Filterløs ferie

1. Overskriften er misvisende. I år bør begrepet `ferie`rammes inn av anførselstegn. Slik: "feire". Evt bare ledsages av et foranstilt `såkalt`.Jeg beklager inpresisjonen.

2. Jeg vet ikke om "inpresisjon" er et ord, men jeg tror det. Dere skjønner hva jeg mener, som dem sier.

3. Ad punkt 1: min familie og jeg skal flytte oss selv og alle tingene våre fra ett hus til et annet. Avstanden er ikke all verden i kilometer, men i gjenstander som skal sorteres i esker med påskrift av typen: "glass, kopper, kjeler, og div. utstyr. -KJØKKEN" (som om man ikke vet at glass og kopper skal plasseres på kjøkkenet, men man kan aldri vite hvor fraværende man er i gjerningsøyeblikket, så en viss orden må opprettholdes, i det minste i merkingen. I alle fall. En helsikes mye jobb.

4. Vi skulle bare male et kjellerrom. Jeg sier det bare: sett av minst ei uke til å male rom med furupanel. Det er et helvete, selv med radioresepsjonen på radio. Ja. Selv da. Et helvete (viktig å bruke kraftuttrykk, jeg vet aldri når jeg får bruk for det igjen).

5. Ad 4: videre ville noen male soverommet. Det fikk en gråfarge. Den het dis eller morgengry eller noe annet poetisk. Noen malte det. Mens jeg skrev glass og kopper og div utstyr KJØKKEN på ti tusen pappesker (det gjelder å overdrive). Dessuten gikk jeg på stranda. Mens noen omgjorde soverommet mitt til dis eller blomstereng eller morgendugg. Eller -gry. Det skal ha gått fint.

6: Ad 4 (forts.): videre ville noen dessuten male stua, som hadde en gulnet beigeaktig teint etter, la meg anta, ti- tolv år med hard fyring i peis (noe som er koselig). Noen brukte samme maling i stua som på soverommet. Der ble det etter sigende ikke grått, som på soverommet, men mer blå- aktig. Ja, nærmest turkis. Det skal bli fint. Jeg sa kan det være så nøye, men niåringen (som hadde vært maleassistent) mente det var stygt. Jeg tror hun overdriver. Det er, som kjent, det indre som teller. Og i ei stue betyr det de folka som til en hver tid er der. -Det gjelder bare å oppføre seg skikkelig pent i stua, så blir nok stua pen den også. Det tror jeg.

7. Ad stue: de forrige eierne hadde et piano i stua. Nå er det jo ikke slik at vi må ha piano i stua bare fordi de hadde det. Det skulle tatt seg ut. Man er da selvstendige folk. Men all den tid stua er utrustet med innebygde bokhyller, i hvilke det er en stor åpning, i hvilken et piano passer perfekt, er det ikke annet å gjøre enn å skaffe et piano.

8. Ad 7: jeg har alltid ønsket å lære å spille piano.

9. Ad 8: enkelte familiemedlemmer mener man bør begrense famlende pianospilling, og er engstelige for vedvarende hodepine/ tinnitus. De skal være glad det ikke akkurat var plass til ei sekkepipe i de innebygde bokhyllene. Jeg bare nevner det. Dessuten skal jeg synge mens jeg spiller. Det blir så fint, atte.

10. Jeg er usikker på om det er normalt å flytte mat når man skal flytte. Foreløpig har jeg pakket ned noen tørrvarer og hermetikk, men det virker liksom litt overdrevent og sparsommelig og protestantisk. Det får stå sin prøve. Men rødkål? Å ta med seg rødkål? Ja. En veit jo aldri når en får bruk for en pose rødkål. Vi har jo plutselig gjeld og alt.

11. I pakkinga har jeg kommet over veldig mye rart. Blant annet ei dagbok fra jeg var 17. Mye tyder på at den samme eksistensielle halv- melankolske problematikken en baler med var like aktuell da jeg var halvparten så gammel som nå. Det er både litt trygt og relativt skremmende. Jeg som trodde jeg skulle bli klok og tilbakelent (og gjerne litt mystisk).

12: Ad 11: dette skal selvsagt ikke leses som at jeg er dum og fremoverlent.

Modus anormalus vulgaris

Her en kort sommerrapport:

Sand i fugene mellom flisene på badet
Sand mellom dolokk og skål
Sand i solkremen
(Noe som gir gratis peeling, hvilket resulterer i ekstremt glatt hud, noe som må karakteriseres som positivt, selv om man må innrømme at karakteristikker og dømmekraft generelt er noe redusert, to og ei halv uke ut i ferien)

Kaffe ad infinitum
Kaffe mens jeg registrerer at løvtrærne vaier på en helt spesiell måte her ute ved havet.
Kaffe mens jeg lurer på om jeg kommer til å savne den løv- vaiinga når vi flytter til innlandet (folk fra Nøtterøy vil kanskje motsette seg at de bor i innlandet, men likevel).
Kaffe mens jeg leser vanskelig engelsk.
Kaffe i pausene fra pakking.
Kaffe på stranda (som om mora til en fireåring kan sitte stille på stranda og drikke kaffe).
Sand i kaffen.

Sølv på vannet.
Sølv på vannet i Vrengensundet en bussmorgen.
Sølv på vannet i Røssesundet en bussettermiddag.
Sølv på vannet. Hele tida. For sola skinner. Faktisk.
Vannet, altså.

Sanda, altså.
Sand i håndklær, truser og vaskemaskin.
Sand i boka.
Sand i senga.

Sang til frokost.
Sang etter frokost.
Sang: lillebror synes det er så trist, Bolla pinnsvin, jeg er en liten spurvelurv som heter pipipola, nå sitter jeg på taket ditt og kikker ned på jorda.
Sang når spurven kommer for å tigge softis- kjeks.
Sang. Alle. Vers. Fireåringer tar sang og vers på alvor.

Havet.
Himmelen over sommeren.

Som alltid: tvil om hvorvidt jeg virker til skolestart.

Spenning eller spenning:

På en reise forleden, falt min eldste datter og jeg inn i en samtale om litterær kvalitet. Hun hadde lest ut Harry Potter- bok nummer tre, og var litt fortvilet over å ikke ha fireren de neste dagene på stranda. Hun har slukt bøker så lenge jeg kan huske. Særlig bøker som byr på spenning og etiske problemstillinger. Som Harry Potter. Jeg er ikke så begeistret for spennings- og eventyrbøker, sa jeg. Hvorfor ikke? sa hun. Jeg vet ikke, sa jeg, jeg liker at bøker overrasker meg, sa jeg. Ja, men da er det jo spennende, sa hun. Ja, sa jeg, men ikke på samme måte. Hun stilte seg tvilende til resonnementet. Som strengt tatt ikke var noe resonnement, men en tynn, tynn forklaring.

Siden vi skal flytte i sommer, pakker jeg alt mulig rart. Det er ikke sant hvilke gjenstander min familie og jeg har klart å samle oss de siste ti årene. Det er vilt. Nærmest eventyrlig. Jeg sitter nettopp nå og stirrer på en pappmaske med fjeset til Angelina Jolie, for eksempel. Hvilken eske skal en slik maske pakkes i? "Moro- saker"? Sammen med Justin Bieber- maska og kaninkostymet og bjørnekostymet og den rosa, prikkete ballkjolen jeg fikk da jeg var femten? Jeg vet ikke. Dessuten pakker jeg bøker. Foreløpig har jeg kategorisert dem slik i esker:

Esker for skjønnlitteratur for voksne, esker for småbarnslitteratur, esker for barne- og ungdomslitteratur, esker for alskens sakprosa, esker for faglitteratur (teknisk/ litterær/ pedagogisk). Jeg har vurdert å tilegne en eske for bøker jeg har kjøpt på loppemarked fordi de har pastellfargede omslag, bøker jeg har kjøpt på loppemarked fordi de har fornavn i tittelen (og det kunne jo hende jeg ville bruke dem som gave til en Anne eller Hanne eller Kjell eller Gro (som i følge tittelen "er real)). Jeg lot det være, og heiv dem i eskene med skjønnlitteratur. Så er det kokebøker. Og de teite, men morsomme bøkene ("Kom i form med Krystle" og "Jane Fondas treningsbok" og "Slank med Demis Roussos"). Hva med dem? -Som man vil forstå, har undertegnede mange vanskelige avgjørelser å fatte. Her trengs det kaffe!

Og med kaffen, de bøkene jeg ikke har pakket vekk, som utgjør leseplanene for denne sommeren. Noen av dem, som Woody Allens "Complete prose", Sofokles "Antigone" og Erika Simons "The Ancient Theatre", er gjenlesninger. Ellers ruver Knausgårds "Ute av verden", Sæterbakkens "Siamesisk", "Selvbeherskelse" og "Sauermugg", samt (endelig, får jeg vel si), Jorge Luis Borges "Labyrinths". Ja, og Sylvia Plath. "Selected poems". På bussen i går leste jeg ut Linda Boström Knausgårds "Grand Mal" (mer om den senere). Spørsmålet er om denne samlinga sommerbøker vil kunne gjøre min datter klokere på morens litterære preferanser. Eventuelt moren selv:

Edge

The woman is perfected.

Her dead

Body wears the smile of accomplishment,

The illusion of a Greek necessity

Flows in the scrolls of her toga,

Her bare

Feet seem to be saying:

We have come so far, it is over.

(...)

Litteratur som anfall. Les og bli urolig.

I Linda Boström Knausgårds lille novellesamling Grand Mal møter jeg ulike kvinner i gjenkjennelige situasjoner, presentert i et språk og en tone som gir tekstene et truende preg. Virkelig truende. Som om alt, hele livet, hele selvet, stadig står på spill, og det gjelder å redde seg inn i roen. Det enkelte menneskets store ensomhet klinger både i grunntonen og i alle språklige variasjoner. Perspektivet er det lille barnets, den unge kvinnens, småbarnsmorens.

Når jeg leser disse tekstene, er det som om jeg skyves inn i en risikotilstand. Forfatteren minner meg på hvor skjørt alt er, hvor lite som skal til før overflaten slår sprekker, og vi mister oversikt og kontroll. I en av tekstene går hovedpersonen inn i en bruktforretning for å kjøpe et bilde. Når hun finner ut at det ikke er til salgs, at det ikke kan bli hennes, oppløses hun i gråt, og får trøst av den gamle butikkinnehaversken:

Jeg gråter over alt sammen. Ensomheten som jeg ikke orker å vedkjenne meg., drømmene hvor jeg går rundt i mørket og leter etter ting som ligger spredt på motorveien som etter en ulykke. Redselen for alt. For å ta telefonen. For å forsvinne og bli borte. Bildet som skulle bli begynnelsen på noe. Noe bra og sant. Det skulle utgjøre en forskjell. 

Angsten for å forsvinne og bli borte, at de nærmeste skal forsvinne og bli borte, og fascinasjonen over det samme, går igjen i mange av tekstene i boka. Det gir seg ofte uttrykk i at hovedpersonene reiser bort, i skillet mellom bylandskap og skog/ sjø. I novella Broren min møter vi den lille jentas angst for at storebroren skal forsvinne når hun ikke lenger kan se ham:

Han blir mindre og mindre til han nesten bare er en prikk lengst borte på stranden. Mamma drar meg i armen og sier at nå må vi dra før det blir for mye kø på veiene og jeg ser inn i ansiktet hennes og ser kun rolige rynker og det skjeve smilet, ingenting som sier at broren min ikke er der. Hun stryker meg over kinnet og fører meg mot bilen og jeg lukker øynene hardt og ser broren min få feste på stranden og bli større og større. Han løper med en stor gren i hendene og nå ser han i min retning. Så kaster han grenen flere meter ut i havet.

Foreløpig har jeg lest omtrent halve boka, på bussen, leende, rørt, gråtende, urolig. Bøker som gjør meg urolig er verdt en anbefaling. 

(På et pressebilde har forfatteren dessuten på seg en kjole som er identisk med et av mine loppekjøp)