maten og vinen vi spiser og drikker er samtaleemne mens vi spiser og drikker. Det er klart. Det er hyggelig å si at den vinen var god, eller hva har du i sausen, men ikke i timesvis. Fem minutter. Maks.
For det er det ironiske ved å bli førr. Snart. Man har liksom mer å snakke om. Mer på hjertet. For det er hele dette livet og alle disse erfaringene, og man begynner jo å bli ganske sikker i sin sak når det gjelder både dette og hint. Samtidig har folk rundt en nå faste jobber og hus og bil. Og barn. Og penger. Og tid. Alt det folk rundt en har drømt om siden de var tjue. Eller i alle fall siden de var tredve, og det begynte å gå opp for oss at vi ikke kunne leve av luft, kjærlighet, øl og rocknroll. Dette faktum, i kombinasjon med en økende interesse i velstandssamfunnet for matlaging, vinsmaking, mikrobrygging og interiør, avstedkommer ofte uttværende samtaler om, ja. Oppskrifter. Vin. Øl. Designklassikere. Det er så en formelig kjenner dukkehjemmets vegger klemme seg sammen rundt en. Mens en smugspiser de siste kokosmakronene.
Et mildt opprør fant sted til frokost før årets første arbeidsdag. Hey! Sa jeg. Hvem vil ha kokos på havregrøten? Alle ville ha. Vi er så kreative og rebelske i vår familie.
Neste dag sa jeg til elevene mine, som satt der og kunne ikke annet. Ja, folkens! Tror dere jeg klarer å hoppe like høyt i tjuefjorten? Jeg må alltid hoppe når jeg skal dra ned lerretet. Dere veit, jeg
blir førti i år! Joda. De hadde trua. Jeg hoppa først én gang. Nei. Èn gang til. Nei, du må nok ha høyere hæler, sa de. Høyere enn disse, sa jeg og løftet beinet så alle skulle se. Spredt latter. På tredje forsøk, som var det regissert, klarte jeg det endelig. Yes! ropte jeg, og holdt armene over hodet og tok en liten dans. Yes! Yes! Yes! -Som om hopping skulle være verdens og niogtredveogetthalvtåringens frelse.
Til middag hadde jeg ovnsbakt laks med lime, salt og pepper, samt ris og en grønn salat. Jeg laget en rømmebasert dressing med thaibasilikum og mynte. Dessverre rakk jeg ikke å fotografere den før fireåringen hadde gaflet i seg det hele.
