"Ja! Alltid!"

Svarte jeg elevene mine  på spørsmål om det ville komme essay- eller kåserioppgaver til skriftlig eksamen. Det kommer hvert år. Det er ikke sikkert det kommer novelleoppgave, men kåseri eller essay kommer. Det er sikkert som banken. Som en lås. Minst.

Dere aner kanskje hvor dette bærer. Lukt åt skogen,kan jeg berette. For første gang siden jeg ble lærer var eksamenssettet fritt for tilnærmesesvis litterære sjangre. Artikkel. Sammenliknende analyse. Retorisk analyse. Analyse av sammensatt tekst. Skikkelig hard core. Skram og Ibsen og det som bedre (evt verre) er. Det moderne prosjekt sett i lys av både dette, hint og fandens oldemor.

Hvordan gikk det, spurte jeg noen av dem dagen  etter, ikke uten en viss ydmykhet og skjelving i stemmen. De smilte og sa; "hvordan tror du?". "Bra?", pep jeg. Jeg fikk et ironisk nikk til svar. Det er bare å vente på sensuren. Selv sitter jeg med 192 slike besvarelser. I morgen drar jeg til Drammen for å sensorskoleres. En ting er sikkert: de eksamensfolka er ikke til å stole på.

Husk neste år: svar "jeg aaaner ikke"!

Vi fant Kodal!

Problemet var bare at loppisen var i går.

Bomtur?

Det hender vi drar på loppemarked. Det er ikke grenser for hva man kan finne av skatter på slike steder. Tro meg, jeg vet det.Vi har kjelleren full av gjenstander som samler støv. Typ gamle fotoapparater, filmfremvisere, forsterkere, høyttalere. En gang kom mannen hjem med en proselensgjenstand som skulle forestille et fruktfat. Den var heslig. Jeg kasserte den i et ubevoktet øyeblikk.

Jeg tror ikke jeg er mer nostalgisk av legning enn de fleste andre. Likevel drar jeg på loppemarkeder med en uforholdsmessig forventning om at jeg skal finne noe helt spesielt.  En liten skatt. Vi har jo funnet noen fine lamper opp gjennom årene, men  gud bedre, så mye ræl. Særlig  etter at mellomjenta ble stor nok til å forelske seg i for eksempel potteskjulere i porselen som likner veteranbiler fra 1920- tallet. Ikke bare er det ræl. Det er ræl man aldri blir kvitt. Ræl som alltid må stå fremme og pryde et bord eller en vinduskarm.

Jeg begriper ikke hvordan folk med unger får til å ha et hjem som ser ut som en møbelforretning. Jeg har lenge vært misunnelig på dem, for gudene skal vite at her hjemme flyter det over av gyngeelefanter, barbievogner, kjepphester, gåvogner, plastikkjungeldyr og teipbiter. Blant annet. Jeg vet ikke hva folk gjør. Kanskje de er mer masete enn meg (og maser for eksempel på at gyngeelefanten må i stallen, for nå er det kvelden). Eller kanskje de har  unger med besteforeldre som kun kjøper bursdagspresanger som passer i interiøret.

Jo, det var dette  loppemarkedet. Jeg fant jo en haug med gamle Allers og Norsk Ukeblad som jeg i grunnen kunne tenkt  meg å tatt med meg hjem. Det som hindret meg var tanken  på alle de årgangene av National Geographic og  Vi Menn som har blitt med hjem under liknende omstendigheter. Bladkurven er full, for å si det sånn. Og jeg har en indre stemme som innimellom sier; "herregud, Marianne, hva SKAL du med det?". Jeg kunne ikke svare den, så jeg lot det være. Jeg lot også være å kjøpe billedrammer og en kakespade med vakkert blomstermønster på skaftet, for rett skal være rett, jeg baker ikke ofte kake.

Åtteåringen, derimot, styrte rett mot en liten porselensvase med rosa blomster på kanten, og en matchende lysestake. Det kan sikkert høres litt flott ut, på kitch-måten, men jeg lover at de ikke ser ut. Som noe jeg vil ha i hjemmet mitt.Likevel punget jeg ut med ti kroner for driten, og tenkte jaja. Jaja, tenkte jeg. Hun strålte som tusen strålende soler eller noe slikt.

Det er bare  å innse. Jeg er et menneske  som i ånden er interessert i god design og kunst og arkitektur og slikt.I praksis er jeg. Ja. Bare et helt vanlig menneske som ikke klarer å holde unna.

Forresten, og dette er en advarsel til dere som er fra Vestfold, det er klin umulig å finne veien til Kodal.

Vil du være med, så heng på (et lite hjertesukk)!

Det er litt sånn som i det eventyret. Ikke husker jeg hva det het, og ikke bryr jeg meg nevneverdig. Poenget er at det er en fyr som bare kan si "vil du være med, så heng på", og så henger folk på da, i hender og bein og de kroppsdeler som er (vel, ikke alle, da, dette er en barnefortelling), og kan ikke komme løs, bare fordi denne fyren (er det mumle gåsegg? dette blir vill gjetning) sier "vil du være med, så heng på".

Vel. Jeg henger på. Sådär. Det er så mange morgener som skal orges, så mange busser som skal nås, så mange gjenstander som skal fjernes, hentes, arkiveres, så mange elever som skal strykes med hårene eller mot hårene, alt etter som, så mange kolleger som himler med øynene, så mange svinger på bussveien mens jeg leser, så mange ord som skal høres og sies og gjentas, gjerne med utestemme. Så mange avgjørelser som skal tas, så mange omveier som skal gås, så mye papir som skal ut i papirsøpla. Bare som et slags tverrsnitt.

De siste årene har jeg alltid hatt den følelsen på denne tiden. At jeg ikke er mange nok. Eller god nok. Eller morsom eller glad nok. Jeg er ikke en gang meg selv nok. Jeg er bare en som henger på, en som ikke kan annet. Så har jeg ovenikjøpet (som det heter, selv om det dukker opp en rød strek under ordet når jeg skriver det, noe som setter meg litt ut, men ikke helt) sagt ja til å sensurere norsk skriftlig eksamen. Den var i dag. Jeg må ikke tenke så mye på det, merker jeg. Jeg må heller ikke gruble for mye over om mine elever klarte brasene. Hva godt skulle det tjene til?

På den annen side har jeg lest en god bok; Heidi Lindes Nu, jävlar! (fantastisk tittel). Anbefales!