onsdag 30. november 2016

Tenkepauseskriving

Før jeg gjør rede for det jeg egentlig skal gjøre rede for, vil jeg gjerne føre et par begrepsavklaringer i pennen ("pennen" her brukt i overført betydning. Jeg skriver på tastatur (dette vil enhver edru leser allerede være klar over, da dette er en tekst skrevet i et digitalt medium, med en skrifttype som hevet over enhver tvil er generert digitalt (hevet over enhver tvil fordi enhver begriper at undertegnede aldri i milde helvete hadde klart å skrive disse bokstavene med en finger eller en digital penn på en berøringsfølsom skjerm))), som vil lette lesningen av et i utgangspunktet mangslungent mentalt landskap.

"Skriving" er det sammensatte ordets tredje ledd, og skal her forståes som den aktivitet denne empiriske avsenderen bedriver mens denne teksten blir til. Resten av denne teksten er altså resultatet av referansen til "tenkepauseskriving", da det siste leddet i det sammensatte ordet utgjør ordets referensielle innhold. "Tenkepause" skal her forståes som [skriving[s]] modus. Skriveaktiviteten foregår, kan vi si, i tenkepausens tegn, eller temperament. På samme måte som termen "matpakke" er en pakke i matens tegn, som "snekkerbukse" er ei bukse i snekkerens tegn, som "handleliste" er ei liste i handlingens tegn, og som "sakprosa" er prosa i sakens tegn. Omtrent sånn.

Når det gjelder termen "tenkepause", er den populære bruken av dette allerede preget av en viss ironi som i hverdagsspråket går de fleste hus forbi, og som jeg av den grunn må gå inn på her. Dersom begrepet "tenkepauseskriving" skal gi mening, er det essensielt at vi ser nærmere på de to ordene termen "tenkepause" er satt sammen av, nemlig "tenke" og "pause". Med "tenke" mener vi som regel en kognitiv aktivitet som foregår inne i individet, om ikke uavhengig av konteksten og de sosiale praksisene denne tenkningen inngår i, eller de forhandlingsrom denne sosiale praksisen, eller diskursen, foregår i og virker på. Tenkning er sentralt i menneskers liv, og dermed i samfunnslivet, selv om tenkningen antakelig i mange tilfeller representerer det reneste sludder. Dette er en digresjon. Sludder eller ikke sludder. Å tenke er det mennesker gjør når de i sitt indre forestiller seg en fremtid, eller reflekterer over en fortid. Tenkning er høyt verdsatt i vår kultur, på tross av dens tilhold i det obskure, ofte usammenhengende indre liv.

"Pause" er på den andre siden ikke like verdsatt i den offisielle kulturen. Riktig nok er arbeidslivet gjennom fagforeningers organiserte arbeid, regulert med regelmessige pauser. Noen vil kanskje på bakgrunn av dette påstå at pausen som sådan har høy status. Et slikt syn kan lett imøtegås ved å vise til den dårlige samvittigheten de fleste arbeidstakere kjenner på kroppen dersom kaffe- eller røykepausa overskrider den tidsbruken en i den enkelte arbeidsplass' praksis er enige om er rimelig. Ingen ville for eksempel ta kaffepause i to timer, uten å etter maksimalt tjue minutter omdøpe kaffepausa i sitt indre, til for eksempel "utviklingsarbeid" eller "uformelt møte". En slik omdøping vil sjelden få noen permanent tilslutning i et kollegium, og må som sådan betraktes som en midlertidig suspensjon av de normer som ellers regulerer den diskursen kaffepausa inngår i, nemlig arbeidslivets diskursorden. På den annen side, og viktigere i denne sammenhengen, er de positive konnotasjonene til termen "pause". På samme måte som de færreste ville drikke kaffe i to timer i strekk og kalle det kaffepause, ville de færreste reagere med negativ affekt på en invitasjon fra en kollega om å ta ei kaffepause (forbeholdt at det ikke er en kollega en har sterk antipati mot, men det er så sjelden at slike ville be en om å ta kaffepause, at det må betraktes som et marginalt tilfelle uten vitenskapelig interesse). De fleste liker pauser. Og det er i den forståelsen av begrepet, den pausa vi liker, jeg her vil utvikle en ny forståelse av begrepet "tenkepause".

Den populære forståelsen av "tenkepause" er (jamfør diskusjonen om det siste leddet i sammensatte ord ovenfor) ei pause i tenkningens tegn. At man tar en pause, for eksempel fra manuelt arbeid, for å tenke seg om. Det er ofte lurt. Hvis man for eksempel holder på å sette sammen et Ikea-møbel av en viss størrelse, med et visst antall skruer, plugger og flate sider, blir resultatet sjelden godt dersom man ikke underveis i arbeidet stopper opp for å tenke. Det samme kan sies om mer intellektuelt krevende arbeid, som lesing eller skriving. Skal man få noe til å henge sammen, enten det er Ikeamøbler eller tekster, nytter det ikke å bare jobbe i vei. At en tar pauser for å tenke, har en annen funksjon enn kaffepause. Tenkepausa må begripes som en nødvendig fase i et hvilket som helst forløp med en sosial funksjon. Uten den vil forløpet kunne stå i fare for å bli "unhappy", eller for å si det på en annen måte; et "ikke-forløp". 

Det er likevel ikke den forståelsen av "tenkepause" jeg her legger til grunn. Jeg vil argumentere for at denne termen også kan forståes som en pause [hvile] fra [tenking]. Det er ikke enkelt å komme på andre sammensatte ord som kan forstås på samme måte, rent leksikogrammatikalsk. Den allerede introduserte termen "kaffepause" kan vanskelig utlegges som [hvile] fra [kaffe] uten at det vil skape stort sosialt ubehag i en hvilken som helst sammenheng en kan tenke seg termen brukt. Dette trenger ingen videre forklaring. Antakelig er det avgjørende at termen "pause" er sist i det sammensatte ordet, men ikke minst at det første leddet refererer til en mental prosess. Dermed er det rimelig å anta at dersom en kunne forestille seg andre mentale prosesser i første ledd, koblet med [pause] i andre ledd, kunne samme type semantiske ironi oppstå. Det er også mulig at affektive prosesser kunne fungere på samme måte (smilepause: pause til eller fra å smile. Gråtepause: pause til eller fra å gråte. Her er mulighetene legio.).

Så. Når jeg skriver "tenkepauseskriving" i tittelen, mener jeg skriveaktivitet (denne) som en pause [hvile] fra tenkning. Dette til orientering.

Når jeg nå går tilbake til tenkningen, er det i visshet om at pausen fra den har gjort meg til en litt bedre tenker enn jeg var for tjue minutter siden (da pausen begynte). Helt sikker kan man aldri bli på hva livets pauser avstedkommer av aktivitet, enten mentalt eller fysisk. Likevel er det i vår sammenheng en så innforstått antakelse av at pausen har en produktiv effekt, at jeg har latt den antakelsen styre denne aktiviteten. 

Dersom det skulle vise seg at denne pausa har vært kontraproduktiv (det vil vise seg fredag mellom tolv og halv ett, da jeg skal opp til muntlig eksamen), kan jeg selvsagt skylde på meg selv og mine manglende kognitive evner. Mer nærliggende er det å skylde på de i kulturen, og dermed diskursen, rådende antakelser om at pauser er av det gode. 

fredag 21. oktober 2016

Filterløs fredag på speed (og litt på nynorsk)

Studenttilværelsen begynner å svinge. Skjønt svinge. Det er vel in the eye of the beholder, som det heter, hvorvidt dette kan karakteriseres som svinging. Får nerde nok, i alle fall. Her er uka i tilfeldig rekkefølge, servert, en klassisk fredagspost verdig, i punkter etter undertegnedes innfallsmetode (ikke ulikt et utkast til en semesteroppgave om skriveopplæring jeg leverte tidligere i uka). Here goes:

1. Jeg manglet nål og tråd hjemme, inntil i ettermiddag. Det er først når et barn har en flenge i et plagg hun må bruke lørdag morgen, at jeg merker at jeg mangler nål og tråd. Nål og tråd er noe man bare har, uten å reflektere over det. Når jeg nå reflekterer (for det hender jeg får reflektert mens jeg skriver (det anbefales)), aner jeg ikke hvor de nålene og trådene jeg har eid de siste drøye tjue åra, egentlig kommer fra. De har bare vært. Som mye annet bare er. Uansett. Jeg ble i stuss, og spurte kjentfolk om hvor man kunne få kjøpt slikt. Nål og tråd, sa kjentfolk. Mot rikare nål og tråd? Sa kjentfolk. Så nå er nål og tråd for resten av livet assosiert med at å leva, det er å elska. Eg kjem til å synge kvar gong eg reparerer ei flenge (eller den vakre dagen minstejentungen får oppfylt ønsket om at eg skal halde sykurs for ho kvar laurdag (kor tek ho det frå? Ikkje frå mora, i alle fall. Eller faren). Eg gjekk inn i ein sy-butikk, og trur de ikkje dei hadde nål og tråd (å leva, det er å leggja...) der? Eg vart, om ikkje direkte overraska, så i alle fall skikkeleg glad.

2. Då eg hadde kjøpt nål og tråd (som eg måtte bere rundt i ein pose med påskrifta "elleville dager", noko eg syntest var ganske komisk, for er det noko som liksom ikkje er ellevilt, er det nål og tråd (sjølv om det følgte med både saks og måleband, og alt var pakka inn i ei lita, fiks veske)), løp eg til bussen. På vegen traff eg ein elev som sa hei, og god helg og der er du (utanfor klasserommet!), og peikte litt vagt og sa at der oppe står nesten resten av klassen, og eg vinka til dei, og dei vinka til meg, og er sa ikkje at dei kunne bruke så mange komma dei ville, men eg sa god helg, og dei sa at dei skulle kjøpe ein presang, og eg spurde kva dei skulle kjøpe, og dei sa dei skulle kjøpe noko som dei trudde at bursdagsbarnet trengte, men som ho ikkje visste at ho ønskte seg. Det var fint, sa eg. God helg igjen, sa eg. Fine folk.

3. No tek eg snart helg. Det er berre det at eg og ein kollega som eg studerer saman med, og som eg skriv ei analyse saman med, har gått på ein word-count smell, så det er ikkje umogleg at eg må bruke noko av fredagskvelden til å kutte og herje litt meir, men vi syns det har blitt bra, og at vi har skjønt greia, og at alt i alt er det ikkje så verst, dette, å vere student og få betalt og alt (sjølv om eg nok aldri klarer å riste av meg kjensla av at det er noko nesten kriminelt ved å motta lønn utan å utføre lønnsarbeid). Sånn er det.

4. No må eg lage ferdig fredagspizzaen. Eg takkar for merksemda på haltande nynorsk, og ja. Alt godt til alle lesarar. Måtte de alle trå(d) mot rikare nål (evt mål) denne helga.

mandag 17. oktober 2016

Vi teller ikke antallet komma i elevers setninger, gjør vi vel?

En helt vanlig norsktime. Eller kanskje ikke helt vanlig, for hjemme har jeg et par pjuske unger, og jeg har for tiden innspurt på to delinnleveringer til høyskolen, så, ja, det kan godt hende at jeg akkurat denne mandagen, i lett regn, i oktober, ikke framsto helt vanlig i våre nitti tildelte minutter. Det kan hende. Likevel.

Relativt vanlig var den, hvis jeg ser bort fra at jeg denne økta heiv ut en gjest bare fordi jeg ikke orka å forholde meg til et ansikt til, han satt der bare, og jeg sa hei, og han sa hei, og jeg spurte om han skulle begynne i denne klassen (det ville i så fall ikke vært første gang, og litt sånn malapropos kan man jo stille seg spørsmål om elever som begynner f eks midt i oktober skal ha vurdering med karakter i faget, om man tar fraværsgrensa på alvor).

Så. De sitter der, da, og jeg står der, og så sitter jeg litt, og de står, for de har fått i oppdrag å på bakgrunn av stikkord fra medelever fortelle en historie fra "sin oppvekst". Og de står og forteller og det er høy stemning og vi får høre om støttehjul som er tatt av sykkelen, og om noen som brekker håndleddet på sykkeltur (med vind, men ikke sånn deilig vind, men en kald høstvind, på ryggen), og om årsaken til at noen har arr i leppa. Alt dette får vi høre om, før jeg leser høyt fra noen korte tekster som elevene skal skrive søsknene til på sidemål i morgen. Så, for å stramme opp alle et kvarter før dagen slutter (og gudene skal vite at her er det mange som trenger en oppstrammer), løfter jeg armene i været og, om ikke tordner, så i alle fall med en litt lummer røst sier: synsvinkel? 

Det er første person, og det er ingen tankereferat her, sier noen, ingen tankereferat, nei, sier jeg, nei, sier hun, så noterer jeg det på tavla. Har dere lagt merke til noe annet, sier jeg, og håper med alt jeg er at noen har lagt merke til noe annet, og det har de heldigvis, nemlig at det er en skikkelig, skikkelig lang setning uten punktum i det første avsnittet, og at den følger etter en kort, innledende helsetning, og at dette må vel være et spesielt trekk ved denne forfatterens måte å skrive på i disse tekstene, og jeg sier ja, og de ser på meg, og jeg sier det er så godt sett at jeg må sette meg ned litt, og noen smiler mens noen lurer på hva i all verden, antakelig. 

En arm i været. Ja, sier jeg. Hva kan jeg hjelpe med? Jeg sier det i full klasse, og eleven sier at du, når vi skal prøve å skrive sånn som denne forfatteren, da skal vi prøve å variere setningslengden sånn som ham, ikke sant, sier hun, og jeg sier jo, og hun som spør får et bekymret drag over ansiktet og sier, men når vi skriver vanlige tekster i norsken, sier hun, da er det vel ikke lov å bruke så mye komma, sier hun, og jeg sier hæ, hva mener du, sier jeg, og hun sier nei, for da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi ikke skrive fler enn to komma i en setning, og jeg tenker at dette kan vel ikke stemme, og jeg sier det kan vel ikke stemme, og hun sier jo, vi fikk trekk hvis vi skrev mer enn to komma per setning, og jeg tenker fremdeles at det ikke kan stemme, men jeg klarer ikke å la være å tordne: trekk, sier du, er du rusk, og hun ser på meg med et stadig engsteligere blikk, og jeg sier at det må da for svingende være lov å skrive hvor mange komma man bare vil, hvis det er slik man vil uttrykke seg, og at det ikke er noe som heter trekk, for hvis det var slik, kunne hun jo forsøke å skrive en hel tekst uten komma, eller. Bare. Med. Punktum. Og se hvor godt det fungerte, og hun nikket og flere nikket, men jeg ser det på dem at de sitter der og tror at hvis de skriver mer enn to komma i en setning, så kommer de i høyden til å oppnå middels måloppnåelse, og jeg tenker at jeg skulle ønske det fantes en mute-knapp jeg sjøl styrte, som gjorde at jeg kunne mute alle kolleger som i det hele tatt kunne antyde at antallet komma i en setning, eller antallet setninger i et avsnitt på noen som helst måte kan trekkes fra eller legges til måloppnåelsen i skriving, slik at jeg på en litt mer troverdig måte kunne arbeide med å få elever i posisjon til å skrive uten at de sitter der og engster seg for antallet komma i en setning. 

Sånn omtrent. Heia komma!

Vi teller ikke antallet komma i elevers setninger, gjør vi vel?

En helt vanlig norsktime. Eller kanskje ikke helt vanlig, for hjemme har jeg et par pjuske unger, og jeg har for tiden innspurt på to delinnleveringer til høyskolen, så, ja, det kan godt hende at jeg akkurat denne mandagen, i lett regn, i oktober, ikke framsto helt vanlig i våre nitti tildelte minutter. Det kan hende. Likevel.

Relativt vanlig var den, hvis jeg ser bort fra at jeg denne økta heiv ut en gjest bare fordi jeg ikke orka å forholde meg til et ansikt til, han satt der bare, og jeg sa hei, og han sa hei, og jeg spurte om han skulle begynne i denne klassen (det ville i så fall ikke vært første gang, og litt sånn malapropos kan man jo stille seg spørsmål om elever som begynner f eks midt i oktober skal ha vurdering med karakter i faget, om man tar fraværsgrensa på alvor), men det skulle han ikke, så jeg bare: da må nok du gå ut. Brysk og fæl, antakelig, men jeg står for det. Noen ganger passer det med besøk, andre ganger ikke, denne gangen passet det meg ikke, og som leseren kanskje merker sitter jeg nå her og lurer på om jeg ikke var litt for brysk, men jeg får stå for den. Jeg står for den. 

Så. De sitter der, da, og jeg står der, og så sitter jeg litt, og de står, for de har fått i oppdrag å på bakgrunn av stikkord fra medelever fortelle en historie fra "sin oppvekst". Og de står og forteller og det er høy stemning og vi får høre om støttehjul som er tatt av sykkelen, og om noen som brekker håndleddet på sykkeltur (med vind, men ikke sånn deilig vind, men en kald høstvind, på ryggen), og om årsaken til at noen har arr i leppa. Alt dette får vi høre om, før jeg leser høyt fra noen korte tekster som elevene skal skrive søsknene til på sidemål i morgen. Så, for å stramme opp alle et kvarter før dagen slutter (og gudene skal vite at her er det mange som trenger en oppstrammer), løfter jeg armene i været og, om ikke tordner, så i alle fall med en litt lummer røst sier: synsvinkel? 

Det er første person, og det er ingen tankereferat her, sier noen, ingen tankereferat, nei, sier jeg, nei, sier hun, så noterer jeg det på tavla. Har dere lagt merke til noe annet, sier jeg, og håper med alt jeg er at noen har lagt merke til noe annet, og det har de heldigvis, nemlig at det er en skikkelig, skikkelig lang setning uten punktum i det første avsnittet, og at den følger etter en kort, innledende helsetning, og at dette må vel være et spesielt trekk ved denne forfatterens måte å skrive på i disse tekstene, og jeg sier ja, og de ser på meg, og jeg sier det er så godt sett at jeg må sette meg ned litt, og noen smiler mens noen lurer på hva i all verden, antakelig. 

En arm i været. Ja, sier jeg. Hva kan jeg hjelpe med? Jeg sier det i full klasse, og eleven sier at du, når vi skal prøve å skrive sånn som denne forfatteren, da skal vi prøve å variere setningslengden sånn som ham, ikke sant, sier hun, og jeg sier jo, og hun som spør får et bekymret drag over ansiktet og sier, men når vi skriver vanlige tekster i norsken, sier hun, da er det vel ikke lov å bruke så mye komma, sier hun, og jeg sier hæ, hva mener du, sier jeg, og hun sier nei, for da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi ikke skrive fler enn to komma i en setning, og jeg tenker at dette kan vel ikke stemme, og jeg sier det kan vel ikke stemme, og hun sier jo, vi fikk trekk hvis vi skrev mer enn to komma per setning, og jeg tenker fremdeles at det ikke kan stemme, men jeg klarer ikke å la være å tordne: trekk, sier du, er du rusk, og hun ser på meg med et stadig engsteligere blikk, og jeg sier at det må da for svingende være lov å skrive hvor mange komma man bare vil, hvis det er slik man vil uttrykke seg, og at det ikke er noe som heter trekk, for hvis det var slik, kunne hun jo forsøke å skrive en hel tekst uten komma, eller. Bare. Med. Punktum. Og se hvor godt det fungerte, og hun nikket og flere nikket, men jeg ser det på dem at de sitter der og tror at hvis de skriver mer enn to komma i en setning, så kommer de i høyden til å oppnå middels måloppnåelse, og jeg tenker at jeg skulle ønske det fantes en mute-knapp jeg sjøl styrte, som gjorde at jeg kunne mute alle kolleger som i det hele tatt kunne antyde at antallet komma i en setning, eller antallet setninger i et avsnitt på noen som helst måte kan trekkes fra eller legges til måloppnåelsen i skriving, slik at jeg på en litt mer troverdig måte kunne arbeide med å få elever i posisjon til å skrive uten at de sitter der og engster seg for antallet komma i en setning. 

Sånn omtrent. Heia komma!

fredag 14. oktober 2016

Filterløs fredag: et forsøk

Vi er midt i oktober. Bob Dylan har fått Nobels litteraturpris. Jeg kan ikke smykke meg med å ha inngående kjennskap til hverken Dylans poetiske register (joda, har hørt en del og likt mye av det jeg har hørt, men må vel innrømme at musikken hans ikke har vært hverdagskost i livet siden 1992, omtrent. Den gangen også hverdagskost i mine famlende gitarspilleforsøk (Masters of war var grei skuring for venstrehanda, det samme gjaldt antakelig Blowin' in the wind og The times they are...).), eller de seneste åras vinneres litterære register, for den del. Jeg har i grunnen aldri hatt noen overveldende interesse for prisutdelinger, selv om jeg innrømmer at det dirrer en dyp streng et sted mellom hjertet og magen som håper at det snart blir Fosse som får prisen. Jeg innrømmer det. Han har vært med meg like lenge som Dylan, omtrent, og satt dypere spor. Meg om det.

Når jeg nå forsøker meg på en fredagspost, er det ikke uten en viss ambivalens, eller nødvendighet, for den del. Jeg registrerer dessuten at fuge-s'en i "fredagspost" avstedkommer rød krøllstrek i herværende skriveboks. Jeg overser den. For hva er livet uten fuge-s? Klasseromsamtale? Evighetmaskin? Spellemannpris? Nyttåraften? Nåvel. I det følgende skal jeg ikke skrive om a)fraværsgrense b)det nye norskfaget c)Nyttårsaften (selv om den dagen, eller aftenen, da, hadde vært verdt et tibindsverk om meninga med livet og tiden. Det mener jeg. Makan til. Jeg har nok med å huske å feire nytt år når jeg selv fyller år, om jeg ikke skulle holde på å markere nye kalenderår med iskalde knær (nylonstrømper i femten minus) og ditto klemmer og champagne. Noe man likevel holder på med, for syns skyld.). Hvor skal jeg begynne.

1. Jeg har flytta*.
2. Jeg har blitt masterstudent**.
3. Jeg underviser bare fire timer i uka, i en vg1-klasse.***

*Ikke så langt. Men likevel. Langt nok. Og det er et annet liv, og jeg føler meg annerledes. Slik er det. Foreløpig har verden holdt seg noenlunde på hengslene for meg og mine. Tross alt. En del av tingene mine er fraktet i en kassebil, men jeg har også flytta en del løsøre med ryggsekk på sykkel. De første turene følte jeg meg litt rar i møte med samlede småbarnsforeldre trillende på barnevogner. Etter hvert ble det så vanlig for meg å sykle med dyner, klær og bøker på ryggen (og bøtte med vaskemiddel på styret), at jeg ikke lot meg affisere mer. Da jeg kom på butikken for å handle inn til helga med den gigantiske ryggsekken på ryggen, var den blitt en så naturlig del av meg at jeg hadde glemt den da en kollega med et lite barn prikket meg på ryggen og sa jaså, er det du som går her med sekk? Åja, den! Sa jeg. Du skulle ikke ta lappen, da, sa han. Hvorfor det, sa jeg. Jeg har jo sekk.

**I vinter søkte jeg om å få tilskudd til etterutdanning. Så fikk jeg det. Nå studerer jeg på Høyskolen i Buskerud og Vestfold, master i norskdidaktikk, med 75% permisjon fra jobb. Med lønn. I ei fjern fortid (for omtrent seks år siden) ble jeg tatt opp på det samme studiet, med full jobb. Jeg hoppet av etter en samling. Det er jeg glad for nå. Å være student er ikke noen tur i parken, selv om jeg virkelig, virkelig elsker det. Jeg føler meg corny som student. Dette semesteret leser jeg to emner. De ligger faglig og metodisk relativt fjernt fra hverandre (selv om begge selvsagt er relevante for arbeidet som norsklærer), og jeg strever, mildest talt, med å fordele kreftene mine på de to. Jeg visste det jo, men nå oppdager jeg det på nytt. Jeg har et nerdegen som gjør det nærmest umulig å løsrive meg fra en materie jeg først fordyper meg i. Dette byr på vansker når jeg skal fordele oppmerksomheten på så vidt ulike emner. Dessuten: når jeg skal fordele oppmerksomheten mellom jobb og studier. Dessuten, dessuten, dessuten: når jeg skal fordele oppmerksomheten på jobb, studier og familie, og eventuelt andre elementer i livet jeg ønsker å bruke tid på. Jeg vil selvsagt aldri mene at det ville være lurt å isolere seg, men når jeg sitter der og leser og noterer og skriver, er det bare common decency (og evt sterke korporelle/sosiale behov) som river meg løs fra det jeg sitter med. Det er selvsagt fortryllende fint, men alltid frustrerende, fordi tiden. Tiden.

***Å! Det er så fint! Og jeg var så redd. For det første er de så små. Jeg er vant til allmenn påbygging, og da er de minst 18(17), ofte eldre for klasser med fagbrev fra før. For det andre er det nesten bare damer. Jeg så for meg et kaos av drama og intriger. Så er det bare så fint. Vi leser og skriver og diskuterer og stemningen er så fin og elever smiler og er blide og ja. Det skulle sikkert bare mangle, men av alle sider ved lærerjobben jeg ikke venner meg til, er nye elever den som troner høyest. Nå har jeg holdt på en stund, og burde kanskje av erfaring forstå at dette går som regel fint, men jeg har jo også opplevd at det butter, og at det ikke nødvendigvis er slik at jeg alltid gleder meg til å gå inn i klasserom. Det er ekstra fint for meg at det er slik i år. Jeg kan holde på. og finne på alle de tingene jeg finner på, og vite at det er takhøyde for lærerens feil og bomskudd og tøys. Dessuten kan jeg holde på, og hver eneste økt oppdage at elever tør og vil og gjør ting jeg var redd de ikke skulle tørre, ville eller gjøre. Jeg mener fremdeles at påbygg ruler, men vg1. Ruler også.

Til slutt. Siden nobelkomiteen har besluttet at sanglyrikk er en litteraturpris verdig, vil jeg dele en sang jeg liker. Jeg er en sånn som liker musikk på grunn av tekst. Dette er en sånn sang, og en sånn tekst. God helg, alle. Her: Frida Ånnevik. De dagene jeg mister ting:

Men det som lå oppå et skap, har falt ned bak, og ligger der i støvet...

tirsdag 13. september 2016

Om høsten

Det er høst, sier kalenderen. September er den måneden både jeg og en av mine døtre fyller år, og jeg veit at den måneden er lunefull. Men i ettermiddag, da yngstejenta og jeg gikk hjem fra kulturskolen, var den varm selv om sola hang som en fersken over jordene der asiatisk utseende mennesker med hvite hatter marsjerte hjem fra dagens arbeid (ifølge sjuåringen burde de gi seg nå. De hadde holdt på siden hun gikk på skolen i morges, med å høste blomkål eller purre, hun visste ikke riktig).

Denne høsten er annerledes. Jeg vet ikke om det er derfor jeg tenkte at den ene klassen jeg er lærer for i år (jeg er permittert for å studere, og jobber nesten ikke) skulle utsettes for én tekst fra Knausgårds Om høsten i begynnelsen av hver norsktime. I høst. Ofte veit jeg ikke hva som motiverer meg til å bringe den ene eller den andre teksten inn i klasserom. Sant å si var jeg ikke spesielt begeistret for boka da jeg først leste den. Men. Det er samtidslitteratur. Det er korte tekster. Og jaggu har den ikke gitt innganger til å arbeide med svært ulike sider av norskfaget med et klasserom fullsatt av ukjente ungdommer.

I går skulle vi lese en annen tekst. Ei økt på nitti minutter går fort, så jeg forlot Om høsten på arbeidsplassen min. Tok med 32 kopier av en annen tekst, gikk inn i klasserommet, kjente på stemningen (å, så fine folk å jobbe med) og iverksatte min på forhånd planlagte undervisning. Ah. Det høres flott ut. Jeg innrømmer at det falt noen ord om alt mulig annet først. Typ de første ti minuttene. Om kjoler og hår og juging. Men så skred jeg altså til verket. Eller prøvde. Hvorpå en hel del elever så ut som skuffede spørsmålstegn, og nærmest ropte: Skal du ikke lese Knausgård i dag? Det er så koselig!

Nå er jeg usikker på hvor "koselig" Knausgård er. Det er liksom liv og død, epleskrotter og plastposer, ubegripelig varme og ubegripelig kulde. Likevel, altså. Knausgård må åpenbart til for et fullsatt rom med 16-åringer. I morges, da jeg hadde tatt den med, var jeg liksom nervøs. Kanskje de bare tulla. Men da jeg hadde klart å plassere alle rundt et langbord i klasserommet (umulig å sitte på rekke når vi skal snakke sammen), og tok fram boka, var det så intenst stille da jeg leste om tenner, at jeg aldri (ikke) har hørt maken i et klasserom.

Denne høsten er helt annerledes. Blant annet er jeg nesten ikke lærer. Mest student. Men når jeg kommer inn i klasserommet, til alle disse for meg nye, unge menneskene, veit jeg at det er lærer jeg er.

søndag 7. august 2016

*Insert appropriate title*

Så lenge har tankene tatt ferie fra målrettet skolevirksomhet, at de pr dato ikke en gang kan produsere tittel på denne teksten. Man håper dette bedrer seg utover i uka. Jeg er dessuten semesterregistrert på master i  norskdidaktikk, så noe bør hende før jeg skal produsere sammenhengende tanker -det være seg muntlig eller skriftlig.

Dette er om lag hva min sommerslumrende hjerne produserer denne morgenen, morgenen da lærernes planleggingsuke setter inn:

Kaffe
Se! Det regner!
Kaffe!
Hvor er nøkkelen?
Kaffe!!!
Jeg trenger en penn.
Se! Et gult blad på et tre jeg ikke husker navnet på utenfor vinduet!

Om ei uke treffer jeg litt over tredve førsteklassinger i et klasserom der jeg etter sigende skal drive opplæring i norskfaglige ferdigheter og kompetansemål. Det gjelder vel bare å ha penn og papir, drikke nok kaffe og krysse fingrene de nærmeste sju dagene. Så går det nok denne gangen også.

mandag 20. juni 2016

Filterløs ferie?

Ferie og ferie. Jeg sitter på arbeidsplassen og tenker litt på neste skoleår. Og svarer på elevhenvendelser. Jeg har rydda litt på pulten. Jeg har satt supermann-pez-figuren sammen med sjiraffen på skapet til høyre for bordet jeg sitter ved. Jeg har ikke vaska kaffekoppen med alle bildene av meg selv på. Den er fremdeles brun av kaffeavleiring på innsida. På veggen over bordet mitt har samtlige bilder, kort og utklipp seget nedover, slik at tac-iten kommer til syne over kanten og minner om at alle ting siger. Over utklippet av et korsstingbroderi med påskriften "Tenk positivt for faen" er det dessuten en kaffeflekk. Det har i hele år undret meg hvordan den flekken har havnet der. Det kan ha vært en gang jeg bare slapp en helt nyfylt kopp rett i bordet en morgen. Det kan ha vært den gangen. Jeg slapp den, bare, og lagde et veldig oppstyr rundt meg. Den flekken får bare være der. Som et minnesmerke over slipping av kaffekopper rett i bord uten noen synlig årsak. Jepp. Nå noen punkter. Punkter kan hjelpe litt. I den grad hjelp trenges, kan punkter hjelpe.

1. Bergen hjelper. Kanskje ikke selve byen, selv om den hjelper litt den, også. Det hjelper litt å fly inn over øyene og fergene og fritidsbåtene hvis kjølvann sett fra lufta er hvite striper mot mørkeblått og grønt. Det hjelper å sitte på flybussen og kjøre forbi kjøpesenteret Lagunen og tenke at det er litt av et navn på et kjøpesenter, slik jeg har tenkt siden jeg første gang hørte om det i 1993. Det hjelper å sitte bak et par i åttiåra med kofferter, som snakker om hvor stygt det er på Danmarks plass, og selv tenke at Danmarks plass har sin egen estetikk, og som snakker om hvor stygt fylkeshuset er, og selv tenke at jo, det er kanskje stygt, men likevel. Det er Bergen. Mest hjelper menneskene. De menneskene jeg kjenner i Bergen har kjent meg over halve livet. De klemmer meg og har kjente og bra ansikter og hoder, og sier akkurat det jeg trenger at de skal si. Vi drikker kaffe og øl og gin og vin. Vi spiser sammen og snakker sammen om oss selv og hverandre og ting og mennesker vi bryr oss om Jeg får alltid se teater og være i en annen verden. Noe som hjelper veldig. Denne gangen fikk jeg også snakke med en treåring som tross sine foreldres innflytterstatus kunne si alt hun sa med umiskjennelig bergensk tonefall. Med vidunderlig myke krøller, hender og kinn.

2. I den grad år kan være bratte, har dette året vært det. Skikkelig bratt og tungt, og det har vært melkesyre og blodsmak, svette og tårer. Jeg har oftere følt meg mislykka enn vellykka i jobben. Støtt på utfordringer som i mengde og volum langt overgår alt jeg har opplevd tidligere. Forsøkt å møte dem etter beste evne. Ofte kjent at det ikke er godt nok. At jeg aller helst kunne tenke meg å for eksempel legge meg rett ned og bare ikke gjøre noe. Så har jeg gjort noe. Så har det likevel gitt mye. Men bratt. Sykt bratt.

To punkter er kanskje litt skrint. Det fikk bare bli to punkter. Hodet er litt sånn fylt av grus og stein. Det skraper litt for mye rundt oppi der. En slags skrubbing. Det er bare å innse. Blodsmak og tyngde og bratthet i arbeidet gir også skinnende øyeblikk ansikt til ansikt med elever. Daglig. Derfor er det kanskje ekstra tungt i år å tenke på alle de som hadde tilhold i klasserommet mitt. At de nå ikke lenger er en naturlig del av mitt liv. Min hverdag. Sånn er det: skoleåret var ikke en dag for kort. Likevel savner jeg alt ved det. Stillheten og spørsmålene. Diskusjonene. Latteren. Tårene. Samtalene. De innforståtte morsomhetene. Sarkasmene man bare våger om man er trygg nok. De overraskende innvendingene og vendingene i samtaler med elever om litteratur og skriving. Alt det som utgjør norsklærerens hverdag. Kanskje er det også rarere i år fordi jeg skal jobbe mye mindre neste år. Mye mindre. 25%. Resten av prosentene skal jeg være student. Fantastisk fett og veldig annerledes. Det var den endringskompetansen, da. Omtrent middels måloppnåelse på den foreløpig.

God ferie!

onsdag 4. mai 2016

Fraværsgrensa, lærernes sårhet og skolens mandat

Tirsdag formiddag. Jeg har forberedt et opplegg der jeg på forhånd har delt elevene inn i små grupper på tre. Vi skal kanskje lese ei novelle, og elevene skal diskutere sider ved teksten før de skal skrive sammen om den. Jeg har sittet et par timer kvelden før eller sammen med en kollega ettermiddagen før, og diskutert hvordan vi best angriper denne teksten og denne skriveoppgaven i klasserommet. Så har vi laget oppgaver elevene skal diskutere, og rammer for skrivinga. Slikt tar litt tid. Tirsdag formiddag, klokka halv elleve, når timen min starter, er omtrent 18 av de 28 elevene til stede. Det gjør noe med motivasjonen min. Kanskje til og med med selvfølelsen min. -Liker de ikke timene mine? Hvorfor skal jeg bruke så mye energi på noe så mange uteblir fra?

Slike scenarier er slett ikke uvanlig i videregående skole. Lærere er bare mennesker. Vi blir påvirket følelsesmessig, direkte, hver dag, av høye fraværstall i klasserommene våre. Vi er i gjennomsnitt ærekjære mennesker som setter mange kluter til for at det vi tar med oss inn i timene våre skal holde høy didaktisk kvalitet. Vi bruker store deler av våre våkne liv på å forberede oss og tilrettelegge for læring i fagene våre. Den investeringen vi legger i arbeidet står mange ganger ikke i forhold til elevenes motivasjon. Eller tilstedeværelse. Dette plager oss, selvsagt. Kanskje dette er svaret på det spørsmålet jeg har stilt meg den siste tiden: hvorfor i alle dager har det store flertallet av mine lærerkolleger i videregående skole ment at det bør innføres fraværsgrense?

Fra neste skoleår skal elevenes timefravær i fag ikke overskride 10%. Dersom fravær over 10% ikke dokumenteres av sakkyndig (f eks lege, psykolog, helsesøster, ppt osv), får eleven ikke vurdering i faget. Hensikten med den nye regelen er, som det heter, ikke å straffe elever som virkelig er syke, eller av andre dokumenterbare grunner holder seg unna skolen. Hensikten er, noe annet kan jeg ikke forstå det som, å få bukt med unnasluntrende, giddalaus ungdom som spekulerer i å kun møte opp på prøver. Eller vurderingssituasjoner, som det heter i vår tid.

Det er ikke noe vi lærere heller vil enn å møte fullsatte klasserom. Det gir en helt egen energi og motivasjon å registrere at alle er til stede. Dessuten gjør det planleggingen mer forutsigbar. Og, hvis timene er vellykka, vil alle 28 -i stedet for bare 18 -ha fått med seg verdifull opplæring i faget. I en ideell verden er både elevene og lærerne vinnere dersom alle elever er tilstede. I en verden der alle er voksne, rasjonelle mennesker. I en verden der ingen av elevene bekymrer seg for hvem som skal passe på lillebror, eller for om de har noen å snakke med på skolen i lunsjpausa den dagen, eller for om noen kommer til å merke at de ikke klarer å utføre divisjon med desimaltall på papir. I en verden der ingen elever opplever mobbing fra medelever (eller lærere). Feilslutningen i innføringen av fraværsgrensa er at i en ideell verden ville elevene være på skolen uten trusler om å miste vurdering i fag. De ville møte hver dag opplagte og motiverte, klare til å lære i et trygt og faglig orientert læringsmiljø.

Innføringen av fraværsgrense er kanskje, om jeg legger godvilja til, uttrykk for politisk vilje til å gjøre skolehverdagen enklere og mer oversiktlig for lærere og elever. 10% udokumentert, alt over 10% dokumentert, er noe skolene, om  ikke alle elevene er stødige i prosentregning (noe de selvsagt vil bli når de må være tilstede i alle mattetimer), kan formidle enkelt og presist, og forholde seg til med regneark og kanskje en ekstra ansatt til å håndtere og kvalitetssikre dokumentasjonen (dersom det ikke bare vil legge større dokumenthåndteringsarbeid på kontaktlærerens pult).  Dessverre har den, etter mitt skjønn, noen ulemper (for å si det pent) som vil forverre situasjonen for alle involverte. Dette sett bort fra de samfunnsøkonomiske konsekvensene ved lavere gjennomføring, og den økte pågangen på landets fastlegekontor. Jeg lar disse åpenbare negative konsekvensene ligge.

Fraværsgrensa er et tydelig signal til alle landets elever (og foreldre) i videregående skole om at skolen ikke har tillit til dem. Den skaper en unødvendig konflikt mellom læreren og eleven, og skyver regelverk foran profesjonelt skjønn og en god lærer-elev- relasjon. Som lærer vil jeg foretrekke å gi eleven inntrykk av at jeg tror de kan klare det så lenge som mulig, og å slippe å uttrykke meg i fraser som "jeg beklager, men regelen sier at....". Fraværsgrense-regelen undergraver ikke bare elevens tillit til meg og skolen, men i siste instans reduserer den også lærerprofesjonen til en funksjonærstand hvis fremste oppgave er å håndheve regler. Den vil frata meg muligheten til å utvise profesjonelt skjønn og medmenneskelighet.

Økt regelstyring er dessuten et signal til eleven om at det viktigste ikke er å legge arbeid i skoledagen, men å være fysisk tilstede. Mange av mine elever de siste ni årene er allerede livredde for fravær. De møter på skolen med omgangssyke eller med så lite søvn fra natta i forveien at de ikke er i nærheten av å holde seg våkne. De møter så stinne av angst at det eneste de makter er å sitte duknakket med hettene på nærmest døra og skjelve. Dessverre vil fraværsgrensa og kravet om dokumentasjon antakelig føre til store forskjeller mtp gjennomføring, avhengig av hvilken lærer elevene har.

Fra høsten av må jeg håndtere fraværende elever annerledes allerede fra første skoleuke. En elev som av en eller annen grunn er borte fra skolen, må jeg ta til side og spørre: hva skjer? Eleven vil kanskje fortelle meg at hun har ligget med feber eller at hun har vært i begravelse. Slikt fravær skal ikke telle med i de 10 prosentene. Da må jeg be eleven om å vise meg dokumentasjonen. Selv om jeg skulle ønske jeg kunne slippe dette merarbeidet, er det til å leve med. Det som ikke er til å leve med, er når eleven (og det er tross alt de fleste tilfellene) ikke har hatt feber og vært i begravelse. Da vil jeg måtte si; jeg lurer på om det kan være noe annet som plager deg, og sende vedkommende til helsesøster eller PP-tjenesten. Problem løst. Eller ikke:

Eleven kan nemlig komme ut for en lærer som oppfatter elevens fravær som unnasluntring og skulk. En av de lærerne som mener at brorparten av elevene bare ikke gidder å møte opp. Sannsynligheten for at den læreren sender alle sine fraværende elever til helsesøster for å sørge for at fraværet blir dokumentert, er ganske liten. Dermed får vi en skole der lærerens definisjonsmakt overtar for elevens rettigheter, og der enkelteleven overlates til tilfeldigheter. Vi får også en skole der mange av mine dyktigste elever de siste årene ikke ville fått vurdering i faget mitt. Og et samfunn som i siste instans, for å blidgjøre ærekjære, lett krenkbare lærere, vil gå glipp av mye faglig kompetanse.

Skolen er til for elevene, ikke for lærerne. Fraværsgrensa er et tilbakeslag for lærerprofesjonen, og et solid skudd i feil mål, dersom målet er å styrke lærerens forhold til eleven, og elevens tillit til skolen som læringsarena. Skolens mandat er å styrke elevenes faglige kompetanse, ikke å slikke lærernes sår i stoltheten.






onsdag 27. april 2016

Onsdagsoppfordringen: les litterære klassikere med elever på yrkesfag

Det er for vanskelig. De skal bli snekkere og matroser og skipselektrikere og utstillingsdesignere. De trenger bare å lære seg å formulere nyttetekster og å uttrykke seg noenlunde høflig. De leser ingenting. De kommer aldri til å klare å motivere seg til å lese noe som helst, særlig ikke skjønnlitteratur av en viss lengde. Slikt snakk kan en komme til å høre om unge mennesker som av ulike årsaker velger en yrkesfaglig utdanning.

Du bør senke forventningene, kan folk si til meg. Ta det med ro. Vis litt film og vær litt grei og gi dem en toer (!) for oppmøte. De skal ha lærlingplass, ikke grunnfag i litteraturvitenskap.

For å ta det siste først: det kan vi strengt talt ikke vite. Mennesker på 16 år vet det ikke selv. Vi kan selvsagt gå ut fra at elever som velger et yrkesfaglig program i vg1 ikke kommer til å søke seg inn på littvit eller forfatterstudier, men vi vet det ikke. Likevel: hvis vi antar at de gjør som planlagt, følger toårig skolegang, får lærlingplass og fagbrev og dét er dét (av utdanning), samt skaffer seg et yrke. 

So? -Er verdenslitteraturen noe som finnes kun for litteratene? I så fall: har den da noen som helst verdi utenfor universitets-og høyskolesfæren? Ikke minst: har matroser, skipselektrikere og utstillingsdesignere enklere, mer ukompliserte liv enn akademisk utdannede mennesker? Det tviler jeg på. 

Håndverkere er også mennesker, for å si det enkelt. De baler også med sine tanke- og følelsesliv, som alle oss andre. De har også utbytte av å tenke tanker og resonnere og reflektere. Norskfaget i det toårige vgs- løpet kan bidra til at elever får samtale og reflektere over hva det vil si å være et menneske i verden, i samspill med andre, og hvilke konflikter det stiller oss overfor. Hver dag, resten av livet.

I år har jeg endelig fått lov å virke som lærer i yrkesfaglige klasser. Jeg er lærer for tre vg1-klasser, på hhv teknikk og industriell produksjon, og design og håndverk. Jeg ble kastet inn i denne verdenen etter omrokeringer på arbeidsplassen i september. La det være sagt: ikke uten en viss engstelse. Mange av disse elevene har dårlig erfaring med skole fra før, og vil gjøre alt som står i deres makt for å ikke tape ansikt i det sosiale rommet en ny klasse på en ny skole er. Det lærte jeg alt om de første fire ukene.

Noen vil flykte inn i pc-en. Noen vil gjøre nesten hva som helst for å lede oppmerksomheten bort fra faget. Noen vil rett og slett ikke dukke opp hvis de så mye som mistenker at de kan bli avslørt som "dumme". Vi snakker ofte om at elever må få innsikt i egne læringsstrategier. Min erfaring etter noen uker i vg1 yf, er at veldig mange har avanserte strategier -for å skjule hva de tror de ikke kan. Det gjelder å ikke bli avslørt. 

Heldigvis er litterære klassikere smekkfulle av mennesker som av en eller annen årsak ikke er spesielt heldig med det ene eller det andre. Indre eller ytre konflikt er litteraturens drivkraft. Litteraturen fremstiller som regel mennesker mye går på tverke for, for å si det enkelt. Når jeg leser slik litteratur med elever som ellers ikke identifiserer seg med "norskfaglige problemstillinger", er det noe som løsner. Dessuten: jo fjernere i tid, jo bedre (jeg vet det står samtidslitteratur i læreplanen, men det står mye annet også. Kulturkonflikter, for eksempel).

Jeg startet relativt mykt i andre termin med å lese et utdrag fra Min kamp 1. Det er kanskje ikke en "litterær klassiker", men likevel. Elevene stiller seg i utgangspunktet (selvsagt, kanskje?) uforstående til hele Knaus-prosjektet, og oppfatter hele mannen og bokverket som noe tull. Helt til de skal reflektere over den uhyggelige stemningen som oppstår når far er i huset, eller når jeg ber dem skrive om noe de selv har opplevd som de mener har hatt betydning for deres egen identitet. Da løsner noe i dem. 

For noen uker siden satt jeg og klødde meg i hodet: hva skal jeg lese med elever hvis jeg i utgangspunktet har bestemt at vi de neste seks ukene skal jobbe innenfor temaet "identitet og samfunn"? Jeg tenkte arbeidsliv og jobbsøking. Jobbintervju, tenkte jeg, og kjente at jeg ble helt skifer inni meg av bare tanken på å stille opp med skriverammer for jobbsøknad. Så gjorde jeg det likevel. Det er slikt man gjør. Vi diskuterte mottakerbevissthet. Noen kom inn på sjefen. Det må ha vært det som trigget meg. Noen kom inn på en ubrukelig sjef de hadde hatt, som bare kjefta og kommanderte, og som de var redde for. Da bestemte jeg meg bare: disse gutta/ disse jentene skal pokker meg lese gresk tragedie.

Vi har holdt på i fire uker nå. Med poetikken og tragediediktning. Jeg har fortalt dem om en konge (Ødipus) som drepte faren sin, gifta seg med mora si og fikk fire unger med henne, og som var så oppsatt på å løse en krimgåte (drapet på sin egen far), at det gikk til helsike med både ham og kona (mora). Så har vi lest Antigone. De har gjenfortalt, jeg har skrevet. Vi har diskutert godt lederskap i nasjoner, bedrifter og familier. Ikke minst: de rollene vi spiller i ulike sosiale sammenhenger, som på mange områder begrenser friheten vår. -Om vi selv ville brutt en lov hvis vi mente vi gjorde det rette. Nå er det bare leit at det er så kort tid igjen, ellers hadde jeg ikke klart å la være med dukkehjemmet.

-Du Furumo, sa en i dag. Han faren i Min Kamp. -Ja? -Han var jo litt sånn Kreon, var han ikke? -Hva mener du? Han hadde vel ikke dømt noen til døden? -Nei, men han virket jo veldig autoritær og kontrollerende, på en måte. Like idiot.

Oh, yeah! -Les en litterær klassiker med elever på yf du, også!