lørdag 14. januar 2017

Jeg klarte det!

Torsdag 14. januar. 1999.

Jeg bodde på Grünerløkka, i Rathkes gate 11, i en toroms, sammen med kjæresten min. Denne morgenen skulle jeg til Blindern. Studielånet hadde kommet, og jeg måtte hente det. Det må ha vært en mild januardag, for jeg bestemte meg for å gå hele veien, og jeg liker ikke å gå i kulde. Jeg gikk gjennom Sofienbergparken. Krysset Toftes gate, Thorvald Meyers gate. Gikk opp Markveien, over til Alexander Kiellands plass via ringveien. Så veit jeg ikke helt. Antakelig gikk jeg til Ullevål, ned Kirkeveien og opp ved Colletts, forbi teologi og teatervitenskap. Ja. Jeg gikk nok den veien. Det virker sannsynlig.

Studielånet. Jeg husker ikke helt hvor mye det var, men det ble utdelt en gang i semesteret, så ja. Kanskje rundt tredve tusen. Jeg gikk på posten og fikk det overført til kontoen min, før jeg forlot Blindern og gikk ned forbi Marienlyst mot Majorstua. I Bogstadveien kjøpte jeg noen barneklær. Jeg ventet barn. Det var to uker til termin. Jeg husker ikke hva jeg kjøpte. Antakelig hadde jeg det jeg trengte allerede, men studielånet var jo kommet, og jeg hadde penger, og syntes vel at å kjøpe barneklær virket som en fornuftig prioritering. Kanskje en body og en pysj eller noe. Kanskje sokker. Jeg husker ikke. Det irriterer meg at jeg ikke husker det. At jeg ikke noterte det noe sted. Eller tok vare på en kvittering.

Jeg gikk ned i bunnen av Bogstadveien. Ned Hegdehaugsveien, gjennom slottsparken, ned slottsbakken. Jeg tenkte å ta trikken fra Nationaltheateret, men enten var det studielånet som gjorde det, eller den fine vinterdagen, eller bare kroppen min. Jeg tok ikke til høyre ned mot trikkeskinnene, men fortsatte opp Karl Johan, tok til venstre mot Stortorget, gikk hjemover. Over eventyrbrua. Antakelig opp Markveien, innom min gamle arbeidsplass (Sofies Café på Olaf Ryes plass (sydvestre hjørne)). Tok en kopp kaffe. Så tilbake, forbi Sofienbergparken og ned Rathkes gate. Hjemme.

Om jeg lagde eller spiste middag, husker jeg ikke. Om jeg var alene, eller om kjæresten min var hjemme mellom prøver på jobben husker jeg ikke. Det jeg husker, er at det var torsdag, og at jeg var på kor-øving i Paulus kirke. Jeg sang. Jeg husker ikke hva vi sang akkurat da, men det var etter jul, så det var sikkert noe nytt vi var i gang med å øve inn. Etter øvingene pleide vi å gå på en pub som lå to tverrgater over kirken. Jeg husker ikke hva den het nå. Trivelig sted. Jeg tror kanskje den ligger der ennå, inntil en matvarebutikk, overfor en kaffebar. Jeg satt der. Mange drakk øl. Jeg drakk te. Jeg satt der ganske lenge. Så gikk jeg hjem og la meg.

15. Januar 1999

Jeg våknet om natta. Klokka to, omtrent. Jeg fikk ikke sove. Jeg har alltid hatt et godt sovehjerte, men nå fikk jeg ikke sove. Jeg lå kanskje litt og vred meg. Det husker jeg ikke så godt. Til slutt sto jeg opp. Kokte vann. Satt meg ved kjøkkenbordet. Drakk te. Fra kjøkkenbordet kunne jeg se ut i bakgården. Det var en koselig, liten bakgård. Det lå en liten bygning der som hadde vært stall da bygården ble bygget en gang på slutten av 1800-tallet. Nå var den omgjort til et lite bolighus. Jeg hadde vært der inne og sett en gang, og ønsket at det var vi som bodde der. Jeg satt der og drakk te og så på den gamle stallen. Det hadde begynt å snø. Jeg vurderte å legge meg igjen, men jeg var lys våken, så jeg bare satt der. Hva jeg tenkte, aner jeg ikke. Kanskje jeg tenkte på hvor mange hester det hadde vært plass til i den stallen, eller hva jeg skulle finne på når morgenen kom og dagen begynte.

I tre- tida begynte jeg å bli utålmodig. Jeg pusset tennene igjen, for jeg hadde hatt sukker i teen, og jeg tenkte at det sikkert ville være sunt om jeg fikk sove litt mer mens det var natt. Det snødde tettere. Jeg var uforståelig urolig. Så orket jeg ikke mer. Jeg vekket mannen som lå og sov. Du må våkne, sa jeg kanskje. Det er noe rart med meg. Jeg kledde på meg, og sa at jeg har aldri født barn før, men nå, sa jeg. Nå tror jeg vi må dra. En halvtime etter dro vi. Jeg holdt meg fast i noen søppelkasser i bakgården. Mannen bestilte taxi. Jeg skal kjøre forsiktig, sa taxisjåføren. Ikke kjør forsiktig, sa mannen. Kjør fort.

Litt over klokka fire på morgenen ankom vi Aker sykehus. Det var fullt, så jeg måtte føde i en stall. Neida. Det var fullt, så jeg ble lagt på et akutt-rom. Der kom verdens første mirakel til verden, en knapp time etter. Klokka 05.01 den 15.01.1999. I morgen er dette mennesket 18 år. Det hadde jeg aldri trodd, der jeg lå med dette nye mennesket i armene og var like deler lykkelig og angstridd. Hva gjør jeg med dette lille barnet, tenkte jeg. Tenk hvis jeg ikke klarer å være mammaen hennes, tenkte jeg. Tenk hvis jeg mister henne. Tenk hvis hun mister meg. Jeg må ikke dø før hun blir voksen, tenkte jeg. Jeg må være veldig forsiktig, tenkte jeg. Veldig. Jeg klarte det. Jeg klarte det!*

*One down, two to go.


fredag 30. desember 2016

Det som skjer med meg:

Et lite romjulsinnlegg om det som skjer med meg mens jeg forsøker å skrive akademisk (har den diabolske innleveringsdatoen fjerde januar på en semesteroppgave, og sitter i skrivende stund og klemmer altfor lange passivsetninger ut av hodet (dette har jeg gjort siden klokka halv seks i morges) mens morgenfugljentungen presumptivt ser på julemorgen, mens hun simultant danser og synger rundt ørene (mine), henter mat på kjøkkenet, snakker med undertegnede om trykkfeil i Donald, refererer samtaler på TV. Mens juletreet har drysset en skogbunn på stuegolvet, obskur juleoppvask (fat og boller og sausenebb en ellers ikke bruker) har bredt seg ut over kjøkkenbenken, vaskemaskinen er i stykker, og jeg skulle håndvasket julens alle kjoler, strømpebukser og håndklær. Først og fremst: den evige talestrømmen fra minstejenta kombinert med forsøksvise formuleringer om dialogens enorme pedagogiske potensiale). Nå har jeg gitt opp å ha oversikt over parentesene, så her er et par til, om du skulle savne noen: )))

In order of mental appearence:

1. Selvmedlidenhet. Skikkelig ustilig selvmedlidenhet (med det som er igjen av min rasjonelle mentale kraft, forstår jeg nemlig at det slett ikke er synd på meg, og at denne følelsen er urettmessig, og burde forblitt i dvale et sted mellom selvrettferdigheten, grådigheten, misunnelsen, egoismen og alle andre fornemmelser en kunne forbinde med dødssynder). Det er nemlig skikkelig vanskelig å skrive det jeg vil skrive i en semesteropgave. Antakelig så vanskelig at få har det like vanskelig som meg. Ikke bare det: det er etterhvert (etter å ha produsert tre ganger så mye tekst som rammene for oppgaven tillater, uten å ha kommet til saken) nærmest umulig for meg å forstå hva jeg vil skrive. I en veiledningssamtale før jul sa jeg til veilederen at han ikke trengte å bekymre seg. At jeg hadde kontroll. Det var blank løgn. Og nå synes jeg synd på meg selv. Sånn er det bare. Sorry.

2. Irritasjon. Skikkelig ustilig irritasjon. Jeg irriterer meg over andre menneskers stemmer, gester og mimikk. Andres (for meg irrelevante) spørsmål. Jeg irriterer meg over kosedyrhunden noen har lagt fra seg på spisestuebordet. Over kaffeflekkene på duken. Over at fyren i vedovnen slukker (jeg skjønner jo at det er det som skjer dersom jeg ikke fortsetter å mate den, men bare sitter her og klør meg i hodet og slår den ene setningen ihjel med den andre). Over bråket fra søppelbilen, det metalliske skrammelet når posten leverer post. Over at himmelen nå er lys, og jeg sitter her og skriver tull, og ikke har fått skrevet mer enn ett underkapittel de siste fire timene, når planen var at jeg skulle skrive to. Over at ikke ordene, som for mitt indre står tindrende klare i logiske rekker, folder seg ut på skjermen i den klarhet jeg i en brøkdel av et sekund forsto dem. Over det utrolig irriterende barneprogrammet som nå flimrer foran oss. Hva i helsike er dette? En fyr som roper fornærmelser til barn som deltar. Uansett. Det er lite som unnslipper irritasjonen. Fint lite.

3. Behov for å skrive påståelige setninger uten belegg i verken logiske resonnementer eller forskning. Derav dette.

4. Behov for å lese alt mulig annet enn det som nå skal leses. Det ligger tre romaner og geiper til meg på stuebordet. Det koster meg all overvinnelse jeg kan fostre å la være  sige bort til sofaen, sige ned og åpne en av dem og forsvinne inn. Det ligger et Donald-blad ved siden av dem. Det vil ikke ta så lang tid å lese, i alle fall, og ville være en kjærkommen pause fra pragmatikk, krtisk filosofi, obskure, påståelige russere, klartenkte briter, stringente svensker, læreplanformuleringer og etterrettelige norskfolk. Donald! Med trykkfeil og alt (ifølge datter sto det en spøkelse, og ikke et spøkelse i det aktuelle, nå så forlokkende bladet).

5. Behov for å lage mat som tar lang tid å lage. Mye avansert finkutting og langsteking. Sylting. Tørking. Graving. Brygging. Sette en surdeigskultur, eller noe (jeg vet at det finnes, og jeg har aldri gjort det, men i dag, for eksempel, kunne jeg gjort det). Marinere noe i en kombinasjon av ingredienser som ville kreve ryggsekkekspedisjon til de mest obskure spesialbutikker i området. Så kunne jeg stå der på kjøkkenet og tralle og glemme, i et vidunderlig kaos av matvarer fra alle næringsgrupper, og føle meg selvtilstrekkelig. For eksempel.

Det, omtrent, er det som skjer med meg. Sånn. Nå tilbake til kultivering av menneskeheten. Også kjent som å skrive en semesteroppgave om muntlighet i norskfaget.

En fredelig romjul og et velsignet nytt år ønskes alle, og spesielt mine medstudenter. Den fjerde er det en sensor som får jobben! Moahahahaha!

onsdag 30. november 2016

Tenkepauseskriving

Før jeg gjør rede for det jeg egentlig skal gjøre rede for, vil jeg gjerne føre et par begrepsavklaringer i pennen ("pennen" her brukt i overført betydning. Jeg skriver på tastatur (dette vil enhver edru leser allerede være klar over, da dette er en tekst skrevet i et digitalt medium, med en skrifttype som hevet over enhver tvil er generert digitalt (hevet over enhver tvil fordi enhver begriper at undertegnede aldri i milde helvete hadde klart å skrive disse bokstavene med en finger eller en digital penn på en berøringsfølsom skjerm))), som vil lette lesningen av et i utgangspunktet mangslungent mentalt landskap.

"Skriving" er det sammensatte ordets tredje ledd, og skal her forståes som den aktivitet denne empiriske avsenderen bedriver mens denne teksten blir til. Resten av denne teksten er altså resultatet av referansen til "tenkepauseskriving", da det siste leddet i det sammensatte ordet utgjør ordets referensielle innhold. "Tenkepause" skal her forståes som [skriving[s]] modus. Skriveaktiviteten foregår, kan vi si, i tenkepausens tegn, eller temperament. På samme måte som termen "matpakke" er en pakke i matens tegn, som "snekkerbukse" er ei bukse i snekkerens tegn, som "handleliste" er ei liste i handlingens tegn, og som "sakprosa" er prosa i sakens tegn. Omtrent sånn.

Når det gjelder termen "tenkepause", er den populære bruken av dette allerede preget av en viss ironi som i hverdagsspråket går de fleste hus forbi, og som jeg av den grunn må gå inn på her. Dersom begrepet "tenkepauseskriving" skal gi mening, er det essensielt at vi ser nærmere på de to ordene termen "tenkepause" er satt sammen av, nemlig "tenke" og "pause". Med "tenke" mener vi som regel en kognitiv aktivitet som foregår inne i individet, om ikke uavhengig av konteksten og de sosiale praksisene denne tenkningen inngår i, eller de forhandlingsrom denne sosiale praksisen, eller diskursen, foregår i og virker på. Tenkning er sentralt i menneskers liv, og dermed i samfunnslivet, selv om tenkningen antakelig i mange tilfeller representerer det reneste sludder. Dette er en digresjon. Sludder eller ikke sludder. Å tenke er det mennesker gjør når de i sitt indre forestiller seg en fremtid, eller reflekterer over en fortid. Tenkning er høyt verdsatt i vår kultur, på tross av dens tilhold i det obskure, ofte usammenhengende indre liv.

"Pause" er på den andre siden ikke like verdsatt i den offisielle kulturen. Riktig nok er arbeidslivet gjennom fagforeningers organiserte arbeid, regulert med regelmessige pauser. Noen vil kanskje på bakgrunn av dette påstå at pausen som sådan har høy status. Et slikt syn kan lett imøtegås ved å vise til den dårlige samvittigheten de fleste arbeidstakere kjenner på kroppen dersom kaffe- eller røykepausa overskrider den tidsbruken en i den enkelte arbeidsplass' praksis er enige om er rimelig. Ingen ville for eksempel ta kaffepause i to timer, uten å etter maksimalt tjue minutter omdøpe kaffepausa i sitt indre, til for eksempel "utviklingsarbeid" eller "uformelt møte". En slik omdøping vil sjelden få noen permanent tilslutning i et kollegium, og må som sådan betraktes som en midlertidig suspensjon av de normer som ellers regulerer den diskursen kaffepausa inngår i, nemlig arbeidslivets diskursorden. På den annen side, og viktigere i denne sammenhengen, er de positive konnotasjonene til termen "pause". På samme måte som de færreste ville drikke kaffe i to timer i strekk og kalle det kaffepause, ville de færreste reagere med negativ affekt på en invitasjon fra en kollega om å ta ei kaffepause (forbeholdt at det ikke er en kollega en har sterk antipati mot, men det er så sjelden at slike ville be en om å ta kaffepause, at det må betraktes som et marginalt tilfelle uten vitenskapelig interesse). De fleste liker pauser. Og det er i den forståelsen av begrepet, den pausa vi liker, jeg her vil utvikle en ny forståelse av begrepet "tenkepause".

Den populære forståelsen av "tenkepause" er (jamfør diskusjonen om det siste leddet i sammensatte ord ovenfor) ei pause i tenkningens tegn. At man tar en pause, for eksempel fra manuelt arbeid, for å tenke seg om. Det er ofte lurt. Hvis man for eksempel holder på å sette sammen et Ikea-møbel av en viss størrelse, med et visst antall skruer, plugger og flate sider, blir resultatet sjelden godt dersom man ikke underveis i arbeidet stopper opp for å tenke. Det samme kan sies om mer intellektuelt krevende arbeid, som lesing eller skriving. Skal man få noe til å henge sammen, enten det er Ikeamøbler eller tekster, nytter det ikke å bare jobbe i vei. At en tar pauser for å tenke, har en annen funksjon enn kaffepause. Tenkepausa må begripes som en nødvendig fase i et hvilket som helst forløp med en sosial funksjon. Uten den vil forløpet kunne stå i fare for å bli "unhappy", eller for å si det på en annen måte; et "ikke-forløp". 

Det er likevel ikke den forståelsen av "tenkepause" jeg her legger til grunn. Jeg vil argumentere for at denne termen også kan forståes som en pause [hvile] fra [tenking]. Det er ikke enkelt å komme på andre sammensatte ord som kan forstås på samme måte, rent leksikogrammatikalsk. Den allerede introduserte termen "kaffepause" kan vanskelig utlegges som [hvile] fra [kaffe] uten at det vil skape stort sosialt ubehag i en hvilken som helst sammenheng en kan tenke seg termen brukt. Dette trenger ingen videre forklaring. Antakelig er det avgjørende at termen "pause" er sist i det sammensatte ordet, men ikke minst at det første leddet refererer til en mental prosess. Dermed er det rimelig å anta at dersom en kunne forestille seg andre mentale prosesser i første ledd, koblet med [pause] i andre ledd, kunne samme type semantiske ironi oppstå. Det er også mulig at affektive prosesser kunne fungere på samme måte (smilepause: pause til eller fra å smile. Gråtepause: pause til eller fra å gråte. Her er mulighetene legio.).

Så. Når jeg skriver "tenkepauseskriving" i tittelen, mener jeg skriveaktivitet (denne) som en pause [hvile] fra tenkning. Dette til orientering.

Når jeg nå går tilbake til tenkningen, er det i visshet om at pausen fra den har gjort meg til en litt bedre tenker enn jeg var for tjue minutter siden (da pausen begynte). Helt sikker kan man aldri bli på hva livets pauser avstedkommer av aktivitet, enten mentalt eller fysisk. Likevel er det i vår sammenheng en så innforstått antakelse av at pausen har en produktiv effekt, at jeg har latt den antakelsen styre denne aktiviteten. 

Dersom det skulle vise seg at denne pausa har vært kontraproduktiv (det vil vise seg fredag mellom tolv og halv ett, da jeg skal opp til muntlig eksamen), kan jeg selvsagt skylde på meg selv og mine manglende kognitive evner. Mer nærliggende er det å skylde på de i kulturen, og dermed diskursen, rådende antakelser om at pauser er av det gode. 

fredag 21. oktober 2016

Filterløs fredag på speed (og litt på nynorsk)

Studenttilværelsen begynner å svinge. Skjønt svinge. Det er vel in the eye of the beholder, som det heter, hvorvidt dette kan karakteriseres som svinging. Får nerde nok, i alle fall. Her er uka i tilfeldig rekkefølge, servert, en klassisk fredagspost verdig, i punkter etter undertegnedes innfallsmetode (ikke ulikt et utkast til en semesteroppgave om skriveopplæring jeg leverte tidligere i uka). Here goes:

1. Jeg manglet nål og tråd hjemme, inntil i ettermiddag. Det er først når et barn har en flenge i et plagg hun må bruke lørdag morgen, at jeg merker at jeg mangler nål og tråd. Nål og tråd er noe man bare har, uten å reflektere over det. Når jeg nå reflekterer (for det hender jeg får reflektert mens jeg skriver (det anbefales)), aner jeg ikke hvor de nålene og trådene jeg har eid de siste drøye tjue åra, egentlig kommer fra. De har bare vært. Som mye annet bare er. Uansett. Jeg ble i stuss, og spurte kjentfolk om hvor man kunne få kjøpt slikt. Nål og tråd, sa kjentfolk. Mot rikare nål og tråd? Sa kjentfolk. Så nå er nål og tråd for resten av livet assosiert med at å leva, det er å elska. Eg kjem til å synge kvar gong eg reparerer ei flenge (eller den vakre dagen minstejentungen får oppfylt ønsket om at eg skal halde sykurs for ho kvar laurdag (kor tek ho det frå? Ikkje frå mora, i alle fall. Eller faren). Eg gjekk inn i ein sy-butikk, og trur de ikkje dei hadde nål og tråd (å leva, det er å leggja...) der? Eg vart, om ikkje direkte overraska, så i alle fall skikkeleg glad.

2. Då eg hadde kjøpt nål og tråd (som eg måtte bere rundt i ein pose med påskrifta "elleville dager", noko eg syntest var ganske komisk, for er det noko som liksom ikkje er ellevilt, er det nål og tråd (sjølv om det følgte med både saks og måleband, og alt var pakka inn i ei lita, fiks veske)), løp eg til bussen. På vegen traff eg ein elev som sa hei, og god helg og der er du (utanfor klasserommet!), og peikte litt vagt og sa at der oppe står nesten resten av klassen, og eg vinka til dei, og dei vinka til meg, og er sa ikkje at dei kunne bruke så mange komma dei ville, men eg sa god helg, og dei sa at dei skulle kjøpe ein presang, og eg spurde kva dei skulle kjøpe, og dei sa dei skulle kjøpe noko som dei trudde at bursdagsbarnet trengte, men som ho ikkje visste at ho ønskte seg. Det var fint, sa eg. God helg igjen, sa eg. Fine folk.

3. No tek eg snart helg. Det er berre det at eg og ein kollega som eg studerer saman med, og som eg skriv ei analyse saman med, har gått på ein word-count smell, så det er ikkje umogleg at eg må bruke noko av fredagskvelden til å kutte og herje litt meir, men vi syns det har blitt bra, og at vi har skjønt greia, og at alt i alt er det ikkje så verst, dette, å vere student og få betalt og alt (sjølv om eg nok aldri klarer å riste av meg kjensla av at det er noko nesten kriminelt ved å motta lønn utan å utføre lønnsarbeid). Sånn er det.

4. No må eg lage ferdig fredagspizzaen. Eg takkar for merksemda på haltande nynorsk, og ja. Alt godt til alle lesarar. Måtte de alle trå(d) mot rikare nål (evt mål) denne helga.

mandag 17. oktober 2016

Vi teller ikke antallet komma i elevers setninger, gjør vi vel?

En helt vanlig norsktime. Eller kanskje ikke helt vanlig, for hjemme har jeg et par pjuske unger, og jeg har for tiden innspurt på to delinnleveringer til høyskolen, så, ja, det kan godt hende at jeg akkurat denne mandagen, i lett regn, i oktober, ikke framsto helt vanlig i våre nitti tildelte minutter. Det kan hende. Likevel.

Relativt vanlig var den, hvis jeg ser bort fra at jeg denne økta heiv ut en gjest bare fordi jeg ikke orka å forholde meg til et ansikt til, han satt der bare, og jeg sa hei, og han sa hei, og jeg spurte om han skulle begynne i denne klassen (det ville i så fall ikke vært første gang, og litt sånn malapropos kan man jo stille seg spørsmål om elever som begynner f eks midt i oktober skal ha vurdering med karakter i faget, om man tar fraværsgrensa på alvor).

Så. De sitter der, da, og jeg står der, og så sitter jeg litt, og de står, for de har fått i oppdrag å på bakgrunn av stikkord fra medelever fortelle en historie fra "sin oppvekst". Og de står og forteller og det er høy stemning og vi får høre om støttehjul som er tatt av sykkelen, og om noen som brekker håndleddet på sykkeltur (med vind, men ikke sånn deilig vind, men en kald høstvind, på ryggen), og om årsaken til at noen har arr i leppa. Alt dette får vi høre om, før jeg leser høyt fra noen korte tekster som elevene skal skrive søsknene til på sidemål i morgen. Så, for å stramme opp alle et kvarter før dagen slutter (og gudene skal vite at her er det mange som trenger en oppstrammer), løfter jeg armene i været og, om ikke tordner, så i alle fall med en litt lummer røst sier: synsvinkel? 

Det er første person, og det er ingen tankereferat her, sier noen, ingen tankereferat, nei, sier jeg, nei, sier hun, så noterer jeg det på tavla. Har dere lagt merke til noe annet, sier jeg, og håper med alt jeg er at noen har lagt merke til noe annet, og det har de heldigvis, nemlig at det er en skikkelig, skikkelig lang setning uten punktum i det første avsnittet, og at den følger etter en kort, innledende helsetning, og at dette må vel være et spesielt trekk ved denne forfatterens måte å skrive på i disse tekstene, og jeg sier ja, og de ser på meg, og jeg sier det er så godt sett at jeg må sette meg ned litt, og noen smiler mens noen lurer på hva i all verden, antakelig. 

En arm i været. Ja, sier jeg. Hva kan jeg hjelpe med? Jeg sier det i full klasse, og eleven sier at du, når vi skal prøve å skrive sånn som denne forfatteren, da skal vi prøve å variere setningslengden sånn som ham, ikke sant, sier hun, og jeg sier jo, og hun som spør får et bekymret drag over ansiktet og sier, men når vi skriver vanlige tekster i norsken, sier hun, da er det vel ikke lov å bruke så mye komma, sier hun, og jeg sier hæ, hva mener du, sier jeg, og hun sier nei, for da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi ikke skrive fler enn to komma i en setning, og jeg tenker at dette kan vel ikke stemme, og jeg sier det kan vel ikke stemme, og hun sier jo, vi fikk trekk hvis vi skrev mer enn to komma per setning, og jeg tenker fremdeles at det ikke kan stemme, men jeg klarer ikke å la være å tordne: trekk, sier du, er du rusk, og hun ser på meg med et stadig engsteligere blikk, og jeg sier at det må da for svingende være lov å skrive hvor mange komma man bare vil, hvis det er slik man vil uttrykke seg, og at det ikke er noe som heter trekk, for hvis det var slik, kunne hun jo forsøke å skrive en hel tekst uten komma, eller. Bare. Med. Punktum. Og se hvor godt det fungerte, og hun nikket og flere nikket, men jeg ser det på dem at de sitter der og tror at hvis de skriver mer enn to komma i en setning, så kommer de i høyden til å oppnå middels måloppnåelse, og jeg tenker at jeg skulle ønske det fantes en mute-knapp jeg sjøl styrte, som gjorde at jeg kunne mute alle kolleger som i det hele tatt kunne antyde at antallet komma i en setning, eller antallet setninger i et avsnitt på noen som helst måte kan trekkes fra eller legges til måloppnåelsen i skriving, slik at jeg på en litt mer troverdig måte kunne arbeide med å få elever i posisjon til å skrive uten at de sitter der og engster seg for antallet komma i en setning. 

Sånn omtrent. Heia komma!

Vi teller ikke antallet komma i elevers setninger, gjør vi vel?

En helt vanlig norsktime. Eller kanskje ikke helt vanlig, for hjemme har jeg et par pjuske unger, og jeg har for tiden innspurt på to delinnleveringer til høyskolen, så, ja, det kan godt hende at jeg akkurat denne mandagen, i lett regn, i oktober, ikke framsto helt vanlig i våre nitti tildelte minutter. Det kan hende. Likevel.

Relativt vanlig var den, hvis jeg ser bort fra at jeg denne økta heiv ut en gjest bare fordi jeg ikke orka å forholde meg til et ansikt til, han satt der bare, og jeg sa hei, og han sa hei, og jeg spurte om han skulle begynne i denne klassen (det ville i så fall ikke vært første gang, og litt sånn malapropos kan man jo stille seg spørsmål om elever som begynner f eks midt i oktober skal ha vurdering med karakter i faget, om man tar fraværsgrensa på alvor), men det skulle han ikke, så jeg bare: da må nok du gå ut. Brysk og fæl, antakelig, men jeg står for det. Noen ganger passer det med besøk, andre ganger ikke, denne gangen passet det meg ikke, og som leseren kanskje merker sitter jeg nå her og lurer på om jeg ikke var litt for brysk, men jeg får stå for den. Jeg står for den. 

Så. De sitter der, da, og jeg står der, og så sitter jeg litt, og de står, for de har fått i oppdrag å på bakgrunn av stikkord fra medelever fortelle en historie fra "sin oppvekst". Og de står og forteller og det er høy stemning og vi får høre om støttehjul som er tatt av sykkelen, og om noen som brekker håndleddet på sykkeltur (med vind, men ikke sånn deilig vind, men en kald høstvind, på ryggen), og om årsaken til at noen har arr i leppa. Alt dette får vi høre om, før jeg leser høyt fra noen korte tekster som elevene skal skrive søsknene til på sidemål i morgen. Så, for å stramme opp alle et kvarter før dagen slutter (og gudene skal vite at her er det mange som trenger en oppstrammer), løfter jeg armene i været og, om ikke tordner, så i alle fall med en litt lummer røst sier: synsvinkel? 

Det er første person, og det er ingen tankereferat her, sier noen, ingen tankereferat, nei, sier jeg, nei, sier hun, så noterer jeg det på tavla. Har dere lagt merke til noe annet, sier jeg, og håper med alt jeg er at noen har lagt merke til noe annet, og det har de heldigvis, nemlig at det er en skikkelig, skikkelig lang setning uten punktum i det første avsnittet, og at den følger etter en kort, innledende helsetning, og at dette må vel være et spesielt trekk ved denne forfatterens måte å skrive på i disse tekstene, og jeg sier ja, og de ser på meg, og jeg sier det er så godt sett at jeg må sette meg ned litt, og noen smiler mens noen lurer på hva i all verden, antakelig. 

En arm i været. Ja, sier jeg. Hva kan jeg hjelpe med? Jeg sier det i full klasse, og eleven sier at du, når vi skal prøve å skrive sånn som denne forfatteren, da skal vi prøve å variere setningslengden sånn som ham, ikke sant, sier hun, og jeg sier jo, og hun som spør får et bekymret drag over ansiktet og sier, men når vi skriver vanlige tekster i norsken, sier hun, da er det vel ikke lov å bruke så mye komma, sier hun, og jeg sier hæ, hva mener du, sier jeg, og hun sier nei, for da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi ikke skrive fler enn to komma i en setning, og jeg tenker at dette kan vel ikke stemme, og jeg sier det kan vel ikke stemme, og hun sier jo, vi fikk trekk hvis vi skrev mer enn to komma per setning, og jeg tenker fremdeles at det ikke kan stemme, men jeg klarer ikke å la være å tordne: trekk, sier du, er du rusk, og hun ser på meg med et stadig engsteligere blikk, og jeg sier at det må da for svingende være lov å skrive hvor mange komma man bare vil, hvis det er slik man vil uttrykke seg, og at det ikke er noe som heter trekk, for hvis det var slik, kunne hun jo forsøke å skrive en hel tekst uten komma, eller. Bare. Med. Punktum. Og se hvor godt det fungerte, og hun nikket og flere nikket, men jeg ser det på dem at de sitter der og tror at hvis de skriver mer enn to komma i en setning, så kommer de i høyden til å oppnå middels måloppnåelse, og jeg tenker at jeg skulle ønske det fantes en mute-knapp jeg sjøl styrte, som gjorde at jeg kunne mute alle kolleger som i det hele tatt kunne antyde at antallet komma i en setning, eller antallet setninger i et avsnitt på noen som helst måte kan trekkes fra eller legges til måloppnåelsen i skriving, slik at jeg på en litt mer troverdig måte kunne arbeide med å få elever i posisjon til å skrive uten at de sitter der og engster seg for antallet komma i en setning. 

Sånn omtrent. Heia komma!

fredag 14. oktober 2016

Filterløs fredag: et forsøk

Vi er midt i oktober. Bob Dylan har fått Nobels litteraturpris. Jeg kan ikke smykke meg med å ha inngående kjennskap til hverken Dylans poetiske register (joda, har hørt en del og likt mye av det jeg har hørt, men må vel innrømme at musikken hans ikke har vært hverdagskost i livet siden 1992, omtrent. Den gangen også hverdagskost i mine famlende gitarspilleforsøk (Masters of war var grei skuring for venstrehanda, det samme gjaldt antakelig Blowin' in the wind og The times they are...).), eller de seneste åras vinneres litterære register, for den del. Jeg har i grunnen aldri hatt noen overveldende interesse for prisutdelinger, selv om jeg innrømmer at det dirrer en dyp streng et sted mellom hjertet og magen som håper at det snart blir Fosse som får prisen. Jeg innrømmer det. Han har vært med meg like lenge som Dylan, omtrent, og satt dypere spor. Meg om det.

Når jeg nå forsøker meg på en fredagspost, er det ikke uten en viss ambivalens, eller nødvendighet, for den del. Jeg registrerer dessuten at fuge-s'en i "fredagspost" avstedkommer rød krøllstrek i herværende skriveboks. Jeg overser den. For hva er livet uten fuge-s? Klasseromsamtale? Evighetmaskin? Spellemannpris? Nyttåraften? Nåvel. I det følgende skal jeg ikke skrive om a)fraværsgrense b)det nye norskfaget c)Nyttårsaften (selv om den dagen, eller aftenen, da, hadde vært verdt et tibindsverk om meninga med livet og tiden. Det mener jeg. Makan til. Jeg har nok med å huske å feire nytt år når jeg selv fyller år, om jeg ikke skulle holde på å markere nye kalenderår med iskalde knær (nylonstrømper i femten minus) og ditto klemmer og champagne. Noe man likevel holder på med, for syns skyld.). Hvor skal jeg begynne.

1. Jeg har flytta*.
2. Jeg har blitt masterstudent**.
3. Jeg underviser bare fire timer i uka, i en vg1-klasse.***

*Ikke så langt. Men likevel. Langt nok. Og det er et annet liv, og jeg føler meg annerledes. Slik er det. Foreløpig har verden holdt seg noenlunde på hengslene for meg og mine. Tross alt. En del av tingene mine er fraktet i en kassebil, men jeg har også flytta en del løsøre med ryggsekk på sykkel. De første turene følte jeg meg litt rar i møte med samlede småbarnsforeldre trillende på barnevogner. Etter hvert ble det så vanlig for meg å sykle med dyner, klær og bøker på ryggen (og bøtte med vaskemiddel på styret), at jeg ikke lot meg affisere mer. Da jeg kom på butikken for å handle inn til helga med den gigantiske ryggsekken på ryggen, var den blitt en så naturlig del av meg at jeg hadde glemt den da en kollega med et lite barn prikket meg på ryggen og sa jaså, er det du som går her med sekk? Åja, den! Sa jeg. Du skulle ikke ta lappen, da, sa han. Hvorfor det, sa jeg. Jeg har jo sekk.

**I vinter søkte jeg om å få tilskudd til etterutdanning. Så fikk jeg det. Nå studerer jeg på Høyskolen i Buskerud og Vestfold, master i norskdidaktikk, med 75% permisjon fra jobb. Med lønn. I ei fjern fortid (for omtrent seks år siden) ble jeg tatt opp på det samme studiet, med full jobb. Jeg hoppet av etter en samling. Det er jeg glad for nå. Å være student er ikke noen tur i parken, selv om jeg virkelig, virkelig elsker det. Jeg føler meg corny som student. Dette semesteret leser jeg to emner. De ligger faglig og metodisk relativt fjernt fra hverandre (selv om begge selvsagt er relevante for arbeidet som norsklærer), og jeg strever, mildest talt, med å fordele kreftene mine på de to. Jeg visste det jo, men nå oppdager jeg det på nytt. Jeg har et nerdegen som gjør det nærmest umulig å løsrive meg fra en materie jeg først fordyper meg i. Dette byr på vansker når jeg skal fordele oppmerksomheten på så vidt ulike emner. Dessuten: når jeg skal fordele oppmerksomheten mellom jobb og studier. Dessuten, dessuten, dessuten: når jeg skal fordele oppmerksomheten på jobb, studier og familie, og eventuelt andre elementer i livet jeg ønsker å bruke tid på. Jeg vil selvsagt aldri mene at det ville være lurt å isolere seg, men når jeg sitter der og leser og noterer og skriver, er det bare common decency (og evt sterke korporelle/sosiale behov) som river meg løs fra det jeg sitter med. Det er selvsagt fortryllende fint, men alltid frustrerende, fordi tiden. Tiden.

***Å! Det er så fint! Og jeg var så redd. For det første er de så små. Jeg er vant til allmenn påbygging, og da er de minst 18(17), ofte eldre for klasser med fagbrev fra før. For det andre er det nesten bare damer. Jeg så for meg et kaos av drama og intriger. Så er det bare så fint. Vi leser og skriver og diskuterer og stemningen er så fin og elever smiler og er blide og ja. Det skulle sikkert bare mangle, men av alle sider ved lærerjobben jeg ikke venner meg til, er nye elever den som troner høyest. Nå har jeg holdt på en stund, og burde kanskje av erfaring forstå at dette går som regel fint, men jeg har jo også opplevd at det butter, og at det ikke nødvendigvis er slik at jeg alltid gleder meg til å gå inn i klasserom. Det er ekstra fint for meg at det er slik i år. Jeg kan holde på. og finne på alle de tingene jeg finner på, og vite at det er takhøyde for lærerens feil og bomskudd og tøys. Dessuten kan jeg holde på, og hver eneste økt oppdage at elever tør og vil og gjør ting jeg var redd de ikke skulle tørre, ville eller gjøre. Jeg mener fremdeles at påbygg ruler, men vg1. Ruler også.

Til slutt. Siden nobelkomiteen har besluttet at sanglyrikk er en litteraturpris verdig, vil jeg dele en sang jeg liker. Jeg er en sånn som liker musikk på grunn av tekst. Dette er en sånn sang, og en sånn tekst. God helg, alle. Her: Frida Ånnevik. De dagene jeg mister ting:

Men det som lå oppå et skap, har falt ned bak, og ligger der i støvet...

tirsdag 13. september 2016

Om høsten

Det er høst, sier kalenderen. September er den måneden både jeg og en av mine døtre fyller år, og jeg veit at den måneden er lunefull. Men i ettermiddag, da yngstejenta og jeg gikk hjem fra kulturskolen, var den varm selv om sola hang som en fersken over jordene der asiatisk utseende mennesker med hvite hatter marsjerte hjem fra dagens arbeid (ifølge sjuåringen burde de gi seg nå. De hadde holdt på siden hun gikk på skolen i morges, med å høste blomkål eller purre, hun visste ikke riktig).

Denne høsten er annerledes. Jeg vet ikke om det er derfor jeg tenkte at den ene klassen jeg er lærer for i år (jeg er permittert for å studere, og jobber nesten ikke) skulle utsettes for én tekst fra Knausgårds Om høsten i begynnelsen av hver norsktime. I høst. Ofte veit jeg ikke hva som motiverer meg til å bringe den ene eller den andre teksten inn i klasserom. Sant å si var jeg ikke spesielt begeistret for boka da jeg først leste den. Men. Det er samtidslitteratur. Det er korte tekster. Og jaggu har den ikke gitt innganger til å arbeide med svært ulike sider av norskfaget med et klasserom fullsatt av ukjente ungdommer.

I går skulle vi lese en annen tekst. Ei økt på nitti minutter går fort, så jeg forlot Om høsten på arbeidsplassen min. Tok med 32 kopier av en annen tekst, gikk inn i klasserommet, kjente på stemningen (å, så fine folk å jobbe med) og iverksatte min på forhånd planlagte undervisning. Ah. Det høres flott ut. Jeg innrømmer at det falt noen ord om alt mulig annet først. Typ de første ti minuttene. Om kjoler og hår og juging. Men så skred jeg altså til verket. Eller prøvde. Hvorpå en hel del elever så ut som skuffede spørsmålstegn, og nærmest ropte: Skal du ikke lese Knausgård i dag? Det er så koselig!

Nå er jeg usikker på hvor "koselig" Knausgård er. Det er liksom liv og død, epleskrotter og plastposer, ubegripelig varme og ubegripelig kulde. Likevel, altså. Knausgård må åpenbart til for et fullsatt rom med 16-åringer. I morges, da jeg hadde tatt den med, var jeg liksom nervøs. Kanskje de bare tulla. Men da jeg hadde klart å plassere alle rundt et langbord i klasserommet (umulig å sitte på rekke når vi skal snakke sammen), og tok fram boka, var det så intenst stille da jeg leste om tenner, at jeg aldri (ikke) har hørt maken i et klasserom.

Denne høsten er helt annerledes. Blant annet er jeg nesten ikke lærer. Mest student. Men når jeg kommer inn i klasserommet, til alle disse for meg nye, unge menneskene, veit jeg at det er lærer jeg er.

søndag 7. august 2016

*Insert appropriate title*

Så lenge har tankene tatt ferie fra målrettet skolevirksomhet, at de pr dato ikke en gang kan produsere tittel på denne teksten. Man håper dette bedrer seg utover i uka. Jeg er dessuten semesterregistrert på master i  norskdidaktikk, så noe bør hende før jeg skal produsere sammenhengende tanker -det være seg muntlig eller skriftlig.

Dette er om lag hva min sommerslumrende hjerne produserer denne morgenen, morgenen da lærernes planleggingsuke setter inn:

Kaffe
Se! Det regner!
Kaffe!
Hvor er nøkkelen?
Kaffe!!!
Jeg trenger en penn.
Se! Et gult blad på et tre jeg ikke husker navnet på utenfor vinduet!

Om ei uke treffer jeg litt over tredve førsteklassinger i et klasserom der jeg etter sigende skal drive opplæring i norskfaglige ferdigheter og kompetansemål. Det gjelder vel bare å ha penn og papir, drikke nok kaffe og krysse fingrene de nærmeste sju dagene. Så går det nok denne gangen også.

mandag 20. juni 2016

Filterløs ferie?

Ferie og ferie. Jeg sitter på arbeidsplassen og tenker litt på neste skoleår. Og svarer på elevhenvendelser. Jeg har rydda litt på pulten. Jeg har satt supermann-pez-figuren sammen med sjiraffen på skapet til høyre for bordet jeg sitter ved. Jeg har ikke vaska kaffekoppen med alle bildene av meg selv på. Den er fremdeles brun av kaffeavleiring på innsida. På veggen over bordet mitt har samtlige bilder, kort og utklipp seget nedover, slik at tac-iten kommer til syne over kanten og minner om at alle ting siger. Over utklippet av et korsstingbroderi med påskriften "Tenk positivt for faen" er det dessuten en kaffeflekk. Det har i hele år undret meg hvordan den flekken har havnet der. Det kan ha vært en gang jeg bare slapp en helt nyfylt kopp rett i bordet en morgen. Det kan ha vært den gangen. Jeg slapp den, bare, og lagde et veldig oppstyr rundt meg. Den flekken får bare være der. Som et minnesmerke over slipping av kaffekopper rett i bord uten noen synlig årsak. Jepp. Nå noen punkter. Punkter kan hjelpe litt. I den grad hjelp trenges, kan punkter hjelpe.

1. Bergen hjelper. Kanskje ikke selve byen, selv om den hjelper litt den, også. Det hjelper litt å fly inn over øyene og fergene og fritidsbåtene hvis kjølvann sett fra lufta er hvite striper mot mørkeblått og grønt. Det hjelper å sitte på flybussen og kjøre forbi kjøpesenteret Lagunen og tenke at det er litt av et navn på et kjøpesenter, slik jeg har tenkt siden jeg første gang hørte om det i 1993. Det hjelper å sitte bak et par i åttiåra med kofferter, som snakker om hvor stygt det er på Danmarks plass, og selv tenke at Danmarks plass har sin egen estetikk, og som snakker om hvor stygt fylkeshuset er, og selv tenke at jo, det er kanskje stygt, men likevel. Det er Bergen. Mest hjelper menneskene. De menneskene jeg kjenner i Bergen har kjent meg over halve livet. De klemmer meg og har kjente og bra ansikter og hoder, og sier akkurat det jeg trenger at de skal si. Vi drikker kaffe og øl og gin og vin. Vi spiser sammen og snakker sammen om oss selv og hverandre og ting og mennesker vi bryr oss om Jeg får alltid se teater og være i en annen verden. Noe som hjelper veldig. Denne gangen fikk jeg også snakke med en treåring som tross sine foreldres innflytterstatus kunne si alt hun sa med umiskjennelig bergensk tonefall. Med vidunderlig myke krøller, hender og kinn.

2. I den grad år kan være bratte, har dette året vært det. Skikkelig bratt og tungt, og det har vært melkesyre og blodsmak, svette og tårer. Jeg har oftere følt meg mislykka enn vellykka i jobben. Støtt på utfordringer som i mengde og volum langt overgår alt jeg har opplevd tidligere. Forsøkt å møte dem etter beste evne. Ofte kjent at det ikke er godt nok. At jeg aller helst kunne tenke meg å for eksempel legge meg rett ned og bare ikke gjøre noe. Så har jeg gjort noe. Så har det likevel gitt mye. Men bratt. Sykt bratt.

To punkter er kanskje litt skrint. Det fikk bare bli to punkter. Hodet er litt sånn fylt av grus og stein. Det skraper litt for mye rundt oppi der. En slags skrubbing. Det er bare å innse. Blodsmak og tyngde og bratthet i arbeidet gir også skinnende øyeblikk ansikt til ansikt med elever. Daglig. Derfor er det kanskje ekstra tungt i år å tenke på alle de som hadde tilhold i klasserommet mitt. At de nå ikke lenger er en naturlig del av mitt liv. Min hverdag. Sånn er det: skoleåret var ikke en dag for kort. Likevel savner jeg alt ved det. Stillheten og spørsmålene. Diskusjonene. Latteren. Tårene. Samtalene. De innforståtte morsomhetene. Sarkasmene man bare våger om man er trygg nok. De overraskende innvendingene og vendingene i samtaler med elever om litteratur og skriving. Alt det som utgjør norsklærerens hverdag. Kanskje er det også rarere i år fordi jeg skal jobbe mye mindre neste år. Mye mindre. 25%. Resten av prosentene skal jeg være student. Fantastisk fett og veldig annerledes. Det var den endringskompetansen, da. Omtrent middels måloppnåelse på den foreløpig.

God ferie!