fredag 21. juni 2013

Filterløs feriefredag

La det være sagt (og skrevet): sommeren byr på (om mulig) enda mindre skriving om fredager og tavler og annet tjafs enn ellers i året. Mine lesere bør derfor trygt ta på seg solhatt/ briller, fyre opp griller, brette ut strandmadrasser, fange krabber, åpne ølflasker, brusflasker, vinflasker, lese bøker, uten å engste seg for at herværende nettsted undertiden har blitt oppdatert. Her ei oppsummering av uka.

1. I dag, under høye smørbrød, kaffe og mozell, sa jeg til sjefen til sjefen at jeg er ubrukelig lettrørt. Jeg sa at jeg får tårer i øynene bare noen reiser seg opp og ser ut som de skal holde tale og si fine ting. Det er sant.

2. Jeg grein ikke da jeg klemte elevene mine og sa lykke til i går. Det gjelder å tøffe seg.

3. Jeg har tenkt på en del ting. Fordi jeg driver med tenking.

4. Når jeg kommer hjem fra Spania kan det hende jeg skriver om noen av de tingene jeg har tenkt på. Det handler om forskjellige ting. Ikke bare skole. For jeg har et rikt liv som inneholder mye mer enn skole. Litteratur, for eksempel. Og ja. Innmari mye rart.

5. Jeg er forbanna på noen elevers eksamensresultater. Og føler meg ubrukelig. Og lurer på om jeg har noe i klasserom å gjøre.

6. Da jeg skulle lese elevenes navn høyt under en avslutningsseremoni i går, var kroppen min så nervøs at jeg nesten ikke klarte å si navnene høyt. Da fikk jeg noen klemmer. For elevene, som har vært sammen med meg det siste året, vet jeg er nervøs når det gjelder.

7. "Da vi begynte med Hamsun, tenkte jeg herregud for noe døve greier, men etter dette året, har jeg lyst til å lese mer". Sa en elev. "Har du noen tips?" sa hun. "Hva liker du?" sa jeg. "Baudelaire", sa hun.

8. Jeg er støvsugd i huet, hender det at en kollega sier. Tiltredes.

9. Det bøtter ned.

10. Klokka ble fire.

11. Ja.

12. Lover mer sammenhengende ytringer ved høve.

mandag 17. juni 2013

Scene fra ei brygge

Jeg hadde dratt tidlig fra jobben i dag, da jeg satt meg ned i gresset ved gjestehavna og drakk en flaske farris med limesmak og leste i ei bok. Det var sol fra skyfri himmel, noen få båter lå fortøyd. De hadde vel tenkt at de skulle ta ferien tidlig i Juni, menneskene i de båtene, for, hadde de tenkt, juni er en måned med mye godt vær å by på. Noe som stemmer, også i år. Bra for dem.

Jeg hadde ikke planlagt å sitte i noe gress og lese bok og drikke farris, så jeg hadde ikke med pledd eller noe. Gresset var blitt langt, antakelig fordi kommunen ikke klipper gress der så ofte, så det kan ikke underslås at det var noe fukt i bakken. Takket være et veldig syntetisk kjolestoff, og en liten cardigan jeg hadde i veska, som jeg la i gresset, kunne jeg likevel halvt sitte, halvt ligge relativt komfortabelt, og lese om  Mathea og Epsilon i Kjersti Annesdatter Skomsvolds bok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Det er en rørende bok, og jeg ler, som av Askildsen. Derfor var jeg kanskje i et følsomt hjørne da en scene utspant seg foran øynene mine (jeg la boka ned og observerte).

To unge jenter i bikini og badehåndklær rundet hjørnet ved trehusbebyggelsen (badehåndklærne hang over skuldrene deres, så de var strengt tatt mer i bikini enn i badehåndklær), og gikk med ganske målbevisste skritt ned mot ei brygge, fra hvilken mange hopper til sjøs på varme dager. Det skulle vise seg å være tilfelle, også for disse unge damene i bikini (med badehåndklær). De fniste ikke akkurat, men de var i godt humør, snakket sammen hele veien ned til brygga. Lo, og gjorde frysebevegelser og holdt underarmene tett opp mot overkroppene. Tok noen prøvende skritt mot kanten av brygga. Noen skritt tilbake. Noen løpeskritt. Noen skritt tilbake. -Hopp! Tenkte jeg. Jeg smilte og tenkte på da jeg var femten år og badet hver dag hele sommeren. Da bading var selve meninga med sommeren.

"Klar- ferdig- gå!" hørte jeg noen mannsstemmer rope fra en molo ikke så langt fra brygga (i luftlinje. Skal man gå, må man først motsatt vei omtrent to hundre meter, så inn mot land, så langs kaia og ned på brygga igjen). Jentene så på hverandre, tok noen flere prøvende skritt. Så hoppet den ene (med hånda for nesa, sånn jeg selv alltid gjorde, og jeg tenkte at hun var meg). "Øyyy!" ropte mennene på moloen. Det tok noen sekunder før venninna hoppet. "Oøøøyyy!!" ropte mennene. Enda høyere. Applauderte. Begge jentene kom raskt opp fra badet, tullet seg inn i badehåndklærne og ruslet tilbake der de kom fra. Jeg smilte og tenkte på å være femten år og bade. Skulle til å ta fatt på boka igjen, da jeg registrerte en bevegelse ute på moloen.

De to unge mennene hadde reist seg og begynt å spasere nevnte vei (to hundre meter i motsatt retning ogsåvidere). Jeg tenkte det skulle vel ikke være sånn at de ville ta kontakt med jentene. Det ville være et underlig prosjekt, tenkte jeg. De ville aldri rekke rundt før jentene var forsvunnet. Medmindre de løp, men det ville jo ikke sett særlig kult ut. Det foresvevde meg at de ville se kule ut. De hadde lange badeshortser og solbriller og høye stemmer og overkropper som var glatte og brune og underlagt et strengt (så jeg for meg) protein- og vektløftingsregime. Jeg ble sittende og følge spent med. På jentenes lave, pludrende gange hjemover. På bevegelsen mot dem. Jentene rundet det samme hjørnet, og var ute av syne. Mennene (som i min verden må betraktes mer som "gutter") passerte på veien over skråningen jeg satt i. De lo høyt og virket spente. Gikk raskt. Forsvant rundt hjørnet.

Nå var jeg så interessert i opptrinnet at jeg hadde lagt boka helt vekk og lyttet etter stemmer. Rettet meg opp. Vridd hodet nitti grader. Så hørte jeg småjoggende trinn og høy latter. "Ni år!" ropte de. Og lo mer. Skjenet ned skråningen jeg satt og gapte i. Den ene hadde en ølboks i hånda. "Hvordan gikk det?" spurte jeg (på dette tidspunktet følte jeg at jeg var en del av det hele, og hadde rett til å spørre). "De var bare seksten år!" sa de, vantro, mens de lo seg halvt fordervet. "Det kunne jeg fortalt dere, hvor gamle er dere, da?", sa jeg. "Femogtjue. -Hvorfor sa du ikke noe, da?" sa de, smilte og gikk tilbake dit de kom fra.

Å. Være femogtjue og eie verden. Se noe. Reise seg og prøve å få tak i det.

Å. Være seksten år og bade og gå hjem igjen med håndkleet og vite at badinga kan fortsette hele sommeren.

torsdag 13. juni 2013

Filterløs junifredag

Juni er måneden. For opptelling, opprydding, oppsummering, oppretting. Det er slutten på mye: skoleår for skolebarn (som plutselig blir femte- og niendeklassinger, og hei hvor åra flyr, og nei og nei og nei og nei hvor du er stor!), barnehageår for barnehagebarn (forrige parentes gjentatt), skoleår for elever (som skal studere eller jobbe neste år, eller bare begynne i vg2 og bruke sommeren til å glede seg til islendingesagaer), arbeidsår for læreren (det er meg).

1. For to uker siden pussa vi ut det siste halvårets planer fra tavla på arbeidsrommet, og skrev idéer for det neste. Det som er sikkert, er at vi starter med Kafka. -Derfra kan det vel bare gå oppover.

2. Juni er måneden for fest. Jeg har vært på en fest der folk skreik "passære?!" (passer det?) hver gang de, stadig hyppigere, skålte i akevitt. De var blide og varme i ansiktene sine. Jeg spiste noen reker og holdt en kort tale for en truende pensjonist (øynene åpne denne gangen). Jeg gikk barbeint hjem. Dessuten var jeg på en fest I Aschehougs villahage i Drammensveien, og drakk øl med begge henda (det var varmt) og hjalp hjelpeløse unge menn med vannpumpe på ute- toalettanlegg. Og spiste for mye ost og drakk hvitvin med begge henda, for det var så varmt, og vimset nedover bygdøy allé klokka åtte og syntes livet var vakkert og fullt av rododendron (det skal sikkert være en "h" inni der, men blei i stuss, så lot det være).

3. I kveld blir det sommerfest for alle ansatte, og jeg skal ikke være toastmaster selv om noen prøvde seg, og det er helt greit (helt perfekt), etter to dager muntlig eksamen. Der blir det levende musikk (lurer på hvordan død musikk høres ut (kan det være dødmetall?)), og jeg pleier å hoppe opp og ned i ukomfortable sko, siden uten sko, så det blir stas.

4. Skoleavslutninger for fjerdeklassing og for egen klasse i kulturhuset der jeg bare ikke må grine, men smile og gi klønete klemmer for nå er det alvor, og jeg kommer til å savne dem sånn.

Rar måned, juni. Og fin.

Gratification. Instant.

Thomas Glahns og Elias Ruklas utenforskap illustrert ved hhv deres plassering i kanten av skogen og i utkanten av den løpende samtalen. Eva Linde og Edvarda. Smedens Eva. Naturmetaforikk. Peer Gynt som er Askeladden på vranga. Å være seg selv nok. Formyndermennesket. Anarkiets begrensninger. Norrøne og kristne verdier. Unionsoppløsning. Livsløgnen hos Hjalmar Ekdal og Elias Rukla og alle mennesker. Ivar Aasens ville språkprosjekt. Wergelands utrettelige arbeid for demokratiske rettigheter. Vinjes Ferdaminni. Virginia Woolfs tankestrømsteknikk. Jon Fosse- novellenes repetisjoner. Samnorskprosjektets fiasko. Noras spill overfor ektemannen i dukkehjemmet som en truende livsløgnsbombe. Doktor Relling. Doktor Rank. Morsmetaforen i Fedrelandssang. Pushwagners samlebåndssamfunn. Autoritetskritikk. Øverland. Bull. Skram. -Hellemyrsfolket, for pokker!

Etter to dager muntlig eksamen i vg3, skjønner jeg at noe gikk ekstra bra dette skoleåret. De timene jeg får sitte der og høre på og oppleve alt de kan si, er en massiv belønning. En fråtsing i resultater av hundrevis av arbeidstimer det siste skoleåret. Den ekstreme cocktailen av nervøsitet og forventning og mestringsønske som ligger tjukk som røyk i lokalene disse dagene. Lufta er til å skjære i.

Jeg klemmer folk helt ut av det blå. Jeg smiler av meg ansiktet. Noen ganger slutter jeg å konsentrere meg av bare glede. Jeg holder tomlene opp under pulten under eksaminasjonen. Jeg holder pusten. Jeg er redd for å stille feil spørsmål, men når jeg likevel gjør det, står de der og smiler og snakker om "Brand", som om de var Ibseneksperter. Da blunker jeg litt så sikten blir klar igjen. Og smiler.

Takk for vidunderlige muntligdager!

mandag 10. juni 2013

Nå svinger det!

Lite skriverier på bloggen den siste tida. -Hva er det med Furumo nå, da? Ikke stort (det er seint, og jeg skal tidlig opp og på jobb og til Oslo og alt). Må bare.

For noen har truffet bloggen min med søket:

"Skrevet på whiteboard med feil tusj".

Løsningen er, som man sikkert har skjønt, ikke vann, klut, sprit eller jif. Løsningen er enkel. Tavle. Kritt. Svamp.

Over og ut.


Vårens rareste eventyr

Da jeg var ung (det er lenge siden elever trakk på smilebåndet av at undertegnede ytret frasen "da jeg var ung"), var det saker. I tredje gym (vg3) kunne man komme opp til muntlig eksamen. Hvis man var uheldig. For muntligkarakteren var ellers ikke så vanskelig å håve inn. Det gjaldt bare å sitte ytterst på stolen og rekke opp hånda og si ting, nesten hva som helst. Da fikk du fem. Hvis du rakk opp hånda og sa hva som helst dobbelt så mye, fikk du seks. Sånn var det, og det var grei skuring, lissom. Sjøl kunne jeg ikke noe for det. Jeg holdt på med håndsopprekning i så stor grad at jeg sikkert var skrekkelig irriterende for medelever. Likevel ble det bare en femmer. Nok om meg. Jeg kom ikke opp til muntlig eksamen. Det var engelsk på ungdomsskolen (det holdt å ha språkøre for å få "S"). Så mellomfaget i teatervitenskap omtrent ti år etter. Herregud, jeg var nervøs. Så nervøs at jeg tok på briller jeg ikke trengte, for liksom å ha en slags vegg mellom meg selv og sensor.

Altså. Det var fint å ikke komme opp i tredje gym, særlig i norsk, for det var liksom bare tre års pensum, og sensor kunne visstnok spørre om alt fra norrøne kasusbøyninger til Olav Duun. Hva mine medelever som var oppe i norsk muntlig husker om Duun og Undset og Akussativformer i dag, kunne jo vært interessant å vite (hallo! det er tjue år siden vi var russ!). Det aner meg at det ikke er stort. Det har lenge også ant skolefolk, og resultert i en annen muntligeksamensform enn "pugg-og-spy" som det heter på folkemunne. Nå skal elevene forberede seg i åtteogførti timer på en innledning om et gitt tema. De skal formulere en problemstilling, og forsøksvis svare på den på en tidsramme på inntil ti minutter. Innledningen skal ta i bruk tekstgrunnlag (litterært eller ikke). En mer "skolsk" utfordring skal en lete lenge etter. Som om ikke dette var nok, skal ikke innledningen vurderes. Altså. Je je. Elevene skal forberede den, de skal holde den, men den skal ikke vurderes. Nei. Det som skal vurderes er "den faglige samtalen" etterpå.

For et par dager siden (i tolvte time) ble vi ved min skole gjort oppmerksom på et skriv som var gått ut fra utdanningsdirektøren i fylket i januar i år. Skrivet beskriver hvordan samtalen mellom faglærer (sensor 1) og ekstern sensor (sensor to) skal gjennomføres. Der står det å lese at i de tilfeller der elevene produserer egne problemstillinger, skal faglærer godkjenne problemstillingene innenfor veiledningstiden på to timer. Kandidaten skal altså, før han eller hun har repetert og satt seg inn i temaet for innledningen, måtte lande en endelig problemstilling, slik at andresensor skal kunne stille forberedt til eksaminajonen. Unnskyld, fagsamtalen.

Å, herregud, det skurrer. Alle som har et snev av akademisk erfaring vet at problemstillinger blir bedre når de er tygget, svelget, tygget, svelget, tygget, svelget og tygget igjen. Likevel krever vi at elever med minimal akademisk erfaring skal kunne produsere brukbare problemstillinger på et par timer. Henger dette på greip? Henger det på greip at elever som ellers, i timene, ikke nøyer seg med å sitte ytterst på stolen, rekke opp hånda og si et eller annet, men drøfter faglige problemstillinger som om de oppdaget dem selv, nå skal måtte produsere korte foredrag der de ikke får vist brøkdelen av kompetansen sin, men må safe for å svare på en allerede godkjent problemstilling? Når det har gått så langt, tenker jeg en like gjerne kan gå tilbake til gammel ordning. Kom inn i eksamenslokalet, trekk et tema, snakk til du stuper, svar på spørsmål til du stuper litt til.

Hvem eier eksamen? Eleven. Hvem stjæler den?

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...