Eget bryst

Tittelen på innlegget er muligens løfterik, men jeg kan allerede forsikre/ skuffe leserne om/med at det selvsagt ikke har noe med mitt bryst å gjøre. Vel deler jeg mye rart med internettet, men jeg tilhører ikke den kategorien mennesker som mener det er nødvendig/ modig/ interessant/ kontroversielt (og derfor nødvendig) å dele verken den ene eller andre eller tredje kroppsdel. Med internettet, altså. Eller andre tilfeldig forbipasserende, for den saks skyld. Ja. Det var en digresjon. Eller en avgrensing.

Nå til saken:

I dag har jeg sittet ved en pult i et klasserom sammen med en håndfull kolleger. Ved slike anledninger er det som regel noen som tar på seg å snakke til forsamlingen om tema som kan være aktuelle å diskutere. Som for eksempel, i dette tilfellet (blant annet), vurdering for læring, og verdien av samarbeid.

Som regel når jeg befinner meg i klasserom, er det jeg selv som, i kraft av å være lærer, tar på meg (eller er satt til) å snakke til forsamlingen. Selv om jeg alltid har en plan, hender det at ytringer kommer ut, så å si uten å ha vært innom hjernen. Det vil si sensuren. Dermed har jeg forståelse for at dette også skjer med andre mennesker som er satt til å snakke foran forsamlinger.

I en slags innledning om kollegiets fremtidige samarbeidsformer sa møtelederen: "dette har jeg ikke suget av eget bryst". Dét er i seg selv ikke særlig oppsiktsvekkende. At folk videreformidler andres tanker, noe som må kunne sies å være kjernen i brystmelk- metaforen. Likevel skvatt jeg litt da han fortsatte: "eh, og ja, siden det er Marianne jeg har snakket med om dette, kan jeg vel ikke fullføre den metaforen". -Nei!! ropte jeg.

Etterpå slo det meg at jeg burde innlede hvert nye skoleår med å gi elevene fullmakt til å rope "nei!" når jeg sier ting som åpenbart er tullete eller fjåsete eller ubetenksomme eller bare klumsete. Eller når jeg ikke klarer å slutte å vimse med ord. Som:

- Å, -hva "eggende" betyr? Jo, dét skal jeg fortelle dere, kjære elever (etterfulgt av noen underlige hoftebevegelser som sannsynligvis, helt objektivt sett, er alt annet enn "eggende").

- Å, -hvor gammel den og den læreren er? Sikkert akkurat passe gammel for deg (etterfulgt av først "neida, jeg tulla"! Siden, samme kveld, vill gremmelse)!

- Å! -hvorfor trur dere Adam gadd å spise av det eplet? Herregud, dette var jo før syndefallet, før de derre fikenbladene, og når Eva kommer, naken, og sier (overdrevet innsmigrende stemme, overdrevet kroppsspråk (jamfør "eggende")) "hey, Adam, ikke vær så kjip,a, ta en bit da, vel!

Ja. Da må det være lov å rope -Nei!!!

Tirsdag kveld. Minneord.

Tirsdag kveld døde en mann på en T- banestasjon i Oslo.

Tirsdag kveld satt ei jente i ei t- banevogn på vei hjem. Hun satt der bare, jeg vet ikke hva hun gjorde nøyaktig, men hun gjorde vel slikt man gjør på t- banen. Så på andre passasjerer, kanskje i ei bok, kanskje ut på stasjonene ettersom de åpenbarte seg fortløpende. Stortinget. Jernbanetorget.

Tirsdag kveld lå en mann, et menneske, av grunner jeg ikke kjenner til, på gulvet på perrongen på en t- banestasjon i Oslo sentrum, øst. Hvor lenge han lå der, vet jeg ikke. Lenge nok til at mennesker gikk forbi. Noen så ham kanskje ikke, en gang. De gikk forbi. De skulle kanskje hjem eller møte noen eller ut og ta en øl.

Tirsdag kveld stoppet Mortensrud- banen på Grønland stasjon. Ei ung jente på vei hjem satt og gjorde slikt man gjør på t- banen. Da toget stoppet så hun ut av vinduet at en mann, et menneske, lå urørlig på gulvet på perrongen. Hun så mennesker gå forbi. Hun skulle hjem, for hun skulle på skolen neste morgen. Hun så ham ligge der, og alle menneskene som skulle hjem eller møte noen eller ta en øl.

Tirsdag kveld lå en mann, en sliten mann, livløs på en perrong i Oslos t- baneverden.

Tirsdag kveld reiste ei ung, bekymra jente seg fra setet sitt og gikk ut av t- banevogna på Grønland. Det lå en mann der, på gulvet, og ingen stoppet. Hun reiste seg. Hun skulle til Bøler, men hun reiste seg. For det lå en mann der, et menneske, og han så ikke ut som han hadde det så bra.

Tirsdag kveld var det noen som ville hjelpe en mann som lå livløs på Grønland T- banestasjon. Det var ei ung jente på vei hjem. Hun så at han  ikke hadde det bra. Hun så at andre så at han ikke hadde det bra. Hun kunne ikke begripe at folk kunne tenke på andre ting. På å komme hjem eller tidsnok til en avtale. Eller bare unna.

Tirsdag kveld ble noe vakter på T- banestasjonen tilkalt av ei ung jente som sa at det lå en mann på perrongen. Tirsdag kveld ble politiet oppringt av noen vakter som sa at det lå en mann på golvet på Grønland stasjon. Tirsdag kveld sto ei ung jente og så på at en mann lå på perrongen, at folk gikk forbi, at noen til og med lo da de så ham. Den samme kvelden, etter at politiet kom til stedet, så hun en mann, et menneske, dø. På perrongen. På Grønland T- banestasjon.

Tirsdag kveld lå en mann, et menneske, kanskje i smerter, kanskje i en døs, og registrerte at, visste kanskje at, han skulle dø. Og at ingen ville bry seg. At folk ville gå forbi. Gå utenom. Engstelige. Kanskje til og med lett irriterte. Over at han lå der. For han hadde kanskje ligget slik mange ganger, mange steder, før. Hva vet vi? Hva visste hun? Bare at et menneske trengte hjelp. Jeg er så stolt av å kjenne henne.

Hvis du skulle hjem en tirsdag kveld. Og så en sliten mann ligge på en T- banestasjon du passerte. -Ville du reist deg? Ville du gått ut? Ville jeg?

Fredagsbabbel om solkrem og fugler og Solstad og Ibsen og fandens oldemor og merra den blinde. Og kritt.

Ja, det er vår og sola skinner og naboen har bytta ut snøskuffa med en kost han uavlatelig koster trappa med. Ja, det er vår, og hver vår synes jeg det måtte være en god idé å begynne å røyke igjen, for det er tross alt veldig koselig når det lukter tørka grus på asfalt og du står der og er litt kald på fingrene og varm på nesa sammen med de andre synderne og føler deg glad og avslappa og litt sånn jeg driter i at jeg skal dø, jeg røyker likevel. Ja, det er vår og meisen synger tidlig om morgenen, eller jeg tror i alle fall det er meisen, for da jeg spurte mora mi sa hun at det var en meis, og det hender jeg hører på henne, i alle fall når det gjelder fugler. Bortsett fra hakkespett. Der er hun genetisk belasta med å innbille seg at det er en gjøk. Ja, det er vår, og jeg har tatt på meg et par tøysko.

1. Denne uka har vært kort, siden jeg, som mange andre i dette landet, hadde fri mandag. Sett bort fra en seig nynorskbunke jeg bakset med. Likevel opplever jeg at arbeidsuka har vært spekket med begivenheter. Det startet med kritt, tror jeg. Alt starter med kritt. Eller to tomme hender. Det er to sider av samme sak.

2. I alle fall fant jeg ei ny krittpakke på kateteret onsdag. Da jeg skulle ta dem i bruk, fikk jeg meg litt av et sjokk, som dem sier. For det første hadde krittet form som en tykk, noe elliptisk søyle. Det lå overhodet ikke godt i hånda. Da jeg skrev løkkeskriftromaner på tavla, inntraff tre uforutsette ting a) krittet hadde for stor motstand mot underlaget, hvilket resulterte i b) skrikende lyd som av kniv mot porøst porselen, samt c) for tjukk skrift. Dette irriterte meg ikke lite, og jeg kunne ikke unnvære å bruke for mye av elevenes tid (sikkert i alle fall fem minutter) på å uttrykke min frustrasjon over denne elendige skriveredskapen.

3. Neste dag opprant med vår og meisekvitter, og jeg hadde helt glemt det ulykksalige krittet, kanskje først og fremst fordi jeg hadde forberedt en time der jeg skulle spille ut første kapittel i Solstads Genanse og verdighet. For lesere som ikke kjenner den boka, kan jeg tilby en kort oppsummering: lektor i femtiårsalderen innser, etter en for ham intellektuelt opphissende norsk- økt der han gjennomgår Ibsens Vildanden, etter at han har kverka en paraply mot en vannfontene i elevers påsyn (og også ropt ord som fitte! og flesketryne! og spis matpakka di!) at livet hans har vært bygget på noen idealer samfunnet rundt ham ikke deler. Eller noe. I alle fall starter boka med å skildre noen norsktimer der lektor Elias Rukla oppdager noe nytt i Ibsens Vildanden, og forsøker å uttrykke dette til en gjeng døsige attenåringer. Det går ikke så verst, men det går ikke så bra heller, for å si det rett ut. I alle fall hadde jeg tatt første del av boka og laget en Elias Rukla- monolog. Jeg hadde hentet et klassesett av Vildanden, og jeg hadde sagt slå opp midt i fjerde akt der fru Sørbye sier at hun skal gifte seg med grosserer Werle. Siden jeg skulle gjøre dette stuntet tenkte jeg overhodet ikke på kritt. Bare på at jeg måtte forsøke å ikke ta hensyn til elevenes noe forundrede reaksjon på min underlige adferd. Og på at jeg måtte svare fort på egne pedagogiske spørsmål, slik Rukla gjør.

4. Det var jo vel, tenker du kanskje. At jeg ikke tenkte mer på det udugelige krittet. Joda. Det var bare det, at i en kaffepause kom elevenes matematikklærer inn på personalrommet og uttrykte eksakt samme frustrasjon. Elevenes historielærer lo og ristet på hodet og sa herregud, det er krig i halve Afrika, og så snakker dere om kritt! Ja, gå opp og prøv sjæl, da! Sa vi. Det gjorde han. Vi ville gå og si hva var det vi sa, men han mente at dette krittet var helt utmerket, og at det var vi som var helt koko i huet. En elev som satt der tok et bilde av det. 

(det er meg i midten)

5. Som om ikke dette var nok, klarte jeg å ruinere en middag da jeg kom hjem. Det hadde kanskje vært forståelig hvis jeg skulle lage bernaise fra bunnen eller noe matskum eller sufflé eller smultringer (skjønt, hvem ved sine fulle fem har smultringer til middag? Ikke jeg.). Jeg skulle ikke ha sufflé (hvem ved sine fulle fem lager sufflé en hverdag mellom fem og seks? Ikke jeg.). Jeg skulle ha toro ertesuppe og steke noen halvstekte rundstykker. I prinsippet dreide middagsforberedelsene seg om å sette fire dype tallerkener, fire skjeer, fire glass, en mugge vann, en smørekniv og smør på bordet. Mye kan tyde på at dét var nok til å få meg til å glemme å røre i suppa, samt å ta rundstykkene ut av ovnen før de var sorte som kull på toppen. Heldigvis ble det bare noen brune flekker i suppa, og rundstykkene var gode inni.

6. Noen jeg kjenner påpekte etter å ha blitt gjort oppmerksom på middagsfadesen, at det gir høyt etos (retorikkspråk for tillit og respekt og at man i det hele tatt er et solid menneske) for akademikerkvinner å ikke være gode på kjøkkenet. Jeg vet ikke om familien min er så opptatt av mitt akademiske etos, men det er klart at for sånne som meg kommer denne informasjonen som en kjærkommen trøst. Nød lærer naken kvinne å spinne, som kjent. Det er dessuten nesten alltid jækla rotete hjemme hos meg, og selv om det slett ikke er bare jeg som roter, føler jeg at det kan være med på å høyne dette etoset ytterligere. Særlig med tanke på alle bøkene som ligger og slenger, som jeg ofte leser i for å sjekke ulike akademiske teorier. Nå merker jeg at jeg ikke har kontroll på egen ironi. Uansett. Dette beviser at jeg egentlig er lektor. Minst. Eventuelt professor (det aner meg at bevisførselen her kan synes noe uakademisk. Det er selvsagt bare for å snobbe nedover.).

7. Egentlig var han en litt fordrukken lektor i femtiårsalderen, med en kone som hadde est litt for mye ut, og som han spiste frokost med hver morgen. Slik starter boka om Elias Rukla. Jeg ville be elevene ta utgangspunkt i denne setningen, der "egentlig" er et nøkkelord, og bytte ut Ruklas karakteristikk med Hjalmar Ekdals. Det gjorde jeg også, eller de, da. Elevene. Skrev om Ekdal. Men før de gjorde det, ville jeg forsikre meg om at de visste hva ordene i setningen betød. Derfor sa jeg: veit dere hva en lektor er? Ja, en sånn som deg, sa de. Nei, sa jeg. Så foreslo de en del andre lærere, og jeg forklarte hva som skulle til for å få lektortittel, og at jeg også hadde til hensikt å skaffe meg den, og at når jeg fikk den, ville jeg gå i lektorfrakk og ha penner i brystlomma. Egentlig er jeg allerede lektor, sa jeg. I huet. Eventuelt Egentlig var hun en litt oppblåst adjunkt, med en koloni hybelkaniner som hadde est litt for mye ut, og som hun irriterte seg over hver ettermiddag.

Ja, det er vår, og det er sol, og mange synes det er fint, for da kan de tøffe seg med solbriller. Det de glemmer er solkremen. Nei, nå kan dere gå ut i sola sa jeg onsdag ettermiddag. Husk solkrem, sa jeg. Hvorpå en av elevene sendte meg en lenke til denne:

 

Ja. Husk solkrem da, folkens.