Filterløs fredag. Med banning.

Det er fredag igjen, etter ei uke jeg nesten har glemt. Den har vært ganske vanlig, tror jeg. Jeg har vært glad og rørt og sinna med lokk, og sinna uten lokk. Jeg har vært lærer og mamma og jeg har lest og skrevet, og som et slags trassig svar på eget frustrert innlegg om lite boklesing, er jeg i gang med å gjenlese På sporet av den tapte tid. Ikke helt malapropos. Arbeidsrommet er forlatt, her er bare jeg. Og Kari Bremnes, som jeg plutselig hadde lyst til å høre igjen forrige helg, og nå har stemmen hennes fulgt meg hele uka. Stilig å sitte på arbeidsrom med Kari Bremnes, da. Selv om hun er langt mørkere og langt mer mystisk enn jeg (som i ung alder syntes jeg burde bli det, og slutte å le så høyt og bli så rød i fjeset). Nok om meg. Jeg tenkte jeg skulle brøle litt om noen saker i media.

1. Det er ikke ei dame i undertøy som er skyld i unge jenters idé om at det er kroppen som er identiteten deres. Det er mødrene som slanker seg før julebordsesongen og  synes de er for tjukke. Det er all responsen små jenter får på utseende, og all respons de ikke får på bare å være bra.Det er den massive mediepåvirkninga som pågår kontinuerlig, fra små jentebarn kommer til verden, via småbarnsårene, inn i skolealder og over i pubertetsåra. Det er mangel på motvekt. Det er alle overflatene vi ser hverandre i, og så mange vi ser, og så selvbevisste vi blir, og så forfengelige. Det er ikke ei dame som fikk barn for fire dager siden, som har fått flat mage nå. Det er så mye, og det er aldri fri å få. For jenter som ikke er sikre på om de er verdt noe hvis de ikke ser ut som. Ja. Noen få. Det er dritt.

2. Jeg kjenner at jeg blir søvnig av å tenke på merkepress i Asker og Bærum og alle andre steder. Det er greit med kvalitet, altså, men treåringer vokser skikkelig fort. Bare nevner det. Her skriver Inger Merete Hobbelstad om det.

3. Jeg skal på julebord. Så da er vi vel i gang. Tenkte jeg skulle starte med å slå hjul inn i lokalet, følge opp med et stev og krone verket med noen akrobatiske øvelser på dansegulvet. Ånei! Det er julebord på arbeidsplassen til mannen, ja. Da får jeg vel nøye meg med vanlig konversasjon og en og annen prat med damer i dokø (det kan være interessant nok. Sist jeg var i dokø på et hotellarrangement fikk jeg kjenne på silikonpupper på vei inn, og fikk forespørsel om jeg ville kline med ei dame på tjue på vei ut). 

4. I morges våknet jeg til et barn med mageknip. Det ble verre etter havregrøt. Jeg tenkte jeg kanskje måtte bli hjemme fra jobb. Så kom jeg på at hun hadde sagt noe om leksene, så jeg spurte, da. Er det noe med leksene? Det var det selvsagt ikke. Neida. Kan jeg se litt, eller? Sa jeg etter femten minutter med like vondt i magen. Ok, sa hun. Skal du ha foredrag om dyr i skogen i dag? Sa jeg. Ja, sa hun. Så bra, hvilke dyr skal du fortelle om? Beveren, spurvehauken og måren. Å, de tre der, sa jeg. Ja, sa hun, men det er ikke noe bra! Hvorfor det? Jeg veit ikke. Skal jeg hjelpe deg? Har du tid? Ja. Så gikk det over, gitt. Det med magen. Er vi klar over hva vi driver med, når vi overlater så mye av læringsarbeidet til hjemmet? Hvordan går det med de ungene som ikke har mødre som kan gå på jobb en halvtime seinere enn planlagt? Hvordan har de det? Faen. I helvete (det er tross alt filterløs fredag). Les mer om lekser og lovhjemmel her.

5. Da jeg var elleve år, og gikk på barneskolen og skulle lære om beveren, laget jeg og noen fler i klassen min en modell av ei elv og en beverdemning i pappmasjé. Vi hadde vann i den, til og med. Derfor kunne jeg litt om beveren i morges. Litt av en type, han beveren. Og det bråker skikkelig når han slår med halen, sa en kollega av meg da jeg kom på jobb i dag. Han hadde blitt redd, så mye bråkte det. Det skal jeg si til tiåringen. 

6. Undervisningsuka har forløpt uten halsbrekkende stunts. Jeg har holdt meg på beina, og oppført meg. Og forsøkt å forholde meg rasjonelt til at enkelte av elevene i klassen min har begynt å spille sjakk i timene mine. Ikke spill sjakk nå, da! Sa jeg for eksempel. Jo, men jeg skal slå kompisen hans, han sier han er så god. Javel, da. Magnus Carlsen, ass. Jeg skylder på ham. Og tar helg.

Glad, glad fredag!

Kvisepost

Den observante leser vil ha observert at jeg forrige fredag skrev om ei kvise jeg hadde under venstre øyenbryn. Jeg sitter hjemme og skriver i dag, og tenkte bare å nevne for dere (dere er sikkert spente på utviklinga) at kvisa slett ikke ser ut til å ha planer om å forsvinne. Tvert imot. Den har invitert en større venn. Han sitter nede på venstre kjeveben og er rød i trynet og vinker.

Godt det snart er helg.

Tragikomisk paradoks

Jeg er norsklærer. Mange vil mene at et moderne norskfag ikke er så litterært orientert som i de gode, gamle dager (er lik min egen gymnastid på begynnelsen av nittitallet), at least so I´ve heard. The rumor has it. Likevel, da. Vi leser skjønnlitteratur i Kunnskapsløftet- skolen også (skjønt skjønn og skjønn, elevene mine lurer etterhvert på hvorfor all litteratur handler om forferdelige ting (på hvilket læreren svarer at livet er smerte, og vi skal snart dø)).

All den tid en er norsklærer, bør en, i en ideell verden, være litterært oppdatert. En bør ha lest nordisk samtidslitteratur, europeisk samtidslitteratur, ja, kanskje til og med samtidslitteratur fra andre kontinenter. -Tenk det, Hedda (slapp norsklærerhumor)! Vel. Gi meg solen, fløyten, ilden og Bøygen (forsøk på litt strammere norsklærerhumor)! Det er ikke mulig!

Når? Spør jeg meg. Jeg roper i novembermørket, i det jeg gløtter opp fra elevessays og kåserier om frihet. Når? Når leser folk? Før jeg ble norsklærer, leste jeg hele tida. Nå begriper jeg det ikke. Når ungene blir store? Når jeg får rettesekretær? Når jeg får hushjelp?

Jeg har lest et sted (for steder rekker jeg å lese. Små snutter her og der) at mange småbarnsmødre tilbringer ekstra lang tid på badet for å få tid for seg selv. De driver sikkert med smøring og filing og napping og ansiktsmaskering og hva vet jeg. -Er det innafor å låse seg inn på badet i tre timer en onsdag ettermiddag for å lese en dansk forfatter jeg aldri har lest før, for å finne ut om det er bra? Bør jeg kjøre buss mer? Kjøpe et månedskort og bare bli med busser rundt omkring i omegnen?

Når leser du? Og ikke svar på senga, eller du kan svare på senga, men hvis jeg legger meg ned, sovner jeg etter tre minutter, bok eller ikke bok.

Fredag. Filterløs, sort of.

Dere tror kanskje at jeg bare sitter og rasker sammen skit fra toppen av hodet når jeg skriver fredagsposter. At jeg ikke vurderer nøye hvordan setningene skal henge sammen. At jeg ser stort på valg av emner og liksom ikke bryr meg om det treffer leseren eller om jeg får likes (kommentarer i bloggen forekommer så sjelden at jeg har sluttet å anse det som et kvalitetskriterium). Hvis dere tror noe slikt, tror dere rett. Ikke at jeg ikke bryr meg om dere som leser, som en annen Espedal eller ja, hvem som helst. De fleste av betydning som skriver noe viktig, sier jo at de ikke kan bry seg om leseren, for da blir det bare crap, men jeg har ikke all verdens betydning, og jeg innser at herværende blogg heller ikke er av enorm viktighet. Verken for den enkelte leser (selv om mange sier det er fint), for lokalsamfunnet, nasjonen Norge eller verden. Likevel er det fint at folk leser, så det er ikke det at jeg ikke bryr meg. Jeg har det ikke i meg å ikke bry meg. Derfor har hodet mitt den siste tiden vært brydd med så mange forskjellige problemstillinger, at det som tidligere gikk lekende lett (å raske sammen skit fra toppen av hodet en fredag), nå virker som en umulig oppgave (fordi toppen av hodet ikke lenger har en definerbar topografi, men nå, i økende grad, har slått røtter langt ned i noe masete materie, slik at det lette, liksom det overflatiske og artige, alltid får følge av besværlige, alvorlige elementer som kan virke forstyrrende på underholdningsverdien). Likevel.

1. I et møte fikk jeg høre at en av deltakerne følte seg energiløs etter å ha mottatt kritikk. Da følte jeg meg energiløs. Det kan ha preget hodet.

2. Jeg har blitt medlem av en kvinnegruppe. Jeg føler meg moden. Det er nesten som en lesesirkel, bare bedre. Jeg vet ikke om den er hemmelig, derfor skriver jeg ikke mer om den. Bare at det var bra kvinner, og at jeg ikke ante at jeg trengte en kvinnegruppe før jeg var der.

3. Det er noe rart med skole- Norge. Eller meg. Eller begge deler. Jeg, for eksempel, kan tro at slik og sånn må skolen være, eller slik og sånn foregår læring. Jeg har kanskje ikke noe med å mene noe om det, siden jeg er pedagog, men jeg gjør det likevel. Jeg mener så mye at jeg ikke slutter å bli forskrekka. I det siste har jeg blitt veldig mye forskrekka. Det kan ha preget hodet.

4. Kroppen min har oppført seg merkelig den siste uka.Jeg kan for eksempel ikke gå opp trappa i huset mitt uten å bli andpusten. Det kan ha preget hodet.

5. Noen skal arrangere forfatter- Idol. Jeg leste det i går. Jeg ble så forskrekka, ja rent ut sagt paff, at jeg ble sittende og stirre ut av vinduet i en halv time og klemme på ei kvise jeg har under venstre øyenbryn. Det kan ha preget hodet.

6. Jeg tok med noen fine bilder så dette innlegget ikke skulle prege hodene deres i alt for paff eller forskrekka eller alvorlig retning. Fordi dere fortjener det.

Glad
Forskrekka
Energiløs
Forbanna
Paff

Fredag! (stryk det som ikke passer)

Furumo letter på klasseromsdøra: "Fra barokk til stillongs".

Kåseriet er en sjanger jeg får problemer med å plassere i en nyttekontekst i klasser med elever som skal bli ingeniører. Jeg sier sånn: dere får jo lekt litt med språket, og tulla med ting og kanskje til og med formidlet meningene deres med snert og spenst. I en samtale om emner for elevkåseri, etter konsentrert arbeid med barokken som stilart, kom vi i dag inn på begreper vi oppfatter som "Smør på flesk". Iskaldt, sa en elev. -Er ikke "is" i det sammensatte ordet noe som skal beskrive hvor kaldt det er? Sa læreren. Jo, ok, sa elevene. -Men tights! Sa en. Hva er egentlig forskjellen på tights og stillongs? Ja, hva er egentlig forskjellen på tights og stillongs. De unge menn mente forskjellen kun lå i ordet. Det vil si: det er samme plagg, men hvis det heter tights er det ok å bruke det uten bukser eller skjørt. Hvis det heter stillongs, derimot, må man bruke bukse over. Hva med strømpebukser? sa jeg. Jeg ante at vi var kommet helt ut på viddene. Gutta så litt uforstående på meg. Ja, vi kan jo ikke bare gå rundt i strømpebukser, sa jeg, selv om det i realiteten er en stillongs, ja, eller tights da, med sokker. En foreslo at alle i klassen skulle gå i stillongs en dag, for å demonstrere hvor teit (tight) det er at det er lov å gå i bare tights og ikke stillongs. Eller leopardtights. Selv jeg hadde ikke gått i leopardtights på jobb, sa jeg. Og lo høyt ved tanken på å se alle disse søttenåringene med leopardtights. Og kom på at en liten gutt en gang spurte meg hvorfor jeg hadde kledd meg ut som en løve da jeg hadde på leopardmønstret bluse (på jobb (det var barnebarnet til en kollega)), og jeg svarte at jeg likte å kle meg ut. Det gjorde han også.Altså. Relativt på viddene. Bortsett fra at en av elevene sa: nå veit jeg hva kåseriet mitt skal hete. Det skal hete Fra barokk til stillongs. Jeg gleder meg til å lese det, merker jeg.

Listepost

Noen ganger når hodet koker, tenker jeg, uvisst av hvilken grunn (det er kanskje noe jeg har snappet opp i odiøse chick- filmer) at det er lurt å skrive lister. Det hender til og med at jeg setter meg ned med et blankt ark og en penn, og skriver lister. Helt vilkårlig, ofte, og en usalig blanding av ulike gjøremål i nær fremtid (som skal få hodet til å koke mindre, fortrinnsvis) og mer vidløftige visjoner for en hverdag i balanse og harmoni. Jeg veit ikke hvor jeg har den fra, forestillingen om at tilværelsen helst bør være balansert og harmonisk, ja omtrent sømløs. Listene blir som regel liggende og flyte, helt ubalansert i forhold til resten av interiøret i heimen, oppå bøker i bokhyllene, i skuffer på kjøkkenet, på nattbord, under senga, i vesker eller sekker. Noen av listene ser jeg umiddelbart at er noe forbanna søppel, og jeg river dem i tusen biter og kaster dem med en gang. En del dukker opp mellom notater om klassisismen og romantikken, eller raser ut midt i rettebunker. Jeg er imidlertid glad jeg ikke har samlet dem på ett sted og systematisert dem. Da ville galskapen og absurditeten blitt så synlig at det ville blitt åpenbart for meg hvilken tåpelig aktivitet listeskrivingen er. De fleste som deler denne lidelsen med meg kan vel også på et hvilket som helst tidspunkt i livet ta et generaloppgjør, og innse det åpenbare: listeskrivingen har ikke gjort meg til et mer strukturert, harmonisk, balansert og målrettet individ. Hvis jeg skulle skrevet ei liste i dag, hadde den sett slik ut:

1. Hvit tights og topp, samt sort genser og tights (danseforestilling)

2. Finne ut hvordan jeg kan få frem på en ordentlig måte hvorfor jeg mener jeg bør bruke arbeidsdagen min til for- og etterarbeid i stedet for å prøvesitte møbler.

3. Skrive ferdig tilbakemelding til elever. Er jeg sikker på at det fungerer?

4. Finne ut om vi må fjerne platene, eller om det er like greit med sparkel og maling.

5. Trenger jeg ny vinterjakke, eller har jeg noe på loftet? Jeg har sikkert noe på loftet.

6. Det er greit at ikke alt i livet går på skinner.Hallo!

7. Refleks! Vest og bånd.

8. Formulere innspill til utviklingsplan.

9. Husk å ta med bøker hjem.

10. Skrive ut disposisjon til romantikken.

11. Skriv mer!

Det bør gå frem av dette at listeskriving i mitt tilfelle er meningsløst. I høyden en slags mental selvstimulering. Knapt nok dét. Listene har kanskje en viss interesse som vitnesbyrd på et ustrukturert indre. Jeg mistenker at det finnes listeskrivere der ute som forholder seg til listene også etter at de er skrevet. Det er mildt urovekkende for hoder som mitt. Nå: punkt to på lista.