fredag 17. april 2015

Filterløs fredag: om litteratur, skole og pizzadeig. Og om å nekte.

De siste fjorten åra har jeg hatt pizza til middag hver fredag. Det er greit. En dag i uka der jeg ikke lurer på hva familien skal spise, går innom Rimi og stirrer målløst ned i fiske- eller kjøttdisken og tar et eller annet. Nei. Jeg kjøper først vin. Så kjøper jeg løk og tomater og alt annet jeg ville måtte finne på å legge på pizzaen. Brus og chips. Av og til mel, gjær og olje. Når jeg kommer hjem, rydder jeg frenetisk på kjøkkenet, før jeg går i gang med å lage pizzadeig. Nå skal ikke dette først og fremst handle om pizza. Eller rydding. Eller harmoniske familiemiddager uten overraskelser. Nei.

I ettermiddag fant jeg meg selv stående ved kjøkkenbenken. Jeg hadde forsvunnet inn i deigen. Ikke hele jeg, selvfølgelig. Så mye pizzadeig lager jeg ikke. Det får være grenser (jeg er en meter og fireogsøtti centimeter høy, og veier et sted mellom 65 og 70 kilo (antar jeg, har ikke badevekt)). Likevel. Hendene mine holdt på med deigen, og blikket mitt var festet et sted der ute på greiner med ettermiddagssol. Tankene mine løp. Det kan ha vært ti, tjue eller tredve minutter. Jeg aner ikke. Det er så mye å tenke på her i livet.

1. Jeg mer enn registrerer at politikere er ute etter å fiske velgere på skolesaker. Jeg har lest både Clemets panegyri over Osloskolen og kritikerne hennes. Jeg har lest (og hørt) at alle skolepolitikeres våte forkningsdrøms opphavsmann, Hattie, kommer til Norge for å forkynne det glade budskap (en lettfattelig liste over "ting som virker" i skolesammenheng). Jeg har lest om nasjonale prøver og kvalitet, om skoleledelser og skoleeieres drøm om å finne løsningen. Med stor L. På alle skolens plager: fullført og bestått. Eksamensresultater. Effektiv læring. Målbarhet. Målbarhet. Målbarhet. Hvor lang er en følelse? Hvor mye veier en tanke? Hva er et liv verdt i kvadratmeter. -Jeg nekter.

2. Gudene skal vite at jeg har motstått fristelsen. Det er så lett å gå på limpinnen. Det er så lett å ville motargumentere på justervesenets premisser. Svare på tall med tall. På forskningsargument med forskningsargument. På lister over "ting som virker" med nye lister over ting som virker. Jeg nekter. Det er ikke slik vi skal snakke om skole. Om forvaltningen av framtida. Det er vulgært i ordets rette mening. Det tåkelegger et mangfoldig og kupert landskap. Det skjuler frodige daler. Bekker og elver som går høye av vårsmelting. Det viser ikke hvordan åkrene grønnes, hvordan årets første humler finner fram til tidlige krokus. Juvene av mose og fukt. For det vil opp! Det vil gi oversikt! Handlekraft! Det skolepolitiske paradokset er dette: Clemets kunnskapssamfunn higer etter oversikt. Oversikten hun og hennes kumpaner i skolepolitikken er advokater for, står i direkte motstrid til den fordypningen, den evnen til å famle i mørke som den virkelige kompetansen hviler på- både hos elever og lærere.

3. Jeg var hjemme med syke barn de tre første dagene denne uka. Vi er midt i april. Jeg er norsklærer for to avgangsklasser. "Vi trenger deg nå når det nærmer seg eksamen", skrev en elev til meg etter at jeg varslet min tilbakekomst. Jeg holdt på å svare "dere trenger meg ikke, dere trenger dere selv". Jeg svarte det ikke, men jeg sa det- in so many more words- dagen etter. Elevene mine er født omtrent midt på nittitallet. De siste ti årene har de gått i en skole som har blitt gradvis mer målorientert. År for år merker jeg en økende usikkerhet hos elevene mine. -Kan de stole på sine egne vurderinger? Skal jeg ikke fortelle dem i detalj hvor "riktig" det de gjør er? Er dette helt på jordet, lærer? Nei. Det er aldri helt på jordet. Det er alltid helt innafor. Det er ofte skikkelig klartenkt, intelligent og smart. Likevel: "nå går det til helvete". Hva i all verden har tatt fra ungdommene selvinnsikten? Selvfølelsen?

4. Det nekter jeg å svare på. Jeg har noen teorier, men jeg er jo ikke skoleforsker. Jeg er praktiker. Jeg er adjunkt. Jeg har pedagogisk utdanning og to mellomfag. Så jeg vet ikke. Jeg er oppegående og leser mye og tenker mye høyt med kolleger, men jeg vet ikke. Jeg er nede i dalen. I juvet. Jeg vet ikke. Det er min forbanna plikt som lærer å ikke vite. Jeg kan mene og tenke og tro, men jeg kan ikke vite. Ikke en kjeft kan vite. Jeg skulle ønske noen ville være med på å ikke være så forbanna sikre hele tida. Hvordan kan de? Det er dikt. Og forbannet løgn.

5. Jeg har (i år igjen) feilvurdert tida. Jeg har lagt fordypningsoppgaven for vg3- klassen min til de siste ukene før sluttvurderingsperioden. Det har satt meg i ei knipe. Hvordan skal jeg dekke norsk lyrikk fra femtitallet til i dag på to økter? Dårlig planlegging? Javel. Det er det antakelig. I alle fall. I dag gikk jeg inn i det klasserommet med et hefte med dikt. På forsiden hadde jeg trykket opp Tor Ulvens dikt "Du forstår ikke diktet". Så gikk det slag i slag. Jacobsen, Vold, Lunden, Rimbereid, Hauge, Falkeid. And so on and so forth. Til slutt spilte jeg Fredrik Høyers Ferdigsnakka- singel "Gi slipp". Det får stå som en litterær anbefaling, og en oppfordring til målekåte politikere på stemmejakt: gi slipp!

Glad fredag, alle!

lørdag 11. april 2015

"Skriver om litteratur og skole"

Det var elever som gjorde meg oppmerksom på det åpenbare: "Hun har hatt egen blogg i ti år, og skriver om litteratur og skole".

I uka etter påskeferien har jeg vist boka mi til alle klasser jeg har vært lærer for. Det er tre klasser. Jeg er medforfatter på et læreverk i norsk for påbyggingskurset. Det tilsvarer norsk for vg2 og 3 studieforberedende. Vi har holdt på med boka i tre år. Det er det første læreverket jeg har vært med på å skrive. Derfor er jeg skrekkelig stolt. Jeg skryter ikke så ofte av det jeg har laget selv, bortsett fra ungene mine, har jeg sagt i klasserommet denne uka. -Men denne! Så har jeg holdt boka/ babyen opp mot elevene og sagt at denne tingen jeg har laget selv, er jeg skrekkelig stolt av.

Påbyggingskurset er ettårig. Dermed har de tre siste klassene jeg har hatt på dette kurset, vært med i prosessen. De har påvirket utforminga av verket, både gjennom sin blotte eksistens, og i kraft av å være gjenstand for norskdidaktiske forsøk i timene mine (ja, det har vært mye elevsamarbeid og mange rare oppgaver om litteratur). Noen har lest deler av de første utkastene for meg, slik at jeg skulle være sikker på at stoffet ble fremstilt i et så lettfattelig språk som jeg ønsket. Nå er den ferdig. Hurra!

I tillegg til å være lærer på påbygging, har jeg de siste snart tre åra fulgt en studieforberedende klasse. De har vært med meg i hele denne prosessen. Da noen av dem leste bak på boka denne uka, utbrøt de: har du egen blogg? Skriver du om litteratur og skole? Jepp. Ja. E. Ikke så mye. Men det står altså bak på boka, ved siden av et bilde av meg i duse gråtoner som får meg til å se ut som jeg ikke er en dag over 15:

Jo, altså. Jepp. Ja. Jeg har skrevet om dere, sa jeg. Husker dere da vi holdt på med barokken, sa jeg. Og noen av dere mente det ikke var noen reell forskjell på tights og stillongs? De så på meg. Litt spørrende i blikket. -Jo, sa jeg. Vi diskuterte forskjellen på tights og stillongs (og nei, det var ikke ledd i en litteraturdidaktisk masterplan). Det må ha vært du, sa jeg, og pekte på en ung mann som er kjent for å stille de viktige, tilsynelatende irrelevante, spørsmålene.

Så var det en av dere som kom på at dere skulle bruke dette som inspirasjon til essayet dere skulle skrive. Kan det ha vært deg, sa jeg, og pekte på en annen ung mann som svarte med et spørrende blikk og hoderisting. -Nei vel, sa jeg. Da må det ha vært deg, sa jeg til en på første rad, som nå var villig til å vedgå hva som helst for å få læreren til å slutte å snakke om stillongs. Ja! Ropte jeg. Essayet ditt skulle hete "Fra barokk til stillongs!" lo jeg. Tydelig underholdt av min egen mimring. Han trakk på skuldrene og smilte. Vel. Sa jeg. Ja, Jeg har blogg.


Det er selvsagt forskjell på å ha- og skrive- blogg. Det er enkelt, og krever ingen tid eller innsats å ha blogg. Nå har jeg heller aldri siktet mot å skrive blogg på et nivå som har stilt krav til enorm tidsbruk. Poenget mitt er: jeg skriver sjeldnere på nett nå enn tidligere. Da jeg begynte i jobben min som norsklærer for åtte år siden, måtte jeg naturlig nok bruke tid jeg tidligere hadde brukt på å skrive blogginnlegg (stort sett om litteratur og livet) på å vurdere elevtekster og forberede timer. Slik er det fremdeles (nei. En bruker ikke mindre tid på å forberede seg etter åtte år i yrket.). Da jeg begynte å skrive bok for tre år siden, måtte jeg stjele noe av etterarbeidstiden og mye av den gjenværende fritiden for å få det til. Ironisk nok: den boka som på baksiden forteller at en av forfatterne har en blogg der hun skriver om litteratur og skole, er det som har hindret meg fra å skrive så mye om litteratur og skole som jeg under andre omstendigheter ville gjort. Men, tross alt: det er stilig å ha egen blogg. Om litteratur og skole. Når en har skrevet nesten hele litteraturhistorien i ei skolebok.

Nå skal det bli andre boller. Følgelig- som en oppvarming- to mikroposter i denne posten. Èn om litteratur, én om skole.

Litteratur
Leser for tida (nei, har ikke lest den før) Fernando Pessoas Uroens bok. Jeg ble først gjort oppmerksom på den i fjor, da jeg leste om uroens bokhandel, et initiativ som i et kort tidsrom (tror det var ei uke) skulle åpne en bokhandel der kun denne boka skulle selges. Det var jo veldig stilig. "Verdens beste bok" skulle det være. Og det er virkelig en bemerkelsesverdig bok. Satt sammen av notater og lapper og bruddstykker til et bokverk om lengselens og drømmenes betydning i et prosaisk menneskeliv. I denne leseren- som ikke makter å lese så mye i boka om gangen- vekker den en nesten ubehagelig resonans. Jeg gleder meg til å aldri slutte å lese den.

Skole
For et par uker siden deltok lederne i fylkeskommunen der jeg jobber på et kurs i regi av KS. Den canadiske skoleforskeren Beverly Freedman var invitert for å holde kurs i observasjon av praksis. Vi var varslet om at en dag denne uka ville om lag 20 skoleledere i fylket vandre fra klasserom til klasserom i grupper på fem. De skulle være inne i klasserommet i omtrent fem minutter av gangen. Vi skulle late som om de ikke var til stede. Etter at seansen var over var lederne våre lutter smil. De hadde sett så mye bra. Jeg er usikker på hva dette skal tjene til i det lange løp. Stas for meg, selvsagt, å motta ros fra mange hold. Det er verdt å merke seg at det offentlige bidrar med nærmere 10 000 kroner per kursdeltaker (mange kommuner og fylkeskommuner har deltatt). Jeg er svært usikker på hvordan skolelederorganisasjonen ønsker å utnytte det de har lært til fordel for elevene våre. Man venter i spenning.

Glad lørdag fra Furumo. "Om litteratur og skole". 

onsdag 18. mars 2015

Metaperspektiv på lærergjerningen: Rukla vs Furumo

Det er nesten 20 år siden jeg første gang leste Dag Solstads roman Genanse og Verdighet. Jeg leste den i en periode i livet der jeg trodde jeg forsto det meste. I alle fall det meste av litteratur og kultur og sånt. Jeg var en sånn som visste alt. Eller i alle fall var jeg en sånn som mente at jeg visste alt,og som mente at det faktum at et litterært verk var vanskelig eller uforståelig eller utilgjengelig for meg, måtte bety at det enten var: a)verdiløst som litterært verk, og dermed ikke verdt å bruke tid på, b) så verdifullt at en måtte være enda klokere enn meg for å få noe ut av det (og det skulle salte meg godt gjøres), og at jeg dermed måtte bruke alle krefter på å late som om jeg forsto det meste. Jeg var i begynnelsen av tjueåra. Akkurat som de fireogtjue elevene som sitter i klasserommet mitt i dag og strever med å strekke tankene sine rundt verk som Peer Gynt, Vildanden, Sult, Pan - og nå: Genanse og Verdighet. 

Romanen åpner med en tilsynelatende tilfeldig dag i norsklektoren Elias Ruklas liv. Det vil si norsklektoren Elias Ruklas arbeidsliv: i klasserommet med en avgangsklasse på Fagerborg videregående skole. Vi får delta i det som foregår i norsktimen (unnskyld: dobbelttimen) en mandag morgen da himmelen truer med å servere regn ("Det skulle ikke forundre meg om det ble regn, tenkte han, og hentet sin sammenleggbare paraply (hvilken paraply er ikke sammenleggbar, kunne en kanskje tenke, men la gå)"). Rukla våkner i bakrus ("litt for mye akkevitt, akkurat passe med øl"), til en dag han "ennå ikke visste skulle bli den avgjørende dagen i hans liv".

Det er det tredje skoleåret på rad at jeg leser denne romanen med mine avgangsklasser ved Færder videregående skole. Tre klasser- opp mot nitti nye lesere- og opp mot nitti nye lesninger. Av dette har jeg lært tre ting (sikkert mer, men jeg sier som regel "tre ting" av pedagogiske og retoriske hensyn, mens jeg forsøker å samtidig holde tre fingre opp mot klassen på en relativt bydende måte, til alle har fått med seg at jeg nå skal si tre ting): 1) Furumo for 20 år siden tok feil. Hun skjønte ingenting. Det vil si, hun skjønte det hun ville skjønne, og kunne ramse opp svarene for seg selv (og eventuelt andre interesserte). Men det var svarene på feil spørsmål. 2) Ruklas lærergjerning slik den fremstilles i romanen skiller seg ikke nevneverdig fra undertegnedes (bortsett fra de kjetterske tankene om elevenes utilstrekkelighet, kviser og bollekinn). 3) Elevenes tanker om litteraturen (de Rukla omtaler som umodne) er kilder til stadig nye tanker- også for læreren.

Det er kontrasten mellom Ruklas kjærlighet til Ibsens skuespill (i dette tilfellet Vildanden) og elevenes demonstrative kjedsomhet, som resulterer i at det rakner for Rukla. Denne mandag morgenen har han kommet på sporet av noe nytt i dette stykket samtidig som han leser det med elevene. Bipersonen doktor Relling (han med "tar du livsløgnen fra et gjennomsnitts menneske, tar du lykken fra ham med det samme") er nok likevel ikke "Ibsens talerør", skjønner Rukla med seg selv. -For han "dirrer i stemmen". Han er et menneske med følelser! Han er også ei skadeskutt villand! Hallo! -Tenker Rukla, og blir med det samme selv et menneske med følelser, og ikke en hvilken som helst funksjonær i opplæringens tjeneste. -Dermed stiller han seg åpen og sårbar, og når en av elevene sukker ("innett"), er det gjort. Han forlater klasserommet uforløst (for han har bare nesten forstått sin egen -nye- lesning av doktor Relling), og når han går ut i skolegården og vil slå opp paraplyen sin ("-En regndråpe!") og den ikke vil lystre ham, går han løs på den (slår den mot drikkefontena og tramper på den), mens han roper skjellsord til noen av elevene som har samlet seg rundt ham. -Rellings dirrende øyeblikk (når han skjønner at fru Sørbye skal gifte seg med grosserer Werle) har blitt Ruklas eget dirrende øyeblikk (når han skjønner at hans tid som lektor på Fagerborg er over). Resten av romanen er hans forsøk på å analysere sitt eget liv. -Hvordan havnet han her? Hva skjedde?

Det første året jeg leste denne romanen med en klasse, innledet jeg ved å spille ut den første scenen i boka i mitt eget klasserom. Jeg øvde meg på å være Rukla, og syntes det var vanskelig. Jeg?! Skulle jeg sette meg ved kateteret og lese høyt fra Vildanden, og be elever lese høyt, og holde på med at Relling "dirret i stemmen"? Jeg? Jeg anså meg selv å være så langt fra Rukla som jeg kunne komme. Jeg hadde jo humor og pleide å ha en ledig tone i klasserommet, og mine elever kjedet seg ikke, fordi jeg alltid var så god til å få dem til å engasjere seg i spørsmål som "hva betyr egentlig ", og "hva er et gjennomsnitts menneske ?" Ofte kunne klasserommet mitt koke over av diskusjoner om slike interessante problemstillinger, tenkte jeg. -Og så skulle jeg gå inn og oppføre meg som en Rukla? Ja. Jeg gjorde det. Så avslørte jeg at jeg hadde forsøkt å være Rukla. -Var det ikke litt rart? sa jeg. Jo, litt, sa mange. Èn sa derimot- til min store overraskelse- at det hadde vært en skikkelig bra time om Vildanden. Javel. Akkurat.

De to påfølgende året har jeg latt dette stuntet være. Fordi det tar så lang tid å øve? Fordi jeg bør få elevene i arbeid så raskt som mulig? Nei. Kanskje først og fremst fordi det viste meg den gangen at den praksisen jeg trodde var avgått ved døden i norskklasserommet, fremdeles er gangbar mynt. -Selv i mine egne timer! Er jeg selv en Rukla, har jeg tenkt- en tanke jeg metodisk motarbeider hver gang jeg forbereder meg til timene: nei. Jeg nekter å være Rukla. Med sin doktor Relling og sitt dirrende øyeblikk.

Likevel sitter jeg her nå, midt i et opplegg om Genanse og Verdighet- og er forventningsfull før timene mine. Jeg gleder meg så til å diskutere romanen med elevene mine, at jeg ikke bare dirrer i stemmen. Jeg dirrer i hele meg, ved tanken på hva jeg i år har sett ved denne romanen- som jeg aldri har tenkt på før. -Det er riktig nok elevene mine som har satt meg på nye tanker, men likevel. Det er noe ruklask over å gå inn i et klasserom med avgangselever for å lese en roman som må regnes for å være en klassiker i moderne norsk litteratur. -Hva vil de si om Eva Lindes søvn? Hva vil de mene om Ruklas forhold til stedatteren? Hvordan vil de bedømme Rukla og Lindes ekteskap? Jeg er ikke bare vanlig forberedt og klar. Jeg er spent! -Med god grunn.

Mandag denne uka var viet til sammenlikningen av Halmar Ekdal/ Gregers Werle/ Elias Rukla/ Johan Corneliussen. Det var livsløgner og livsoppgaver og spørsmål om Genanse og Verdighet kan sies å være en tragedie (det er ikke en komedie selv om læreren ler av det): "Han hadde falt, og så ugjenkallelig, at han ikke en gang ønsket å reise seg (som Ødipus), Ruklas arbeidsliv hadde fungert som livsløgn, sa elevene. Og nå hadde han selv tatt livet av den, sa de. Han er selv både Hjalmar og Gregers, sa de. Og læreren ikke bare dirrer innvendig. Hun skjelver av glede. Og er usikker på om det er fint eller patetisk. Men bryr seg ikke egentlig om det. Ikke før etterpå. -Så er det Eva Linde. "Den sovende Eva". Det er tirsdag. Hvem er egentlig Eva, spør læreren. En golddigger? Javel? Offisersdatter. Praktisk anlagt. Nei, hun er som Huldra. Hun trollbinder menn med sin skjønnhet, og er de først i garnet, er de solgt! Javel, ja! Sier læreren. Ja, som den grønnkledde, sier noen. Han kommer ikke løs. -Barn har han også fått. -Et stort barn. -Og Johan Corneliussen går utenom, sier noen.

Og når alt dette skjer, og den dobbelt så gamle Furumo (dobbelt så gammel som den gangen hun mente hun måtte forstå alt) står i klasserommet og rister innvendig av lykke, er hun selv blitt Rukla. En norsklærer i den videregående skolen som er kommet på sporet av noe, og som (kanskje ulikt Rukla) innser at det er dette: å hele tiden være på sporet ("å stange mot tankens ytterste grenser") som gjør lærerlivet til et eventyr.

fredag 30. januar 2015

Filterløs fredag, benpiper og marg.

Denne uka har stått i det ubevisste sjelelivs tegn, på mange måter. Her er ei oppsummering, så langt (skal lese Pan igjen i helga, så det er ikke helt over ennå):

1. I dag bestemte jeg meg for å lage en kviss. En rasjonalitets- kviss. Ett av spørsmålene var formulert slik (så skjønner dere tegninga):

Hvis det er mørkt og du må gå gjennom skogen, tenker du at trærne er
1)Trær
2)  Trær som ser ut som mennesker

3) Mennesker som er ute etter deg

  Et annet slik:

  Når du er på skolen og blir stilt overfor en vanskelig oppgave      
   1)Ber du om hjelp hvis du trenger det, og forsøker å løse den så godt du kan
 2)      Ser du på kjøretøy på Finn
 3)    Setter du fyr på skolen

  Et tredje slik:

  Når du har bestemt deg for å ikke spise kake og noen gir deg et deilig kakestykke
1)      Sier du nei takk, jeg må tenke på linjene
2)     Later du som du nettopp spiste og mumler at du ikke tåler gluten eller laktose
3)     Farer du opp og kaster kakestykket etter den som ga deg det, mens du roper «du prøver å ta livet av meg!!!»

  Et fjerde slik:

Hvis du blir forelska i noen
1)      Legger du en plan for hvordan du kan oppnå oppmerksomheten deres, og følger planen til punkt og prikke. Når den er gjennomført, evaluerer du den, og lager en matrise for senere bruk
2)     Aner du ikke hva du skal si, og venter på at den andre skal gjøre noe
3)     Står du utenfor vinduet deres om nettene iført rokokkokostyme og synger kjærlighetssanger akkompagnert av en strykekvartett du har skaffet ved å ta opp kredittlån i banken

  Og så videre. Jeg plasserte elevene i ei trapp, Midt i. Og ba dem gå ett trinn opp dersom de svarte 1), bli stående dersom de svarte 2), gå ett trinn ned dersom de svarte 3). Vips, så visste de om de var drevet av rasjonelle eller irrasjonelle impulser i møte med livets valg. -Smart? Gøy, i alle fall. 

-  2. Jeg er så glad i Hamsuns nittitallsbøker at jeg mener at (det skal innrømmes) en hver som mener de kan gå gjennom livet uten å ha lest dem, bør konfronteres umiddelbart (gjerne frontalt), så de ikke går glipp av den trøst og lise som finnes i å lese om individer som er enda mer sosialt uintelligente og ute og kjører enn dem selv. Dette må betraktes som et handicap overfor elever som uttrykker negative følelser overfor disse bøkene. Idet en elev hevder at dette er kjedelig eller uinteressant, må jeg straks og med én gang undertrykke impulsen som sier meg at jeg skal peke på vedkommende og brøle: vask munnen din, ta deg sammen og les denne boka ti ganger. Så kan du uttale deg. I stedet mobiliserer jeg alle mine opplagrede magasiner medfølelse. Jeg sier: akkurat. Ja, vel? Og smiler. Og spør: hvorfor er det slik, tror du? Og så sier de noe og så blir det fint og god stemning. Men inni meg er jeg som en mor som elsker barnet sitt, og som må lede debatten om barnets negative sider. Utapå er jeg skikkelig proff. 
  
  3. Hvor mye latin kan du? Spurte en elev. -Svært lite, sa jeg. Noen fraser, men ellers lite. Han har bestemt seg for å lære seg latin nå, for senere vil han ikke få tid. Så viste han meg ei bok. Jeg skjønte omtrent ingenting. Dette er den og den jenta. Hun er ikke høy. Hun er ikke stor. Så mye jeg ikke kan! 

  4. Husker dere hva Georg Brandes sa, sa jeg. Han sa, sa jeg: at det at en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den.... "setter problemer opp til debatt" sa klassen. I kor. Det er lite som er så vakkert som når en klasse sier ting i kor. Nåvel. Så sa jeg: følg med nå. Blodets hvisken, sa jeg. Benpipenes bønn, sa jeg. Hele det ubevisste sjeleliv, sa jeg. Elevene så på meg. Var jeg gått fra forstanden? Ja. Men det var lenge siden. Benpiper? Sa en. Ja, sa en annen. Benpiper. Beina inni oss er hule. Ja! Ropte læreren. Det er piper. Som fløyter eller orgelpiper. Og de ber, sier Hamsun. Kjenn etter! Kan jeg ha sagt. -Kjenner dere at benpipene ber? Men. Sa én . Det er jo marg. Inni beinet. -Slutt å være så detaljorientert! ropte jeg. Blodets hvisken. Benpipenes bønn.

  5. Sjeleliv? Sa jeg. Hva er en sjel? Hallo? Det er atomer og molekyler, sa én. Hvor??! Ropte jeg. Kan du se den på røntgen? MR? Hæ? -Nei... Nei, men hva ER det, da? Det er ånden, sa en. Han sa det med sin mest poetiske stemme. Ja! sa jeg. To kolleger sto på personalrommet som ligger vis á vis klasserommet (og det er glass og innsyn for skolen heter interaksjon). De så inn på oss. Smilte og vinket. Da kom jeg ut av det (etterpå spurte de om hva som skjedde, for de mente alle så så engasjerte ut). Så kom vi vel inn i det igjen, og så ble timen brått slutt etter en ganske engasjert samtale om rasjonalitet og samfunnsstrukturer og normalitet og alt. Sjelen. 

  6. Neste uke blir det Pan. Han er kanskje ikke helt vel bevart, han Thomas Glahn, heller. Hvis en skulle ta en sånn trappe- kviss, mener jeg. Herregud. Han skyter en hund.    



lørdag 24. januar 2015

Sakprosafurumo avreagerer: erotikk i norsktimen

Når en sitter og skriver sakprosa, slik jeg gjør for tiden, hender det at noe i meg, eller ganske mye i meg, motsetter seg saklighet. Jo mer saklig jeg må være ("Paal Brekke var en av de viktigste lyriske modernistene i Norge i etterkrigstida"), jo mindre viktig synes jeg det blir å være saklig. Tross alt. Livet er for kort til. Ja. Og så videre ("Paal Brekke gikk ofte på kino, men skjønte ikke en dritt av filmene han så. Det er et under at han ikke fant seg en annen hobby"). Så. Nå er det en gang slik at jeg ikke har anledning til å stoppe å være saklig riktig ennå. Men jeg innfører med dette ei saklighetspause. Vi starter med Astrid Hjertenæs Andersen. Hun med hestene. -Aner du ikke hva jeg mener, sier du? 

Når mitt sinn er fylt av drømmer
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i renget
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell som her.
Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten full av sødme,
sitrende av fromt begjær.
Slik som hester står i regnet,
Lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.
Diktet heter "Hestene står i regnet". Snart skal jeg skrive en skikkelig saklig introduksjon til dette diktet i en tekstsamling. Om forfatteren. Men først, det jeg (åpenbart) ikke kan skrive der:
Astrid Hjertenæs Andersen (1915- 1985) var først og fremst ei hestejente. Dessuten likte hun å være ute i regnet. En gang sto hun så lenge ute i regnet at alle drømmene hennes ble vasket bort. Da skyndte hun seg hjem for å skrive et dikt om det. Dette diktet er det mange elever i videregående skole i dag som må lese. Det er litt pinlig, for mange norsklærere er opptatt av at diktet egentlig ikke handler om hester og regn, men om erotikk, og noe av det verste elever på videregående skole veit, er å høre norsklæreren si erotikk flere ganger i samme time. Og snakke om kropper som suger. Og om sødme.
Sånn. Da var dét gjort. 

tirsdag 4. november 2014

Lese, skrive, lese, skrive

Rart: vi har så langt (tror jeg, jeg er  en slags søvngjenger på randen av en høst) lest Peer Gynt og Kvitebjørn kong Valemon og soga om Gunnlaug Ormstunge. Det kan ikke stemme. Det må ha vært mer. Ja, mer enn noen sagn og folkeviser og. Jo, det er jo Voluspå og et utdrag fra sagaen om Ravnkjell Frøysgode (jeg tegna verdens fineste hest på tavla i dag). Er det alt? Jo, det var språkhistorie. Og dialekter.

En skulle tro streik to uker ut i skoleåret ikke skulle ha en sånn innvirkning tre måneder seinere, men det er akkurat som om jeg ikke synes vi har lest nok. Derfor planlegger jeg både Håvamål og Bjørnson i morra. Håvamål. Eld han tarv som inn er komen. Bjørnson: nå tenker jeg barnet er blitt deg til velsignelse.

I går, etter en mildest talt heseblesende forelesning om. Ja. Isledingesagaer og kristning og landnåm og kongerekker og skrivemåter og det hele: to klasser, to lærere. Hørte jeg en ellers svært utholdende ung mann mumle: lese, skrive, lese, skrive. -I en litt. Tja. Lei, kan vi si det? Jo, vi sier lei tone. -Ja. Sa jeg. Det er liksom norskfaget det, da. Litt unnskyldende smil. Som om ikke jeg syntes det var fabelaktig med lesing og skriving. Som om det var min skyld. Jeg fikk nå bare litt medlidenhet med vedkommende.

Så neste gang noen spør meg om jeg kan oppsummere faget mitt i noen få setninger, er det enkelt. En setning (ufullstendig): lese, skrive, lese, skrive. Så kan jeg kanskje legge til, for å virke litt klok og oppdatert: og snakke om det.

Altså. Norskfaget i Norge. Morsmålsfaget i dette landet. I 2014: lese, skrive, lese, skrive. Og snakke om det Ja, og så nasjonal identitet. But that goes without saying (se leselista i de to første avsnitta). Jeg kiler inn litt gresk tragedie for avvekslingens skyld denne og neste uke.

Lese, skrive, lese, skrive.


lørdag 25. oktober 2014

Filterløs fredag på en lørdag

Hvorfor ikke innføre filterløs fredag på lørdag? Mer har jo skjedd, og det blir mer å skrive om. Det er jo helt logisk.

1. Det finnes to typer mennesker. De som deler inn mennesker i to typer mennesker og de som ikke gjør det. Jeg gjør det ofte. Da prøver vi igjen: det finnes to typer mennesker. De som fra barnsben av klarer å spare på goder. Som lørdagsgodt. De som sitter og ruger på lørdagsgodtet i timesvis, gjerne i en avklart lotusstilling, mens vi andre er røde i fjeset av sukker og ekstase etter ti minutter. De som da de gikk på ungdomsskolen og hadde tentamen (for det hadde vi) og fikk beskjed om at de fikk ha med seg godteri i tillegg til mat, og som hadde en halv sjokolade igjen etter hele prøven. Og de som spiste alt den første halvtimen. De som spiste alt den første halvtimen, er de samme menneskene spm i førtiårsalderen, når de en sjelden gang går på jobb en lørdag for å jobbe og kjøper yoghurt og sjokolade og plommer for å ha noe å styrke seg på ut over dagen, har spist både plommer, sjokolade og yoghurt før de i det hele tatt har kommet i gang med arbeidet, mens de skriver en bloggpost om to typer mennesker.

2. Nå er jeg litt urolig, for det er lørdag morgen, og likevel hører jeg stemmer i gangene på jobben. Dette er ikke bra. Jeg barrikaderer døra og venter på hjelp.

3. Ved nærmere ettertanke: mulig det bare er kolleger.

4. Statsbudsjettet! Skolepolitikken! (Ting jeg er forbanna på)

Glad lørdag, alle!

fredag 17. oktober 2014

Filterløs fredag fra Bergen (forlik med den store uorden).

Det regner ikke mer i Bergen enn i Drammen. Sa ei dame i kantina på universitetsbiblioteket i Bergen. Hun sto bak kassa og sa det. Det regner ikke mer her enn der. Jeg har en kusine, sa hun, som har flyttet til Drammen, og det er ikke noe bedre der. Nei, sa jeg. En kaffe. Nei, det regner faktisk mer i Drammen, sa hun. Javel. Sa jeg. Ja. Men Dale! Sa hun. Dale er det verste hølet i verden. Nei, forresten, hon sa holet. Det verste holet. Det regner heile tida der. I dale. Mørkt og jævleg, sa ho. Javel, sa eg. Ja, sa ho. Det er heilt. -Ikkje sant det er jævleg, sa ho til mannen bak meg i køen. Jo då, sa han. Det var ikkje noke særleg akkurat der, nei. Neida. Ok. Takk.

1. Jeg kom til Bergen tirsdag kveld. Siden da har jeg skrevet på en lesesal eller hva jeg skal kalle det. Likner ikke på lesesalene på Blindern, og da jeg studerte teatervitenskap i Bergen var det i Villaveien, og det var en lesesal på loftet der jeg satt og lot som jeg kunne lese faglitteratur på engelsk uten ordliste. Det er først nylig det gikk opp for meg hva "vernacular" egentlig betyr. Og nå har jeg jo mellomfaget, forlengst, så nå er det antakelig litt dust å komme trekkende med det. Ja. Så da satt jeg der, hvis ikke han medstudenten som lukta for jævlig svette kom, for da måtte jeg gå på Kvarteret og henge med Katrine og late som jeg bare hang der uten noen bestemt mening. Det gjorde jeg kanskje også, eller prøvde da, men herregud. Jeg hadde gule, skotskrutete bukser. Og en rød sixpence. Ikke så veldig laidback. Men altså. Nå er jeg her, og må si jeg er imponert over alle de studentene som sitter her og leser og skriver, og slett ikke er på Kvarteret. Og slett ikke går i noe skotskrutet. Bortsett fra skjerf og vesker.

2. Jeg har vært på teater to ganger, og kan konstatere at helsike, det er noe dritt med sjalusi og kjærlighet og galskap, men det er fint å være menneske likevel (Medealand på DNS, min venninne og midlertidige bergensvertinne Ane som gudinnen). Dessuten at det er skikkelig, skikkelig uklokt drikke to øl før man går hen og setter seg innerst på bakerste rad på teater som varer i nesten to timer uten pause (Kjærleikens ferjereiser). Jeg fantaserte om å tisse på gulvet. Scenografien var dessuten preget av et helsikes regnvær, og er det noe som er tortur når en må tisse, er det rennende vann. Jeg lurte på om jeg var kommet til helvete, eller om det bare var skjærsilden. Jeg endte med å krabbe over et trappegelender og snike meg forbi lyd/ lysmann da det var førti minutter igjen av forestillinga. Som man kan forstå, husker jeg ikke stort. Annet enn det regnværet. Og ei dame som solgt Klassekampen.

3. Jeg har vært på bokbad. Det betyr at jeg har fått besøke litteraturhuset i Bergen. Der tok jeg et glass vin i godt lag. Og snakket om bøker og damer og menn og unger og skole og lekser og hello kitty og my little pony og. Tja. Litt av kvart, så dei seier. Det kan ha blitt to glass. Heldigvis (for hodet mitt) gikk jeg ikke på café Opera etterpå. Heldigvis. Jeg gikk hjem til gudinnen og spiste brødskiver med ost og skinke.

4. Sitter og skal lese om Strindberg, men dagen har vært så lang at alt jeg leser blir komisk. Subjektet. Sult og symbiose. Eller Universet. Forlik med den store uorden. Jeg tror vi sier det sånn, jeg. Forlik med den store uorden. Jeg forliker meg med den store uorden, og går med dette inn i fredagskvelden. Eller ettermiddagen, da. Fredag ettermiddag. Uorden. Forlik.

fredag 10. oktober 2014

Filterløs fredag: litteraturhistorisk hjertesukk

Glad fredag!
1. Jeg har begynt med korte setninger.
2. Jeg synes forfattere bør tenke seg om.
3. De bør tenke seg om før de skriver.
4. De kan ikke skrive hva som helst.
5. De må tenke på at vi lever i en post-postmoderne tid.
6. De må tenke på framtidas lærebokforfattere.
7. Syns ikke Ibsen tenkte nok på at Peer Gynt skulle være poetisk (evt "romantisk") realisme.
8. Syns ikke Ibsen tenkte nok på at tendensen i "Et dukkehjem" er for svak.
9. Syns ikke Skram brukte nok dialektord i Constance Ring
10. Jæger kunne godt ha skrevet mer om hjemløse og arbeiderklassen.
11. Det er ikke bra av Hamsun at han skrev "Sult" allerede i 1890. Ikke bra.
12. Vinje holdt på med alt for mye forskjellig.
13. Jeg synes egentlig Sigrid Undset kunne holdt seg til samtidslitteratur.
14. Juvikfolke blir litt for lang.
15. Tomas Espedal burde ikke skrevet Bergeners. Den passer ikke inn.
16. Tore Renberg kunne godt holdt seg til det selvbiografiske, synes jeg. Det blir så rotete å skrive om norsk samtidslitteratur.
17. Kvinner burde egentlig ikke skrive noe særlig.
18. Noen fler kunne kanskje ta på seg å skrive dramatikk som Fosse. Så hadde det blitt en litterær bevegelse å snakke om.
19. Jeg motstår i det lengste følgende setninger:
20. Fra 1850 til i dag har forskjellige folk skrevet skjønnlitteratur om forskjellige emner på forskjellige måter. Vil du finne ut mer om det, les bøkene. Du kan starte med Amtmandens Døttre hvis du vil. Eller gå rett på Ferdaminni. Eller Brand. Men er du først på Ibsen- kjøret må du nesten lese det hele. Lykke til!

fredag 26. september 2014

Filterløs fredag. Snart førti.

Jah, jeg har hatt fire uker på jobben etter streik, og så kommer høstferien. Eller "ferien". Først (i morgen) skal jeg fylle førti. Så skal jeg skrive ferdig ei bok. De neste fire ukene. Men her, altså. Uka i tilfeldig tilbakeblikk.

1. Jeg må jo bare. Altså. Det har vært action på arbeidsplassen. Som mange av dere allerede veit, ble den gamle arbeidsplassen bytta ut med et flunkende nytt bygg i høst. Vi var en skole på to steder, og ble en skole på ett sted, i helt nybygde lokaler. Bygget heter "Interaksjon". Eller "Interaksjon Færder".(interaksjon m1 samhandling, vekselvirkning, gjensidig påvirkning
personer som står i i- med hverandre) Jeg er ikke helt sikker. I alle fall. Det er selvsagt mye både samhandling og vekselvirkning i et skolebygg, uavhengig av design og utstyr. Utstyret er selvsagt tilpasset byggets navn. Interaktive tavler (noe jeg mener er en selvmotsigelse, men vi lar det ligge). Whiteboard/smart- tavle/prosjektør. Tre i ett. Jeg har fått en lett, bærbar pc som jeg skal ha med meg til hver time. I tillegg til notater. Og bøker. Og strømkabel. Og kabel til tavlestyret. Og tusj til tavla. Det var den tusjen jeg hadde glemt, som førte meg ut i dette uføret:
Dette er tegnet med en skikkelig smart penn. En fyr på første rad tar meg på alvor likevel. Jeg takker.

2. Jeg blir førti år i morra. Det er jo litt stas. Jeg sa til klassen min at det er finere å være førti enn å være tjue. Etter dette, da. Overraskelsesfest i klasserommet. Det er jeg som har bløtekakehatt på hodet. Den kan spille "happy birthday".
Alle venner og kjente som lurer på om jeg ikke skal feire førtiårsdagen min, se punkt 3.

3. I "ferien" og de tre neste ukene er jeg opptatt. Mange av dere veit at jeg har tatt på meg å skrive store deler av et læreverk i norsk for påbygg. Det skal bli skitbra, men det innebærer en innspurt som krever full attention omtrent 24/7. Det som gjenstår er (roughly) litteraturhistorien fra 1870 til i dag. Minus alt jeg allerede har skrevet. Pluss oppgaveverk. Å, det er så fantastisk morsomt. Men, altså. Førtiårsfeiringa må vente. I mellomtida kjenner jeg etter om krisa kommer over meg. Hvordan arter førtiårskrisa seg, one wonders...

4. Det var den interaksjonen. "Interaksjon" eller "samhandling" blir langt enklere dersom det er innsyn i alle rom. Det sier seg sjøl. Så klasserom, grupperom, personalrom, toaletter (neida, ikke toaletter. Tuller og overdriver.) har vegger av glass. Det er skikkelig greit. Da kan elevene følge med på hva lærerne har på brødskiva, og kollegene mine kan følge med på hvor rar jeg ser ut når jeg underviser. Og når grupper kommer på besøk, kan de- uten blygsel- stoppe utenfor et hvert klasserom og inspisere hva som foregår der inne. I går så tredjeklassingene mine siste time av en innspilling av "Et dukkehjem" fra treogsøtti. En ung Lise Fjeldstad som Nora. Da, mens doktor Rank ser på strømpene hennes, og sier at "det kan jeg umulig ha noen begrunnet mening om" (om de passer), passerer en gruppe besøkende. De stopper og smiler og vinker inn gjennom vinduet. De smiler. Mer. Vinker. Mer. Og jeg lurer på om jeg bør gjøre noen kunster. Vifte med ørene eller plystre med tunga (kunster jeg kan). Stappe ei biljardkule inn i munnen (jeg har ikke tatt med biljardkule, dessverre, for jeg måtte bære pc og to kabler og ekstern cd- stasjon og tusj (!)). Etter to minutter med smiling og vinking, reiser jeg meg og bukker dypt. Da går de. #denfølelsen

5. Jeg har for første gang som norsklærer vært vitne til at unge, uerfarne skribenter bråmodner skriftlig og blir superflinke på skikkelig kort tid. Rart og fint. Nå gjelder det å skjønne hva jeg gjorde annerledes.

6. Jeg planlegger å holde ferie uten hermetegn i to dager til ende. Så. Blir det alvor. 

Glad fredag, alle!