fredag 17. oktober 2014

Filterløs fredag fra Bergen (forlik med den store uorden).

Det regner ikke mer i Bergen enn i Drammen. Sa ei dame i kantina på universitetsbiblioteket i Bergen. Hun sto bak kassa og sa det. Det regner ikke mer her enn der. Jeg har en kusine, sa hun, som har flyttet til Drammen, og det er ikke noe bedre der. Nei, sa jeg. En kaffe. Nei, det regner faktisk mer i Drammen, sa hun. Javel. Sa jeg. Ja. Men Dale! Sa hun. Dale er det verste hølet i verden. Nei, forresten, hon sa holet. Det verste holet. Det regner heile tida der. I dale. Mørkt og jævleg, sa ho. Javel, sa eg. Ja, sa ho. Det er heilt. -Ikkje sant det er jævleg, sa ho til mannen bak meg i køen. Jo då, sa han. Det var ikkje noke særleg akkurat der, nei. Neida. Ok. Takk.

1. Jeg kom til Bergen tirsdag kveld. Siden da har jeg skrevet på en lesesal eller hva jeg skal kalle det. Likner ikke på lesesalene på Blindern, og da jeg studerte teatervitenskap i Bergen var det i Villaveien, og det var en lesesal på loftet der jeg satt og lot som jeg kunne lese faglitteratur på engelsk uten ordliste. Det er først nylig det gikk opp for meg hva "vernacular" egentlig betyr. Og nå har jeg jo mellomfaget, forlengst, så nå er det antakelig litt dust å komme trekkende med det. Ja. Så da satt jeg der, hvis ikke han medstudenten som lukta for jævlig svette kom, for da måtte jeg gå på Kvarteret og henge med Katrine og late som jeg bare hang der uten noen bestemt mening. Det gjorde jeg kanskje også, eller prøvde da, men herregud. Jeg hadde gule, skotskrutete bukser. Og en rød sixpence. Ikke så veldig laidback. Men altså. Nå er jeg her, og må si jeg er imponert over alle de studentene som sitter her og leser og skriver, og slett ikke er på Kvarteret. Og slett ikke går i noe skotskrutet. Bortsett fra skjerf og vesker.

2. Jeg har vært på teater to ganger, og kan konstatere at helsike, det er noe dritt med sjalusi og kjærlighet og galskap, men det er fint å være menneske likevel (Medealand på DNS, min venninne og midlertidige bergensvertinne Ane som gudinnen). Dessuten at det er skikkelig, skikkelig uklokt drikke to øl før man går hen og setter seg innerst på bakerste rad på teater som varer i nesten to timer uten pause (Kjærleikens ferjereiser). Jeg fantaserte om å tisse på gulvet. Scenografien var dessuten preget av et helsikes regnvær, og er det noe som er tortur når en må tisse, er det rennende vann. Jeg lurte på om jeg var kommet til helvete, eller om det bare var skjærsilden. Jeg endte med å krabbe over et trappegelender og snike meg forbi lyd/ lysmann da det var førti minutter igjen av forestillinga. Som man kan forstå, husker jeg ikke stort. Annet enn det regnværet. Og ei dame som solgt Klassekampen.

3. Jeg har vært på bokbad. Det betyr at jeg har fått besøke litteraturhuset i Bergen. Der tok jeg et glass vin i godt lag. Og snakket om bøker og damer og menn og unger og skole og lekser og hello kitty og my little pony og. Tja. Litt av kvart, så dei seier. Det kan ha blitt to glass. Heldigvis (for hodet mitt) gikk jeg ikke på café Opera etterpå. Heldigvis. Jeg gikk hjem til gudinnen og spiste brødskiver med ost og skinke.

4. Sitter og skal lese om Strindberg, men dagen har vært så lang at alt jeg leser blir komisk. Subjektet. Sult og symbiose. Eller Universet. Forlik med den store uorden. Jeg tror vi sier det sånn, jeg. Forlik med den store uorden. Jeg forliker meg med den store uorden, og går med dette inn i fredagskvelden. Eller ettermiddagen, da. Fredag ettermiddag. Uorden. Forlik.

fredag 10. oktober 2014

Filterløs fredag: litteraturhistorisk hjertesukk

Glad fredag!
1. Jeg har begynt med korte setninger.
2. Jeg synes forfattere bør tenke seg om.
3. De bør tenke seg om før de skriver.
4. De kan ikke skrive hva som helst.
5. De må tenke på at vi lever i en post-postmoderne tid.
6. De må tenke på framtidas lærebokforfattere.
7. Syns ikke Ibsen tenkte nok på at Peer Gynt skulle være poetisk (evt "romantisk") realisme.
8. Syns ikke Ibsen tenkte nok på at tendensen i "Et dukkehjem" er for svak.
9. Syns ikke Skram brukte nok dialektord i Constance Ring
10. Jæger kunne godt ha skrevet mer om hjemløse og arbeiderklassen.
11. Det er ikke bra av Hamsun at han skrev "Sult" allerede i 1890. Ikke bra.
12. Vinje holdt på med alt for mye forskjellig.
13. Jeg synes egentlig Sigrid Undset kunne holdt seg til samtidslitteratur.
14. Juvikfolke blir litt for lang.
15. Tomas Espedal burde ikke skrevet Bergeners. Den passer ikke inn.
16. Tore Renberg kunne godt holdt seg til det selvbiografiske, synes jeg. Det blir så rotete å skrive om norsk samtidslitteratur.
17. Kvinner burde egentlig ikke skrive noe særlig.
18. Noen fler kunne kanskje ta på seg å skrive dramatikk som Fosse. Så hadde det blitt en litterær bevegelse å snakke om.
19. Jeg motstår i det lengste følgende setninger:
20. Fra 1850 til i dag har forskjellige folk skrevet skjønnlitteratur om forskjellige emner på forskjellige måter. Vil du finne ut mer om det, les bøkene. Du kan starte med Amtmandens Døttre hvis du vil. Eller gå rett på Ferdaminni. Eller Brand. Men er du først på Ibsen- kjøret må du nesten lese det hele. Lykke til!

fredag 26. september 2014

Filterløs fredag. Snart førti.

Jah, jeg har hatt fire uker på jobben etter streik, og så kommer høstferien. Eller "ferien". Først (i morgen) skal jeg fylle førti. Så skal jeg skrive ferdig ei bok. De neste fire ukene. Men her, altså. Uka i tilfeldig tilbakeblikk.

1. Jeg må jo bare. Altså. Det har vært action på arbeidsplassen. Som mange av dere allerede veit, ble den gamle arbeidsplassen bytta ut med et flunkende nytt bygg i høst. Vi var en skole på to steder, og ble en skole på ett sted, i helt nybygde lokaler. Bygget heter "Interaksjon". Eller "Interaksjon Færder".(interaksjon m1 samhandling, vekselvirkning, gjensidig påvirkning
personer som står i i- med hverandre) Jeg er ikke helt sikker. I alle fall. Det er selvsagt mye både samhandling og vekselvirkning i et skolebygg, uavhengig av design og utstyr. Utstyret er selvsagt tilpasset byggets navn. Interaktive tavler (noe jeg mener er en selvmotsigelse, men vi lar det ligge). Whiteboard/smart- tavle/prosjektør. Tre i ett. Jeg har fått en lett, bærbar pc som jeg skal ha med meg til hver time. I tillegg til notater. Og bøker. Og strømkabel. Og kabel til tavlestyret. Og tusj til tavla. Det var den tusjen jeg hadde glemt, som førte meg ut i dette uføret:
Dette er tegnet med en skikkelig smart penn. En fyr på første rad tar meg på alvor likevel. Jeg takker.

2. Jeg blir førti år i morra. Det er jo litt stas. Jeg sa til klassen min at det er finere å være førti enn å være tjue. Etter dette, da. Overraskelsesfest i klasserommet. Det er jeg som har bløtekakehatt på hodet. Den kan spille "happy birthday".
Alle venner og kjente som lurer på om jeg ikke skal feire førtiårsdagen min, se punkt 3.

3. I "ferien" og de tre neste ukene er jeg opptatt. Mange av dere veit at jeg har tatt på meg å skrive store deler av et læreverk i norsk for påbygg. Det skal bli skitbra, men det innebærer en innspurt som krever full attention omtrent 24/7. Det som gjenstår er (roughly) litteraturhistorien fra 1870 til i dag. Minus alt jeg allerede har skrevet. Pluss oppgaveverk. Å, det er så fantastisk morsomt. Men, altså. Førtiårsfeiringa må vente. I mellomtida kjenner jeg etter om krisa kommer over meg. Hvordan arter førtiårskrisa seg, one wonders...

4. Det var den interaksjonen. "Interaksjon" eller "samhandling" blir langt enklere dersom det er innsyn i alle rom. Det sier seg sjøl. Så klasserom, grupperom, personalrom, toaletter (neida, ikke toaletter. Tuller og overdriver.) har vegger av glass. Det er skikkelig greit. Da kan elevene følge med på hva lærerne har på brødskiva, og kollegene mine kan følge med på hvor rar jeg ser ut når jeg underviser. Og når grupper kommer på besøk, kan de- uten blygsel- stoppe utenfor et hvert klasserom og inspisere hva som foregår der inne. I går så tredjeklassingene mine siste time av en innspilling av "Et dukkehjem" fra treogsøtti. En ung Lise Fjeldstad som Nora. Da, mens doktor Rank ser på strømpene hennes, og sier at "det kan jeg umulig ha noen begrunnet mening om" (om de passer), passerer en gruppe besøkende. De stopper og smiler og vinker inn gjennom vinduet. De smiler. Mer. Vinker. Mer. Og jeg lurer på om jeg bør gjøre noen kunster. Vifte med ørene eller plystre med tunga (kunster jeg kan). Stappe ei biljardkule inn i munnen (jeg har ikke tatt med biljardkule, dessverre, for jeg måtte bære pc og to kabler og ekstern cd- stasjon og tusj (!)). Etter to minutter med smiling og vinking, reiser jeg meg og bukker dypt. Da går de. #denfølelsen

5. Jeg har for første gang som norsklærer vært vitne til at unge, uerfarne skribenter bråmodner skriftlig og blir superflinke på skikkelig kort tid. Rart og fint. Nå gjelder det å skjønne hva jeg gjorde annerledes.

6. Jeg planlegger å holde ferie uten hermetegn i to dager til ende. Så. Blir det alvor. 

Glad fredag, alle!


fredag 19. september 2014

Filterløs fredag

Da har jeg fått hodet litt over vannet, og vil med dette oppsummere de siste ukene (hvor mange husker jeg ikke). La meg bare ha sagt at det har gått rimelig hett for seg.

1. Første skoledag fortalte jeg klassen min om den gangen jeg jugde om at jeg hadde hatt leopardtights. Vi skulle lese Peer Gynt. Elevene så litt vantro på meg. Både da jeg sa vi skulle lese Peer Gynt, og da jeg fortalte om den dustete løgnen. Som jeg en time etter at jeg fremførte den, dementerte. Ikke spør.

2. Jeg har vært i Bergen og feira førtiårskrisa til en venninne. Det var fint. Da vi måtte ut av selskapslokalene, gikk vi rundt i gatene og drakk prosecco rett fra flaska, og alt var mulig.

3. Jeg har vært i Bergen og overnatta hos fine folk og blitt bergtatt av en vidunderlig ettåring og det var sol og varmt. Og bratt, som vanlig.

4. Jeg har vært i Oslo med elever og sett gamle lafta hus og runer i Gol stavkirke og brudeferd og Stalheim og Munch og Christian Krogh. Og Alexander Mørk Eidems elleville Peer Gynt. Det var så gøy at det ikke gjorde noe at jeg ikke var hjemme før klokka ett om natta. Olav Thon som dovregubben. Herregud!

5. Planlegger to dager fri. Jeg skal tørke urter og lese bøker og bake eplekaker.

mandag 1. september 2014

Filterløs skolestart (streiken er avblåst (breaking news, as always)!)

Koster på meg en kort oppsummering av sommerfuglklekkinga som foregår i forbindelse med morgendagens arbeidsoppgaver.

1. Jeg troppet opp i barnehagen i morges, iført mitt sedvanlige streikeantrekk (joggebukser, t- skjorte, ei nuppete strikkejakke, joggesko, to forskjellige sokker, bustete hår). Der fikk jeg vite at jeg ikke var i streik lenger. Hva? Ropte jeg. Nei, streiken er avblåst, smilte damene. Jøss! Sa jeg og fikla med telefonen. Ganske riktig. Sms fra Ragnhild (aka Utdanningsforbundet): streiken er avblåst. Jeg fikk det travelt.

2. Dusj: 3 minutter

3. Kledsel: 5 minutter

4. Hårbørste: 2 minutter

5. Sminke: 4 minutter

6. Samle vesentlige gjenstander som pc og bøker på ett sted: 10 minutter.

7. Ad punkt 2- 6: tok ikke tida. Dette er ikke en rapport. Det gikk ganske fort, i alle fall.

8. Rask gange til jobb: 27 minutter (tok tida).

9. Der var ingenting som normalt, men alle var glade, og det var skittfint å se alle igjen.

10. Klasselister? Nja. Utstyr? Nja. De to eskene mine med bøker som ble flytta i juni? Nei.

11. Jeg skal undervise i  et klasserom inn i hvilket det er panoramautsikt fra personalrommet. Jeg mottar ikke kommentarer på a) kroppsspråk b)ansiktsfarge c)snubling. Under noen omstendigheter.

12. Jeg gleder meg! Vi skal lese Peer Gynt og jeg kommer til å være nær døden av nervøsitet og jeg kommer til å være veldig glad og sliten i smilemusklene.

13. Takk til Utdanningsforbundet og alle andre som på ulike måter har bidratt til at jeg fikk gå tilbake på jobb denne høsten med like stor tro på at det finnes kloke folk i verden.

tirsdag 19. august 2014

Bli tøffere, Torbjørn!

I går møtte elevene opp til et nytt skoleår på arbeidsplassen min. Nytt skoleår, nye skolekamerater -og nytt skolebygg. Mange av dem fikk ikke møte de nye lærerne sine. Utdanningsforbundet er i streik. Omtrent halvparten av lærerne ved vår skole er dermed i streik. Vi venter. Vi går streikevakter og venter. Noe er ikke som det skal. Enkelte har abstinenser. Jeg har abstinenser. Skolestart har de sju åra jeg har vært lærer, betydd en enorm mobilisering og skjerping av all min opparbeidede pedagogiske kompetanse. Over tredve nye fjes, kropper og hoder, som jeg skal føre frem til skriftlig(e) og muntlig eksamen (er) i norsk. Det gjelder å smile. Det gjelder å få dem til å senke skuldrene. Det gjelder å få dem til å føle seg kompetente.

Siden jeg, i stedet for å lese "Antigone" og "Peer Gynt" med elever, går rundt og er urolig (man blir urolig av å egentlig skulle ha lest "Antigone" og "Peer Gynt" med over tredve relativt uerfarne lesere, og i stedet sitte og  følge med på en mildest talt ujevn debatt om læreryrket), blir det til at jeg leser alt jeg kommer over av argumentasjon for og imot streikende lærere. Jeg veit jeg ikke har godt av det. Sist jeg var i selskap (det skal innrømmes at det var seint og innebar en viss promille) lot jeg den oppdemmede frustrasjonen gå ut over en intetanende (ukjent) motdebattant. Jeg pekte på vedkommende. Ble rød i ansiktet. Tordnet. Jeg vet ikke om det var fråde involvert, men det kan ikke utelukkes.

I morges gjorde jeg den fatale feilen at jeg så opptak fra gårsdagens "Aktuelt" på NRK. Det er en slags trøst at Utdanningsforbundets leder Ragnhild Lied opptrer tydelig og taler lærernes sak. Det er dessuten en slags (skadefro) trøst i at KS- lederen Per Sundnes opptrer fomlete og defensivt (noe han, så vidt jeg kan bedømme, har all grunn til). Det trøstesløse er samtalen mellom utdanningsministeren og arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsmann (Torbjørn versus Trond). Det er trøstesløst. Og et sørgelig sammensurium. Festtaleordene hagler fra begge kanter:

-drømmelærer, satsing på læreren, avbyråkratisering, tillit, etterutdanningssatsing, tid, læring, tillit, tid, avbyråkratisering, tid og tillit. Kort oppsummert. Både statsråden og arbeiderpartipolitikeren har fått med seg at lærerne krever tillit. Og tid til å gjøre en god jobb. I samtalen får vi særlig høre om tre tiltak statsråden og hans departement har satt i verk, som skal gi lærerne handlingsrommet de trenger. Etterutdanning. Avbyråkratisering (undersøkelser for å avsløre tidstyveri). Sanksjonsmuligheter. Dette siste har statsråden, nokså ubetimelig, også ryddet plass til å gå ut i media med den siste uka, og urettmessig fått tilnavnet "tøffe- tobben". Alt i alt: hummer, kanari og sprikende tiltak. Eventuelt "tiltak".

Newsflash I: gode, kompetente lærere etterutdanner seg selv hver eneste dag. Det er antakelig ikke helt stuereint for en lærer å avsløre dette, for hvem vil ikke på kurs i retorikk eller geogebra eller metaforikk i populærmusikk? Alle vil jo det. Alle lærere veit likevel at for å holde en god time må man ikke bare lage et opplegg som passer alle (noe vi også veit er umulig, men vi prøver, og noen ganger får vi det til). Man må lese. Mer. Lære seg mer. Profesjonelle lærere veit det, og bruker tid på det. Kanskje etter ungenes leggetid. Vi bruker tid på å tenke ut gode vurderingsrutiner. Vi leser forskning på vurdering. Vi snakker sammen. Dette er etterutdanning i praksis. Bokstavelig talt. Dette er etterutdanning som fungerer. Gi meg gjerne et kurs, men ikke ta fra meg den daglige etterutdanninga gjennom å pålegge meg oppgaver som i beste fall stjeler tid fra kjerneoppgaver, i verste fall motarbeider arbeidets mål; å føre elevene mine pedagogisk forsvarlig frem til eksamen og standpunkt.

Newsflash II: Alle er enige om at unødig byråkrati kan ta motet fra den ivrigste arbeidstaker. Det ikke alle er enige om, er hva som kan kalles byråkrati. Noen mener for eksempel at rapportering av elevsaker er byråkrati. Noen mener kontakt med hjemmet er byråkrati. Noen mener møtevirksomhet i arbeidstida er byråkrati. Noen mener til og med at elevsamtaler (ofte omtalt nedsettende som "sosialarbeid") er byråkrati. Her er det mange (farlige) veier å gå, som dreier seg om spesialisering av oppgaver knyttet til eleven. Selv vil jeg heller bruke tid på sosialarbeid (dersom det ikke dreier seg om tung psykiatri eller andre helsevansker jeg ikke har kompetanse i) og fruktbare samarbeidsmøter, enn høye smørbrød, endeløse powerpointer og inspiratorer (noen kaller det "kick- off" eller "påfyll". Jeg kaller det tidstyveri).

Newsflash III: Læring er endring. Læring er investering. Læring har best forutsetninger i miljøer som er prega av gjensidig tillit. Dette vet jeg, nesten intuitivt (Utdanningsministeren vet det kanskje også), men jeg vet det også fordi jeg i min egeninitierte etterutdanning har pløyd meg gjennom mange forskningsartikler om læring. Mange skoler og lærere har lenge brukt sanksjoner som låste dører, inndraging av telefoner, stenging av internett, gjensitting. Jeg registrerer at utdanningsministeren presiserer at en eventuell gjensitting må ha en rimelig nyttig karakter. Da unngår vi antakelig parade. Og dypping i tjære og fjær. Det vi ikke unngår er et datert elevsyn som definerer eleven som lærerens fiende. Det vi ikke unngår er elevens følelse av å bli kontrollert.

Da jeg var i praksis på en annen videregående skole under utdanninga mi, sa praksislæreren min en del kloke ting, som jeg har tatt med meg videre. For det første sa han at det ikke er nødvendig  å gå inn i klasserommet med et undervisningsopplegg dersom en ikke har tenkt gjennom på hvilken måte dette vil få elevene til å lære noe. Han sa mange ting. Han er en av de dyktigste lærerne jeg har sett i et klasserom. Han sa også dette: det er faget som skal disiplinere. Slappe ledere og arbedsgiverorganisasjoner må bruke kontroll, mistillit og sanksjoner for å få endring til å skje. Slappe lærere må overvåke internettbruk, inndra telefoner og la elever sitte igjen og løse meningsløse oppgaver. Det er enkelt, det er lettvint, det er respektløst. Mest av alt: det er skikkelig lite tøft. Det er feigt. Og det undergraver skolens kanskje viktigste funksjon; å bidra til at unge blir gangs mennesker, med tillit til seg selv, samfunnet og sin egen kompetanse.


søndag 10. august 2014

Veien til streik er brolagt med gode intensjoner

Sommerferien er over. Om noen timer og ei natt. Da begynner jeg på jobb igjen. I sommerferien rekker jeg å fordøye hektiske eksamensuker, heftige fagdiskusjoner, pedagogisk debatt og egne kjepphester. Jeg rekker å tenke på andre ting, som hvorvidt frokosteggene skal være kokte, porsjerte eller stekte, på hva vi skal legge på grillen, sandaler eller flipflops. En sporadisk løpetur. Sove i telt eller under åpen himmel. Slike ting. Og når sommerferien er over, blir jeg grepet av angst. Hver eneste august. Angst for om jeg kan ha sluttet å virke under den åpne himmelen eller et sted i bunnen av halvliteren eller under engasjert krabbefiske. At jeg har glemt eller forlagt det som trengs for å fungere med elever. Ja, jeg er lærer, og i morgen slutter sommerferien.

Som regel starter året med planleggingsdager. Jeg har fått en epost fra lederen min om innholdet i planleggingsdagene i år, fem i tallet. Starting tomorrow. Bare at i år starter jeg arbeidet med en ny arbeidsgiver. Fagforeninga. Utdanningsforbundet. Jeg er tatt ut i streik, og starter arbeidsåret med å stå utenfor arbeidsplassen min, i stedet for å gå inn og samarbeide med kolleger om utviklingsplaner, undervisningsplaner og skolestart. Ironisk nok er "samarbeid" selve kjernen i konflikten som denne gangen har ført til at jeg likevel ikke kan starte skoleåret med samarbeid.

Det er skrevet mye om lærerstreiken, og jeg registrerer at de fleste jeg snakker med, de fleste kommentarer og kronikker og ledere og whatnot jeg leser, har sympati for denne streiken. Det er ikke vanskelig for folk (og foreldre) flest å forstå at lærere må ha tid til for- og etterarbeid mens elevene er på skolen. Det er skrevet avisside opp og twitterkontoer ned om arbeidstid, som på pedagogisk (man er da lærer) vis forklarer hvor mye lærere jobber. Alt vi må gjøre. Og det er jo sant, vi jobber og må gjøre skikkelig mye, det kan det ikke være noen tvil om. Likevel er det ikke derfor jeg går inn i streiken med glød og engasjement. Det er i alle fall noe mer.

Alle fast ansatte lærere i landet har, eller er i ferd med å ta, pedagogisk utdanning. Alle som utdanner lærere, alle som har med utdanning å gjøre: politikere, stortinget, utdanningsdirektoratet, statsministeren, regjeringen, kongen, fanden og hans oldemor, alle. Absolutt alle er, uttalt eller ikke, enige om at pedagogikk er et fag man skal beherske for å være en profesjonell lærer. Pedagogikken gir lærerne redskaper til å møte enkeltelever, elevgrupper og faget sitt på måter som får læring til å skje. Lærerne er profesjonelle pedagoger. Nå vil arbeidsgiverorganisasjonen hugge dette i stein: skoleledere og rektor skal styre lærernes tid. Sørge for at de fungerer som pedagoger. Kalle lærere inn til møter i arbeidstida. Få ting til å skje. Dette er jo gode intensjoner. Svært gode: vi skal sette deg i stand til å være pedagog, gjennom samarbeid. Ironien, det mange av oss oppfatter som mistilliten, ligger jo i at alle lærere allerede er profesjonelle pedagoger. I motsetning til mange av skolelederne. Man må nemlig ikke være pedagog (verken god eller dårlig) for å bli skoleleder.

For meg vil det bli vanskelig å fungere i en skole, i et system, som mener fagfolk (pedagoger) trenger ledere (noen ganger pedagoger, noen ganger ikke) for å bli motivert til å samarbeide med andre pedagoger om god praksis og læring. Dette trenger jeg: tid og tillit. Og en timeplan som gjør det mulig for meg å  kalle inn til møter med kolleger. Som setter meg i stand til å gjøre både for- og etterarbeid på arbeidsplassen sammen med kolleger som utvikler meg som lærer. Sammen med. Samarbeid. Jeg trenger skoleledere som oppmuntrer meg til å ta sjanser, til å lære mer, til å våge mer i klasserommet. Jeg trenger et skole- Norge som er på lag med meg når jeg prøver ut nye måter å vurdere på, nye måter å undervise på, nye måter å engasjere elevene på. Jeg trenger vind i ryggen. KS- vinden har denne våren og sommeren vært en frostbitt motvind fra et sted sola ikke skinner. For dette er budskapet:

Du sluntrer unna. Du  vil ikke bidra til fellesskapet. Du vil lukke klasseromsdøra og privatpraktisere. Du vil ikke sitte på fellesmøter og se powerpointer. Du vil ikke smile og være positiv. Hvis vi ikke passer på, vil du bli sur. Du sutrer. Du syter. Du klager. Du vil ikke samarbeide og gjøre norsk skole til verdens beste skole. Det vil vi, og det skal du. På vår måte. Mistenksomheten fra arbeidsgiverorganisasjonen overfor landets lærere er ikke bare ubegrunnet. Den er usann. Den er frekk. Den er (ironisk nok) upedagogisk. Dette vet nemlig alle pedagoger: for å få noen til å utvikle seg, enten de er elever eller lærere, er tillit en forutsetning. Eleven må ha tillit til læreren. Læreren må ha tillit til lederen. Jeg går ut fra, og forutsetter, at lærernes arbeidsgivere omgående tar seg en runde i skammekroken, og begynner å utforske på hvilke måter tillit oppstår. Arbeidstidsforhandlingene har vist at de har en lang vei å gå. Eventuelt lav grad av måloppnåelse.


onsdag 2. juli 2014

Ti forbannelser på en onsdag*

1. Jeg forbanner candy- crush- invitasjoner. Jeg har ingen intensjon om noensinne å spille candy- crush. Aldri. Ikke fordi jeg mener det er idiotisk eller dumt, men jeg har rett og slett andre ting jeg heller gjør.

2. Jeg forbanner oppsummeringsoppgaver i lærebøker. Det eneste de kan, er å gi læreren et kvarter til å summe seg og gå rundt i klasserommet og være verdensmester. "Hvorfor skrev Ludvig Holberg en reiseroman?". -Let i teksten, og du skal finne svaret.

3. Jeg forbanner alle som mener lærere syter. Bli lærer sjøl da, vel! Det er kjempeenkelt, og du kan dyrke latskapen i ukevis hvert år. Ingen bekymringer, bare dukk opp i klasserommet og si kloke ting, så kommer norsk skole til å heve seg til uante høyder. Grunnen til at vi scorer så dårlig på Pisa- resultater er at lærerkorpset er udugelige døgenikter som skulle vært sperra inne.

4. Jeg forbanner rotet på soverommet.

5. Jeg forbanner at døgnet bare har 24 timer, og at jeg må sove minst sju av dem.

6. Jeg forbanner den norske regjeringa, som mener fedrekvoten er et innhogg i familiens frihet til å  velge.

7. Jeg forbanner KS.

8. Jeg forbanner norsk litterær offentlighet de siste tre hundre åra for å ha vært så seige og sjølgode at det har gått ut over samsvaret med litterær offentlighet i Europa. Dersom de hadde fulgt litt mer med, hadde jeg sluppet å skrive at i Frankrike og Tyskland og England hadde dikterne holdt på slik i en mannsalder allerede. Heia Welhaven, hadde jeg nær sagt.

9. Jeg forbanner snegler som tror at de ustraffa kan forsyne seg av alt fra urter til liljer.

10. Jeg forbanner det faktum at jeg ikke allerede har tatt oppvaska, slik at jeg straks og med en gang kunne kommet ut i sola og blitt blid.

Det var alt.

*Alle forbannelsene hadde fortjent egne innlegg i en mindre trolsk stil. Vi får se da, vet du.

lørdag 21. juni 2014

Muntlig eksamen: fra mann til troll på tredve minutter

Her inne hos oss mellom trollenes flokk det heter: “Troll, vær deg selv –nok!”

Våren er tida for blomstring. Russen er nyutsprungen, bjørkene spretter og lærerstanden, som ellers er plantet i skyggefulle klasserom, tilbys et glimt av sol. Et kjærkomment rampelys. Forutsatt at de mottar en konvolutt med et oppdrag fra (fylkes)kommunen: “Du er utnevnt til å være sensor til muntlig eksamen”. De fleste kan lese dette klart, og behandler tilliten med respekt. De vet at eksamen er en situasjon der de må utvise en kombinasjon av faglig dyktighet og medmenneskelig respekt. Så er det noen. Noen få. Som har gaver for trollskap. Kanskje ser de litt skjevt.

Til elevene har læreren sagt at muntlig eksamen er en glimrende mulighet til å få vist kompetanse i faget. At den skal foregå som en samtale mellom tre (læreren selv, kandidaten og ekstern sensor, som er en velmenende lærer fra en annen skole i fylket). At det hviler et ansvar på sensorene: å lete etter det kandidaten kan, ikke det kandidaten ikke kan (som det står skrevet). Og eleven- som er en tillitsfull figur, senker skuldrene og tenker ok. Litt stress, men ok. For det er tross alt mye hun kan, og det skal vel bli litt fint å få vist hva en kan etter alle disse årene. Tross alt.

Det eleven og faglæreren ikke tenker på, er hvordan muntlig eksamen kan frembringe det verste i mennesker. Hvordan den arkaiske vurderingsformen på magisk vis kan hensette både eksaminator og sensor i en tilstand av nostalgi. Muntlig eksamen er en potensiell tidsmaskin som tar alle involverte tilbake til en æra der læreren ble oppfattet som en absolutt autoritet i ordets verste mening, og der kandidatens oppgave var å snakke læreren og læreboka etter munnen i tredve (jepp, tredve!) strake minutter. Pen i tøyet. Vannkjemmet. Med nyvaska ører.

For læreren er også bare et menneske (i det minste de 364 andre dagene i året). Han har sine vanskelige stunder. Han har kanskje virket i skolen i tredve år. Han savner kanskje studietida og alle de spennende diskusjonene han hadde med medstudenter og professorer om sitt fags paradokser og grunnlagsproblemer. Han har det kanskje ikke alltid så lett i klasserommet, selv om han på kolleger og andre virker som han overkommer arbeidet. Ja, som han er riktig så god, og på bølgelengde med både elevene og utviklingen i faget. Noe er det. Som kan få ellers fornuftige og veloverveide undervisere til å vrenge av seg fåreklærne til muntlig eksamen, og fremstå som de mest barbariske ulver.

Muntlig eksamen er nemlig den eneste skoleaktiviteten der all makt er plassert i én lærers hender. Som ekstern sensor har man all rett til: å trekke faglærers kompetanse i tvil, å ytre den tvilen og så usikkerhet og generell angst. Å bruke posisjonen sin til å vekke engstelse og nervøsitet hos kandidaten. Å avbryte både faglærer og elev under fagsamtalen og fortelle irrelevante anekdoter fra ens egen yrkeskarriere. Å redusere samtalen til en gjettelek der reglene er flytende og til en hver tid kan endres. Det er kun den eksterne sensorens yrkesetiske kapasitet som setter grenser for hva som kan utspille seg under muntlig eksamen. Dersom faglærer på tross av disse omstendighetene skulle hente seg inn og komme med motforestillinger, er det likevel den eksterne sensoren som til slutt avgjør kandidatens resultat. Og kandidaten har ikke anledning til å klage.

Det er lite som er så fint og bekreftende for både elev og faglærer som når muntlig eksamen fungerer godt. Når eksternsensor besinner seg og opptrer som både fagmann og pedagog. Da kan elevens kompetanse og innsikt materialisere seg på måter selv faglæreren ikke hadde kunnet ane. Dette er heldigvis regelen. Likevel inviterer formen alle involverte inn i et rom der all makt er konsentrert i den eksterne sensorens hender, som kan fremkalle de mest utenkelige former for maktmisbruk overfor unge mennesker. Muntlig eksamen er det gamle kunnskaps- og elevsynets siste skanse. Den reduserer, gjennom sin form, faglig kompetente elever til små Mariuser og Jonaser som etter ti eller tretten års opplæring i en skole som oppmuntrer faglig refleksjon, nå må huske flere byer i Belgia, opphavet til kløyvd infinitiv og ellers alt annet den eksterne sensoren måtte komme på at han måtte pugge på universitetet på søttitallet. Slik fører denne eksamensformen årlig både elever og lærere bak lyset, og fremstår som en vanskapning i en ellers læringsfremmende og helhetlig intensjon for opplæringa.


Muntlig eksamen forblir, på tross av velmente reformer og justeringer i regelverket, en arena der læreren i rollen som andresensor gis anledning til å gjesteopptre som troll. Og der skolen kan komme til å rasere elevens tillit til både utdanningssystemet og samfunnet. På tredve minutter. Slik kan vi, som skole og samfunn, reprodusere mistillit i stadig nye ungdomskull, og sikre at også nye generasjoner lærere mister gangsyn og menneskelighet. Med argumentet over alle argumenter: “slik har vi gjort det ved vår skole i alle år”. Eller sagt på en annen måte: “Lærer, vær deg selv –nok!”

fredag 16. mai 2014

Filterløs fredag: slagg og kjærlighet.

Glad fredag, alle!

Det er jo helt sinnssykt med våren. Eller det som er sinnssykt er antakelig at jeg fra (v)år til (v)år glemmer hvor gjennomgripende fint det er med varme og morell- og epleblomster, og i år bor jeg for første vår i et epleblomsteldorado. Sånn. Da sier jeg meg ferdig med lovprisningen. Etter dette:


Hvis du er mest glad i eksalterte utbrudd om vår og blomster og heggeduft og unge piker som har tynne tøier i mellem sig og den [fine/ hvite/ milde] luft, kan du stoppe å lese. Her kommer slagget.

1. Folk uttrykker ofte at de synes jeg er blid. At jeg alltid er blid. Denne uka hørte jeg dessuten at jeg var veldig rolig. Antakelig det roligste mennesket noen kjente, og at jeg derfor kunne gi sindige råd. Ja. Her om dagen gikk voksne menn på tå rundt meg, i en radius på omtrent en meter, etter en utblåsning på morgenkvisten. Av hensyn til alle involverte, skal jeg ikke gå i detalj, men når undertegnede blir forbanna, er det sjelden på vegne av seg selv. Åkei, da. Elev kommer til skrivedag i sidemål. Han er fortvila, for han har, av alle ting, glemt datamaskinen hjemme akkurat denne dagen. Jeg mener det er irrelevant, men for ordens skyld vil jeg nevne at dette er en ung mann med stor sans for plikt og orden, som alltid er til stede og klar, og som aldri krever noe ut over den kvadratmeteren han har i klasserommet. Har du vært på kontoret og hørt om du kan låne? Spurte jeg. Ja, men. Sa han. Jeg ordner det, sa jeg. Bare vent litt. Kontoret: alle som glemmer pc må skrive på papir. Det er beskjeden. Javel, sa jeg. Men finnes det låne- pc-er her? Alle som glemmer skal skrive på papir. Det er beskjeden. Javel. Jeg gir opp å få svar på spørsmålet (og som leseren vil registrere, forholder jeg meg overhodet ikke til beskjeden), og går inn i personalrommet. Der finner jeg en gjeng lærere med kaffe og det sedvanlige morgensludderet, som jeg ofte deltar i med stor glede, men jeg er på et hellig oppdrag (skaffe eleven som i dag skal skrive sin viktigste nynorsk- tekst ever, et verktøy til å få jobben gjort). Hei, er nn her? Sier jeg. Nei, sier de. Smiler. Nei vel, sier jeg, men du er jo her, og du (menn (esker)) som har med pc- er å gjøre. Noen flirer. Det er ikke tid for fliring. Det er fem minutter til oppgavene deles ut. Noen rister på hodet (mens de flirer) og sier: svaret er nei. Det koker i meg. Noen andre sier hvis de ikke kan huske den ene tingen de skal ha med seg, må de ta konsekvensene. Jeg kjenner en usigelig harme velle opp i hodet, og setter pekefingeren og det onde øyet i både den ene og den andre. Hold kjeft, sier jeg kanskje, men jeg husker ikke helt. Dette veit dere ikke en dritt om. Jeg spør om det finnes låne- pc-er her. Folk skvetter, og det er litt sånn spredt, svak latter. En nikker, og sier joda, men beskjeden er at de skal skrive for hånd. Er det låne- pc eller ikke, nesten brøler jeg (pekefingeren har hevet seg, og utpekt ett menneske til å være svar skyldig). Ja. Javel, hvor? Hos nn. Han kommer klokka åtte. Takk, sier jeg. Idet jeg går for å følge eleven til stedet pc- en kan lånes klokka åtte, hører jeg noe om å sy puter under armene og hvordan skal det gå med disse folka i arbeidslivet hvis de ikke en gang kan huske og nei, alt var bedre før. 

2. Det må være deilig å være helt perfekt og aldri glemme noe. Det må være deilig å ikke skulle sitte i fem timer og skrive en kreativ tekst på sidemål med utgangspunkt i tekster av Hamsun og Jacobsen og Solstad, om hvordan livet i byen er, eller ei retorisk analyse av en artikkel om talemål. Så fint det må være å sitte på en sofa blant likesinnede og skinne, gjennom å vrenge ut av seg enstavelsesord om veibygging og klimabløff og ikke ha glemt noe, for det er ikke noe å huske. Så vidunderlig det må være å kjenne at jo, nå har jeg kommet dit i livet at alle feil alle andre gjør, kan jeg heve meg over og rette pekefingeren mot. Å le overbærende av sånne som meg for deres naive tillit til lat og ondskapsfull ungdom som tar hele handa hvis vi gir dem lillefingeren. Ah! Denne episoden er eksemplarisk, og tegner et (rett nok karikert) bilde av et av skolens største paradokser. Vi vil at elever skal utvikle selvstendighet og autonomi, men hever regelverk og pekefinger mot dem dersom de feiler. Det er så grunnleggende imot alt jeg står for, at det er i slike øyeblikk jeg tenker: det er ikke håp. Disse unge menneskene hadde blitt mer selvstendige, klokere, lært mer og kunnet mer selv, om de hadde holdt seg langt unna skolen og bare studert på egen hånd. 

3. Mens jeg er i gang: alle lærere som mener at databruk i klasserommet er et problem, og at nå må vi ta tak så ikke elevene forsvinner ut i facebook og youtube og whatnot, kan ta seg ei bolle. Eventuelt sette seg sammen med gode kolleger og ta oppgaven på alvor og utforme timene slik at pc- en blir en ressurs, slik den er ment å være. Og overvåkning er ikke pent. 

4. Siden dette er en pauseaktivitet fra arbeid jeg egentlig holder på med nå, og siden jeg i det arbeidet har en del bøker liggende strødd på bordet, og siden jeg har tømt slagget over intetanende, fredagsglade folk, kan jeg gjøre bot ved å gjengi et dikt jeg nettopp leste, som kanskje vil sette leseren i en litt mildere stemning før helgen faller på. Hamsun. Fra Det vilde kor og andre dikte. 1959.

HVAD KJÆRLIGHET ER - ?

En Blomst, et Kors, en Egenskap, en Maate?
Aa Gud, det største Under som kan ske:
den faar min bitre Mismot til at le
og faar mig glædesdrukken til at graate.

En blomst, et Kors, en egenskap, en Maate?
Mit Øre trodser Verdens spot og Spe,
mit Øie aapnes men kan intet se -
Et hvirvelverk av Ve og lystig Gaate.

5. Vær grei mot folk!