tirsdag 29. januar 2013

Påbygg ruler!

For oss som var gymnasiaster (jepp) på nittitallet og tidligere, da gymnaset var for de flinke, yrkesskolen for de som var skoleleie på ungdomsskolen, og noen faktisk valgte å slutte på skolen etter endt grunnskoleutdanning, er dagens videregående skole nesten ikke til å begripe. "ALLE SKAL FÅ", sier vi til sekstenåringer i dag. Eller. Ehm. Vi sier vel heller at alle har rett til videregående utdanning etter grunnskolen, noe som resulterer i at de aller fleste ungdommer i det minste starter et videregåendeløp.

I jungelen av tilbud (bare i mitt fylke har vi alt fra det jeg kaller vanlig allmennfag til hunde- heste- hudpleielinje (med påfølgende læretid og truende arbeidsledighet)) har vi et slags angre- år for yrkesfagelever: påbygging til allmenn studiekompetanse. Der kommer elever enten etter endt læretid, eller etter to år på yrkesrettede linjer (snekkere og elektrikere og maskinarbeidere og frisører og bilmekanikere og, og, og...) for å skaffe seg studiekompetanse.

Ved min arbeidsplass huser vi dette året intet mindre enn sju slike klasser. Sju ganger tredve (pluss) unge voksne som i noen tilfeller ikke vet hva de skal videre, men som alle står opp hver eneste morgen (de fleste, i alle fall) for å motta hjelp på veien mot studiekompetansen. De kommer fra praktiske utdanninger og yrker, til overveiende akademiske skoletimer og undervisningspraksiser. I Vestfold, der jeg jobber, vil fylkeskommunen fase ned (om ikke helt ut) tilbudet. Mange av påbyggelevene dropper ut, mange stryker, mange virker, om ikke umotiverte, så relativt desorienterte. Det er en uskreven lov at å være lærer i en påbyggklasse er en av de tyngste jobbene i videregående skole. Disse klassene har jeg jobbet med de siste (snart) seks åra.

Påbyggelever er late. De tar påbyggåret for å ha et sted å være, og for å drikke seg dritings i april og mai. De kommer fordi de ikke fikk lærlingeplass. De er dumme. De har aldri lest ei bok. De skjønner ikke hvor mye jobb det er. De kan ikke skrive. De kan ikke gange eller dele, en gang. Påbyggelever kommer fra ressurssvake hjem. Påbyggelever må realitetsorienteres. Påbyggelever ødelegger høyere utdanning. Påbyggelever trekker ned karaktersnittet og fullført- og beståttsnittet.

Dette kan virke som krasse uttalelser, men jeg hører dem ofte, mer og mindre innpakket i eufemismer som "det hadde nok vært best for dem om de tok til takke med yrkesutdanningen sin. Et samfunn kan ikke bare bestå av akademikere". Noe som selvsagt er riktig, men likevel. Hvem hører jeg slikt fra? Kolleger. Egne kolleger også (noe som kan være bedritent, all den tid de er lærerne til disse elevene), men særlig fra kolleger på andre skoler, i de minst ventede kontekster. Muntlig eksamen, for eksempel. Eller skriftlig sensur. Jeg håper at disse uttalelsene i de fleste tilfellene er ment som en slags trøst. Siden jeg har jobbet med disse umulige elevene så lenge. Jeg blir ikke glad. Jeg blir forbanna. Og trassig.

Derfor innfører vi intens skrivetrening. Derfor leser vi den vanskelige litteraturen. Derfor stiller vi høye faglige krav. Vi har jobba med Dukkehjem, Fruen fra havet, Rosmersholm, Vildanden, Pan. Som i hele verk. Utover våren skal vi lese Beckett, Woolf, Joyce, Kafka, svensk modernistisk lyrikk, og virkelig samtidslitteratur (som i ikke eldre enn tjue år). Vi skal bruke retorikken som verktøy for produksjon. Vi skal gjøre alt det som er gøy. Og vanskelig. Fordi den viljen og de ønskene påbyggelevene har, fortjener det. Vi skal ta valget deres på alvor. *Banneord* i *banneord*.

For pokker.




mandag 28. januar 2013

Om navn og sånt.

Det er ikke lett å være et moderne menneske. Det vet jeg, for jeg er det (siden jeg er født senere enn rennessansen). Langt vanskeligere kan det vise seg å være et postmoderne menneske. Slapp av. Jeg skal ikke skrive noe langt og vanskelig om postmodernisme. Neida. Jeg skal bare cruise litt på overflaten (jada). Speile meg i samtidens speilsal, slik den folder seg ut for mine øyne.

Det kan sikkert virke som jeg lever et multifasettert liv, fylt av allehånde opplevelser og vederfarelser. Det kan det riktig nok hende at jeg gjør, men i bunn og grunn har livet mitt to (maks tre (så kan dere spørre elevene mine hvor mange det egentlig er når Furumo sier "to, maks tre")) hovedbestanddeler (hold dere fast, dette kan komme som en overraskelse på mange): hjemmet og arbeidsplassen. Samt bøkene. Innimellom hender det jeg beveger meg utenfor disse sfærene, men mye tyder på at det er innenfor disse jeg lever, virker, og altså speiler meg (i overført betydning (det hender jeg konkret ser meg i speilet, men det er mest hjemme)).

Men, altså. Man mener at det postmoderne menneske lever i en verden av overflater. At vi selv oppfatter oss som overflater i hvilke våre medmennesker skal kunne lese våre egenskaper. Selvutlevering i medier som Twitter, Facebook og bloggs (som denne, altså) kan sies å tjene denne selvoppfatningen. På face kan man f eks legge ut bilder av de vellykkede vennene eller familiene sine, lenke til de kule artiklene eller filmene eller artistene, skrive kommentarer på kule venners walls, og gjennom disse handlingene "bli noen". Jeg vet ikke. I alle fall, det er dét dem sier. Hvis det ikke er på face, finnes det ikke, liksom, da, på en måte. Aj. Jeg merker jeg kunne skrevet mer om dette (så hadde jeg kanskje funnets enda mer), men det får ligge. Kanskje er det strategisk av meg å la det ligge, minst til i morra, for da kommer jeg til å finnes da også.

Nei, jeg tenkte å skrive om en annen av- art av fenomenet "skape seg selv gjennom tegn", nemlig navneskifte- trenden. Ja, for er det ikke en trend? Noen tar jo helt åpenbart kårni og tullete navn som hværsågodtakkskarruha, for å (foruten å si værsågod og takk skal du ha) ironisere over det hele. Det er jo artig. Men relativt mange går til det skritt å bytte ut sitt dølle familienavn til et som er kulere (det gidder jeg ikke. Hva er vel kulere enn "Furumo" (seriøst?)). Noen få endrer også fornavnet sitt til navn de mener står mer i stil med deres indre (det skulle tatt seg ut om ens indre ikke korresponderte med navnet).

Jeg vet om folk som har tatt navn fra både dyre- plante og mineralriket, for dermed å bli assosiert med for eksempel blomster, gress, eksotiske dyr eller bergarter. Navn som "Snø", "Morgenrød" og "Aftenstjerna" er i denne sammenhengen for trauste å regne. I dag satt en elev meg på en idé som gjorde at jeg for første gang vurderte å sende inn navneendringsskjema til folkeregisteret.

Vi arbeider med skriving, og jeg hadde bedt elevene skrive et avsnitt om Hamsuns "Pan", som skulle åpne med den av meg skrevne setningen: I essayet Fra det ubevisste sjeleliv (1890) skrev Hamsun nettopp at diktningen skulle legge vekt på det uforutsigbare og irrasjonelle, de “sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv”, noe romanen “Pan” er et eksempel på.

En av elevene stusset på "Blodets Hvisken". Siden det var store bokstaver, lurte han på om det var et navn (eleven har vært i landet i to år). Vi fikk rettet opp i misforståelsen, men jeg klarte ikke å slutte å tenke på det. Hvis jeg noen gang skal bytte navn fra Marianne Furumo, blir det "Blodets" til fornavn, og "Hvisken" til etternavn. -Hva ville ikke dét kunne uttrykke, av kulturell kapital og idémessige preferanser. 

-God dag, mitt navn er Blodets. Blodets Hvisken.

søndag 27. januar 2013

Søndagssamtalen (klengete mor)

T: Nei! Ikke gjør sånn med håret mitt!
M: Jeg synes det er så deilig å kose med det.
T: Men det er jo ikke noen koseklut.
M: Nei.

M (sentimental): Så heldig jeg er som har fått deg.
T (ler): Nei, du har jo ikke fått meg.
M: Nei.
T: Jeg bare bor her i mange dager.
M: Ja.

Profesjonalitet i læreryrket

Selv om lærerutdanninga ikke fullt ut fremtrer som en profesjonsutdanning i Norge ennå (på tross av lektorutdanning og politiske ønsker om å forlenge utdanninga mtp status og profesjonalitet), er det både i og utenfor skolen økende interesse for hva profesjonalitet i læreryrket innebærer, og (selvsagt) hvordan lærere kan bli mer profesjonelle i sin yrkesutøvelse. Lærere kan jo alltid bli bedre, eller skal jo alltid bli bedre. En holdning jeg mener i mange tilfeller kan virke utviklende, men i minst like mange (tilfeller) kan virke motsatt. Allerede gode lærere kan ofte føle at de aldri blir gode nok. Så. Hva er det å være profesjonell?

For noen uker siden ble jeg og mine kolleger plassert i grupper på tvers av avdelinger og profesjon(!), blant annet for å diskutere, og enes om, hva som ligger i begrepet profesjonalitet. Som en sidebemerkning må jeg få si at jeg lar meg imponere av hvordan vi gang på gang gyver løs på oppgaver av denne typen. Vi noterer, refererer, skriver rapporter, i et slags vilt håp om at denne gangen vil noen legge merke til våre stemmer i mylderet. Jeg noterte, kollegene kom med innspill. Stemningen var god, og det var konsensus om de fleste spørsmål, også det om profesjonalitet (skjønt jeg ofte mistenker at folk blir fort enige for å komme hjem til middag).

Å være en profesjonell lærer, er å være lojal mot nasjonale og lokale beslutninger, og å vite at vi utfører et samfunnsoppdrag. Det er å forholde seg samvittighetsfullt til læreplanverk og vurderingsforskrifter. Det er å holde seg løpende oppdatert om utvikling innenfor faget, pedagogikken, didaktikken og teknologien. Det er å gjennomføre de rapporteringsrutiner skolen lokalt legger opp til. Det er å være et funksjonelt og opplyst redskap for utdanning og danning av den oppvoksende slekt. Omtrent slik kan oppsummeringen skrives: i læreryrket er profesjonalitet det samme som å tøyle sine egne overbevisninger overfor det oppdraget en er satt til å utføre, på den måten styresmaktene mener en skal utføre dem.

Det er noe rørende arkaisk over denne holdningen, og gudene må vite hvor den kommer fra. Kanskje er hele idéen om skole, overlevering av kunnskap og tradisjoner fra den ene generasjonen til den neste, i seg selv så utdatert, at tenkingen rundt yrkesutøvelsen nødvendigvis også må utfolde seg innenfor de samme forståelsesrammene. Læreren legger sine krefter i statens hender. Ofrer seg for et høyere formål. Utfører sitt kall etter Lovens bestemmelser. Bøyer hodet. Krummer halsen. For den nasjonale dannelses skyld. For den enhetlige, klare tankes skyld. Dersom det er slik, er det kanskje ikke å undre seg over at lærere ofte fremtrer (og føler seg) som smålige martyrer som kjemper små kamper: mot dokumentering, mot eksamensendringer, mot vurderingsforskrifter og klassestørrelser. Det er sjelden rom for de helt store tankene. Eller følelsene.

Etter oppsummeringen på arbeidsplassen (der jeg refererte og rapporterte) har jeg tenkt og kjent etter. Hva gjør at jeg føler meg profesjonell (for det gjør jeg, faktisk)? I noen grad spiller utdanningen en rolle, både den faglige og pedagogiske, selv om jeg ikke har mer enn fire års høyere utdanning. I noen grad har det å gjøre med ønsket om å utføre et samfunnsoppdrag, og med at jeg forholder meg relativt lojalt til plan- og vurderingsverk, samt til brukernes (elevenes) læringsutbytte. Likevel har jeg en fornemmelse av at kjernen i profesjonaliteten ligger et annet sted. Utenfor rammene, så og si. For å operere innenfor dem, er ingen kunst. Det er å løfte tanken som er komplekst. Å ta stilling til større ting enn gjennomføring av fordypningsoppgaven i vg3.

Profesjonalitet er å ville reflektere over yrket sitt. Det er å uttrykke (for seg selv og andre) hvilken holdning man har til faget, til utøvelsen, til elevene. Det er å ville utfordre denne holdningen kontinuerlig. Det er å være kompetent kritisk til de rammene som settes for praksis. Det er å ta egne pedagogiske og didaktiske beslutninger, også der det tøyer nasjonalt og lokalt planverk. Det er å ville. Det er først og fremst viljen.


fredag 25. januar 2013

Det er derpå det kommer an: filterløs fredag

Det kan regne, det kan storme, det er ikke derpå det kommer an, anfører Hamsuns (anti)helt T Glahn tidlig i attennittitalls- romanen "Pan. Af Thomas Glahns papirer". Neivel, tenker denne leseren, som må sies å ha dykket relativt dypt inn i den gjennommvasstrukne symbolikken i boka de siste tre ukene, ettersom hun har satt tredve elever på saken, og føler (!) hun må ha tolkningsoverskuddet på sin side. Det er vel nettopp derpå det kommer an: på meteorologisk metaforikk. For hei, hvor sola skinner på de selsomme panner i nordlandssommerens evige dag, hei, hvor sjøen spruter, hei, hvor regnet siler, hei hvor føtter er våte, hvor sko er gjennomtrukne av vann og søle, hvor klokken blir både fire, seks og tolv, hvor hester står og venter. Det kan regne og storme, og det er dét det kommer an på. Her er uka:

1. Jeg hadde lite å frykte. Å komme tilbake i klasserommet var en fest.

2. Den siste tida har jeg lest en del kommentarer til en eventuell ny ordning for muntlig eksamen. Kortvesjon: den ordningen vi har hatt så lenge jeg har vært lærer, at elevene får forberede seg på et emne innenfor faget, og lage en presentasjon som skal innlede eksamenen deres, har vært kritisert fordi en er redd for at den vil favorisere elever fra hjem med bokhyller og vekttall. Ett av forslagene på blokka er å gå tilbake til gammel ordning: elevene trekker fag, og kommer til eksamen, forberedt på hele smæla, eksaminator kan finne på å spørre om hva som helst. Til dette er det å si: jeg mistenker at resultatene vil bli omtrent de samme, men at elevene lærer mindre i forberedelsen til selve eksamen.

3. En avlegger av debatten rundt muntlig, er powerpointdebatten. Herre min, jeg blir flau. Å, det er kjempelurt å lære elevene å lage powerpointpresentasjoner (ironi). For de gjør jo ofte budskapet en vil formidle mye klarere (fremdeles ironi), og fremmer kommunikasjonen med mottakerne (jada, fremdeles). Sorry, ass. Jeg har fortsatt til gode å oppleve at en illustrasjon til kommunikasjonen mellom sender og mottaker gjør senderen til en bedre kommunikator. Eventuelt mottakeren klokere.

4. Er mennesket drevet av fornuft eller følelser, spurte jeg vg1- klassen min. Vi leser "Victoria". Begge, sa de. Eller mest fornuft, sa de. Mer hode enn hjerte, sa de. Ja, hva med Johannes, da, sa jeg. Hvorfor holder han på og har følelser for den dama? Han kan jo ikke få henne, han vet jo det, likevel holder han på og er forelska, sa jeg. -Nei, men det kan man jo ikke bestemme, sa de. Hva? Sa jeg. Er det ikke fornuften som styrer oss? -Pause.




mandag 21. januar 2013

Ekstremt engasjement og entusiasme

Jeg sto med henda i lomma, smilte litt og så ned i gulvet. "Blir du flau, eller?" sa elevene. "Neida", sa jeg. "Jeg har bare blitt fortalt at jeg ikke bør si noe om dette i klasserommet, så jeg ser ned slik at jeg klarer å la være".

I dag hadde jeg en sånn hysterisk dag jeg mener det kan være lurt å unngå. Etter en ukes sykdom i heimen, og totalt jobbfrie dager i Bergen, var tanken på å bevege seg inn i klasserommet igjen relativt avskrekkende. Ikke fordi de tredve som venter på meg i gangen (skjønt, i dag var de bare tjueto) er avskrekkende. Tvert imot. Men fordi mye av min selvtillit som lærer avhenger av en viss kontinuitet, noe som i dette tilfellet var langt fra tilfelle. Og når jeg er avskrekket, reagerer jeg ofte med hysteri. Eller vanvidd. Eller ekstremt engasjement og entusiasme, hvis jeg skal være snill mot meg selv (det skal man visst).

Javel. Hva i all verden kan være galt med en entusiastisk og engasjert lærer? Ikke stort, i og for seg. Den uka jeg var borte, begynte elevene å lese Hamsuns "Pan". Jeg er over snittet glad i å lese den boka med elever, av den banale grunn at de ofte begynner å lese med stor motstand, og ender med å synes det er relativt stas. "Relativt stas" er her ikke ment som en kokett underdrivelse. Likevel. "Relativt stas" er langt bedre enn "motstand". Og nå hadde jeg gått glipp av den viktige oppstarten. Nordlandssommerens evige dag. Han som ikke husker noe særlig av "dette mennesket", men likevel skriver nok til å fylle en hel roman, om sitt møte med drømmedama.

Verken diskresjon, eleganse eller kontroll hører til min karakteristikk. Jeg kan holde igjen, men aldri når det gjelder (å holde igjen). Det er nok ikke bra, men hva kan jeg gjøre? -Forandre meg? -Særlig! Det var nettopp det jeg ropte da en av elevene løftet telefonen for å fotografere læreren sin foran tavla. "Sææærlig!!!", ropte jeg. Noe som kan ha virket umotivert på resten av klassen, all den tid hun satt bakerst. På den annen side hadde jeg oppført meg relativt utagerende den siste halvtimen, der jeg hadde snakket om slikking av gress, funnet på et navn for å tenne på trær (ikke som i med fyrstikker, men som i seksuelt), fortalt om min tid som speider, imitert en hund som stivner, fortalt at det ikke er pent å få damer til å kle av seg, for siden å miste interessen og snakke om utenlandsturer. Noen ler åpenlyst av mitt fysiske uttrykk i klasserommet. Jeg tror det er fordi det er litt voldsomt. Jeg har sett det på video en gang. Det er ikke bra.

Etter timen kom eleven med kameraet opp til meg og viste meg bildet. Læreren hennes står lett fremoverlent, holder begge hendene ut til siden på høyde med ørene, har oppsperrede øyne og tunga ut. Bildet er kanskje tatt når jeg snakker om hvite blomster som åpner seg, mens jeg med hendene viser hvor veldig de åpner seg. Jeg vet ikke. Det kan også være at jeg roper noe. For eksempel at vi må anta at Edvarda er våt på beina relativt lenge, uten at Glahn får ut fingern. Eller at klokka er fire. Eller at jeg var i Bergen og snakket om den boka med folk jeg ikke kjente fra før, og at dette var innsikt de ville få bruk for i selskapslivet. Hvorpå elevene lurte på om klokka ble fire. Jeg sa nei.

På bildet er tavla full av uforståelige tegninger og hieroglyfer (mine). I versaler, rett over hodet mitt, står det MADONNA-HORE. Du  godeste, for en jobb.


søndag 20. januar 2013

Memory lane, sort of.

 Å kjøre buss inn i Bergen by, var en underlig opplevelse. Tankene raste som dominobrikker: her var jeg på en fest, og der, på busstasjonen, kjøpte jeg gule rosiner. Det var sunt, tenkte jeg, og jeg var blitt voksen, og det var viktig å være sunn. I en undergang der spilte Marit gitar, og vi sang, og folk slang mynter i gitarkassa. Vi sang engelske folkeviser. Jan Eggum slang også en mynt i den gitarkassa, noe som måtte bety at vi var gode. Der bodde Elna med den svenske kjærsten, som jeg hadde tenkt at jeg skulle være mer sammen med, men jeg syntes han var litt mørk og skummel og stille, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si.

Der var platesjappa jeg kjøpte Indigo Girls i, der jeg likte å gå fordi den store bergenseren bak disken viste meg annen musikk han trodde jeg ville like. Det gjorde jeg. Der var kvarteret, der Katrine og jeg danset hele natta etter å ha pyntet oss og snakket om at hun ville ha sex med regissøren på stykket på studentteateret før semesteret var over. Der var Henriks og Opera og teateret jeg så Fosse og Ibsen og Hamletmaskin og alle alle forestillinger på da jeg studerte, der hun jeg nå skulle besøke jobber som skuespiller.

Der var torgalmenningen og den blå steinen, fisketorget og bryggen. Nordnes og Sandviken. Å kjøre inn i den byen etter så mange år gjorde noe med meg. Stedet, liksom. Det var som om det på en helt annen måte enn fotografier, brev og egne notater, rykket meg tilbake til en tilstand jeg hadde glemt. Den enorme usikkerheten overfor alle mennesker jeg møtte, det fremmedartede over å sitte på lesesalen i sveitservillaen overfor studentsenteret og lese teaterhistorie sammen med en som het Bjørn som var rar, men smart, og som alltid luktet svette. Jeg var ny i byen og ny i livet.

Nå var jeg kommet for å se Ane i "Et dukkehjem", for å se fjeset hennes og for å snakke om livet (og sånt). Alt det fikk jeg gjort. Jeg traff dessuten andre gode venner jeg altfor sjelden ser, og kjente at det er fint å være sammen med folk jeg altfor sjelden ser, og å merke at selv om det er altfor sjelden, er det fint, kanskje fordi vi finner frem til større deler av den vi var en gang, enn vi gjør i hverdagen. Den vi en gang var er også den vi ønsket å være den gangen. Ønskene og drømmene er store når vi er tjue. Det er fint å kjenne dem igjen når jeg er åtteogtredve.

Hva har jeg gjort? Jeg har sett på fjeset til Ane og snakket om livet (og sånt), sett (og hørt!) "Et dukkehjem". Jeg har hentet en tredveåring som ikke visste at han skulle feires og tatt ham med opp på et hotellrom der hans mor og tante hadde laget frokost. Jeg har feiret ham om kvelden sammen med kollegene hans og familien hans og sett ham bli rørt og glad, jeg har drukket øl og snakket med folk i baren om litteratur og klasseromsmetaforer, jeg har fått calvados og prosecco, vært på kino og sett en vakker fransk film, hørt gamle de lillos- låter, sett på utsikten fra Fløyen i perfekt selskap, fnist og snakket om trylling og konferanser over sushi, kjøpt bøker jeg alltid har villet lese.Kanskje har jeg mest av alt skjønt hvor mange lag av liv som ligger under hverdagslaget. At mennesker forandrer seg. At jeg har forandret meg. Det skjer, men vi merker det ikke, for vi er midt i det.

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...