mandag 20. juni 2016

Filterløs ferie?

Ferie og ferie. Jeg sitter på arbeidsplassen og tenker litt på neste skoleår. Og svarer på elevhenvendelser. Jeg har rydda litt på pulten. Jeg har satt supermann-pez-figuren sammen med sjiraffen på skapet til høyre for bordet jeg sitter ved. Jeg har ikke vaska kaffekoppen med alle bildene av meg selv på. Den er fremdeles brun av kaffeavleiring på innsida. På veggen over bordet mitt har samtlige bilder, kort og utklipp seget nedover, slik at tac-iten kommer til syne over kanten og minner om at alle ting siger. Over utklippet av et korsstingbroderi med påskriften "Tenk positivt for faen" er det dessuten en kaffeflekk. Det har i hele år undret meg hvordan den flekken har havnet der. Det kan ha vært en gang jeg bare slapp en helt nyfylt kopp rett i bordet en morgen. Det kan ha vært den gangen. Jeg slapp den, bare, og lagde et veldig oppstyr rundt meg. Den flekken får bare være der. Som et minnesmerke over slipping av kaffekopper rett i bord uten noen synlig årsak. Jepp. Nå noen punkter. Punkter kan hjelpe litt. I den grad hjelp trenges, kan punkter hjelpe.

1. Bergen hjelper. Kanskje ikke selve byen, selv om den hjelper litt den, også. Det hjelper litt å fly inn over øyene og fergene og fritidsbåtene hvis kjølvann sett fra lufta er hvite striper mot mørkeblått og grønt. Det hjelper å sitte på flybussen og kjøre forbi kjøpesenteret Lagunen og tenke at det er litt av et navn på et kjøpesenter, slik jeg har tenkt siden jeg første gang hørte om det i 1993. Det hjelper å sitte bak et par i åttiåra med kofferter, som snakker om hvor stygt det er på Danmarks plass, og selv tenke at Danmarks plass har sin egen estetikk, og som snakker om hvor stygt fylkeshuset er, og selv tenke at jo, det er kanskje stygt, men likevel. Det er Bergen. Mest hjelper menneskene. De menneskene jeg kjenner i Bergen har kjent meg over halve livet. De klemmer meg og har kjente og bra ansikter og hoder, og sier akkurat det jeg trenger at de skal si. Vi drikker kaffe og øl og gin og vin. Vi spiser sammen og snakker sammen om oss selv og hverandre og ting og mennesker vi bryr oss om Jeg får alltid se teater og være i en annen verden. Noe som hjelper veldig. Denne gangen fikk jeg også snakke med en treåring som tross sine foreldres innflytterstatus kunne si alt hun sa med umiskjennelig bergensk tonefall. Med vidunderlig myke krøller, hender og kinn.

2. I den grad år kan være bratte, har dette året vært det. Skikkelig bratt og tungt, og det har vært melkesyre og blodsmak, svette og tårer. Jeg har oftere følt meg mislykka enn vellykka i jobben. Støtt på utfordringer som i mengde og volum langt overgår alt jeg har opplevd tidligere. Forsøkt å møte dem etter beste evne. Ofte kjent at det ikke er godt nok. At jeg aller helst kunne tenke meg å for eksempel legge meg rett ned og bare ikke gjøre noe. Så har jeg gjort noe. Så har det likevel gitt mye. Men bratt. Sykt bratt.

To punkter er kanskje litt skrint. Det fikk bare bli to punkter. Hodet er litt sånn fylt av grus og stein. Det skraper litt for mye rundt oppi der. En slags skrubbing. Det er bare å innse. Blodsmak og tyngde og bratthet i arbeidet gir også skinnende øyeblikk ansikt til ansikt med elever. Daglig. Derfor er det kanskje ekstra tungt i år å tenke på alle de som hadde tilhold i klasserommet mitt. At de nå ikke lenger er en naturlig del av mitt liv. Min hverdag. Sånn er det: skoleåret var ikke en dag for kort. Likevel savner jeg alt ved det. Stillheten og spørsmålene. Diskusjonene. Latteren. Tårene. Samtalene. De innforståtte morsomhetene. Sarkasmene man bare våger om man er trygg nok. De overraskende innvendingene og vendingene i samtaler med elever om litteratur og skriving. Alt det som utgjør norsklærerens hverdag. Kanskje er det også rarere i år fordi jeg skal jobbe mye mindre neste år. Mye mindre. 25%. Resten av prosentene skal jeg være student. Fantastisk fett og veldig annerledes. Det var den endringskompetansen, da. Omtrent middels måloppnåelse på den foreløpig.

God ferie!

onsdag 4. mai 2016

Fraværsgrensa, lærernes sårhet og skolens mandat

Tirsdag formiddag. Jeg har forberedt et opplegg der jeg på forhånd har delt elevene inn i små grupper på tre. Vi skal kanskje lese ei novelle, og elevene skal diskutere sider ved teksten før de skal skrive sammen om den. Jeg har sittet et par timer kvelden før eller sammen med en kollega ettermiddagen før, og diskutert hvordan vi best angriper denne teksten og denne skriveoppgaven i klasserommet. Så har vi laget oppgaver elevene skal diskutere, og rammer for skrivinga. Slikt tar litt tid. Tirsdag formiddag, klokka halv elleve, når timen min starter, er omtrent 18 av de 28 elevene til stede. Det gjør noe med motivasjonen min. Kanskje til og med med selvfølelsen min. -Liker de ikke timene mine? Hvorfor skal jeg bruke så mye energi på noe så mange uteblir fra?

Slike scenarier er slett ikke uvanlig i videregående skole. Lærere er bare mennesker. Vi blir påvirket følelsesmessig, direkte, hver dag, av høye fraværstall i klasserommene våre. Vi er i gjennomsnitt ærekjære mennesker som setter mange kluter til for at det vi tar med oss inn i timene våre skal holde høy didaktisk kvalitet. Vi bruker store deler av våre våkne liv på å forberede oss og tilrettelegge for læring i fagene våre. Den investeringen vi legger i arbeidet står mange ganger ikke i forhold til elevenes motivasjon. Eller tilstedeværelse. Dette plager oss, selvsagt. Kanskje dette er svaret på det spørsmålet jeg har stilt meg den siste tiden: hvorfor i alle dager har det store flertallet av mine lærerkolleger i videregående skole ment at det bør innføres fraværsgrense?

Fra neste skoleår skal elevenes timefravær i fag ikke overskride 10%. Dersom fravær over 10% ikke dokumenteres av sakkyndig (f eks lege, psykolog, helsesøster, ppt osv), får eleven ikke vurdering i faget. Hensikten med den nye regelen er, som det heter, ikke å straffe elever som virkelig er syke, eller av andre dokumenterbare grunner holder seg unna skolen. Hensikten er, noe annet kan jeg ikke forstå det som, å få bukt med unnasluntrende, giddalaus ungdom som spekulerer i å kun møte opp på prøver. Eller vurderingssituasjoner, som det heter i vår tid.

Det er ikke noe vi lærere heller vil enn å møte fullsatte klasserom. Det gir en helt egen energi og motivasjon å registrere at alle er til stede. Dessuten gjør det planleggingen mer forutsigbar. Og, hvis timene er vellykka, vil alle 28 -i stedet for bare 18 -ha fått med seg verdifull opplæring i faget. I en ideell verden er både elevene og lærerne vinnere dersom alle elever er tilstede. I en verden der alle er voksne, rasjonelle mennesker. I en verden der ingen av elevene bekymrer seg for hvem som skal passe på lillebror, eller for om de har noen å snakke med på skolen i lunsjpausa den dagen, eller for om noen kommer til å merke at de ikke klarer å utføre divisjon med desimaltall på papir. I en verden der ingen elever opplever mobbing fra medelever (eller lærere). Feilslutningen i innføringen av fraværsgrensa er at i en ideell verden ville elevene være på skolen uten trusler om å miste vurdering i fag. De ville møte hver dag opplagte og motiverte, klare til å lære i et trygt og faglig orientert læringsmiljø.

Innføringen av fraværsgrense er kanskje, om jeg legger godvilja til, uttrykk for politisk vilje til å gjøre skolehverdagen enklere og mer oversiktlig for lærere og elever. 10% udokumentert, alt over 10% dokumentert, er noe skolene, om  ikke alle elevene er stødige i prosentregning (noe de selvsagt vil bli når de må være tilstede i alle mattetimer), kan formidle enkelt og presist, og forholde seg til med regneark og kanskje en ekstra ansatt til å håndtere og kvalitetssikre dokumentasjonen (dersom det ikke bare vil legge større dokumenthåndteringsarbeid på kontaktlærerens pult).  Dessverre har den, etter mitt skjønn, noen ulemper (for å si det pent) som vil forverre situasjonen for alle involverte. Dette sett bort fra de samfunnsøkonomiske konsekvensene ved lavere gjennomføring, og den økte pågangen på landets fastlegekontor. Jeg lar disse åpenbare negative konsekvensene ligge.

Fraværsgrensa er et tydelig signal til alle landets elever (og foreldre) i videregående skole om at skolen ikke har tillit til dem. Den skaper en unødvendig konflikt mellom læreren og eleven, og skyver regelverk foran profesjonelt skjønn og en god lærer-elev- relasjon. Som lærer vil jeg foretrekke å gi eleven inntrykk av at jeg tror de kan klare det så lenge som mulig, og å slippe å uttrykke meg i fraser som "jeg beklager, men regelen sier at....". Fraværsgrense-regelen undergraver ikke bare elevens tillit til meg og skolen, men i siste instans reduserer den også lærerprofesjonen til en funksjonærstand hvis fremste oppgave er å håndheve regler. Den vil frata meg muligheten til å utvise profesjonelt skjønn og medmenneskelighet.

Økt regelstyring er dessuten et signal til eleven om at det viktigste ikke er å legge arbeid i skoledagen, men å være fysisk tilstede. Mange av mine elever de siste ni årene er allerede livredde for fravær. De møter på skolen med omgangssyke eller med så lite søvn fra natta i forveien at de ikke er i nærheten av å holde seg våkne. De møter så stinne av angst at det eneste de makter er å sitte duknakket med hettene på nærmest døra og skjelve. Dessverre vil fraværsgrensa og kravet om dokumentasjon antakelig føre til store forskjeller mtp gjennomføring, avhengig av hvilken lærer elevene har.

Fra høsten av må jeg håndtere fraværende elever annerledes allerede fra første skoleuke. En elev som av en eller annen grunn er borte fra skolen, må jeg ta til side og spørre: hva skjer? Eleven vil kanskje fortelle meg at hun har ligget med feber eller at hun har vært i begravelse. Slikt fravær skal ikke telle med i de 10 prosentene. Da må jeg be eleven om å vise meg dokumentasjonen. Selv om jeg skulle ønske jeg kunne slippe dette merarbeidet, er det til å leve med. Det som ikke er til å leve med, er når eleven (og det er tross alt de fleste tilfellene) ikke har hatt feber og vært i begravelse. Da vil jeg måtte si; jeg lurer på om det kan være noe annet som plager deg, og sende vedkommende til helsesøster eller PP-tjenesten. Problem løst. Eller ikke:

Eleven kan nemlig komme ut for en lærer som oppfatter elevens fravær som unnasluntring og skulk. En av de lærerne som mener at brorparten av elevene bare ikke gidder å møte opp. Sannsynligheten for at den læreren sender alle sine fraværende elever til helsesøster for å sørge for at fraværet blir dokumentert, er ganske liten. Dermed får vi en skole der lærerens definisjonsmakt overtar for elevens rettigheter, og der enkelteleven overlates til tilfeldigheter. Vi får også en skole der mange av mine dyktigste elever de siste årene ikke ville fått vurdering i faget mitt. Og et samfunn som i siste instans, for å blidgjøre ærekjære, lett krenkbare lærere, vil gå glipp av mye faglig kompetanse.

Skolen er til for elevene, ikke for lærerne. Fraværsgrensa er et tilbakeslag for lærerprofesjonen, og et solid skudd i feil mål, dersom målet er å styrke lærerens forhold til eleven, og elevens tillit til skolen som læringsarena. Skolens mandat er å styrke elevenes faglige kompetanse, ikke å slikke lærernes sår i stoltheten.






onsdag 27. april 2016

Onsdagsoppfordringen: les litterære klassikere med elever på yrkesfag

Det er for vanskelig. De skal bli snekkere og matroser og skipselektrikere og utstillingsdesignere. De trenger bare å lære seg å formulere nyttetekster og å uttrykke seg noenlunde høflig. De leser ingenting. De kommer aldri til å klare å motivere seg til å lese noe som helst, særlig ikke skjønnlitteratur av en viss lengde. Slikt snakk kan en komme til å høre om unge mennesker som av ulike årsaker velger en yrkesfaglig utdanning.

Du bør senke forventningene, kan folk si til meg. Ta det med ro. Vis litt film og vær litt grei og gi dem en toer (!) for oppmøte. De skal ha lærlingplass, ikke grunnfag i litteraturvitenskap.

For å ta det siste først: det kan vi strengt talt ikke vite. Mennesker på 16 år vet det ikke selv. Vi kan selvsagt gå ut fra at elever som velger et yrkesfaglig program i vg1 ikke kommer til å søke seg inn på littvit eller forfatterstudier, men vi vet det ikke. Likevel: hvis vi antar at de gjør som planlagt, følger toårig skolegang, får lærlingplass og fagbrev og dét er dét (av utdanning), samt skaffer seg et yrke. 

So? -Er verdenslitteraturen noe som finnes kun for litteratene? I så fall: har den da noen som helst verdi utenfor universitets-og høyskolesfæren? Ikke minst: har matroser, skipselektrikere og utstillingsdesignere enklere, mer ukompliserte liv enn akademisk utdannede mennesker? Det tviler jeg på. 

Håndverkere er også mennesker, for å si det enkelt. De baler også med sine tanke- og følelsesliv, som alle oss andre. De har også utbytte av å tenke tanker og resonnere og reflektere. Norskfaget i det toårige vgs- løpet kan bidra til at elever får samtale og reflektere over hva det vil si å være et menneske i verden, i samspill med andre, og hvilke konflikter det stiller oss overfor. Hver dag, resten av livet.

I år har jeg endelig fått lov å virke som lærer i yrkesfaglige klasser. Jeg er lærer for tre vg1-klasser, på hhv teknikk og industriell produksjon, og design og håndverk. Jeg ble kastet inn i denne verdenen etter omrokeringer på arbeidsplassen i september. La det være sagt: ikke uten en viss engstelse. Mange av disse elevene har dårlig erfaring med skole fra før, og vil gjøre alt som står i deres makt for å ikke tape ansikt i det sosiale rommet en ny klasse på en ny skole er. Det lærte jeg alt om de første fire ukene.

Noen vil flykte inn i pc-en. Noen vil gjøre nesten hva som helst for å lede oppmerksomheten bort fra faget. Noen vil rett og slett ikke dukke opp hvis de så mye som mistenker at de kan bli avslørt som "dumme". Vi snakker ofte om at elever må få innsikt i egne læringsstrategier. Min erfaring etter noen uker i vg1 yf, er at veldig mange har avanserte strategier -for å skjule hva de tror de ikke kan. Det gjelder å ikke bli avslørt. 

Heldigvis er litterære klassikere smekkfulle av mennesker som av en eller annen årsak ikke er spesielt heldig med det ene eller det andre. Indre eller ytre konflikt er litteraturens drivkraft. Litteraturen fremstiller som regel mennesker mye går på tverke for, for å si det enkelt. Når jeg leser slik litteratur med elever som ellers ikke identifiserer seg med "norskfaglige problemstillinger", er det noe som løsner. Dessuten: jo fjernere i tid, jo bedre (jeg vet det står samtidslitteratur i læreplanen, men det står mye annet også. Kulturkonflikter, for eksempel).

Jeg startet relativt mykt i andre termin med å lese et utdrag fra Min kamp 1. Det er kanskje ikke en "litterær klassiker", men likevel. Elevene stiller seg i utgangspunktet (selvsagt, kanskje?) uforstående til hele Knaus-prosjektet, og oppfatter hele mannen og bokverket som noe tull. Helt til de skal reflektere over den uhyggelige stemningen som oppstår når far er i huset, eller når jeg ber dem skrive om noe de selv har opplevd som de mener har hatt betydning for deres egen identitet. Da løsner noe i dem. 

For noen uker siden satt jeg og klødde meg i hodet: hva skal jeg lese med elever hvis jeg i utgangspunktet har bestemt at vi de neste seks ukene skal jobbe innenfor temaet "identitet og samfunn"? Jeg tenkte arbeidsliv og jobbsøking. Jobbintervju, tenkte jeg, og kjente at jeg ble helt skifer inni meg av bare tanken på å stille opp med skriverammer for jobbsøknad. Så gjorde jeg det likevel. Det er slikt man gjør. Vi diskuterte mottakerbevissthet. Noen kom inn på sjefen. Det må ha vært det som trigget meg. Noen kom inn på en ubrukelig sjef de hadde hatt, som bare kjefta og kommanderte, og som de var redde for. Da bestemte jeg meg bare: disse gutta/ disse jentene skal pokker meg lese gresk tragedie.

Vi har holdt på i fire uker nå. Med poetikken og tragediediktning. Jeg har fortalt dem om en konge (Ødipus) som drepte faren sin, gifta seg med mora si og fikk fire unger med henne, og som var så oppsatt på å løse en krimgåte (drapet på sin egen far), at det gikk til helsike med både ham og kona (mora). Så har vi lest Antigone. De har gjenfortalt, jeg har skrevet. Vi har diskutert godt lederskap i nasjoner, bedrifter og familier. Ikke minst: de rollene vi spiller i ulike sosiale sammenhenger, som på mange områder begrenser friheten vår. -Om vi selv ville brutt en lov hvis vi mente vi gjorde det rette. Nå er det bare leit at det er så kort tid igjen, ellers hadde jeg ikke klart å la være med dukkehjemmet.

-Du Furumo, sa en i dag. Han faren i Min Kamp. -Ja? -Han var jo litt sånn Kreon, var han ikke? -Hva mener du? Han hadde vel ikke dømt noen til døden? -Nei, men han virket jo veldig autoritær og kontrollerende, på en måte. Like idiot.

Oh, yeah! -Les en litterær klassiker med elever på yf du, også!

onsdag 13. april 2016

Onsdagsoppfordringen: se en teaterforestilling!

Jeg lurer på om ikke "onsdagsoppfordringen" bør bli en ny innleggskategori her hos meg. La meg forklare fenomenet onsdag (bortsett fra at det er en dag midt i arbeidsuka. Det veit dere. Jeg har bare lesere som veit slikt. Og mer):

Jækla mange undervisningstimer i strekk er onsdagens fremste karakteristika i år. Klokka åtte ei økt norsk i vg1 yrkesfag. Etterfulgt av ei økt norsk på allmenn påbygging. Etterfulgt av ei ny økt i vg1 yrkesfag. Etterfulgt av avdelingsmøte/fellesmøte/fagforeningsmøte. Det går slag i slag, som det heter.

I ei lita luke i Antigone-opplegget mitt den første økta (noen skulle summe seg litt og mene noe om Ismenes og Antigones holdning til kongens lover. Vi ventet litt på dem), kom spørsmålet alle lærere med noe fartstid vet er et lurespørsmål: -"Har du gjort noe gøy siden sist, Furumo?"

På dette spørsmålet kunne jeg ikke svare spesielt utfyllende (jeg avslørte forsøket på avsporing. Skikkelig årvåken lærer der, altså). Likevel kom jeg på at jaggu hadde jeg ikke opplevd noe fint som det kunne være verdt å skrive om. Dermed var idéen om onsdagsoppfordringen oppstått. Siden filterløs fredag er strukturert etter nummer, og tar for deg likt og ulikt, velger jeg her å gå i motsatt retning, slik at leserne ikke skal lure på om det er onsdagsoppfordringen eller filterløs fredag de leser, og komme i stuss over om det i virkeligheten er onsdag i stedet for fredag. Jeg vil helst ikke bli holdt ansvarlig for at folk plutselig tror det er lørdag på torsdag, og for eksempel kommer i skade for å ta en lang frokost i pysjen torsdag morgen, når de egentlig burde være på jobb. Vi prøver. I oppfordringens ånd:

Se en teaterforestilling (for alle)!

Fredag forrige uke hadde Morten Joachim Henriksen premiere på sitt stykke "Fire begravelser og ett bryllup" på Teater Ibsen i Skien. Det har ingenting med Hugh Grant å gjøre. Det har veldig mye med veldig mye annet (og viktigere) å gjøre. Forestillingen er et stykke dokumentarteater der Morten (vi er på fornavn, da han også tilfeldigvis er mitt eldste barns far) selv fremfører sin egen tekst og musikk. Teksten dreier seg om hans bakgrunn som barn av narkomane foreldre, men fungerer kanskje i all hovedsak som en tekst om hva det gjør med et menneske å i ung alder måtte hanskes med den enorme avstanden mellom drømmen om enhet og forsoning, og den brutale virkeligheten: rusmisbrukerens monogame kjærlighetsforhold til rusen. 

Det kan høres forferdelig traurig ut. Livet er for jævlig og Hard Asfalt og ja. Alt mulig drit sausa sammen. Og det er selvsagt dritt å være født med heroinabstinenser. Å innse at mora di ikke kommer til å slutte å ruse seg. Å føle at man hele tida må bevise noe. Fortjene noe. Det er ikke noe fint. Det helt fantastiske med denne forestillingen er, etter mitt skjønn dette: 

1. En magisk balanse mellom komedie og tragedie (kan medføre at tårer og snørr skyter ut samtidig med høye lattersalver)
2. Allmenngjøring. -Det er heldigvis ikke mange av oss som har måttet gjennomleve de spesifikke scenariene vi får innblikk i fra scenen. Likevel er mange av problemstillingene akutte i  mange menneskers liv: -Er jeg elsket? -Er jeg bra nok? -Har vi et helt eget fellesskap i kraft av å være nær familie?
3. Vekslingen mellom fortelling, musikk og spill. Fortellingen er forestillingens grunntone. Det valget var jeg spesielt begeistret for, fordi teksten er et vitnesbyrd og en bekjennelse. Fortellingen brekkes opp av spill der andre enn hovedpersonen får ordet. Og av enkle, nedtonede musikalske innslag som fungerer som kommentarer til teksten for øvrig. 


-Pleier du ikke å gå i teater, sier du? Gjør det! 
-Har du sett alt, sier du? Ikke dette! -Se det!
-Har du bedre ting å drive med om kveldene, sier du? -Neppe. Gjør det! Bare gjør det. 

For lesere i mitt nærområde: Nøtterøy kulturhus 29. april.


Jeg varsler dessuten med dette mulige kommende onsdagsoppfordringer:  

Les litteraturhistoriske klassikere med yrkesfagelever (for norsklærere)!
Slutt med prøver (for lærere og skoleledere)!



lørdag 2. april 2016

Uke 13: når du er kvalm og hjertet danser rumba og du likevel må snakke til en forsamling norsklærere.

Det var jo første april og greier denne uka. Symptomatisk nok klarte jeg å glemme å gjennomføre den helt konge aprilspøken jeg hadde klekket ut for en av klassene mine. Planen var å komme inn med et sanghefte, og å fortelle dem at jeg hadde vært på kurs dagen i forveien (noe som var helt sant. Det er lettere å juge hvis noe er litt sant, har jeg lest et sted), og at en representant fra utdanningsdirektoratet hadde vært tilstede, og at jeg hadde fått vite at det fra og med nå er innført en ny grunnleggende ferdighet (regning, skriving, muntlige ferdigheter, digitale ferdigheter): sangferdigheter. -Den nye ferdigheten måtte prøves i alle fag allerede ved denne vårens eksamen, derfor måtte vi nå sette alle kluter til, og synge av full hals de siste ukene. -I stedet sa jeg hei og at ja, vi prøver å bruke dette klasserommet i stedet. Jeg introduserte temaet for timen, og sa videre at dette skal dere ikke ha gjennomgått videregående skole uten å ha møtt (Jens Bjørneboes "Om formyndermennesket"). Da jeg etter ti minutter skjønte at jeg hadde glemt hele spøken, var det for seint. Jeg unnlot imidlertid ikke å fortelle dem om hva jeg hadde tenkt å lure dem med. -Det blir liksom ikke det samme. Ei ung dame på første rad sa "det hadde jeg aldri gjort"! -Bra, sa jeg. Tenk sjøl, sa jeg. Jeg er imidlertid ganske sikker på at jeg skulle klart å lure henne også. Tror jeg.

Viktigere enn første april denne uka, er at jeg har (igjen) utsatt meg for det aller, aller, aller skumleste jeg vet. Som er å snakke til en forsamling norsklærere. For mennesker som ikke er elever, eller for mennesker som ikke jobber i  skolen, er det kanskje ikke så lett å forestille seg hvor skummel denne yrkesgruppa er. Man tenker kanskje tilbake på skolegangen sin. Det begynner kanskje å bli noen år siden. Man tenker kanskje på norsklæreren som et litt stillferdig menneske som likte å strikke og lese dikt på fritida. Ikke som et sultent rovdyr som bare venter på en anledning til å angripe det minste feilskjær. Ikke som fagidioter som er klare til å underkjenne enhver påstand om norskundervisning som not so kosher. Vel. Der tar man feil. I alle fall er det slik denne massen fremstår for meg i dagene, nettene, timene, minuttene og sekundene før jeg står der foran et fullsatt rom med all slags eksemplarer av arten og smiler tåpelig og vifter litt sånn rart med armene. Jeg står sikkert med høyre fot litt innovervendt, også, bare for å understreke min infantile usikkerhet. Jeg hører redaktøren min presentere meg som en lærebokforfatter med et brennende hjerte. Ansiktene ser på meg. Alle ser på meg. Jeg tenker hvorfor i helsike står jeg her. Hvorfor gjør jeg dette? Jeg veit jo allerede at jeg avskyr det. Hva har jeg her å gjøre? Hjertet mitt brenner overhodet ikke. Det danser. Rumba eller noe.

Så sier jeg hei og velkommen og hva jeg skal si og at jeg har et hjerte som ikke bare brenner, men danser rumba eller noe, og at folk bare må ta det med ro hvis det ser ut som jeg kan komme til å gå i bakken, og at jeg nesten kan garantere at det ikke kommer til å skje. Så sier jeg noe om elever og litteratur, og jeg leser høyt fra Brødrene Løvehjerte for å illustrere et eller annet jeg i øyeblikket har glemt hva er. For en halvtime siden satt jeg ved et lønsjbord og kjente kvalmen stige. Nå er den i ferd med å legge seg. Etter omtrent fem minutter ser jeg at ganske mange i salen smiler og noterer. Ler litt når jeg tuller. Men det er en fyr. Det er alltid en fyr. Denne gangen på første rad. Til venstre. Med et stivt ansikt og blikket over brillekanten. Jeg forsøker å tenke på de to kollegene mine som sitter der, og som har kommet for å høre og heie på meg, men typisk nok er denne fyren den eneste jeg nå ønsker at skal lene seg litt fremover. Bare bittelitt. Noen millimeter. Så kommer jeg på at denne typen fyrer setter sin høyeste ære i å ikke rikke en tomme. Sånne folk. Kanskje smiler de og er veldig velvillige inni seg. Utapå ser det ut som de er utsendt for å dømme levende og døde. Bak trendy brilleglass.

Jeg avskyr de hovne blikk bak trendy brilleglass. I enhver annen situasjon ville jeg kanskje tenke at her sitter det noen med noe å forsvare. En liten fyr inni en stor fyr. En som beskytter seg med armer i kors og brilleglass. Jeg veit det har kommet folk langveisfra. Fra Harstad og Kautokeino. Jeg er livredd for å skuffe folk fra Kautokeino. Jeg synes plutselig alt jeg sier er selvfølgeligheter og dette her og folk smiler sikkert bare for å være høflige. Sånt. Å snakke foran forsamlinger jeg ikke kjenner er virkelig noe av det verste jeg veit. Nå har jeg gjort det. Igjen. Det blir sikkert ikke siste gang. Ei dame fra Kautokeino kom frem til meg etterpå og takket for et fint foredrag. Jeg hadde lyst til å kaste meg rundt halsen hennes. Dessuten:

Ei dame kom fram etterpå og sa det var fint. Ikke bare det: -at hun pleide å lese bloggen min. Dette innlegget er til henne. Jeg tror hun heter Kristin, men som du skjønner: jeg var virkelig mentalt helt ute av stand til å registrere navn, så hvis du leser dette nå: tusen takk. Den tilbakemeldinga var så perfekt timet. Det kommer fremdeles som en overraskelse på meg at folk jeg ikke kjenner leser denne bloggen. Så blir jeg både glad og stolt og tenker at ja. At det er fint, bare.


mandag 21. mars 2016

Våren, folkens!

Hestehov: Gule, sporadiske øyne i ei grøft av brunt eikeløv, gjørme, gatestøv, søppel -for det meste plast. Rosa og gule yoghurtbokser, skitne, tomme ølflasker kastet kanskje av relativt unge mennesker på vei fra vorspielet til byen klokka halv ett en uggen novemberkveld. Restene av en gul barnesykkel (noen har fjernet bakhjulet) ligger hektet fast i noen løse greiner nede i skråningen mot et industribygg. Ved enden av bygget en mosegrodd betongrampe. Støv, mose, skittent glass og sprø plastikk. Og hestehov. Våren, folkens.

fredag 11. mars 2016

Filterløs fredag: Furumo feirer!

Det er så mye en kan feire her i verden. Snøklokker i februar, for eksempel (nå har de blitt kvalt under et nytt lag snø, men de er seige, snøklokkene. De klarer seg til påske, og vel så det). Ja. Det var nå det jeg klarte å komme på at var verdt å feire på sånn generelt grunnlag. Det er helt sikkert mer. Bevares. Folk har jo stadig fødselsdag (og i uka som var har jeg vært med og feire en slik, med brask og bram. Virkelig.), og vi våkner stadig til nye morgener og livet går videre og alt det der. Uten at det nødvendigvis trenger å oppleves som en seier til enhver tid for ethvert menneske, jeg ser det. Men tross alt. Lav sol inn kjøkkenvinduene om morgenen (Mulig feiringsgrunn. Med det forbehold at man enten a) har pusset vinduer, b) klarer å glede seg over sola selv om den filtreres gjennom månedsvis med fett-tilførsel fra barnehender- og neser, samt et mislykka forsøk på å pusse vinduer i januar), de stadig lysere dager. Kaffekopper. Barn. Vi må ikke glemme barn. De kan vi feire. For de er så nye og så nesten uten lyte (i det minste i sine mødres øyne, om de ikke har slengt skoene midt i gangen (alle tre), og mor for eksempel snubler over seks vinterstøvler i assorterte størrelser klokka null tre null null natt til søndag). Hvorfor ikke feire lytenes utslag i seg selv, når jeg tenker etter. Sko slengt til alle kanter, inntørket tannkrem på baderomsbenken, stabler med glass og tallerkener på nattbordet til store barn som sjeldnere og sjeldnere er hjemme så lenge av gangen at de registrerer det upraktiske i å la glass og kopper bli stående igjen der de heller kunne hatt for eksempel Henrik Ibsens samlede verker eller en slitt pocketutgave av "To the lighthouse". Avskallet neglelakk (alle vet at det er mye morsommere å legge neglelakken på enn å ta den av), en kort og en lang sokk, den plutselig ankomne sprekken i tapeten over kjøkkenvinduet mot øst (når kom den?). Vi feirer den også. Noen (svært få, og i varierende grad feiringsverdige) hendelser fra uka som gikk:

1. Det som onsdag forrige uke opplevdes som rasp/rusk i hals og kropp, la seg lydig i dvale torsdag, fredag og lørdag, for å svikefullt kakke meg i hodet med en jernspade søndag morgen. Det skal innrømmes at jeg da jeg våknet antok at den elendige formen skyldtes litt for mye akevitt og litt for mye øl kvelden i forveien. Det skulle vise seg at det ikke var så vel. Jeg ble totalt utslått i en feit influensa: feber, hode, hals, muskler, svette og helvetes pinsler var over meg, og har ennå ikke helt sluppet taket (helvetes pinsler vil jeg ikke lenger kalle det, men den konstante verkingen i kroppen insisterer på å vedvare, selv etter at feberen har bestemt seg for å være ferdig med viruskverkejobben). Enkelte vil antakelig mene at dette ikke er noe å feire, i og for seg, og det kan de jo ha rett i. På den annen side: da jeg utpå ettermiddagen i går, etter fem dager i senga, følte meg klar for å stige ned trappa fra annen etasje og lage en kopp te, føltes det som en seier. Jeg tror nemlig fullt og fast, hver gang jeg blir sjuk, at jeg er døden nær. At nå er min siste time kommet. Når det da likevel viser seg at jeg er i stand til å forsere etasjene i huset -og ovenikjøpet koke vann og lage te, er det ikke uten en viss innvendig jubel.

2.    Torsdag sist uke pakket jeg en koffert og reiste til Trondheim, til årets LNU- konferanse (LNU er kort for "Landslaget for norskundervisning", De av dere som lurer: dette landslaget er ikke som for eksempel landslaget i skiskyting eller fotball. Man trenger ikke å bli tatt ut til det. Man kan rett og slett bare melde seg inn i det, og betale kontingent, så er man på landslaget. Skikkelig fin ordning.) Årets konferanse hadde det snedige navnet "Tale er gull", og handlet om muntlighet i norskfaget. I år var jeg den eneste utsendte fra min skole, dessverre, men jeg var omgitt av fine folk fra naboskoler, og fine folk fra forlaget, så jeg følte meg ikke ensom eller alene, noe som er bra (og i høyeste grad verdt å feire i seg selv). Muntlighet er jo en gren i norskfaget som byr på store didaktiske muligheter. Øyvind Brandtzæg fra Trøndelag teater stuntet et "ilesesettelse"- opplegg med deltakere fra salen. Det har jeg med meg i lomma og vil sette ut i livet i klasserommet så fort som råd er.

Ellers må jeg trekke frem at Jens E. Kjeldsen holdt et glitrende innlegg om retorikkens plass i skolen, og særlig i arbeid med muntlig. En programpost som holdt langt mer enn den lovet i programmet. Dessuten: Ove Eides gjennomgang av muntlighet i norskfaget fra Normalplanen (1939) til Ludvigsenutvalget (anslagsvis forsøksvis iverksatt i 2020), viste seg å være en lise for mine ører. Ikke bare var det artig å se utdrag fra tidligere læreplaner (noe det jo som regel er, på grunn av både språk og historisk kontekst), som her fra Mønsterplanen av 1974:




Det var ikke minst en stor befrielse å se at noen med lang norskfaglig erfaring forsøker å ta Ludvigsenutvalgets utredning på alvor, og behandle den konstruktivt. Yay! Veldig verdt å feire! Ove Eides forslag til fire sentrale områder for framtidas norskfag (jeg er ikke sikker på om jeg er enig i hans tanker om forholdet mellom form og innhold. Likevel: at noen ser og formidler at faget mitt kan ha en sentral plass i skolen også etter Ludvigsenrapporten, setter jeg enormt pris på). Her fra oppsummeringen hans:


3. Tidligere nevnte øl og akevitt (se punkt 1) skyldtes at jeg fikk feire min kollega og gode venninne Lindas 50 år lørdag kveld. Jeg landet på Torp airport, Sandefjord omtrent klokka fem, tok en svipptur innom arbeidsplassen, der jeg med mye møye og grell belysning på et handicaptoalett klarte å stive opp mitt ytre i tilstrekkelig grad til å være jubilanten verdig. Klokka halv sju var jeg på plass, omgitt av Lindas familie og venner, med et glass sprudel solid plantet i høyrehanda. Jeg hadde gledet meg til å feire verdens fineste femtiåring, men jeg hadde grudd meg ikke så rent lite til å reise meg i løpet av festen sammen med en annen kollega og fremføre en hjemmesnekra leilighetssang akkompagnert av kun oss selv, med en caps bak frem. Ikke misforstå: det er sjelden noe jeg heller vil enn å synge i forsamlinger (akkompagnert eller ikke). Likevel. Jeg hadde ikke stemme, jeg hadde vært på konferanse i to døgn, og jeg skulle ha på en caps bak frem. Jeg hadde ingen illusjoner om at jeg skulle komme fra opptredenen med verdigheten i behold, men heller ikke et snev av tvil om at det ville glede jubilanten. Derfor ble valget likevel enkelt (det at du gleder en annen, osv).  På bildet til høyre ser dere 1) Hvor glad jubilanten ble for sangen, 2) Hvor glad jeg er i jubilanten 3) Hvor rart jeg står i høyhælte sko etter akkurat passe med akevitt og litt for mye øl. 4) At Linda glitra som ei discokule hele kvelden. Veldig bra feiring, veldig bra femtiåring! Hurra!

4. Jeg ville helst ha skrevet noe om metaforer, men jeg orker ikke (se punkt 1). La oss feire dem likevel: Livet er en liten dings. Er for eksempel en metafor.
Evt livet er en dust som ser ut som han har kledd på seg i søvne, sånn at skjorta ikke bare er knappet skeivt, men den er i tillegg vrang, og du lurer på om det er gårsdagens skjorte som han bare vrengte av seg, så vidt stakk nesa inntil for å kjenne om den stinka, for deretter å simpelthen tre den over sitt vinglete, lealause legeme, børste øyerusket ut av øynene og gå fortrøstningsfullt ut i verden, som om han var i sin fulle rett til å bli regnet blant menneskene. 

God helg, alle. Vi feirer det hele, og særlig 50-åringen (en gang til), med disco:










onsdag 2. mars 2016

Onsdag: ambulerende rasp

Jeg våknet i morges med sandpapir i halsen. Eller, nei. Hva heter det? En sånn rasp. Er det ikke rasp det heter? Ei fil, men med grovere overflate, til å raspe treverk med før man filer, før man pusser med sandpapir med stadig finere overflate. En sånn ting raspet i halsen min i morges. Ikke nok med det: Jeg hadde ikke stemme, merket jeg, straks seksåringen krevde svar på ett av sine (krevende) morgenspørsmål (noe sånt som "hvor får mennesker som bor i ørkenen vann fra?"). Jeg hadde ingen stemme, så jeg hveste ett eller annet til svar.

Under normale omstendigheter (alle andre dager enn onsdag), ville jeg tenkt at det klokeste nok er å bli hjemme under dyna, pleie raspehalsen og vente til stemmen returnerer. Men det er onsdag, og jeg har undervisning i ett, omtrent, fra klokka åtte til halv tre. I tre ulike klasser. Vikarlogistikken er så pass vrien på onsdager, at det sitter langt inne å pleie noe som helst, annet enn omgang med elever. Derfor slepte jeg den raspete, hvesende halsen (og resten av kroppen) hele veien til bussholdeplassen, og møtte opp på arbeidsplassen (legg merke til dette edle heltemotet: å utsette alle i min nærhet (seksti elever og et uant antall kolleger) for raspehalsvirus.).

Som man sikkert vil forstå, kom stemmen seg til et nivå der det ble mulig for den å ytre ord og setninger. Det klarte den allerede klokka åtte. Det gikk slag i slag. Ei økt i vg1, der den for eksempel sa "God morgen, da var det vårs!", og "dere skal arbeide med tekstene deres fram til klokka ni". Jeg tror også den fikk kilt inn en aldri så liten trall som respons til et avsnitt i en elevtekst (ikke spør). Neste økt (ingen pause, lang vei mellom klasserom og seig somlekropp på vei ut av klasserommet) åpnet jeg likså godt med en lærerstyrt halvtime der elevene skulle bidra med argumenter for og imot standardtalemål. Jeg forsto fort at dette ville bli en utfordring for raspehalsen. Allerede tidlig i første runde (oppsummering av "to og to: noter ned argumenter for påstanden det er viktig at alle mennesker får snakke sin egen dialekt") ble jeg for ivrig. Blir jeg ivrig nok, hever jeg stemmen i og roper for eksempel "jess", eller "hør på dette!". Etter endt økt var raspen i stemmen helt borte. Den hadde søkt seg til andre deler av kroppen: rasp bak øynene, rasp i hodet, rasp i stegene. Slapp form, som det heter.

Vel. En kollega har fylt femti, så i matpausa ble det kaffe og kake og en kvil før to møter og siste økt i en annen  vg1- klasse. Kvart på ett til halv tre. To timer norsk. Nei, du kan ikke gå så du rekker ti på halv- bussen i dag. Heller. Kvart på ett (rasp bak øynene og i hodet påtagelig): "Hei, alle sammen!"

-Hei, Furumo, har du hatt en fin vinterferie (ekstremt hyggelige og høflige elever)?!

-Eh. Joda. Men jeg måtte gå på ski (hvorfor kunne jeg ikke bare sagt: jo takk, og dere?).

-Ja? Vel?

-Ja, altså. Jeg er ikke noe glad i å gå på ski, men jeg har barn. Og omtrent en gang i året må jeg gå på ski. Det er antakelig et minimum, og på grensa til omsorgssvikt, men (spør meg ikke hvorfor jeg startet med denne utlegningen, raspen hadde antakelig beveget seg til den delen av hjernen der dømmekraften sitter) ja. Jeg tror barna har det ok ellers. Bortsett fra at jeg ikke er noe vintersportsmenneske.

- Mhm (spørrende blikk)?

-For når jeg går på ski blir jeg et barn sjøl (hermer klønete kropp med den raspete kroppen, veiver med bein og armer). Jeg blir sutrete og forbanna og overhodet ikke i stand til å ta vare på andre enn meg selv, og knapt nok det. Jeg tryner hele tida og så blir det ikke spesielt hyggelig for noen.

-Det du sier er at du er 35+ (plusspoeng for åpenbar smisk med læreren), og at du gå på ski?

-Ja! Jeg har barn som vil gå på ski med mora si!

-Det du sier er at å få barn er det samme som å miste friheten til å gjøre det du vil?

-Ja! (Samler meg litt) Men du velger jo selv... Eller altså. Ja. Frihet blir liksom ikke så viktig, da, som... det å føle....

-Kjærlighet?

-Ja!

Etter denne innledningen ble resten av økta relativt usammenhengende og tja. Lite didaktisk vellykka, om jeg må få si det som det er. Jeg skylder litt på raspen i et eller annet filter i hodet. Og kroppen. Og onsdagen. -Og satser på full rekonvalesens over natta, siden jeg skal til Trondheim og bli klokere på muntlighet. Allerede i morgen. Helst uten rasp. Når jeg tenker etter, tror jeg en rasp ville bli stoppet i sikkerhetskontrollen. Jepp. Uten rasp, it is!


mandag 29. februar 2016

Mål, middel og mot i skolen

Du skal lære deg noe nytt. Du skal for eksempel lære deg å sykle. Du har en sykkel, men du har aldri sett hvordan det ser ut å sykle. Du vet ikke helt hvorfor du må lære deg å sykle, for du bor et sted der sykling ikke er et tema. Kanskje er landskapet der du bor ei rullesteinstrand, og bakenfor den noe kratt og busker. Ei lita øy. Du har hittil kommet deg rundt på øya ved hjelp av føttene, men snart skal du over til fastlandet og bosette deg der, og der har du hørt at de har noe som heter gater og veier, og at sykkel er et fremkomstmiddel som vil være nyttig å beherske. Du snur og vender på den uhåndterlige gjenstanden. Legger den kanskje ned på bakken. Setter deg på ramma og ser hva som skjer. Ingenting skjer. Ingen du kjenner kan sykle.

Inn fra havet i en liten båt kommer sykkelmesteren. Han ber deg om å prøve å sette deg på setet, og å sette føttene på pedalene. Etter å ha balansert rundt på rullesteinene og hoppet over busker og lyng hele livet, vet du ett og annet om tyngdekraften. Du kan også se at dersom du skulle komme opp i fart, som mesteren sier, ville hjulene fort skli på de fuktige steinene i fjæra. Du ser med det blotte øye at dette prosjektet vil være galimatias. Sykkelmesteren forteller om gatene på fastlandet, og om hvordan du der kan suse avgårde på sykkelen. At det ikke er en eneste rullestein i gatene. At du kan komme fort fra det ene stedet til det andre. At du kan tilbakelegge store avstander, bare du lærer deg det grunnleggende: å sykle. Du biter tenna sammen og prøver. Det skal tross alt være fint å kunne komme seg fort fra det ene stedet til det andre, og å suse avgårde på to hjul virker svært forlokkende på deg. 

Slik henger forestillingsevne og tillit til målformuleringen og -formulereren uløselig sammen med motivasjonen for å lære noe nytt. Samt (særlig tydelig i dette tilfellet) mot til å gå på trynet en del ganger før en kan suse rundt i gatene med vind i håret (og evt en Brelett- pakke på bagasjebrettet, akkompagnert av en enerverende melodi fremført a capella med påfallende mye luft på stemmen).

Mot: "Sinnsstemning, humør". "Evne til å overvinne angst i en farlig situasjon":

Skal en lære seg noe nytt, enten det er å lese i førskolealder, eller å utvikle skolen sin som lærer i voksen alder, krever det altså evne til å overvinne angst i en farlig situasjon. Å ha sinnsstyrke til å våge noe. Det burde følgelig være på alle pedagogers og skolelederes agenda å dyrke den sinnsstyrken som skal til for å kaste seg ut i det ukjente.

Det mangler ikke på vilje til å utvikle skolen i våre dager. Nærmere bestemt: skoleforskning (Les: Hattie) har vist en hel del ting som virker i skolen. Når vi sier at noe "virker" i skolen, mener vi at dette "noe" fører til at elevene lærer noe. Mye tyder for eksempel på at måten elever blir vurdert på, har betydning for læringseffekten. Det samme gjelder relasjonen mellom læreren og eleven. Enhver skoleeier og -leder må derfor sørge for at vurderingen foregår slik at elevene lærer noe, og at lærerne bygger en god relasjon til elevene. Dette er logikk. Jo mer vurdering for læring (ikke av læring, som i eleven viser hva han kan, og læreren setter en karakter ganger ti, delt på ti er lik standpunktkarakter), jo mer. Ja. Læring. Jo bedre relasjon, jo bedre motivasjon og læring. I begge tilfeller (vurdering og relasjon) legges det opp til en helt ny, mer interagerende læreradferd i klasserommet enn det som har vært tradisjonen i videregående skole.

Læreren skal drive vurdering i samtale med elevene i opplæringa. Rent konkret betyr det faktisk at læreren må være mobil. Det er det første. Den tradisjonelle tavle- og kateterlæreren må fysisk bevege seg vekk fra sitt trygge område oppe ved tavla, og sirkulere rundt i klasserommet. Reise sykkelen og prøve å sykle rundt der på de glatte rullesteinene. Gå på trynet i møte med elever hver time, hver dag, hele året. Ikke bare det. Hun må ha mot til å samtale med elevene. Til å forsøke å formulere spørsmål som vekker en gnist. Hun må overvinne angsten for at elevene ikke vil bite på agnet de ni første gangene, før hun kan håpe på å høste den motivasjonen som skal til for at eleven skal lære noe. Hun må altså bevege seg inn i en farlig situasjon. Inn i et genuint møte med et annet menneske som i mange tilfeller vil kjempe med nebb og klør og internett og fjas for å slippe unna farene ved selv å sette seg i en situasjon der det vil bli synlig for alle at han går på trynet. Så det synger. Gjentatte ganger. 

Hva vil jeg egentlig si? Ikke at vi ikke skal drive læringseffektiv skole. Slett ikke at vi ikke skal lytte til forskning, eller at vi skal la lærere være i fred. Ikke noe slikt. Kanskje bare påpeke at alle ledere i skole, som har som mål å få noen til å utvikle bestemte ferdigheter (enten vi er lærere eller faktiske ledere eller skoleeiere) bærer et enormt etisk ansvar for den sårbarheten vi pålegger andre når vi ber dem sette seg på det sykkelsetet på den rullesteinstranda. Det være seg om jeg ber en elev skrive enda en setning, siden det gikk fint med den første, eller om rektor ber en lærer bevege seg rundt i klasserommet og snakke med elevene. Det kan virke så åpenbart og enkelt for mange, men slik er det ikke. All kontakt og kommunikasjon mellom mennesker bærer i seg muligheten for fiasko. For å gå på trynet. I 2016 er det kanskje ikke kunnskap om hva som virker som er mangelvare, men mot. Evnen til å overvinne angst. Noe som er uløselig forbundet med en følelse av tilstrekkelig trygghet. Av at man duger. At man kan klare det. 

Dersom målet for den norske skolen er bedre resultater i form av nye generasjoner med solide faglige og sosiale ferdigheter, er lærerne en viktig gruppe å satse på. Spørsmålet er om det ikke er like viktig å satse på lærernes følelse av trygghet og evne til å overvinne angst, som på etterutdanning og utvikling av didaktisk design. -Jeg kan snekre så evidensbaserte opplegg i norskfaget som jeg bare klarer. -Det har antakelig liten effekt dersom jeg ikke våger å lytte til elevenes prøving og feiling, og å snakke med dem der de er (på setning nummer to, bakerst i klasserommet).


  

torsdag 18. februar 2016

Menneskenes hjerter: kjernen i lærerprofesjonen

Jeg kan ikke mer om kretsløpet i menneskekroppen enn den jevne mann og kvinne som på et eller annet tidspunkt i sin barndom eller ungdom har sittet i et naturfagsrom og sett en torso med avtagbare organer foran en plansje med en grafisk fremstilling av hjertekretsløpet (samt en utstoppet katteugle). Jeg vet at hjertet er en muskel omtrent på størrelse med min knyttede neve. -Eller er det kanskje noe jeg i sin tid lærte av Trond-Viggo Torgersen? Uansett: stort mer vet jeg ikke. 

Vi har forelest om Sigrid Undset i dag. Om tradisjonalisme. Om hvordan friheten fremdeles begrenses av samfunnets og omgangskretsens normer. Om at den som velger å tråkke over grensene for det sosialt aksepterte, vil komme til å lide under kollektivets dom. Selv i vår tid. Kanskje særlig i vår tid. Eller kanskje ikke særlig. Min kollega og medforeleser (som ellers fremstår noenlunde fornuftig og avbalansert) kunne ikke få understreket nok i hvilken grad han avskydde Sigrid Undsets antimoderne prosjekt. Selv ble jeg en litt vantro tilskuer til det hele, og forsøkte innimellom å skyte inn -til enkelte elevers lettelse- at det nå tross alt ikke var uten grunn at Undset advarte mot den absolutte individualisme, og at det tross alt ikke gikk helt veien for Hamsuns individualister, heller. For å si det forsiktig. -Selv om løsningen ikke nødvendigvis trenger å være å gå i kloster (jeg ser den).

Et Undset- sitat jeg har hatt med meg siden første gang jeg leste henne, er dette:

sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.

Det er selvsagt et svært påståelig utsagn. Hva kan vi vite om dette? Om menneskenes hjerter til alle tider? Ikke stort annet enn det vi vet fra naturfagsrommet. Hvilke følelser og lengsler menneskekroppen historisk har båret med seg, kan vi ikke vite noe sikkert om. Likevel. Ut fra det faktum at vi vet en del om samfunnets organisering, om myter og diktning og ritualer, kan vi kanskje slutte oss til en universell egenskap ved mennesket: dets behov for tilhørighet. For et sted eller en gjeng å kalle "hjem". 

Jeg liker å tenke at jeg er oppdatert på min egen profesjon (lærerprofesjonen) og mitt eget fag (norskfaget). Jeg bruker ikke lite av min våkne tid på å engasjere meg i pedagogisk og fagdidaktisk debatt. Et gode ved å jobbe i skolen er at samfunnsdebatten ofte dreier seg om det jeg driver med til daglig. De siste årene har debatten rundt skolen, skolens hensikt og skolens metoder tiltatt. Det er spalte opp og spalte ned om styringsdokumenter, kompetansemål, ferdigheter og verktøy for læring. Om klasseledelse, frafall og om å være "tett på". Om å fullføre og bestå. Om motivasjon. 

Det gleder meg at motivasjon anerkjennes som en viktig faktor for læring, og at mange nå er enige om at læreren spiller en viktig rolle i arbeidet for å øke elevens motivasjon. Likevel: både tradisjonen og språkbruken om motivasjon har lenge gitt inntrykk av at motivasjon er en egenskap ved mennesket. I vårt tilfelle eleven. Elever selv bruker ofte begrepet i negative vendinger: "jeg er ikke motivert, men nå har jeg bestemt meg for å skjerpe meg". Som påstand er dette selvsagt vel og bra. -Etter noen år i bransjen vet jeg imidlertid at den språklige ytringen "nå skal jeg skjerpe meg", overhodet ikke har noen effekt på motivasjon.

For noen år tilbake deltok jeg på et kurs der en foredragsholder var opptatt av lærerens ansvar for å bygge elevenes motivasjon. Det hørtes skikkelig lett ut. En kunne for eksempel starte timen med en sang. Eller med å fortelle en god historie. Eller med å stille spørsmål eleven kunne relatere til sitt eget liv, og som hadde med timens emne å gjøre. I kaffepausen sa noen kursdeltakere noe slikt som at særlig at de ville starte timen med en sang eller stå på hodet eller sluke flammer eller fortelle vitser. De var nå først og fremst ansatt for å undervise, og det var det de skulle gjøre. Kom ikke her. 

Det er lett å avfeie slike reaksjoner som (sic!) reaksjonære. Ikke vær så sidrumpa, liksom. Kom igjen. Ta en sang, da. Lær deg munnharpe eller noe, hvis det er det som skal til for å vekke ungdommen. Problemet med slike gode tips og vink om motiverende praksis, er at de hopper bukk over det jeg mener er den virkelige kilden til motivasjon: følelsen av å høre til. Opplevelsen av et sted (skolen) eller en gjeng (klassen) å kalle "hjem". 

Når tre (!) av mine tredve elever med dårlig skjult entusiasme snakker om en passasje i Hamsuns Sult eller engasjerer seg i et dilemma der valget står mellom å redde sitt eget skinn eller ofre seg for fellesskapet, er det ikke Hamsuns eller Duuns tekst i seg selv som motiverer dem. Det er noe mer grunnleggende. Det er deres dypt menneskelige behov for å koble sine egne erfaringer med å være menneske på lærerens og medelevenes erfaringer med å være menneske. Det er et behov for å bli sett og hørt og forstått som ligger til grunn for at eleven engasjerer seg. -I hva det måtte være. Det hender en gang hvert jubelår at jeg møter en elev som på egen hånd, uten mine anbefalinger, griper til fagstoff og litteratur. Selv det, mener jeg, bunner i et behov for å finne fellesskap.

Det finnes ingen mennesker (heller ikke elever) som ikke "gidder" å delta. Det finnes imidlertid mange mennesker som av ulike grunner opplever det som skremmende å delta. Å forsøke å finne en vei inn i et fellesskap, enten det er faglig eller ikke. En lærer som fører seg selv og eleven bak lyset ved å anta at noen ikke "gidder", er en lærer som har tapt i arbeidet med å motivere. Dette er lærerens viktigste arbeid: å ikke oppgi troen på at en dag, for eksempel en onsdag morgen, kommer eleven til å oppleve at fellesskapet er så tilgjengelig at det kan være mulig å prøve å hekte seg på. Det er ikke menneskenes hoder det kommer an på. Det er menneskenes hjerter. At hjerter skal åpne seg, som det heter. Litt, i alle fall. På gløtt. Slik at det blir mulig å i det hele tatt løfte blikket mot den verdenen av ferdigheter og kompetanser som skolen kan tilby. Enten det er gjennom munnharpespill, allsang, støttende skrive- og leseopplæring, forelesninger eller prosjektarbeid. 

-Menneskenes hjerter, altså. Glemmer vi dem, kan vi like gjerne legge hele skolen død.