fredag 1. juni 2012

Filterløs fredag: skitt og kanel.

Jeg prøver meg på å dukke opp fra rettebunker med noen ord om den siste uka, vel vitende om at den sannsynligvis ikke lar seg beskrive punktvis. Det kan være greit å starte med slutten:

1. Et smil og noen ord foran hyllene med olivenolje i en dagligvarebutikk kan være fint, særlig når man går i egne tanker og egentlig bare er innom for å røske med seg en pakke serranoskinke. Så kan man danse til bussen og tenke at verden og folk i grunnen. Er fine. Og at livet tross alt er fullt av gleder.



2. På toget på vei til Drammen og sensorskolering hadde jeg en samtale med en kollega på en annen skole i fylket. Vi snakket om mye, men blant annet om hvor skummelt det er for elever i norsk skole å avsløre at de er skoleflinke. Jeg kjente jeg ble varm om øra av å tenke på de sidene ved norskhet jeg ikke liker: si alle hva de gjerne hører/ gå stille gjennom alle dører/ og tviler du, så hold deg taus, til du ser hvem som får applaus. (Ti bud til en ung mann som vil frem i verden, Jens Bjørneboe). Evt Janteloven: Du skal ikke tro du er bedre enn oss. Neivel. Jeg har årlig flinke elever som forsøker å legge bånd på flinkheten sin. Det er noe forbanna dritt. Det som er minst like frustrerende, er å tenke på at vi som har sluttet å være elever, vi som er voksne mennesker, med høy utdanning og det hele (ja. Vi lærere), er ikke det spøtt bedre. Stikker du nesa fram, kan du være sikker på at den blir kappet av når du snur ryggen til. Har du en klar eller opplyst tanke, hold den for deg selv. Ikke jobb for mye, ikke vis for mye interesse, ikke ytre deg kritisk i forsamlingen. For det er mange som vet best og har prøvd alt mulig før, og det fungerer ikke, og kom ikke her. Og fortell noen. Noe som helst. Lukk døra til klasserommet og hold kjeft. Sånn kan det være. Jeg har fått de underligste kommentarer fra ellers fantastiske kolleger etter å ha uttalt meg i forsamlingen. Det er en uting.



3. Hvor mange har skrevet novelletolkning? Spurte jeg klassen, ikke lite spent, etter skriftlig eksamen i hovedmål tirsdag. De skulle analysere Frode Gryttens novelle "Dansar du?", som kort fortalt handler om et møte mellom to forelskede ungdommer som ikke makter å uttrykke det de egentlig føler (som vel kort fortalt er at de ønsker bekreftelse, gjerne med fysisk kontakt). Men de danser. Og noen følger noen hjem og låner bort frakken sin. Ganske mange rakk en hånd i været. Jaaa, sa jeg. -La dere merke til glasset han nesten veltet? De fleste så uforstående ut, men en på bakre rekke, en som har skrivetalent men mer mattetalent, så han skal sikkert dessverre ikke skrive mer i sitt liv etter dette året (bortsett fra rapporter og slikt), smilte og sa: ja! Som Glahn i "Pan", bare at han knuste jo glasset, og da var det slutt. Jeg tok en liten seiersdans. Så fortsatte han: jeg skrev om sigaren som symbol, men jeg syntes det var litt vanskelig, hvordan skal jeg skrive det? Sigaren symboliserer det mannlige lem, liksom? Ja. Sa jeg. Det hadde kanskje vært stiligere med
"fallossymol", men så bra at du så det!*



4. Sommerferien nærmer seg, og som lærer på allmenn påbygging er det alltid noe ambivalent over dette. Endelig har mange brikker falt på plass for mange elever. Så skal de slutte. I år har jeg vært læreren til eksepsjonelt arbeidsomme og trivelige ungdommer, der jeg har kunnet senke skuldrene og slippe å tenke for mye på at nå sa jeg noe rart, eller nå burde jeg sikkert oppført meg mer læreraktig. Jeg er så glad for jobben min. Det har jeg vært i mange år. I år har jeg landet. Jeg har skjønt at jeg er lærer, at jeg mestrer det godt nok til å fortsette med det, og at det er en gave å få leve hele mitt voksne liv sammen med den oppvoksende slekt. For et fint folkeslag! -Den oppvoksende slekt, altså. Lærere også, selvsagt, men det tar seg ikke ut på en fredag å hylle sine egne. Skjønt det kunne være på sin plass. Skitt, au! Jeg digger lærere også. På tross av likhetsmentaliteten.



5. Voldsomt lange punkter her. Jeg skylder på sviktende konsentrasjon.Vel. Som noen av mine facebook- venner kan ha fått med seg da jeg publiserte et bilde av et glass prosecco (med mine egne nakne ben i forgrunnen): Kortlest- konkurransen til Gyldendal refuserte korttekstene mine. Jeg redigerte skrivebordskorttekstene mine i løpet av ei uke, og sendte dem inn. Det var fint å gjøre det, men som jeg sa til en kollega før refusjonen: det var ikke bra nok. Hvis jeg blir antatt, håper jeg jeg får en god redaktør. Så ble det ikke sånn, men jeg skriver fremdeles. Uavhengig om noen noensinne vil utgi skiten.

6.

* Jeg spurte ikke om noen hadde sett sammenhengen mellom replikken "takk for frakken" og Ibsens doktor Ranks replikk fra dukkehjemmet: "takk for ilden". Det får være grenser.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...