Anonym og kjedelig

En mann (visstnok) fra østlandet (visstnok) som ikke er Anne Holt (det sier seg visstnok selv) har skrevet noen bøker som handler om kulturelite og politikere (skal jeg tro omtalen, og det skal jeg visstnok). Dette virker jo spennende (ironi). Det som visstnok er enda mer spennende (skal vi dømme etter medienes interesse), er at vi ikke vet hvem forfatteren av disse bøkene er. Vedkommende skriver under psevdonymet "anonym" (hvilket gjør bokprosjektene dødsinteressante (mer ironi).

Hvem kan det være?!!! Skriver man. Noen (Anne Holt) skriver blogginnlegg om at det er dem som har skrevet bøkene, for siden å dementere dette, og samtidig spille overrasket over at uttalelsen skapte et visst oppstuss i media. Andre er indignerte og føler seg krenket (ironisk, regner jeg med) over at de har blitt foreslått som mulige forfattere av bøkene (de er kanskje ikke særlig gode, hva vet jeg?(bøkene, altså.))

Noen (Holt igjen) føler seg relativt sikre på at det må være Tom Egeland som har skrevet bøkene. Eller ikke. Men ganske sikre. Egeland avviser ikke bare dette, iflg Dagbladet. Han avviser det kategorisk. Så da, så.

Om litteratur, følsomhet, snø, sannhet og en skitten hemmelighet i veska (LNUs landskonferanse).

Etter LNUs (landslaget for norskundervisning -noen av oss mener at det er dette som er det egentlige landslaget) landskonferanse i Trondheim i helgen står det klart for meg at det ikke er helt, hva skal jeg si, comme il faut, å drasse rundt på Knausgård i håndveska. Nå skal det sies (til mitt forsvar) at boken heter ute av verden, og dermed, som dere sikkert vet, kun er laust basert på forfatterens egen biografi. Men likevel.

Frode Grytten hamret løs på Min Kamp-prosjektet i et ellers både velregissert, vakkert og rørende (jeg gråt litt, for han leste så fint om rommene i husene og menneskene der inne mens han innimellom kastet snøfnugg opp i luften, og når han var ferdig og gikk tilbake til sin plass ved miksepulten hadde han slike liksomsnøfnugg i håret og på jakkeslaget, og bare det. Var skikkelig fantastisk rørende. For en følsom sjel med hormonpeak) forsvarsinnlegg for fiksjonen. Fiksjonen skal plassere seg inne i rommene, sa han. Det er det den er god til. Det er det den skal. Den skal ikke være en kikker. Journalistikken er dømt til å  kikke. Skjønnlitteraturen (den som er god) tar oss med inn og lar oss være en del av det andre, det vi ellers ikke kan være en del av. Og nettopp det, at den gir oss mulighet til å være i dette andre, gir den en helt spesiell posisjon blant sjangrene.

Det var fint sagt, ja, så fint at jeg grein litt (men bare så tekkelig at ingen merket det), og om det var sannhet, eller retorikken hans, vel. Det virket i alle fall sant. Selv om "sannhet" ikke har noe med litteratur å gjøre. Annet enn at den ikke bør forholde seg til fenomenet, annet enn som noe som ikke angår den. Jeg kunne likevel ikke unngå å tenke at det var heldig for retorikeren Grytten at hans kollega hadde gitt seg i kast med å skrive livet sitt "slik det er", i intet mindre enn seks bind. Det er vel knapt noe som er lettere i Norge enn å få medhold i at dette er selvbevissthet på sitt verste. Så får man heller se gjennom fingrene på at Knausgård i bokseriens beste partier nettopp inviterer oss inn i de rommene som løfter prosjektet fra dokumentarisme til fiksjon.

Temaet for konferansen var skjønnlitteraturens plass i det nye norskfaget. Det norskfaget som (på papiret, det vil si i læreplanen) likestiller sakprosa og skjønnlitteratur. Det norskfaget som er opptatt av språket som redskap for mer og mindre skjulte agendaer. Som beskjeftiger seg med retorikk og vil avsløre maktspråk. Som ser lesing og skriving først og fremst som verktøy for andre formål. Et velfungerende demokrati, for eksempel.

Skolevirksomhet er jo i seg selv et uttrykk for tanken om at dersom vi vet og kan nok, skal verden bli et bedre sted å leve. Per Thomas Andersen mente i sitt foredrag at det var nødvendig å finne en annen legitimering for skjønnlitterær lesing i skolen enn den tradisjonelle dannelses- og nasjonsbyggingstanken. Så. Hvorfor? Hvorfor skal elever lese skjønnlitteratur? Vi andre (vi som bare liker det), trenger jo ikke å legitimere skjønnlitterær lesing for oss selv. Det er en aktivitet som så å si legitimerer seg selv. Men elever? Hvorfor skal de på død og liv? Andersens argumentasjon tok utgangspunkt i at den gamle legitimeringen (dannelse og nasjonsbygging) ikke holdt vann lenger, av hovedsakelig to årsaker: andre medier (tilbyr dannelse) og globalisering (gjør nasjonalstaten mindre relevant).

Videre sa han at skjønnlitterære tekster kunne noe spesielt som sakprosaen ikke kunne, nemlig trene oss i å se verden slik andre mennesker (gjerne med helt andre forutsetninger enn oss selv) ser den. Slik gir den oss anledning til å trene empatimuskelen, noe som er nødvendig både for å leve fullverdige liv i fellesskap med andre (kjærster, unger, naboer, foreldre, venner), og for å løse de store utfordringene verden står overfor. Intet mindre.

Det er vanskelig å være uenig med ham. Selv om jeg synes det er tungt å tenke på at skjønnlitterære tekster skal måtte dras på annen legitimering enn seg selv. At de må sees på som redskaper. Jeg tenker like gjerne motsatt; at forutsetningen for å ha glede av, eller i det hele tatt åpne seg for fiksjonen, er at man har en grunnleggende følsomhet. At følsomheten, og dermed interessen for andre fortellinger enn ens egen, er en forutsetning for den estetiske kompetansen. Eller at disse gjensidig næres av hverandre. Dette er ikke noe særlig mer enn en laus fornemmelse. Næret av en norsklærer. Med både Knausgård og Proust i veska denne helgen.

Noe annet som rørte en følsom sjel: elevers fremføring av Kate Pedrys Erasmus Tyrannus Rex. Dessuten Pendrys egen stemmes malende Shakespeare- sitering som, liksom organisk, slo inn i hennes ellers nokså brutale fremstilling av sin egen ungdomstid.

Om novellesjangeren i skolen (en norsklærers åpenbaring)

Det var en mørk og stormfull natt. Snøen hadde ennå ikke begynt å falle, men likevel var det like kaldt som...


Noe av det vanskeligste jeg gjør er å vurdere noveller med karakter. Mye av grunnen til det er det problematiske med å gi gode kriterier for å skrive gode noveller. En god novelle kan jo, som kjent, være løst formmessig på uendelig mange måter. Jeg startet året med å fraråde elevene å skrive noveller, særlig hvis de siktet mot høye karakterer. Det er, sa jeg, veldig, veldig vanskelig å skrive en novelle til en femmer eller sekser. Jeg tror ikke jeg hadde klart det sjøl, sa jeg, og mente det.

De så litt skrekkslagne ut, særlig de av dem som hadde gitt uttrykk for at de likte bedre å bruke fantasien når de skrev, enn å skrive saktekster. På dette hadde jeg selvsagt, programforpliktet, svart at det var et veldig godt utgangspunkt å like å skrive noe, men at de skulle få bruke mye tid til å øve seg på å bli gode sakskrivere. Det er easy, sa jeg vel ikke, men jeg har, i  forlengelsen av det jobbet mye praktisk med skriveøving i saktekstsjangeren. Påstand for påstand, premiss for premiss, kontra for kontra og konklusjon for konklusjon. Det er lett! Påstå noe, argumenter for det på fire ulike måter, konkluder, trykk enter og begynn på neste avsnitt ved å plukke opp tråden fra det forrige. For eksempel. Dritlett sa jeg ikke, men det jeg sa kan sikkert oversettes til noe sånt. Jeg så at de ikke trodde meg.

Vel. Mange av dem har blitt bedre sakskrivere. Jeg tviler på at det er min fortjeneste (jeg sliter fremdeles med å tro at jeg gjør noen forskjell i den enkeltes faglige utvikling, i alle fall direkte, noe som sikkert er et handicap for meg), men jeg ser at hyppigheten av spredte, ustrukturerte påstander uten argumentasjon har gått drastisk ned. Så. Hva med novella? Hva gjør vi med den?

Jeg har sittet overfor en bunke med elevtekster de siste dagene, og oppgavesettet inneholdt en novelleoppgave. Denne gangen stålsatte jeg meg i opptakten, og sa ikke at de ikke skulle skrive novelle. For når alt kommer til alt, hvem er jeg til å si det, når eksamensoppgavene åpner for det, og læreplanen sier klart og tydelig at elevene skal skrive i kreative sjangre. Hæ? For noe tull! At jeg sjøl har problemer med å sette novellesjangeren på formel behøver heller ikke å være noe pedagogisk problem. Attenåringer skjønner konseptet "det er mange måter å løse dette på". De gjør det. Så får det være mitt problem at jeg sliter litt med vurderingen av disse tekstene.

Noen ganger tenker jeg; jo, språket flyter, jeg blir interessert i personene i teksten, språket er mer litterært enn hverdagsspråket (som nesten uten unntak sniker seg inn i artikkel- og essaysjangeren hos elever), fremstillingen har en twist, for eksempel er fortellestemmen en avdød persons tanker i sin egen begravelse, eller det du trodde handlet om et kommunikasjonsløst kjærlighetsforhold viser seg å være en kjærlighetserklæring. Hvor mye skal jeg da legge vekt på særskriving eller kommafeil. For eksempel. Eller at fremstillingen heller mot en klassisk "fortelling" av et hendelsesforløp. For her har noen anstrengt seg, her har noen planlagt, og gjennomført fremstillingen i tråd med planen. Og de har klart å produsere tekst. Det er fanden salte ikke så lite. For enkelte er det en bragd.

Har jeg tenkt. Så jeg skal slutte. Jeg skal aldri mer si at de bør forsøke å unngå novella hvis de kan. I stedet skal jeg kultivere arbeidet med de skjønnlitterære sjangrene. Dette er et løfte. For hvis ikke disse blir tatt på alvor i norskfaget, hvor skal de da bli tatt på alvor? I forlagene og forfatterforeningen? Joda. Men de trenger vel også rekrutter. Og ungdommer trenger å utvikle språk om det å være et menneske i verden, og det å forestille seg at en annen virkelighet er mulig. Det er pokker så viktig.

Filterløs fredag

For riktig lenge siden, i en annen dimensjon, nærmest, hadde jeg en blogg med fredagstema. Det varfint, for da fikk jeg oppsummert uka, og mange av leserne mine syntes det var stas med en slik oppsummering. Siden jeg er et vanedyr (som likevel har brutt den livslange vanen å avstå fra slalåmkjøring denne uka), er planen å fortsette fredagsoppdateringene også i denne dimensjonen. Eller bloggen, da, om du vil."Dimensjon" høres så fjongt ut. Jeg liker fjonge ord.

1. Mye av tiden har gått med på feber, surkling og piping i kroppen til veslejenta. Det vil si. Tiden har kanskje ikke gått med til dette, men dette har vært et slags contentum over hvilket uka har foldet seg ut. Hvilket har medført både lege- og sykehusbesøk, og ikke minst bussing. Til avkommets enorme begeistring.Måten hun begeistret roper "buss!" hver gang hun ser en, minner meg på hvor gamle omgivelsene er for meg, og hvor nytt alt er for henne. Det er rart.

2. Det vanskeligste med slalåmturen var ikke selve slalåmen, men den nitide føringen av elevers tilstedeværelse på min buss, etter en liste på omtrent fire hundre elever. På den andre siden: jeg fikk hilst på mange som jeg ikke hadde hilst på før. Og jeg fikk anledning til å forklare betydningen av begrepet "pårørende". For dem som skrev sitt eget telefonnummer i gjeldende kolonne. Resten av bussturen var easy-peasy. Brad og Angelina på miniskjerm.

3. Jeg kan vanskelig få uttrykt hvor drittlei jeg er av bokversjonen av denne:

Det er mulig jeg får bruk for å kunne denne utenat i en eller annen sammenheng, men pt vil jeg helst spyle den ned i dass. Selv om den er flott på de aller fleste måter.

4. Postmodernismen er vanskelig å utlegge for attenåringer på en klokketime. De så relativt forundra ut.

5. God helg!

Er det ikke deilig motsigelsesfullt når...

..teksten er nattsvart og melodien er glad, glad, glad?







Gi meg no dritt!

Om å gjøre ting man ikke kan

En gang må være den første for alt, kan man jo tenke, men det er nå en gang ikke helt sant. En gang må ikke være den første hvis man bare lar være. Å hoppe i fallskjerm eller sette seg bak rattet på en bil. Eller sette utfor en slalåmbakke. Man kan faktisk velge å la være, og likevel leve et godt og fullverdig liv. Jeg ble født for snart syvogtredve år siden, og synes i grunnen at livet mitt så langt har vært nokså rikt. Begrepet "fullverdig" ser jeg nå har en litt odiøs klang. Men ok, da. Fullverdig nok for meg.

Så det var ikke det. Eller litt det, kanskje. En kollega som nærmer seg pensjonsalderen la ut om hvordan hun ofte tok med barnabarna i slalåmbakken, og at jeg ikke kunne gå gjennom livet uten å ha prøvd (noe jeg selvsagt kunne ha gjort, men nå er det for sent). Noen elever mente jeg burde prøve en gang for å se om jeg likte det. Det kunne jo hende at jeg elsket det, og at jeg ved å unngå å prøve ville risikere å gå glipp av store gleder i livet. I tillegg lokket noen med at de selv heller ikke var så gode. Som en slags trøst. Vel. Jeg bet på, sendte en epost til rektor og sa at jeg godt kunne ta ansvar for noen elever. Eh.

Da vi kom frem, og jeg måtte stå i kø for å hente leieutstyret gikk det liksom opp for meg at jeg var i ferd med å gjøre noe som jeg aldri hadde gjort før. Du har jo stått på ski før, sa noen, og det stemmer jo det, men allerede fra jeg var barn har skiturer vært forbundet med plikt,og vært ikke så lite utfordrende for en mer, hva skal man si, klosset kropp enn gjennomsnittet (hvis man ser bort fra at jeg er ganske god til å danse. Med eller uten hendene over hodet). Så det faktum at jeg hadde hatt ski på beina tidligere var ikke til særlig hjelp. Snarere tvert imot. Dessuten var disse skiene og støvlene helt annerledes.

Jeg oppførte meg som en relativt hjelpeløs femåring da jeg skulle ta utstyret i bruk. Hva gjør jeg? Jeg får ikke føttene ned i støvelen. Hjelp (du må åpne her. og her.)! Hvor høye staver skal jeg ha (noen viser med hendene)? Disse (noen trekker på skuldrene. Kanskje ikke SÅ lange)? Hvordan får jeg skiene på beina? Hvordan går jeg? Hvordan kommer jeg gjennom den porten til heisen? Hvordan setter jeg meg i en stolheis? Oj! Det vr høyt! Hjelp! Så langt! Herregud!

Innen vi nådde toppen hadde monologen min rukket å aksellerere fra hjelpeløs femåring til hysterisk middelaldrende dame (noe som jo, må jeg innrømme, ligger nærmere den biologiske sannheten, gitt at den finnes). Jeg skulle fort få erfare at de femåringene jeg traff i bakken hadde en helt egen, og for å si det rett ut, relativt provoserende ro, der de seilte galant fra side til side uten så mye som et hvin.

Den første turen var en lidelse. Det var heng på heng, syntes jeg, selv om mye tydet på at jeg var den eneste som oppfattet disse bakkene som. Ja, heng. Det gikk mye energi på å stå og psyke seg opp på toppen av disse, noe som nok virket helt motsatt, må jeg konkludere med. Jo lenger jeg ble stående, jo mindre kontroll hadde jeg da jeg satte utfor. En kollega sa "det går ikke fort hvis du kjører på kryss og tvers", og det kan jo virke som en enkel og lettfattelig instruks, men sett at man kjører da, fra en side til en annen i et slikt bratt parti, og ganske riktig klarer å holde farten nede, tar det ikke vekk det faktum at på et eller annet tidspunkt må man manøvrere skiene (helst kroppen også) slik at de peker motsatt vei. Først zikk, så zakk. Dersom overgangen fra zikk til zakk skjærer seg, skjer ett av to: zakk blir til rett fram (veldig bratt og veldig fort og man ruller rundt eller setter seg på rompa eller man klarer å komme fra det med skrekken), eller zakk nekter å avløse zikk, slik at man havner i skogen. Det er jo fint i skogen, men ikke klistret inn i en trestamme, så i valget mellom disse to, gikk jeg stort sett for alternativ en.

Så gjorde jeg det en gang til. Og en gang til. Og en gang til (denne gangen var jeg så høy på mitt eget mot og mine egne slalåmskills at jeg ploget rett inn i tre elever mens jeg viste et slags victory- tegn, danset en litt rar dans og ropte "ju-hu" (jamfør sammenlikning med hysterisk middelaldrende dame).

Om jeg ikke kommer til å bli noen alpindronning innrømmer jeg at følelsen av å ha gjort noe jeg ikke allerede kunne, og selvsagt hadde bestemt meg for at jeg aldri skulle, er ganske fin. For å si det mildt. Hvis jeg ikke passer meg sitter jeg vel plutselig bak rattet på en bil. Eller. Da er det vel dere andre som må passe dere.

God hæLj!

Jo, det er endelig fredag. Det kan det ikke være noen tvil om. Og selv om jeg droppa ull og fleece ser det ut til at vi slipper sludd og fokk denne dagen. Foreløpig ser det ut til at det er minimal, om ikke ingen, sammenheng mellom hva jeg har på kroppen og hvilket vær vi får. Skal jeg være oppriktig, må jeg si at jeg driter i været. I alle fall i dag.

I midten av januar tok jeg kaos-tyren (jeg ser for meg at det er en tyr som for eksempel ikke ser forskjell på rødt og andre fager (en fargeblind tyr), eller en som gir en lang dag i hele tørkleet og bare fnyser i piercingnesa, noe som selvsagt er irrelevant, all den tid jeg her kun bruker "å ta tyren ved hornene" som en metafor for å ta fatt på et lenge utsatt arbeid) ved hornene og laget en plan. Ikke en generell livsplan, selv om det sikkert kunne vært lurt, men en undervisningsplan. For resten av skoleåret. En slik plan som sier noe om hvilke mål vi skal arbeide med når.

Man kan kanskje tenke seg at det er viktig for elevene med slike planer, men det slår meg at det ofte er minst like viktig for meg. Jeg er nemlig en sånn som trenger en plan for å i det hele tatt ha håp om en slags oversikt over hva jeg gjorde, gjør og skal gjøre i løpet av året. Derav denne planen.

Det er mulig dette kan komme som en overraskelse, men for meg er det i alle fall slik at enkelte deler av norskfaget opplever jeg som morsommere og dermed lettere å jobbe med enn andre. Jeg har blant annet en aversjon mot språkhistorien på nittenhundretallet. sannsynligvis fordi jeg ble rammet av det noen elever kaller "hjerneteppet" på min egen muntlige eksamen i emnet på høyskolen. I tillegg koster alltid arbeidet med dialekter meg både mye tid og krefter (særlig på å manne meg opp til å ta fatt på det hvert år).

På planen for tredjeklassen min i dag sto det "Repetisjon. Dialektlære." Så jeg hadde ikke noe valg, selv om jeg utsatte forberedelsene så lenge som råd. Det er jo i grunnen mye som er fint med at talemålsvariasjon står på planen i norskfaget. Det sier noe om talemålets status i Norge, og det gir elevene innsikt i hva talemålet deres sier om dem selv. Men dette er jo mer generelle betraktninger. Man kommer ikke unna hard facts.

Målmerkene. Disse markørene som kan fortelle noe om hvor man kommer fra i landet. Infinitivsending? Kløyvd infinitiv (jamvektsregelen)?, a-mål? e-mål? Tonem 1 eller 2? Retroflekser? Apokope? Skarre-r? Tjukk eller tynn l? Jæi, je, jæ, e, i, æi, eg, æg eller æig? Ikke? Itte? Ente? Inte(!)? Itj? Palatalisering? Younameit. Så man tenker kanskje at dette skal bli tungt. Vanskelig å dra, og ikke minst en jobb å repetere for seg sjøl. Vel.

Det som er overraskende (og det er i grunnen rart,. for jeg blir like overrasket hvert år, omtrent som den første store snøkaosdagen) er hvor takknemlig det er å undervise i dette emnet.

I dag har jeg blant annet lært at noen elever ikke fikk lov å si tjukk "l" hjemme, noen sier fortsatt ikke "sjole" (nei! Jeg får jo ikke lov. Sa attenåringen.), selv om det er deres første impuls. Noen har et utpust- og innpust-språk fordi de tenker visuelt mens de snakker, noen har fått beskjed hjemme om at de snakker "for fint", noen har foreldre som har et så velutviklet ordforråd at jevnaldringer reagerer på deres eget, noen har arvet Østfold-l etter bestemor, og samtlige har noe på hjertet.

Det muntlige språket vårt ligger så nær hvem vi er og hvem vi ønsker å være, og nå skal jeg bare minne meg selv om at på grunn av dette er dialektlæra noe av det mest sentrale i norsk som identitetsfag. Moro er det også.

God hæLj!

Jeg nevner bare..

... og jeg nevner det ikke i en bisetning. Det ville være å pynte på sannheten, noe som jo kan passe i enkelte anledninger, men slett ikke alltid, og absolutt ikke nå. Jeg nevner altså i en hovedsetning, med mentalt store bokstaver: Selv om det ble blomstrete kjole og det var skyfritt da jeg gikk på bussen halv sju, daler det gigantiske snøfiller fra himmelen as I write.

Det var jo ikke planen.

Plan B: ull og fleece i morra.

Teori om årstidsmanipulering

Når man tror det er vår, og man blir litt skuffa over at det sludder sidelengs en morgen, hjelper det hvis man tar på en blomstrete kjole neste dag.

Så det er planen.

Tale i forsamlinger?

Det er åttende mars i dag. Likevel ble jeg, tross ekstremt engasjement, sittende på hendene mine i en forsamling i dag, slik at det skulle bli vanskeligere å ta ordet. Det var i grunnen greit. Forsamlingen var to avgangsklasser i den videregående skolen (arbeidsplassen min), og det de var samlet om var en ung mann (snekker, sa han) fra sentralstyret i Noregs målungdom. Han var altså kommet til tjukkeste bokmålland (avgangsklasser i videregående skoler på det sentrale østlandet, med standpunktkarakterer og truende skriftlig eksamen i sidemål) for å opplyse om at nynorsk er tøft.

Han sa det. Nynorsk er tøft, sa han. Altså. Jeg må komme ut av skapet. Det skapet er kanskje relativt åpent allerede, men jeg må komme ut av skapet og avsløre at jeg, en norsklærer, er enig med ham (sjekk riksmålsobjektsformen...). Ikke bare det. Jeg tilhører dem som er litt lei meg for at sidemålseksamen ikke er obligatorisk lenger. Dessuten føler jeg meg relativt overbevist om at god sidemålsundervisning vil generere både gode sidemåls- og hovedmålsskrivere. Det er ingen grunn til å tro at folk som lærer å beherske flere språk blir tilsvarende dårlige brukere av disse språkene. At det er et tak for hvor mye språk en hjerne kan absorbere. Vel. Det var ikke helt poenget.

At jeg hadde plassert hendene under meg for ikke å kuppe hele seansen ser jeg ikke nødvendigvis som et uttrykk for at jeg er engstelig for å ta ordet i forsamlinger. Det skulle tatt seg ut. Men, altså. Jeg tipper at det satt omtrent femti elever i rommet. Av disse var det anslagsvis sju- åtte som våget å ta ordet. Av disse igjen tok de fleste ordet en eller to ganger. Opplegget varte i halvannen time.

Likevel, hadde jeg nær sagt, hadde målmannen ingen problemer med beklemmende stillhet i  forsamlingen. Diskusjonen ble faktisk relativt livlig, og noen opparbeidet seg en viss temperatur også. Dette var bra, sa han. Det var bra med engasjement. Det kan vel ingen være uenig i. Folk som engasjerer seg og, ja, lar sin stemme lyde over landet, hadde jeg nær sagt, har større sjans for å bli hørt. Ett hundre prosent større sjans. Enn de som ikke gjør det. Det rare er, og det er kanskje rart at jeg opplever dette som rart, jeg i min posisjon (som lærer altså, ikke sittende på hendene) at av de som tok ordet mer enn to ganger var ett hundre prosent menn.

Slik er det. De har noe på hjertet. De er opphisset på en eller annen måte. Og de snakker. De babler til og med. De sier det samme igjen og igjen. Argumentene turneres som om de satt hjemme i sin egen stue. Hvilken selvtillit! Hvilken urokkelig tro på at akkurat det de har å si er så riktig og så viktig at det ikke kan sies for ofte. Eller på for mange ulike måter. Det er et eventyr.

Gratulerer med dagen, jenter! Og til alle dere unge damer som sitter rundt i de tusen klasserom: deres tanker og meninger er mer enn viktige nok til å uttales!