fredag 30. januar 2015

Filterløs fredag, benpiper og marg.

Denne uka har stått i det ubevisste sjelelivs tegn, på mange måter. Her er ei oppsummering, så langt (skal lese Pan igjen i helga, så det er ikke helt over ennå):

1. I dag bestemte jeg meg for å lage en kviss. En rasjonalitets- kviss. Ett av spørsmålene var formulert slik (så skjønner dere tegninga):

Hvis det er mørkt og du må gå gjennom skogen, tenker du at trærne er
1)Trær
2)  Trær som ser ut som mennesker

3) Mennesker som er ute etter deg

  Et annet slik:

  Når du er på skolen og blir stilt overfor en vanskelig oppgave      
   1)Ber du om hjelp hvis du trenger det, og forsøker å løse den så godt du kan
 2)      Ser du på kjøretøy på Finn
 3)    Setter du fyr på skolen

  Et tredje slik:

  Når du har bestemt deg for å ikke spise kake og noen gir deg et deilig kakestykke
1)      Sier du nei takk, jeg må tenke på linjene
2)     Later du som du nettopp spiste og mumler at du ikke tåler gluten eller laktose
3)     Farer du opp og kaster kakestykket etter den som ga deg det, mens du roper «du prøver å ta livet av meg!!!»

  Et fjerde slik:

Hvis du blir forelska i noen
1)      Legger du en plan for hvordan du kan oppnå oppmerksomheten deres, og følger planen til punkt og prikke. Når den er gjennomført, evaluerer du den, og lager en matrise for senere bruk
2)     Aner du ikke hva du skal si, og venter på at den andre skal gjøre noe
3)     Står du utenfor vinduet deres om nettene iført rokokkokostyme og synger kjærlighetssanger akkompagnert av en strykekvartett du har skaffet ved å ta opp kredittlån i banken

  Og så videre. Jeg plasserte elevene i ei trapp, Midt i. Og ba dem gå ett trinn opp dersom de svarte 1), bli stående dersom de svarte 2), gå ett trinn ned dersom de svarte 3). Vips, så visste de om de var drevet av rasjonelle eller irrasjonelle impulser i møte med livets valg. -Smart? Gøy, i alle fall. 

-  2. Jeg er så glad i Hamsuns nittitallsbøker at jeg mener at (det skal innrømmes) en hver som mener de kan gå gjennom livet uten å ha lest dem, bør konfronteres umiddelbart (gjerne frontalt), så de ikke går glipp av den trøst og lise som finnes i å lese om individer som er enda mer sosialt uintelligente og ute og kjører enn dem selv. Dette må betraktes som et handicap overfor elever som uttrykker negative følelser overfor disse bøkene. Idet en elev hevder at dette er kjedelig eller uinteressant, må jeg straks og med én gang undertrykke impulsen som sier meg at jeg skal peke på vedkommende og brøle: vask munnen din, ta deg sammen og les denne boka ti ganger. Så kan du uttale deg. I stedet mobiliserer jeg alle mine opplagrede magasiner medfølelse. Jeg sier: akkurat. Ja, vel? Og smiler. Og spør: hvorfor er det slik, tror du? Og så sier de noe og så blir det fint og god stemning. Men inni meg er jeg som en mor som elsker barnet sitt, og som må lede debatten om barnets negative sider. Utapå er jeg skikkelig proff. 
  
  3. Hvor mye latin kan du? Spurte en elev. -Svært lite, sa jeg. Noen fraser, men ellers lite. Han har bestemt seg for å lære seg latin nå, for senere vil han ikke få tid. Så viste han meg ei bok. Jeg skjønte omtrent ingenting. Dette er den og den jenta. Hun er ikke høy. Hun er ikke stor. Så mye jeg ikke kan! 

  4. Husker dere hva Georg Brandes sa, sa jeg. Han sa, sa jeg: at det at en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den.... "setter problemer opp til debatt" sa klassen. I kor. Det er lite som er så vakkert som når en klasse sier ting i kor. Nåvel. Så sa jeg: følg med nå. Blodets hvisken, sa jeg. Benpipenes bønn, sa jeg. Hele det ubevisste sjeleliv, sa jeg. Elevene så på meg. Var jeg gått fra forstanden? Ja. Men det var lenge siden. Benpiper? Sa en. Ja, sa en annen. Benpiper. Beina inni oss er hule. Ja! Ropte læreren. Det er piper. Som fløyter eller orgelpiper. Og de ber, sier Hamsun. Kjenn etter! Kan jeg ha sagt. -Kjenner dere at benpipene ber? Men. Sa én . Det er jo marg. Inni beinet. -Slutt å være så detaljorientert! ropte jeg. Blodets hvisken. Benpipenes bønn.

  5. Sjeleliv? Sa jeg. Hva er en sjel? Hallo? Det er atomer og molekyler, sa én. Hvor??! Ropte jeg. Kan du se den på røntgen? MR? Hæ? -Nei... Nei, men hva ER det, da? Det er ånden, sa en. Han sa det med sin mest poetiske stemme. Ja! sa jeg. To kolleger sto på personalrommet som ligger vis á vis klasserommet (og det er glass og innsyn for skolen heter interaksjon). De så inn på oss. Smilte og vinket. Da kom jeg ut av det (etterpå spurte de om hva som skjedde, for de mente alle så så engasjerte ut). Så kom vi vel inn i det igjen, og så ble timen brått slutt etter en ganske engasjert samtale om rasjonalitet og samfunnsstrukturer og normalitet og alt. Sjelen. 

  6. Neste uke blir det Pan. Han er kanskje ikke helt vel bevart, han Thomas Glahn, heller. Hvis en skulle ta en sånn trappe- kviss, mener jeg. Herregud. Han skyter en hund.    



lørdag 24. januar 2015

Sakprosafurumo avreagerer: erotikk i norsktimen

Når en sitter og skriver sakprosa, slik jeg gjør for tiden, hender det at noe i meg, eller ganske mye i meg, motsetter seg saklighet. Jo mer saklig jeg må være ("Paal Brekke var en av de viktigste lyriske modernistene i Norge i etterkrigstida"), jo mindre viktig synes jeg det blir å være saklig. Tross alt. Livet er for kort til. Ja. Og så videre ("Paal Brekke gikk ofte på kino, men skjønte ikke en dritt av filmene han så. Det er et under at han ikke fant seg en annen hobby"). Så. Nå er det en gang slik at jeg ikke har anledning til å stoppe å være saklig riktig ennå. Men jeg innfører med dette ei saklighetspause. Vi starter med Astrid Hjertenæs Andersen. Hun med hestene. -Aner du ikke hva jeg mener, sier du? 

Når mitt sinn er fylt av drømmer
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i renget
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell som her.
Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten full av sødme,
sitrende av fromt begjær.
Slik som hester står i regnet,
Lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.
Diktet heter "Hestene står i regnet". Snart skal jeg skrive en skikkelig saklig introduksjon til dette diktet i en tekstsamling. Om forfatteren. Men først, det jeg (åpenbart) ikke kan skrive der:
Astrid Hjertenæs Andersen (1915- 1985) var først og fremst ei hestejente. Dessuten likte hun å være ute i regnet. En gang sto hun så lenge ute i regnet at alle drømmene hennes ble vasket bort. Da skyndte hun seg hjem for å skrive et dikt om det. Dette diktet er det mange elever i videregående skole i dag som må lese. Det er litt pinlig, for mange norsklærere er opptatt av at diktet egentlig ikke handler om hester og regn, men om erotikk, og noe av det verste elever på videregående skole veit, er å høre norsklæreren si erotikk flere ganger i samme time. Og snakke om kropper som suger. Og om sødme.
Sånn. Da var dét gjort. 

tirsdag 4. november 2014

Lese, skrive, lese, skrive

Rart: vi har så langt (tror jeg, jeg er  en slags søvngjenger på randen av en høst) lest Peer Gynt og Kvitebjørn kong Valemon og soga om Gunnlaug Ormstunge. Det kan ikke stemme. Det må ha vært mer. Ja, mer enn noen sagn og folkeviser og. Jo, det er jo Voluspå og et utdrag fra sagaen om Ravnkjell Frøysgode (jeg tegna verdens fineste hest på tavla i dag). Er det alt? Jo, det var språkhistorie. Og dialekter.

En skulle tro streik to uker ut i skoleåret ikke skulle ha en sånn innvirkning tre måneder seinere, men det er akkurat som om jeg ikke synes vi har lest nok. Derfor planlegger jeg både Håvamål og Bjørnson i morra. Håvamål. Eld han tarv som inn er komen. Bjørnson: nå tenker jeg barnet er blitt deg til velsignelse.

I går, etter en mildest talt heseblesende forelesning om. Ja. Isledingesagaer og kristning og landnåm og kongerekker og skrivemåter og det hele: to klasser, to lærere. Hørte jeg en ellers svært utholdende ung mann mumle: lese, skrive, lese, skrive. -I en litt. Tja. Lei, kan vi si det? Jo, vi sier lei tone. -Ja. Sa jeg. Det er liksom norskfaget det, da. Litt unnskyldende smil. Som om ikke jeg syntes det var fabelaktig med lesing og skriving. Som om det var min skyld. Jeg fikk nå bare litt medlidenhet med vedkommende.

Så neste gang noen spør meg om jeg kan oppsummere faget mitt i noen få setninger, er det enkelt. En setning (ufullstendig): lese, skrive, lese, skrive. Så kan jeg kanskje legge til, for å virke litt klok og oppdatert: og snakke om det.

Altså. Norskfaget i Norge. Morsmålsfaget i dette landet. I 2014: lese, skrive, lese, skrive. Og snakke om det Ja, og så nasjonal identitet. But that goes without saying (se leselista i de to første avsnitta). Jeg kiler inn litt gresk tragedie for avvekslingens skyld denne og neste uke.

Lese, skrive, lese, skrive.


lørdag 25. oktober 2014

Filterløs fredag på en lørdag

Hvorfor ikke innføre filterløs fredag på lørdag? Mer har jo skjedd, og det blir mer å skrive om. Det er jo helt logisk.

1. Det finnes to typer mennesker. De som deler inn mennesker i to typer mennesker og de som ikke gjør det. Jeg gjør det ofte. Da prøver vi igjen: det finnes to typer mennesker. De som fra barnsben av klarer å spare på goder. Som lørdagsgodt. De som sitter og ruger på lørdagsgodtet i timesvis, gjerne i en avklart lotusstilling, mens vi andre er røde i fjeset av sukker og ekstase etter ti minutter. De som da de gikk på ungdomsskolen og hadde tentamen (for det hadde vi) og fikk beskjed om at de fikk ha med seg godteri i tillegg til mat, og som hadde en halv sjokolade igjen etter hele prøven. Og de som spiste alt den første halvtimen. De som spiste alt den første halvtimen, er de samme menneskene spm i førtiårsalderen, når de en sjelden gang går på jobb en lørdag for å jobbe og kjøper yoghurt og sjokolade og plommer for å ha noe å styrke seg på ut over dagen, har spist både plommer, sjokolade og yoghurt før de i det hele tatt har kommet i gang med arbeidet, mens de skriver en bloggpost om to typer mennesker.

2. Nå er jeg litt urolig, for det er lørdag morgen, og likevel hører jeg stemmer i gangene på jobben. Dette er ikke bra. Jeg barrikaderer døra og venter på hjelp.

3. Ved nærmere ettertanke: mulig det bare er kolleger.

4. Statsbudsjettet! Skolepolitikken! (Ting jeg er forbanna på)

Glad lørdag, alle!

fredag 17. oktober 2014

Filterløs fredag fra Bergen (forlik med den store uorden).

Det regner ikke mer i Bergen enn i Drammen. Sa ei dame i kantina på universitetsbiblioteket i Bergen. Hun sto bak kassa og sa det. Det regner ikke mer her enn der. Jeg har en kusine, sa hun, som har flyttet til Drammen, og det er ikke noe bedre der. Nei, sa jeg. En kaffe. Nei, det regner faktisk mer i Drammen, sa hun. Javel. Sa jeg. Ja. Men Dale! Sa hun. Dale er det verste hølet i verden. Nei, forresten, hon sa holet. Det verste holet. Det regner heile tida der. I dale. Mørkt og jævleg, sa ho. Javel, sa eg. Ja, sa ho. Det er heilt. -Ikkje sant det er jævleg, sa ho til mannen bak meg i køen. Jo då, sa han. Det var ikkje noke særleg akkurat der, nei. Neida. Ok. Takk.

1. Jeg kom til Bergen tirsdag kveld. Siden da har jeg skrevet på en lesesal eller hva jeg skal kalle det. Likner ikke på lesesalene på Blindern, og da jeg studerte teatervitenskap i Bergen var det i Villaveien, og det var en lesesal på loftet der jeg satt og lot som jeg kunne lese faglitteratur på engelsk uten ordliste. Det er først nylig det gikk opp for meg hva "vernacular" egentlig betyr. Og nå har jeg jo mellomfaget, forlengst, så nå er det antakelig litt dust å komme trekkende med det. Ja. Så da satt jeg der, hvis ikke han medstudenten som lukta for jævlig svette kom, for da måtte jeg gå på Kvarteret og henge med Katrine og late som jeg bare hang der uten noen bestemt mening. Det gjorde jeg kanskje også, eller prøvde da, men herregud. Jeg hadde gule, skotskrutete bukser. Og en rød sixpence. Ikke så veldig laidback. Men altså. Nå er jeg her, og må si jeg er imponert over alle de studentene som sitter her og leser og skriver, og slett ikke er på Kvarteret. Og slett ikke går i noe skotskrutet. Bortsett fra skjerf og vesker.

2. Jeg har vært på teater to ganger, og kan konstatere at helsike, det er noe dritt med sjalusi og kjærlighet og galskap, men det er fint å være menneske likevel (Medealand på DNS, min venninne og midlertidige bergensvertinne Ane som gudinnen). Dessuten at det er skikkelig, skikkelig uklokt drikke to øl før man går hen og setter seg innerst på bakerste rad på teater som varer i nesten to timer uten pause (Kjærleikens ferjereiser). Jeg fantaserte om å tisse på gulvet. Scenografien var dessuten preget av et helsikes regnvær, og er det noe som er tortur når en må tisse, er det rennende vann. Jeg lurte på om jeg var kommet til helvete, eller om det bare var skjærsilden. Jeg endte med å krabbe over et trappegelender og snike meg forbi lyd/ lysmann da det var førti minutter igjen av forestillinga. Som man kan forstå, husker jeg ikke stort. Annet enn det regnværet. Og ei dame som solgt Klassekampen.

3. Jeg har vært på bokbad. Det betyr at jeg har fått besøke litteraturhuset i Bergen. Der tok jeg et glass vin i godt lag. Og snakket om bøker og damer og menn og unger og skole og lekser og hello kitty og my little pony og. Tja. Litt av kvart, så dei seier. Det kan ha blitt to glass. Heldigvis (for hodet mitt) gikk jeg ikke på café Opera etterpå. Heldigvis. Jeg gikk hjem til gudinnen og spiste brødskiver med ost og skinke.

4. Sitter og skal lese om Strindberg, men dagen har vært så lang at alt jeg leser blir komisk. Subjektet. Sult og symbiose. Eller Universet. Forlik med den store uorden. Jeg tror vi sier det sånn, jeg. Forlik med den store uorden. Jeg forliker meg med den store uorden, og går med dette inn i fredagskvelden. Eller ettermiddagen, da. Fredag ettermiddag. Uorden. Forlik.

fredag 10. oktober 2014

Filterløs fredag: litteraturhistorisk hjertesukk

Glad fredag!
1. Jeg har begynt med korte setninger.
2. Jeg synes forfattere bør tenke seg om.
3. De bør tenke seg om før de skriver.
4. De kan ikke skrive hva som helst.
5. De må tenke på at vi lever i en post-postmoderne tid.
6. De må tenke på framtidas lærebokforfattere.
7. Syns ikke Ibsen tenkte nok på at Peer Gynt skulle være poetisk (evt "romantisk") realisme.
8. Syns ikke Ibsen tenkte nok på at tendensen i "Et dukkehjem" er for svak.
9. Syns ikke Skram brukte nok dialektord i Constance Ring
10. Jæger kunne godt ha skrevet mer om hjemløse og arbeiderklassen.
11. Det er ikke bra av Hamsun at han skrev "Sult" allerede i 1890. Ikke bra.
12. Vinje holdt på med alt for mye forskjellig.
13. Jeg synes egentlig Sigrid Undset kunne holdt seg til samtidslitteratur.
14. Juvikfolke blir litt for lang.
15. Tomas Espedal burde ikke skrevet Bergeners. Den passer ikke inn.
16. Tore Renberg kunne godt holdt seg til det selvbiografiske, synes jeg. Det blir så rotete å skrive om norsk samtidslitteratur.
17. Kvinner burde egentlig ikke skrive noe særlig.
18. Noen fler kunne kanskje ta på seg å skrive dramatikk som Fosse. Så hadde det blitt en litterær bevegelse å snakke om.
19. Jeg motstår i det lengste følgende setninger:
20. Fra 1850 til i dag har forskjellige folk skrevet skjønnlitteratur om forskjellige emner på forskjellige måter. Vil du finne ut mer om det, les bøkene. Du kan starte med Amtmandens Døttre hvis du vil. Eller gå rett på Ferdaminni. Eller Brand. Men er du først på Ibsen- kjøret må du nesten lese det hele. Lykke til!

fredag 26. september 2014

Filterløs fredag. Snart førti.

Jah, jeg har hatt fire uker på jobben etter streik, og så kommer høstferien. Eller "ferien". Først (i morgen) skal jeg fylle førti. Så skal jeg skrive ferdig ei bok. De neste fire ukene. Men her, altså. Uka i tilfeldig tilbakeblikk.

1. Jeg må jo bare. Altså. Det har vært action på arbeidsplassen. Som mange av dere allerede veit, ble den gamle arbeidsplassen bytta ut med et flunkende nytt bygg i høst. Vi var en skole på to steder, og ble en skole på ett sted, i helt nybygde lokaler. Bygget heter "Interaksjon". Eller "Interaksjon Færder".(interaksjon m1 samhandling, vekselvirkning, gjensidig påvirkning
personer som står i i- med hverandre) Jeg er ikke helt sikker. I alle fall. Det er selvsagt mye både samhandling og vekselvirkning i et skolebygg, uavhengig av design og utstyr. Utstyret er selvsagt tilpasset byggets navn. Interaktive tavler (noe jeg mener er en selvmotsigelse, men vi lar det ligge). Whiteboard/smart- tavle/prosjektør. Tre i ett. Jeg har fått en lett, bærbar pc som jeg skal ha med meg til hver time. I tillegg til notater. Og bøker. Og strømkabel. Og kabel til tavlestyret. Og tusj til tavla. Det var den tusjen jeg hadde glemt, som førte meg ut i dette uføret:
Dette er tegnet med en skikkelig smart penn. En fyr på første rad tar meg på alvor likevel. Jeg takker.

2. Jeg blir førti år i morra. Det er jo litt stas. Jeg sa til klassen min at det er finere å være førti enn å være tjue. Etter dette, da. Overraskelsesfest i klasserommet. Det er jeg som har bløtekakehatt på hodet. Den kan spille "happy birthday".
Alle venner og kjente som lurer på om jeg ikke skal feire førtiårsdagen min, se punkt 3.

3. I "ferien" og de tre neste ukene er jeg opptatt. Mange av dere veit at jeg har tatt på meg å skrive store deler av et læreverk i norsk for påbygg. Det skal bli skitbra, men det innebærer en innspurt som krever full attention omtrent 24/7. Det som gjenstår er (roughly) litteraturhistorien fra 1870 til i dag. Minus alt jeg allerede har skrevet. Pluss oppgaveverk. Å, det er så fantastisk morsomt. Men, altså. Førtiårsfeiringa må vente. I mellomtida kjenner jeg etter om krisa kommer over meg. Hvordan arter førtiårskrisa seg, one wonders...

4. Det var den interaksjonen. "Interaksjon" eller "samhandling" blir langt enklere dersom det er innsyn i alle rom. Det sier seg sjøl. Så klasserom, grupperom, personalrom, toaletter (neida, ikke toaletter. Tuller og overdriver.) har vegger av glass. Det er skikkelig greit. Da kan elevene følge med på hva lærerne har på brødskiva, og kollegene mine kan følge med på hvor rar jeg ser ut når jeg underviser. Og når grupper kommer på besøk, kan de- uten blygsel- stoppe utenfor et hvert klasserom og inspisere hva som foregår der inne. I går så tredjeklassingene mine siste time av en innspilling av "Et dukkehjem" fra treogsøtti. En ung Lise Fjeldstad som Nora. Da, mens doktor Rank ser på strømpene hennes, og sier at "det kan jeg umulig ha noen begrunnet mening om" (om de passer), passerer en gruppe besøkende. De stopper og smiler og vinker inn gjennom vinduet. De smiler. Mer. Vinker. Mer. Og jeg lurer på om jeg bør gjøre noen kunster. Vifte med ørene eller plystre med tunga (kunster jeg kan). Stappe ei biljardkule inn i munnen (jeg har ikke tatt med biljardkule, dessverre, for jeg måtte bære pc og to kabler og ekstern cd- stasjon og tusj (!)). Etter to minutter med smiling og vinking, reiser jeg meg og bukker dypt. Da går de. #denfølelsen

5. Jeg har for første gang som norsklærer vært vitne til at unge, uerfarne skribenter bråmodner skriftlig og blir superflinke på skikkelig kort tid. Rart og fint. Nå gjelder det å skjønne hva jeg gjorde annerledes.

6. Jeg planlegger å holde ferie uten hermetegn i to dager til ende. Så. Blir det alvor. 

Glad fredag, alle!


fredag 19. september 2014

Filterløs fredag

Da har jeg fått hodet litt over vannet, og vil med dette oppsummere de siste ukene (hvor mange husker jeg ikke). La meg bare ha sagt at det har gått rimelig hett for seg.

1. Første skoledag fortalte jeg klassen min om den gangen jeg jugde om at jeg hadde hatt leopardtights. Vi skulle lese Peer Gynt. Elevene så litt vantro på meg. Både da jeg sa vi skulle lese Peer Gynt, og da jeg fortalte om den dustete løgnen. Som jeg en time etter at jeg fremførte den, dementerte. Ikke spør.

2. Jeg har vært i Bergen og feira førtiårskrisa til en venninne. Det var fint. Da vi måtte ut av selskapslokalene, gikk vi rundt i gatene og drakk prosecco rett fra flaska, og alt var mulig.

3. Jeg har vært i Bergen og overnatta hos fine folk og blitt bergtatt av en vidunderlig ettåring og det var sol og varmt. Og bratt, som vanlig.

4. Jeg har vært i Oslo med elever og sett gamle lafta hus og runer i Gol stavkirke og brudeferd og Stalheim og Munch og Christian Krogh. Og Alexander Mørk Eidems elleville Peer Gynt. Det var så gøy at det ikke gjorde noe at jeg ikke var hjemme før klokka ett om natta. Olav Thon som dovregubben. Herregud!

5. Planlegger to dager fri. Jeg skal tørke urter og lese bøker og bake eplekaker.

mandag 1. september 2014

Filterløs skolestart (streiken er avblåst (breaking news, as always)!)

Koster på meg en kort oppsummering av sommerfuglklekkinga som foregår i forbindelse med morgendagens arbeidsoppgaver.

1. Jeg troppet opp i barnehagen i morges, iført mitt sedvanlige streikeantrekk (joggebukser, t- skjorte, ei nuppete strikkejakke, joggesko, to forskjellige sokker, bustete hår). Der fikk jeg vite at jeg ikke var i streik lenger. Hva? Ropte jeg. Nei, streiken er avblåst, smilte damene. Jøss! Sa jeg og fikla med telefonen. Ganske riktig. Sms fra Ragnhild (aka Utdanningsforbundet): streiken er avblåst. Jeg fikk det travelt.

2. Dusj: 3 minutter

3. Kledsel: 5 minutter

4. Hårbørste: 2 minutter

5. Sminke: 4 minutter

6. Samle vesentlige gjenstander som pc og bøker på ett sted: 10 minutter.

7. Ad punkt 2- 6: tok ikke tida. Dette er ikke en rapport. Det gikk ganske fort, i alle fall.

8. Rask gange til jobb: 27 minutter (tok tida).

9. Der var ingenting som normalt, men alle var glade, og det var skittfint å se alle igjen.

10. Klasselister? Nja. Utstyr? Nja. De to eskene mine med bøker som ble flytta i juni? Nei.

11. Jeg skal undervise i  et klasserom inn i hvilket det er panoramautsikt fra personalrommet. Jeg mottar ikke kommentarer på a) kroppsspråk b)ansiktsfarge c)snubling. Under noen omstendigheter.

12. Jeg gleder meg! Vi skal lese Peer Gynt og jeg kommer til å være nær døden av nervøsitet og jeg kommer til å være veldig glad og sliten i smilemusklene.

13. Takk til Utdanningsforbundet og alle andre som på ulike måter har bidratt til at jeg fikk gå tilbake på jobb denne høsten med like stor tro på at det finnes kloke folk i verden.

tirsdag 19. august 2014

Bli tøffere, Torbjørn!

I går møtte elevene opp til et nytt skoleår på arbeidsplassen min. Nytt skoleår, nye skolekamerater -og nytt skolebygg. Mange av dem fikk ikke møte de nye lærerne sine. Utdanningsforbundet er i streik. Omtrent halvparten av lærerne ved vår skole er dermed i streik. Vi venter. Vi går streikevakter og venter. Noe er ikke som det skal. Enkelte har abstinenser. Jeg har abstinenser. Skolestart har de sju åra jeg har vært lærer, betydd en enorm mobilisering og skjerping av all min opparbeidede pedagogiske kompetanse. Over tredve nye fjes, kropper og hoder, som jeg skal føre frem til skriftlig(e) og muntlig eksamen (er) i norsk. Det gjelder å smile. Det gjelder å få dem til å senke skuldrene. Det gjelder å få dem til å føle seg kompetente.

Siden jeg, i stedet for å lese "Antigone" og "Peer Gynt" med elever, går rundt og er urolig (man blir urolig av å egentlig skulle ha lest "Antigone" og "Peer Gynt" med over tredve relativt uerfarne lesere, og i stedet sitte og  følge med på en mildest talt ujevn debatt om læreryrket), blir det til at jeg leser alt jeg kommer over av argumentasjon for og imot streikende lærere. Jeg veit jeg ikke har godt av det. Sist jeg var i selskap (det skal innrømmes at det var seint og innebar en viss promille) lot jeg den oppdemmede frustrasjonen gå ut over en intetanende (ukjent) motdebattant. Jeg pekte på vedkommende. Ble rød i ansiktet. Tordnet. Jeg vet ikke om det var fråde involvert, men det kan ikke utelukkes.

I morges gjorde jeg den fatale feilen at jeg så opptak fra gårsdagens "Aktuelt" på NRK. Det er en slags trøst at Utdanningsforbundets leder Ragnhild Lied opptrer tydelig og taler lærernes sak. Det er dessuten en slags (skadefro) trøst i at KS- lederen Per Sundnes opptrer fomlete og defensivt (noe han, så vidt jeg kan bedømme, har all grunn til). Det trøstesløse er samtalen mellom utdanningsministeren og arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsmann (Torbjørn versus Trond). Det er trøstesløst. Og et sørgelig sammensurium. Festtaleordene hagler fra begge kanter:

-drømmelærer, satsing på læreren, avbyråkratisering, tillit, etterutdanningssatsing, tid, læring, tillit, tid, avbyråkratisering, tid og tillit. Kort oppsummert. Både statsråden og arbeiderpartipolitikeren har fått med seg at lærerne krever tillit. Og tid til å gjøre en god jobb. I samtalen får vi særlig høre om tre tiltak statsråden og hans departement har satt i verk, som skal gi lærerne handlingsrommet de trenger. Etterutdanning. Avbyråkratisering (undersøkelser for å avsløre tidstyveri). Sanksjonsmuligheter. Dette siste har statsråden, nokså ubetimelig, også ryddet plass til å gå ut i media med den siste uka, og urettmessig fått tilnavnet "tøffe- tobben". Alt i alt: hummer, kanari og sprikende tiltak. Eventuelt "tiltak".

Newsflash I: gode, kompetente lærere etterutdanner seg selv hver eneste dag. Det er antakelig ikke helt stuereint for en lærer å avsløre dette, for hvem vil ikke på kurs i retorikk eller geogebra eller metaforikk i populærmusikk? Alle vil jo det. Alle lærere veit likevel at for å holde en god time må man ikke bare lage et opplegg som passer alle (noe vi også veit er umulig, men vi prøver, og noen ganger får vi det til). Man må lese. Mer. Lære seg mer. Profesjonelle lærere veit det, og bruker tid på det. Kanskje etter ungenes leggetid. Vi bruker tid på å tenke ut gode vurderingsrutiner. Vi leser forskning på vurdering. Vi snakker sammen. Dette er etterutdanning i praksis. Bokstavelig talt. Dette er etterutdanning som fungerer. Gi meg gjerne et kurs, men ikke ta fra meg den daglige etterutdanninga gjennom å pålegge meg oppgaver som i beste fall stjeler tid fra kjerneoppgaver, i verste fall motarbeider arbeidets mål; å føre elevene mine pedagogisk forsvarlig frem til eksamen og standpunkt.

Newsflash II: Alle er enige om at unødig byråkrati kan ta motet fra den ivrigste arbeidstaker. Det ikke alle er enige om, er hva som kan kalles byråkrati. Noen mener for eksempel at rapportering av elevsaker er byråkrati. Noen mener kontakt med hjemmet er byråkrati. Noen mener møtevirksomhet i arbeidstida er byråkrati. Noen mener til og med at elevsamtaler (ofte omtalt nedsettende som "sosialarbeid") er byråkrati. Her er det mange (farlige) veier å gå, som dreier seg om spesialisering av oppgaver knyttet til eleven. Selv vil jeg heller bruke tid på sosialarbeid (dersom det ikke dreier seg om tung psykiatri eller andre helsevansker jeg ikke har kompetanse i) og fruktbare samarbeidsmøter, enn høye smørbrød, endeløse powerpointer og inspiratorer (noen kaller det "kick- off" eller "påfyll". Jeg kaller det tidstyveri).

Newsflash III: Læring er endring. Læring er investering. Læring har best forutsetninger i miljøer som er prega av gjensidig tillit. Dette vet jeg, nesten intuitivt (Utdanningsministeren vet det kanskje også), men jeg vet det også fordi jeg i min egeninitierte etterutdanning har pløyd meg gjennom mange forskningsartikler om læring. Mange skoler og lærere har lenge brukt sanksjoner som låste dører, inndraging av telefoner, stenging av internett, gjensitting. Jeg registrerer at utdanningsministeren presiserer at en eventuell gjensitting må ha en rimelig nyttig karakter. Da unngår vi antakelig parade. Og dypping i tjære og fjær. Det vi ikke unngår er et datert elevsyn som definerer eleven som lærerens fiende. Det vi ikke unngår er elevens følelse av å bli kontrollert.

Da jeg var i praksis på en annen videregående skole under utdanninga mi, sa praksislæreren min en del kloke ting, som jeg har tatt med meg videre. For det første sa han at det ikke er nødvendig  å gå inn i klasserommet med et undervisningsopplegg dersom en ikke har tenkt gjennom på hvilken måte dette vil få elevene til å lære noe. Han sa mange ting. Han er en av de dyktigste lærerne jeg har sett i et klasserom. Han sa også dette: det er faget som skal disiplinere. Slappe ledere og arbedsgiverorganisasjoner må bruke kontroll, mistillit og sanksjoner for å få endring til å skje. Slappe lærere må overvåke internettbruk, inndra telefoner og la elever sitte igjen og løse meningsløse oppgaver. Det er enkelt, det er lettvint, det er respektløst. Mest av alt: det er skikkelig lite tøft. Det er feigt. Og det undergraver skolens kanskje viktigste funksjon; å bidra til at unge blir gangs mennesker, med tillit til seg selv, samfunnet og sin egen kompetanse.