Jeg kan ikke skylde på noen. Jeg har kun meg selv å takke. Og noen driftige kollegaer, selvsagt, men tross alt. Jeg kunne jo vært hun kule i hjørnet med hvitvinsglasset. Spørsmålet jeg stiller meg selv (når jeg først var havnet i et slikt uføre), er: hvorfor var jeg ikke hun kule i hjørnet? Med hvitvinsglasset. Og det analytisk, gjerne antropologisk, granskende blikket.
Et foreløpig (og nærliggende) svar: jeg har det ikke i meg.
Hvilket uføre var Furumo havnet i, spør man seg kanskje. Jo. Hun var havnet på konsert i Tønsberg. Det trenger vel ikke å være så galt, kunne oppfølgingsspørsmålet lyde. Det stemmer. Det finnes i alle fall én fin konsertscene i byen året rundt. På sommerstid har man jo Slottsfjellfestivalen. Men det er ikke sommerstid. Snarere tvert imot. Det er julebordstid.
For tilstrekkelig lang tid tilbake, så lang tid at undertegnede ikke var i stand til å kalkulere konsekvensene, sa jeg ja til å være med damene på jobben på en slik "damenes aften". -Hvorfor ikke? Det er bra damer, og aftener tilbragt med bra folk er ikke å forakte. Så fikk man heller være åpen overfor det faktum at "damenes aften" også skulle inkludere et slags show der menn ikledd hhv hvite dresser og pastellfargede solbriller, samt tettsittende latexpinstripedress/paljettonepiece fremførte grandiose coverversjoner av amerikanske julesvisker, søttitallsdisco og norske rockeklassikere fra de siste fire tiår... Jepp. Jeg HAR vært på konsert med Penthouse Playboys. Det VAR sånn som det ser ut på fjernsyn. Minus publikum.
Det var deri uføret lå. For mens Jens Pikenes på ulkanderlig vis fridde til den kvinnelige delen av publikum med usømmelige hoftevrikk og heftige glissandi i, nær sagt, tide og utide, mens han fikk intetanende unge kvinner til å legge seg til rette på scenekanten for litt iscenesatt kurtise (under hvilken en av dem så ut som om hun trodde hun virkelig ble kurtisert, og som et resultat av dette virket relativt fornærmet da hun oppdaget at kurtisen ikke var eksklusiv), altså. Mens han holdt på med dette og mer til, slo det meg hvor stein dødt publikum var. Julebordsfolk hang i baren, nippet til vinen, lo litt beskjemmet og viftet uinspirert med armene på forespørsel. En hel del sto i hjørner. Med glass. Og kikket.
Så var det meg, da. For hva skjer med meg når jeg skjønner at noen (for eksempel Penthouse Playboys, det kunne også vært møteledere, foredragsholdere, lærere...) ikke får den responsen de trenger? Jeg blir engstelig. Jeg tar på meg oppgaven. Jeg sier at jeg kan bake kake eller være kasserer eller sekretær. At jeg kan ta den telefonen. At jeg kan være først til å legge frem leksa. Kort sagt: jeg gjør det.
Så jeg gjorde det. Jeg tedde meg som en slags klakkør, og hoiet i gang de som oppholdt seg nærmest scenen, både med oppmuntrende tilrop og dertil egnede dansebevegelser. Jeg hoppet opp og ned som besatt (noe jeg sannsynligvis var). Jeg hadde armene i været i halvannen time i strekk. Jeg handlet ikke i baren (jeg hadde en jobb å gjøre). Jeg holdt rundt vilt fremmede damer og løftet hendene deres i været. Når Pikenes glemte teksten, sufflerte jeg. Altså. Alt.
Det bør nevnes at jeg hadde medsammensvorne (så jeg ikke virker helt koko på leseren). Både kolleger og andre. Særlig en dame i femtiåra (anslår jeg). Hun kom bort til meg og sa; "er det alltid så dødt i Tønsberg?". På det følte jeg meg ikke kvalifisert til å svare direkte, men kvalifisert nok til å ta en piruett eller to rundt henne til de smektende tonene av "I will survive". -Dét har jeg i meg.
Vel på plass i klasserommet i ettermiddag kom jeg til å nevne denne selsomme opplevelsen. Det vist seg at en av elevene hadde vært på samme tilstelning. Jeg sperret nok øyenen litt for mye opp, for han spurte; "du var ikke en av de gærne damene foran scenen"? Da ble jeg litt sånn rød og sa nei og sa at det var på tide å se på nasjonalromantiske trekk i "Luren".
mandag 28. november 2011
fredag 25. november 2011
Om frukt: kompott eller suppe? -En allegori.
Det skal handle om frukt. Ny frukt, gammel frukt, råtten, relativt stinkende frukt. Om fruktens fortreffelighet, og om en krybbe med frukt over hvilken hestene bites. Det skal ikke handle noe særlig om hest, skjønt det kunne ha handlet om hest, all den tid de som ønsker seg å ri (på hest) må ha et sted å ri, fortrinnsvis en ridehall, noe som vil kunne medføre at det blir mindre frukt. Det (og andre omstendigheter) er det ikke så mange som snakker om. Nok om det.
Leseren bes forestille seg et samfunn på om lag 235 000 innbyggere. Det er bred enighet i dette samfunnet om at frukt er essensielt for den oppvoksende slekt. Til dette formålet har samfunnet rigget til åtte- ni fruktkurver, av varierende størrelse. Disse fruktkurvene skal fordeles på nær samtlige seksten- nittenåringer i samfunnet. Innholdet i kurvene varierer noe. Noen kurver har overvekt av frukt som har vært i landet i generasjoner, slik som epler, pærer, plommer (jeg har hørt at epler kan være bær og plommer grønnsaker, men vi lar biologien ligge og aksepterer alt dette som frukt). Noen har i tillegg mer eksotiske innslag, som appelsin, ananas og kiwi, noen få til og med mango, papaya og druer.
I prinsippet foreligger et ønske om at ungdommene skal få velge fruktkurv etter eget ønske. Noen må kanskje tåle å svelge en kiwi eller to når de egentlig ville ha gravensten, men dette anses ikke som et stort problem. Det viktige er ikke hvilken, men at de får i seg den frukten samfunnet mener den skal ha. Dette fungerer relativt godt. Problemet, eller rettere sagt en del av problemet, oppstår når innholdet i kurvene går ut på dato.
Alle er enige om at fruktens holdbarhet er begrenset. Derom hersker det liten tvil. Likevel kan det hende at fruktformynderiet, altså de som bestemmer når en frukt bør byttes ut, eller når en hel fruktkurv bør erstattes av en ny, tøyer grensene for overgangen fra moden til halvråtten. For når er et eple råttent? Når det har en liten, brun flekk (pytt! den skjærer vi bare av), når en fjerdedel av fruktkroppen er bløt og brun (æsj! ingen har vondt av dette!), når det begynner å stinke (slapp av, dere skal få ny fruktkurv snart, vi skal bare utrede noen alternativer til frukt (f eks fruktkompott eller -suppe)!)
Så man slapper av og slurper i seg så godt man kan, kan man se for seg. Rundt denne fruktkurven. I en ti års tid. I mellomtiden har det oppstått noen hindringer i veien, for å si det pent. Samfunnet har begynt å låne en del frukt fra fruktbankene til å utvide allerede fungerende (ennå ikke helt råtne) fruktkurver. Dessuten har man anskaffet en flunkende ny fruktkurv. Man vet ikke helt sikkert hvor disse fruktbankene ligger, men det man vet, er at en dag, eller rettere sagt mange dager, mange uker, måneder og år, skal man betale tilbake. Med avleggere, hadde jeg nær sagt. Dette går sakte opp, ikke bare for formynderiet, men også for de som daglig distribuerer frukten ut til ungdommen.
Det brygger opp til uvær mellom fruktkurvene. Alle vil selvsagt ha den ferskeste frukten. Den råtne kurven, den som lenge har vært planlagt erstattet med en ny, blir nå gjenstand for diskusjon rundt de andre kurvene. Det begynner å råtne her også, hvisker de. Vi trenger nye kniver til å skjære opp fruktsalaten. Vi trenger kremfløte. Vi trenger fanden salte en suffléform. Vi har ikke laget sufflé på over femten år! Er det noe ungdommen trenger, er det sufflé!
Som kjent lager man ikke fruktsalat uten å skjære i stykker noen appelsiner. Det er en naturlov. Mange begynner å tenke. Det er ikke noe galt i dét. Tenkning har ført til mye godt her i verden, skjønt mye elendighet har også kommet ut av denslags aktivitet. Noen begynner å tenke høyt. -Er det ikke litt idiotisk å erstatte en slik pil råtten kurv med en flunkende ny? Hadde det ikke vært bedre om man tok de midlene man hadde tenkt til å bruke på den, og bygget ut de kurvene man allerede har, og som tross alt fortsatt er spiselige. -Da ville det bli penger til overs, til og med! Til både kniver, suffléformer, fløte, vaniljestenger, eggeplommer. Ja, kanskje til og med et og annet kokkekurs!
Mange tenker disse tankene så høyt og ekstatisk at det blir vanskelig å høre hva fruktformynderiet har besluttet. Det er nemlig allerede avgjort: dersom råtten kurv ikke erstattes, vil de overskytende midlene IKKE gå til verken kniver eller kokker. De vil gå inn i en buffer. Med andre ord slukes av det store intet. I alle fall ikke skytes inn i allerede eksisterende fruktdrift.
Resultatet blir at ungdommene får færre kurver å velge mellom, kurvene de kan velge blir større (med den risikoen det medfører for at enkelte av ungdommene ikke får tak i frukt overhodet, da det kan medføre trengsel). Det blir dessverre ikke flere kokker (noe selvfølgelig også distributørene ved den råtne kurven kunne ønsket seg. I en ideell fruktverden). Dessverre. Det er imidlertid fare for at det likevel blir en del søl. Og at suffléen slår seg.
Jeg ønsker fylkespolitikerne i Vestfold lykke til når de skal avgjøre saken om ny Færder videregående skole i desember.
Leseren bes forestille seg et samfunn på om lag 235 000 innbyggere. Det er bred enighet i dette samfunnet om at frukt er essensielt for den oppvoksende slekt. Til dette formålet har samfunnet rigget til åtte- ni fruktkurver, av varierende størrelse. Disse fruktkurvene skal fordeles på nær samtlige seksten- nittenåringer i samfunnet. Innholdet i kurvene varierer noe. Noen kurver har overvekt av frukt som har vært i landet i generasjoner, slik som epler, pærer, plommer (jeg har hørt at epler kan være bær og plommer grønnsaker, men vi lar biologien ligge og aksepterer alt dette som frukt). Noen har i tillegg mer eksotiske innslag, som appelsin, ananas og kiwi, noen få til og med mango, papaya og druer.
I prinsippet foreligger et ønske om at ungdommene skal få velge fruktkurv etter eget ønske. Noen må kanskje tåle å svelge en kiwi eller to når de egentlig ville ha gravensten, men dette anses ikke som et stort problem. Det viktige er ikke hvilken, men at de får i seg den frukten samfunnet mener den skal ha. Dette fungerer relativt godt. Problemet, eller rettere sagt en del av problemet, oppstår når innholdet i kurvene går ut på dato.
Alle er enige om at fruktens holdbarhet er begrenset. Derom hersker det liten tvil. Likevel kan det hende at fruktformynderiet, altså de som bestemmer når en frukt bør byttes ut, eller når en hel fruktkurv bør erstattes av en ny, tøyer grensene for overgangen fra moden til halvråtten. For når er et eple råttent? Når det har en liten, brun flekk (pytt! den skjærer vi bare av), når en fjerdedel av fruktkroppen er bløt og brun (æsj! ingen har vondt av dette!), når det begynner å stinke (slapp av, dere skal få ny fruktkurv snart, vi skal bare utrede noen alternativer til frukt (f eks fruktkompott eller -suppe)!)
Så man slapper av og slurper i seg så godt man kan, kan man se for seg. Rundt denne fruktkurven. I en ti års tid. I mellomtiden har det oppstått noen hindringer i veien, for å si det pent. Samfunnet har begynt å låne en del frukt fra fruktbankene til å utvide allerede fungerende (ennå ikke helt råtne) fruktkurver. Dessuten har man anskaffet en flunkende ny fruktkurv. Man vet ikke helt sikkert hvor disse fruktbankene ligger, men det man vet, er at en dag, eller rettere sagt mange dager, mange uker, måneder og år, skal man betale tilbake. Med avleggere, hadde jeg nær sagt. Dette går sakte opp, ikke bare for formynderiet, men også for de som daglig distribuerer frukten ut til ungdommen.
Det brygger opp til uvær mellom fruktkurvene. Alle vil selvsagt ha den ferskeste frukten. Den råtne kurven, den som lenge har vært planlagt erstattet med en ny, blir nå gjenstand for diskusjon rundt de andre kurvene. Det begynner å råtne her også, hvisker de. Vi trenger nye kniver til å skjære opp fruktsalaten. Vi trenger kremfløte. Vi trenger fanden salte en suffléform. Vi har ikke laget sufflé på over femten år! Er det noe ungdommen trenger, er det sufflé!
Som kjent lager man ikke fruktsalat uten å skjære i stykker noen appelsiner. Det er en naturlov. Mange begynner å tenke. Det er ikke noe galt i dét. Tenkning har ført til mye godt her i verden, skjønt mye elendighet har også kommet ut av denslags aktivitet. Noen begynner å tenke høyt. -Er det ikke litt idiotisk å erstatte en slik pil råtten kurv med en flunkende ny? Hadde det ikke vært bedre om man tok de midlene man hadde tenkt til å bruke på den, og bygget ut de kurvene man allerede har, og som tross alt fortsatt er spiselige. -Da ville det bli penger til overs, til og med! Til både kniver, suffléformer, fløte, vaniljestenger, eggeplommer. Ja, kanskje til og med et og annet kokkekurs!
Mange tenker disse tankene så høyt og ekstatisk at det blir vanskelig å høre hva fruktformynderiet har besluttet. Det er nemlig allerede avgjort: dersom råtten kurv ikke erstattes, vil de overskytende midlene IKKE gå til verken kniver eller kokker. De vil gå inn i en buffer. Med andre ord slukes av det store intet. I alle fall ikke skytes inn i allerede eksisterende fruktdrift.
Resultatet blir at ungdommene får færre kurver å velge mellom, kurvene de kan velge blir større (med den risikoen det medfører for at enkelte av ungdommene ikke får tak i frukt overhodet, da det kan medføre trengsel). Det blir dessverre ikke flere kokker (noe selvfølgelig også distributørene ved den råtne kurven kunne ønsket seg. I en ideell fruktverden). Dessverre. Det er imidlertid fare for at det likevel blir en del søl. Og at suffléen slår seg.
Jeg ønsker fylkespolitikerne i Vestfold lykke til når de skal avgjøre saken om ny Færder videregående skole i desember.
Abonner på:
Innlegg (Atom)