mandag 21. august 2017

Om skjelvende hender, hevn og litteraturundervisning. Pluss litt (for mye) om truser.

Første norskøkt i vg2 har herved gått av stabelen. Jeg brukte fire timer før denne økta på å forestille meg at det ikke skulle gå bra. Akkurat hva som skulle gå galt, hadde jeg ikke helt klart for meg, men at omtrent alt som kunne gå galt, ville gå galt, var jeg relativt overbevist om. Dette på tross av at jeg allerede kjenner elevene, siden jeg var norsklæreren deres i fjor også. Det er antakelig ikke nødvendig å nevne at min uttalte nervøsitet over kaffen på pauserommet ikke vakte nevneverdig sympati hos kolleger som har tatt imot både en, to, tre og fire for dem helt nye elevgrupper. Derfor forsøkte jeg å late som ingenting. Det gikk sånn passe. Heldigvis har jeg to nye realfagslærerkolleger på arbeidsrommet som foreløpig er høflige nok til å nikke medfølende over min angst for å lese en islendingesaga med elevene. Det slår meg nå at det kanskje var elevene mine de først og fremst følte med.

Det skulle altså handle om norrøn litteratur og kultur. Nærmere bestemt om Soga om Ramnkjell Frøysgode. Og om hevn. Etter å ha demonstrert mine skjelvende, nervøse hender for et fullt klasserom (strekker frem hendene og sier -se! -Er du nervøs? -Ja! -Men du kjenner jo oss! -Ja, men det hjelper ikke. Det går snart over.), skred vi til verket. Det vil si; elevene skred til verket, og snakket sammen om spørsmål som; forsøk å gi en definisjon av begrepet 'hevn', hva er forskjellen på 'hevn' og 'straff', mener dere?, hva tror dere kan være årsak til menneskers behov for å hevne seg? Ogsåvidere. Jeg skal ikke referere diskusjonen som fulgte. Bare dette, som en oppsummering (og til orientering for dere som kanskje ikke har tenkt på forholdet mellom straff og hevn på en stund):

Hvis du er ute i offentligheten, og noen drar ned buksa di, sånn at alle kan se trusa di, er det ikke straffeverdig. -Det står verken i lovverk eller regler at dette ikke er lov (dersom en skulle skrive ned alt som kan virke krenkende som regler, ville en ikke kunne gjøre annet ). Men det kan være hevnverdig. Det vil si, det kan hende at den fornærmede/krenkede får tanker om, evt gjennomfører en hevnaksjon. Derfor er 'hevn' mer knyttet til personlige følelser av å tape ansikt/ miste status/ bli gjort til latter, enn det mer samfunnsmessige begrepet 'straff', sa elevene mine. Noen mente at hevn og hevntanker var knyttet til tap av sosial status, mens andre insinuerte at hevntanker var et resultat av en svakhet ved mennesket, nemlig at vi styres av følelser mer enn fornuft. -At ingen ville ha behov for å hevne seg dersom deres selvfølelse ikke var så viktig. Dem om det. Noen mente dessuten at dersom et menneske oppførte seg dårlig mot et annet, ville til slutt rettferdighet skje fyldest på en eller annen måte. The shit will hit the fan, liksom. Karma, sa noen. Ok, sa jeg. Og tenkte litt på alle de gangene jeg har ønsket å hevne meg, og på mennesker som kunne tenkt seg å hevne seg på meg. Denne samtalen tok relativt lang tid (som vanlig, jeg hadde bare glemt denne gjengen), og inneholdt dessuten en referanse til en Friends- episode der Chandler Bing blir utsatt for en hevnaksjon tjue år etter at han dro opp skjørtet til ei klassevenninne foran en fullsatt sal med foreldre og venner. Her er et klipp, for de som ønsker å se hevn enacted. Det er Julia Roberts som spiller hevnersken. Og, ja. The shit hits the fan.

Underbukse-humor er jo gøy, men til slutt måtte vi sette strek for alle mulige og umulige eksempler på hevnlyst, ære og skam, med eller uten bukser. Det var tid for å lese om Ramnkjell. Den starter slik: "Her byrjar soga om Ramnkjell". Ikkeno vissvass. Hva ER dette? Sa ei av damene. Heldigvis. For det ga meg anledning til å si følgende om litteraturundervisning til hele klassen:

-Før vi starter: NN spurte meg om hva dette er. Det kan jeg svare på. Det er en islendingesaga, også kalt ættesaga. Så vil jeg ikke si mer. Dere har fått ei norskbok. Det er ikke forbud mot å åpne kapitlet om norrøn litteratur og kultur i den, og lese det som står der. Det er ikke et verst kapittel, om jeg skal si det sjøl (jeg har skrevet det). Det er også en ganske vanlig måte å gjøre det på. Elevene leser om norrøn litteratur, og så leser vi eksempler på det vi har lest om. Eller læreren foreleser om norrøn litteratur, og så leser vi eksempler på det læreren har forelest om. Problemene med den framgangsmåten, er mange. For det første vil det læreren forteller dere, eller det boka forteller dere, styre lesingen deres. Det vil få dere til å lete etter bestemte ting i teksten, og utelukke andre lesemåter eller andre forståelser. Noe av det viktigste dere skal lære i litteraturundervisningen, er å tenke selv. Det er det ene. Det andre, som er minst like viktig, er at verken dere eller jeg kan bli klokere enn meg (eller boka). Hvis dere finner det jeg vil dere skal finne, og svarer det boka vil dere skal svare, -stiller dere de spørsmålene jeg legger opp til, sier det seg selv at selv om jeg antakelig er skikkelig klok, er jeg ikke klokere enn alle oss til sammen. -Dere skal bli skarpere tenkere av tekstene dere leser, og jeg skal bli en skarpere leser av måtene dere tenker på. Ok?

Ok.

Og her byrjar soga om Ramnkjell:




fredag 18. august 2017

Filterløs fredag: divergent tenking. Og sånt. I rekkefølge.

Å tenke skal visst være så nødvendig. Noen har til og med ment at tankevirksomhet er beviset for at man eksisterer. Dem (ham) om det. Noe slikt bevis skulle ikke være nødvendig en fredag morgen to dager etter skolestart; det er fredag og to dager etter skolestart, og kroppen synes det er unødvendig å hale seg opp fra madrassen, -på skrivebordet ligger allehånde uløste oppgaver, som for eksempel "introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode", et uferdig opplegg til Soga om Ramnkjell Freysgode, to (svære) ubetalte regninger, tre doktorgradsavhandlinger jeg skulle ha lest, to hårspenner som åtteåringen har lagt fra seg- Støvsugeren står rein og ubrukt midt på gulvet og gliser. Sommerens tiende Solstad-roman ligger halvlest på stuebordet. Handlelista på kjøkkenbordet. Kjøleskapet nesten tomt (bortsett fra gårsdagens supperester, ei flis av en ost, ei maltraktert smørpakke, og uidentifiserbart bøss samt en irriterende umoden avokado i grønnsaksskuffen). Altså er jeg.

En gang overvar jeg et foredrag om kreativitet. Der framholdt foredragsholderen at en forutsetning for kreativitet skulle være divergent tenking. Divergent tenking er, dessverre for meg, ikke likt med å tenke på veldig mange ting uten å få fingern ut. Divergent tenking handler om det motsatte. Evnen til å tenke på en utfordring på veldig mange måter. Leseren vil kanskje forstå at denne omvendt divergente tanketilstanden som for tiden hjemsøker mitt hode, oppleves relativt uforløsende, for ikke å si lite tilfredsstillende. Hva er vel bedre da, enn ei nummerert liste der tankene flyter fritt, men likevel innenfor rammen av sine nummer og dertil hørende emner? Svært lite. Det måtte eventuelt være å rydde vekk de hårspennene først, men det tør jeg ikke ta sjansen på (for på badet kan det være at jeg må sette på ei vask og brette tøy, også har vi det gående, og sjansen for at jeg får sett på de avhandlingene vil nærme seg faretruende et nullpunkt. Så da:

1. Spørsmålet er: skal jeg begynne å skrive om hvor krøllete de papirene jeg har på skrivebordet er, for så å skildre deres innhold, slik jeg ser det fra stolen, eller skal jeg ta for meg ett og ett papir/ dokument, og heller nevne i en artig bisetning at de er krøllete? Slike spørsmål kan oppta meg lenge. Det sier seg selv at lite (evt dritt) blir skrevet hvis en holder på slik i lengden. At papirene er krøllete, er i seg selv en veldig lite pirrende informasjon for en leser, ja selv for meg, som i grunnen er ganske åpen for at ulike emner kan være både pirrende og interessante, alt ettersom hvordan skriveren behandler dem. Jeg merker på meg at jeg i skrivende stund ikke er i stand til å gjøre emnet "krøllete papirer" spesielt interessant. Det er heller ikke så viktig for meg å klare det, at jeg vil sette meg og tygge på en blyant en time for å tenke det ut. Dette er tross alt ikke noen obligatorisk øvelse. Så nei.

2. Det øverste papiret er en utskrift av en eksamensbesvarelse jeg leverte i emnet litteraturdidaktikk før sommeren. Jeg ble ganske fornøyd med den. Enda mer fornøyd ble jeg over at jeg kom over et langt litteraturessay av en fyr som heter Ben Lerner, og over diktet av Marianne Moore, som jeg syntes det var verdt å innlede hele sulamitten med. Sånn går det: POETRY/I too, dislike it./Reading it, however, with a perfect/contempt for it, one discovers in/it after all, a place for the genuine. -Jeg tror jeg må henge det opp et sted, og ikke bare ha det på toppen av et stadig mer, som dagene og ukene går, krøllete papirhefte.

3. Enda mer krøllete er en utskrift av noen diskusjonsoppgaver om hevn, som vi har laga til elevene våre. Vi skal lese Soga om Ramnkjell Frøysgode(en fyr som er obskønt glad i hesten sin, og som dreper en fyr for å ha ridd på den, og som sjøl blir hengt opp etter akillesscenen i tau sammen med noen av soldatene sine, blir lyst fredløs, stikker fra gård, grunn og hest, bygger seg opp i ei ny bygd, blir egga til strid av ei kjerring som vasker tøy, dreper broren til han som tok over gården, tar gården tilbake, og enden på visa er at han er enda rikere, men uten hesten over alle hester (eller "gromgutten" som han kaller den), for den har fienden drukna forlengst. Noe sånt.). Og Hamlet. Så det er klart. Det blir en del spørsmål om hevn denne terminen. Ei av oppgavene lyder: På hvilke måter kan et ønske om å hevne seg være forbundet med skam- eller æresfølelse, mener dere (for Ramnkjell? For Hamlet? For oss? Grei ut og drøft. Tenker jeg at jeg kan hekte på den oppgaven sånn oppunder juletider.)

4. Jeg er ikke i stand til å skrive noe annet om masteroppgaven jeg er i ferd med å starte på, enn at jeg er i ferd med å starte på den, og at den skal handle om litteraturundervisning, og at jeg, som privatperson, er Røe Isaksen og hans kvinner og menn i en relativt uspiselig regjering, evig takknemlig for at han sponser dette opplegget gjennom lærerløftet (noe som antakelig er tungt, for jeg har ikke spist bare grønn salat i sommer, for å si det mildt). Om skolen som sådan, eller elevene mine, kommer til å bli veldig mye bedre av det, er jeg heller usikker på. Men jeg får nerde og bli klokere og drive med noe jeg synes er fint. Det er fint.

5. Som et resultat av denne statens elleville sponsing av min permisjon, er det altså slik at jeg også dette skoleåret kun underviser i en eneste klasse. Dette er dessuten det aller første året jeg ikke skal bli kjent med nye elever. Det er den samme klassen som jeg hadde i fjor, og det er vg2, og de kjenner meg og jeg kjenner dem. Det er en overdådig luksus. -Og så glade de så ut for å komme på skolen! Jeg gleder meg som en tulling til å være sammen med dem ett år til, og lese, skrive og snakke om alt det norskfaget lar oss lese, skrive og snakke om (og det er slett ikke lite, skal jeg si dere.).

6. Jeg veit ikke om jeg er i stand til å skrive noe om sommerens lesebonanza, heller, annet enn at det har vært helt drøyt fantastisk å både førstegangslese og gjenlese Solstad. For en forfatter! Disse bøkene har jeg lest, i tillegg til Van der Hagens Dag Solstad. Uskrevne Memoarer:
1. T. Singer
2. Professor Andersens natt
3. Armand V.
4. Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige
5. Ellevte roman, bok atten.
6. 17. roman
7. Roman 1987
8. 16.07.41
9. Det uoppløselige episke element i Telemark...
10. Arild Asnes (halvlest)
-Det er en svir og en lise og en lykke i å lese dette for meg. Det må jeg bare ha sagt. Irr! Grønt! står for tur, om ikke Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode eter meg med hud og hår.

Glad fredag!

onsdag 24. mai 2017

Furumo gjør ting hun ikke kan: masteroppgaveprosjektskisseskriving*. Her: søppeltømming.

De siste ukene har elevene mine skrevet en del. Det skal settes terminkarakterer i både hovedmål og sidemål, så slikt skal jo bare gjøres. En hører og leser en del om ungdommer som i angst, blod, svette og tårer ankommer skolens vurderingssituasjoner med fem hundre i puls, engstelige overfor muligheten for at de ikke skal klare å produsere bevis på høy (eventuelt høyeste) grad av måloppnåelse i det avgjørende øyeblikk (for eksempel tirsdag morgen, når de skal skrive om enten talemål eller dikt i nitti minutter). Med slike har jeg den største sympati (jeg har selv nylig avlagt en muntlig eksamen). 

Tirsdag etter skrivingen ble jeg sittende og snakke med en elev. Den samtalen ga meg et slags håp for summen av de senkede skuldre i norske klasserom. Hva synes du om oppgavene i dag? spurte jeg.     -Jeg fant på min egen oppgave, svarte vedkommende. -Jeg gjør ofte det hvis jeg skal skrive. Jeg leser oppgaven og tenker en del på den, og så dukker det opp ganske mange ideer. -Det er jo et luksus utgangspunkt, sa jeg. -Ja, sa eleven. -Problemet er at jeg forkaster de ideene som har direkte med oppgaven å gjøre, fordi det er mye morsommere å skrive hvis jeg kan finne på min egen oppgave. Og når det er gøy å skrive, blir det jo ofte mye bedre enn hvis jeg skal presse ut et eller annet jeg tenker er 'riktig'. -Ja, det kan nok stemme, sa jeg. -Jeg ser jo ofte at du har originale innfallsvinkler, og at du er faglig likevel. -Ja, sa vedkommende. -Uansett synes jeg det er verdt det. -Hva da? -Å ha det gøy mens jeg skriver, og heller ofre den femmeren eller hva nå jeg hadde fått om jeg ikke hadde valgt min egen måte. 

Jeg måtte konsentrere meg nøye så jeg ikke skulle kaste meg over vedkommende med voldsom og utilbørlig klemming. I stedet sa jeg, med så dempet entusiasme jeg klarte å oppdrive (svært lite dempet, dessuten med begge armene hevet over hodet); jess! Det er jo nettopp det! Å, nå ble jeg glad!

Sannheten er at jeg ble ikke glad bare på elevens vegne. Jeg ble liksom glad på egne vegne, fordi det vedkommende sa er identisk med mitt eget syn på ethvert faglig prosjekt jeg måtte ta fatt på. -Uten en viss risiko for å gape for høyt eller støte på egen inkompetanse, klarer jeg ikke å oppdrive nok engasjement til å fullføre. I disse dager holder jeg på med å produsere en prosjektskisse til masteroppgaven min. Det skulle jo være greit. Jeg veit at jeg skal jobbe med litteraturundervisning. Jeg veit hvorfor jeg skal gjøre det (fordi jeg mener det er viktig, og fordi jeg er redd for at for få gjør det, og at norskfaget sakte, men sikkert skal transformeres til et rom for kommunikasjon, ferdigheter og lesestrategier i dertil egnede systemer, under hvilke store deler av skjønnlitteraturens potensiale vil framstå impotent (eller irrelevant)), og jeg er ganske sikker på hvordan jeg skal gjøre det, og hvorfor jeg mener det er mest hensiktsmessig for mitt prosjekt å gjøre det slik. Jeg har også en viss, om ikke full, oversikt over hvilket arbeid som er gjort på dette feltet tidligere. 

Så. Hva er problemet? Eller problemene? Hovedsakelig to. -Det ene har med avgrensing å gjøre (dette er et problem jeg er vant til å dras med i mindre arbeider, og jeg har ingen forestillinger om å bli helt kvitt det, men det hadde vært fint om jeg kunne klare å, for denne ene gangens skyld, begrense meg litt i startgropa, så jeg slipper et uoverskuelig lukearbeid gjennom hele neste skoleår).  -Det andre har med følgende krav stilt i rammene for utarbeidelse av prosjektskissa: "Formuler en arbeidstittel". Det er mulig jeg bare må se bort fra dette kravet, slik at jeg bare kan komme i gang med selve teksten, for hvis noen ber meg produsere titler, er det ikke grenser for hvilke kaskader av helt ubrukelige idéer som raser gjennom hodet på meg, og som setter meg i fare for aldri å komme lenger enn til den forbanna arbeidstittelen. Her følger et utvalg av forkastede arbeidstittelideer, i håp om at gjennom å bruke denne nettpublikasjonen (og sakesløse lesere) som søppelkasse, vil det bli mer plass på disken til idéer som faktisk kan brukes. -Her i vilkårlig rekkefølge (jeg er ikke i stand til å rangere dem etter grad av elendighet, dessverre). Og for all del: det er bare å forsyne seg, hvis du selv skulle komme i en situasjon der du skulle trenge en av disse titlene (i så fall er det på eget ansvar).

1. Til helvede med Gladstone! (mulig undertittel: -en kampsang mot godtbefinnende i norskfaget (det sier seg selv at en masteroppgave ikke kan være en kampsang))
2. Jeg skal gi dere nytte, jeg! (mulig undertittel: -et forsvar for det unyttige, det uutsigelige og det underlige i norskfaget (ikke ulikt tittel nr. 1, litt for aggressiv inngang)
3. Hjelper norskfaget seg virkelig med Stortingsmeldinger og Luthersk ukeskrift? (Retoriske spørsmål er teite som titler. Hvem gidder å lese noe der svaret allerede er gitt ("nei")?)
4. Jeg skjønner ikke en dritt! -Bra! (Inspirert av dialog mellom et utall elever og undertegnede, henspillende på viktigheten av å arbeide med tekster uten gitte svar. -Igjen; too much lavstil)
5. Å spenne en himmel over det prosaiske: om litteraturarbeidets rolle i skolen (Som man vil skjønne av de tidligere forkastede idéene, er denne formuleringen langt utenfor min komfortsone. Det eneste som taler for den, er at den er et omtrent ordrett sitat fra en elevpresentasjon av en lyrisk tekst i klasserommet mitt, og at jeg registrerer at slike elevsitater er gangbar tittelmynt i didaktiske artikler )
6. Å, kom igjen, da! Vi slår et slag for skjønnlitteraturens egenverdi! 

Sånn. Da anser jeg søppeltømminga for gjennomført, og starter på ny frisk, som det heter. Dere andre kan jo for eksempel bare nyte våren og lese ei bok. 
   
*Ting hun kan: konstruere lange, sammensatte ord.

fredag 10. mars 2017

Ti bud til unge menn og kvinner i alle aldre som vurderer å uttale seg offentlig om norskfaget.

Dersom du, mot formodning, skulle ha dumpet over denne bloggposten uten å ha fått med deg at undertegnede er en norsklærer i videregående skole med et varmt, bankende hjerte for elever fra alle samfunnslag og for å lese skjønnlitteratur med disse, er dette herved nevnt. Denne fredagsposten er i sin helhet viet til en pågående debatt om litteraturdidaktikkens hva (hva skal elevene lese?) og hvordan (hvordan skal de lese det de leser?) i skolen. Siden dette er en fredagspost, og fredagspostene mine har som eneste felles multiplum at de er organisert etter nummer (noen ganger i vilkårlig rekkefølge), vil jeg forsøke å holde meg til denne organiseringen. Når sant skal sies, er det ikke lett, for å sortere i dette landskapet er mildest talt en utfordring (om en ikke vil tråkke landets norsklærerkolleger, lærebokforfatterkolleger, eller skoleforskere man har respekt for, på tærne). Nå er det imidlertid nok, kjenner jeg, så jeg tar den (utfordringen (ja, det er vanlig her at jeg holder på med parenteser og parenteser i parentesene, og hvis du nå, kjære leser, ikke er helt med, kan jeg forsikre deg at du er ikke alene (jeg mister som regel oversikten selv, og sper på med et par ekstra 'parentes slutt,' just in case)). Hvorom alt er (og alt er ganske mye, skal jeg si dere), er dette det jeg aller mest trenger å skrive om i dag, så da gjør jeg bare det. 

 La oss bare si at du er norsklærer. Eller at jeg er norsklærer (du kan være hva som helst, det er i grunnen det samme). Jeg er norsklærer i videregående skole. Det har jeg vært i ti år. Det kan sikkert synes lenge, men for meg er det nytt og rart nesten hver dag. Det som ikke er nytt, og som jeg etterhvert har begynt å ta for gitt, er at å lese skjønnlitterære tekster med elever er noe av det fineste vi kan gjøre sammen. Nei, elevene mine er ikke over gjennomsnittet middelklasse. Nei, de fleste elevene mine kommer ikke fra bokhyllehjem med trening i "grei ut og drøft" over lange, harmoniske middager. De fleste elever jeg har vært lærer for på allmenn påbygging kommer fra ganske brokete bakgrunner. En del har norsk som andrespråk. En del har lavt selvbilde. En hel del har trøbbel med det ene eller det andre (eller både det ene og det andre, gjerne det). De har tenkt seg å jobbe i praktiske yrker, men har av ymse årsaker likevel havnet på et ti-timers kurs i norsk (i uka), der det er min jobb å få dem til å tenke, snakke, diskutere, skrive, drøfte og reflektere. Med disse elevene har jeg de siste fem årene i større og større grad lest hele litterære verk. En islendingesaga, en gresk tragedie, to (eller tre) Ibsen- stykker, to Hamsun-romaner, (tidligere Sult og Pan, i år Sult og Mysterier), en Solstad-roman. Og, jada: "Faderen" og "Karen" og "En middag" og "Karens jul" og en haug med svensk modernistisk lyrikk og Kafka og Virginia Woolf. Blant annet. I det hele tatt. Så da må jeg innrømme at det fortoner seg underlig for meg at det står å lese i det siste Morgenbladet at Knut Hoems kritikk mot læreverks betoning av metaspråk er klasseløst. Derfor har jeg, etter inspirasjon av en kanonforfatter, forfattet noen råd til bruk for folk som kunne tenkes å ville uttale seg om ting de bare helt perifert har greie på:

Ti bud til unge menn og kvinner i alle aldre som vurderer å uttale seg offentlig om norskfaget


1. Det første bud er ganske lett, de som er massive definisjonsutøvere i skolen (lærere, forlag, lærebokforfattere, leseforskere, tekstforskere, PISA), får alltid rett.

2. Tenk alltid på hva landslaget for norskundervisning vil si, og ta (uten forbehold eller unødig opphold) deres parti (om du har nattesøvnen kjær).

3. Og tviler du, har du antakelig god grunn til det, for du har ikke snøring, selv om du måtte ha barn som kjeder seg i timen, eller om du skulle komme til å steile over språket som er anvendt i læreverket de bruker, for det språket er nemlig nødvendig, dessuten er det belagt i læreplanen, som ikke er et hvilket som helst sammenrasket dokument, for den er belagt i forskning på leseferdighet, blant annet, og uten leseferdighet kan man ikke lese, det forstår selv du, så du bør holde deg taus og tenke deg godt om, for du vil nødig ha tusenvis av sinte norsklærerdamer (og et hundretalls sinte norsklærermenn) på nakken.

4. Tenk nøye ut hva du bør mene. Bruker du argumenter som ‘dannelse’, ‘intuisjon’, ‘bli sugd inn i litteraturen’, ‘felles referanserammer’, eller -om du skulle ha et så ubevisst tankeliv; ‘benpipenes bønn’, må du være forberedt på å stå alene.

5. Still ingen altfor høye krav. Å innbille seg at den oppvoksende slekt uten videre kunnskap om lesingens hvordan skulle kunne dra nytte av å lese Collett eller Ibsen eller Hamsun eller Skram eller Solstad eller Fosse, er respektløst. Å tro at ungdommer uten videre kan ‘ta inn’ slikt, er for det første å ta lett på det lærere ‘står i’, for det andre å leve i den villfarelse at unge mennesker i dag er leseføre folk. Noe de ikke uten videre er. Dette vet norsklæreren. -Si heller hva du har fordel av (for eksempel at vi ikke må glemme sakprosaen, selv om den (for en gangs skyld) ikke er en del av debatten, og at ferdighet tross alt alltid trumfer innhold, som i sitt vesen er essensialistisk og romantisk, og er det noe man ikke skal drive med i 2017, i verdens rikeste land, er det essensialisme og romantikk. Det er elitisme av verste sort)!

6. Si alle hva de gjerne hører (unnskyld, jeg har jo ikke så god greie på dette, men jeg synes her er litt underlig med dette metaspråket, det er sikkert bare jeg som ikke henger med, altså.), gå stille gjennom alle dører (nei, jeg tror nok ikke jeg kan stille opp i debatt mot kunnskapsministeren og norsklæreren og skoleforskeren om skjønnlitteratur i norskfaget. Jeg er jo bare litteraturviter, og ingen pedagog).
(For sannhet er, som vi alle vet, ikke sannhet, selv om litteraten tror han ser at keiseren er litt sånn halvnaken. -Tar man livsløgnen fra osv. -tar man det daglige brødet fra henne med det samme)

7. Gå ikke altfor oppreist. Undre deg ikke for mye hva du får å se over de høye fjelle (evt under birkerot eller bortved lynget. Ingen moderne ungdommer vet hva en rev er, eller hva lyng er, så kom ikke her!). Det er her nede, på grasrota, blant oss lærere -som slett ikke bruker vanskelige ord, og slett ikke holder kjedelige timer, og alltid vet (best) hvilke tekster vi skal velge for elevene våre, det skjer. Sniker du deg frem her i lavlandet, skal vi nok stryke deg med hårene og invitere deg til å snakke til oss på konferanser. Kanskje lese noe høyt for oss, til og med. For vi liker jo litterater (og litteratur), bare de ikke hever seg over forskningen. Eller oss.

8. Husk: ingen norsklærer kan roses nok (her snakker jeg av erfaring). Hvis du vil ha innflytelse på norskfaget, bør du satse på å bygge en norsklærervenneflokk (vi er ganske greie, og i sosiale lag snakker vi gjerne om litteratur uten å spørre deg hvilke strategier du bruker.).

9. Av sladder (som at du for eksempel hørte om en forsker eller lærer som ikke var like interessert i lesingens hvordan, som i lesingens hva eller hvor mye («du vil ikke tro det, men hun trodde at mengde kunne erstatte hvordan!») husker du hvert ord, til bruk på et dertil egnet kontor (her kan du gå bananas med skjellsord som ‘romantisk’, ‘elitistisk’, ‘klasseløs’ osv. Folk vil himle med øynene (evt slenge med håret)og elske deg litt).

10.  Hvis siste bud blir respektert, da er din fremtid i læreplanutvalg garantert: følg dristig med i kamp mot troll, (evt vær deg selv –nok! (dvs vis fornuft og måtehold)) –Skrid tappert frem i norskfagets strid, sånn ca én litterær periode forut for senmodernismen (for samtidslitteraturen handler tross alt om samtiden, og det er samtiden ungdommene lever i, og det er fremtidens norskfag det dreier seg om, og da kan man aldri bli for moderne. Du bør egentlig foreslå at de leser litterære verk som ennå ikke er skrevet. Selvsagt etter at de først (la oss si de ti første årene av skolegangen) har lært seg hvordan de skal komme i posisjon til å lese det.).    

lørdag 14. januar 2017

Jeg klarte det!

Torsdag 14. januar. 1999.

Jeg bodde på Grünerløkka, i Rathkes gate 11, i en toroms, sammen med kjæresten min. Denne morgenen skulle jeg til Blindern. Studielånet hadde kommet, og jeg måtte hente det. Det må ha vært en mild januardag, for jeg bestemte meg for å gå hele veien, og jeg liker ikke å gå i kulde. Jeg gikk gjennom Sofienbergparken. Krysset Toftes gate, Thorvald Meyers gate. Gikk opp Markveien, over til Alexander Kiellands plass via ringveien. Så veit jeg ikke helt. Antakelig gikk jeg til Ullevål, ned Kirkeveien og opp ved Colletts, forbi teologi og teatervitenskap. Ja. Jeg gikk nok den veien. Det virker sannsynlig.

Studielånet. Jeg husker ikke helt hvor mye det var, men det ble utdelt en gang i semesteret, så ja. Kanskje rundt tredve tusen. Jeg gikk på posten og fikk det overført til kontoen min, før jeg forlot Blindern og gikk ned forbi Marienlyst mot Majorstua. I Bogstadveien kjøpte jeg noen barneklær. Jeg ventet barn. Det var to uker til termin. Jeg husker ikke hva jeg kjøpte. Antakelig hadde jeg det jeg trengte allerede, men studielånet var jo kommet, og jeg hadde penger, og syntes vel at å kjøpe barneklær virket som en fornuftig prioritering. Kanskje en body og en pysj eller noe. Kanskje sokker. Jeg husker ikke. Det irriterer meg at jeg ikke husker det. At jeg ikke noterte det noe sted. Eller tok vare på en kvittering.

Jeg gikk ned i bunnen av Bogstadveien. Ned Hegdehaugsveien, gjennom slottsparken, ned slottsbakken. Jeg tenkte å ta trikken fra Nationaltheateret, men enten var det studielånet som gjorde det, eller den fine vinterdagen, eller bare kroppen min. Jeg tok ikke til høyre ned mot trikkeskinnene, men fortsatte opp Karl Johan, tok til venstre mot Stortorget, gikk hjemover. Over eventyrbrua. Antakelig opp Markveien, innom min gamle arbeidsplass (Sofies Café på Olaf Ryes plass (sydvestre hjørne)). Tok en kopp kaffe. Så tilbake, forbi Sofienbergparken og ned Rathkes gate. Hjemme.

Om jeg lagde eller spiste middag, husker jeg ikke. Om jeg var alene, eller om kjæresten min var hjemme mellom prøver på jobben husker jeg ikke. Det jeg husker, er at det var torsdag, og at jeg var på kor-øving i Paulus kirke. Jeg sang. Jeg husker ikke hva vi sang akkurat da, men det var etter jul, så det var sikkert noe nytt vi var i gang med å øve inn. Etter øvingene pleide vi å gå på en pub som lå to tverrgater over kirken. Jeg husker ikke hva den het nå. Trivelig sted. Jeg tror kanskje den ligger der ennå, inntil en matvarebutikk, overfor en kaffebar. Jeg satt der. Mange drakk øl. Jeg drakk te. Jeg satt der ganske lenge. Så gikk jeg hjem og la meg.

15. Januar 1999

Jeg våknet om natta. Klokka to, omtrent. Jeg fikk ikke sove. Jeg har alltid hatt et godt sovehjerte, men nå fikk jeg ikke sove. Jeg lå kanskje litt og vred meg. Det husker jeg ikke så godt. Til slutt sto jeg opp. Kokte vann. Satt meg ved kjøkkenbordet. Drakk te. Fra kjøkkenbordet kunne jeg se ut i bakgården. Det var en koselig, liten bakgård. Det lå en liten bygning der som hadde vært stall da bygården ble bygget en gang på slutten av 1800-tallet. Nå var den omgjort til et lite bolighus. Jeg hadde vært der inne og sett en gang, og ønsket at det var vi som bodde der. Jeg satt der og drakk te og så på den gamle stallen. Det hadde begynt å snø. Jeg vurderte å legge meg igjen, men jeg var lys våken, så jeg bare satt der. Hva jeg tenkte, aner jeg ikke. Kanskje jeg tenkte på hvor mange hester det hadde vært plass til i den stallen, eller hva jeg skulle finne på når morgenen kom og dagen begynte.

I tre- tida begynte jeg å bli utålmodig. Jeg pusset tennene igjen, for jeg hadde hatt sukker i teen, og jeg tenkte at det sikkert ville være sunt om jeg fikk sove litt mer mens det var natt. Det snødde tettere. Jeg var uforståelig urolig. Så orket jeg ikke mer. Jeg vekket mannen som lå og sov. Du må våkne, sa jeg kanskje. Det er noe rart med meg. Jeg kledde på meg, og sa at jeg har aldri født barn før, men nå, sa jeg. Nå tror jeg vi må dra. En halvtime etter dro vi. Jeg holdt meg fast i noen søppelkasser i bakgården. Mannen bestilte taxi. Jeg skal kjøre forsiktig, sa taxisjåføren. Ikke kjør forsiktig, sa mannen. Kjør fort.

Litt over klokka fire på morgenen ankom vi Aker sykehus. Det var fullt, så jeg måtte føde i en stall. Neida. Det var fullt, så jeg ble lagt på et akutt-rom. Der kom verdens første mirakel til verden, en knapp time etter. Klokka 05.01 den 15.01.1999. I morgen er dette mennesket 18 år. Det hadde jeg aldri trodd, der jeg lå med dette nye mennesket i armene og var like deler lykkelig og angstridd. Hva gjør jeg med dette lille barnet, tenkte jeg. Tenk hvis jeg ikke klarer å være mammaen hennes, tenkte jeg. Tenk hvis jeg mister henne. Tenk hvis hun mister meg. Jeg må ikke dø før hun blir voksen, tenkte jeg. Jeg må være veldig forsiktig, tenkte jeg. Veldig. Jeg klarte det. Jeg klarte det!*

*One down, two to go.


fredag 30. desember 2016

Det som skjer med meg:

Et lite romjulsinnlegg om det som skjer med meg mens jeg forsøker å skrive akademisk (har den diabolske innleveringsdatoen fjerde januar på en semesteroppgave, og sitter i skrivende stund og klemmer altfor lange passivsetninger ut av hodet (dette har jeg gjort siden klokka halv seks i morges) mens morgenfugljentungen presumptivt ser på julemorgen, mens hun simultant danser og synger rundt ørene (mine), henter mat på kjøkkenet, snakker med undertegnede om trykkfeil i Donald, refererer samtaler på TV. Mens juletreet har drysset en skogbunn på stuegolvet, obskur juleoppvask (fat og boller og sausenebb en ellers ikke bruker) har bredt seg ut over kjøkkenbenken, vaskemaskinen er i stykker, og jeg skulle håndvasket julens alle kjoler, strømpebukser og håndklær. Først og fremst: den evige talestrømmen fra minstejenta kombinert med forsøksvise formuleringer om dialogens enorme pedagogiske potensiale). Nå har jeg gitt opp å ha oversikt over parentesene, så her er et par til, om du skulle savne noen: )))

In order of mental appearence:

1. Selvmedlidenhet. Skikkelig ustilig selvmedlidenhet (med det som er igjen av min rasjonelle mentale kraft, forstår jeg nemlig at det slett ikke er synd på meg, og at denne følelsen er urettmessig, og burde forblitt i dvale et sted mellom selvrettferdigheten, grådigheten, misunnelsen, egoismen og alle andre fornemmelser en kunne forbinde med dødssynder). Det er nemlig skikkelig vanskelig å skrive det jeg vil skrive i en semesteropgave. Antakelig så vanskelig at få har det like vanskelig som meg. Ikke bare det: det er etterhvert (etter å ha produsert tre ganger så mye tekst som rammene for oppgaven tillater, uten å ha kommet til saken) nærmest umulig for meg å forstå hva jeg vil skrive. I en veiledningssamtale før jul sa jeg til veilederen at han ikke trengte å bekymre seg. At jeg hadde kontroll. Det var blank løgn. Og nå synes jeg synd på meg selv. Sånn er det bare. Sorry.

2. Irritasjon. Skikkelig ustilig irritasjon. Jeg irriterer meg over andre menneskers stemmer, gester og mimikk. Andres (for meg irrelevante) spørsmål. Jeg irriterer meg over kosedyrhunden noen har lagt fra seg på spisestuebordet. Over kaffeflekkene på duken. Over at fyren i vedovnen slukker (jeg skjønner jo at det er det som skjer dersom jeg ikke fortsetter å mate den, men bare sitter her og klør meg i hodet og slår den ene setningen ihjel med den andre). Over bråket fra søppelbilen, det metalliske skrammelet når posten leverer post. Over at himmelen nå er lys, og jeg sitter her og skriver tull, og ikke har fått skrevet mer enn ett underkapittel de siste fire timene, når planen var at jeg skulle skrive to. Over at ikke ordene, som for mitt indre står tindrende klare i logiske rekker, folder seg ut på skjermen i den klarhet jeg i en brøkdel av et sekund forsto dem. Over det utrolig irriterende barneprogrammet som nå flimrer foran oss. Hva i helsike er dette? En fyr som roper fornærmelser til barn som deltar. Uansett. Det er lite som unnslipper irritasjonen. Fint lite.

3. Behov for å skrive påståelige setninger uten belegg i verken logiske resonnementer eller forskning. Derav dette.

4. Behov for å lese alt mulig annet enn det som nå skal leses. Det ligger tre romaner og geiper til meg på stuebordet. Det koster meg all overvinnelse jeg kan fostre å la være  sige bort til sofaen, sige ned og åpne en av dem og forsvinne inn. Det ligger et Donald-blad ved siden av dem. Det vil ikke ta så lang tid å lese, i alle fall, og ville være en kjærkommen pause fra pragmatikk, krtisk filosofi, obskure, påståelige russere, klartenkte briter, stringente svensker, læreplanformuleringer og etterrettelige norskfolk. Donald! Med trykkfeil og alt (ifølge datter sto det en spøkelse, og ikke et spøkelse i det aktuelle, nå så forlokkende bladet).

5. Behov for å lage mat som tar lang tid å lage. Mye avansert finkutting og langsteking. Sylting. Tørking. Graving. Brygging. Sette en surdeigskultur, eller noe (jeg vet at det finnes, og jeg har aldri gjort det, men i dag, for eksempel, kunne jeg gjort det). Marinere noe i en kombinasjon av ingredienser som ville kreve ryggsekkekspedisjon til de mest obskure spesialbutikker i området. Så kunne jeg stå der på kjøkkenet og tralle og glemme, i et vidunderlig kaos av matvarer fra alle næringsgrupper, og føle meg selvtilstrekkelig. For eksempel.

Det, omtrent, er det som skjer med meg. Sånn. Nå tilbake til kultivering av menneskeheten. Også kjent som å skrive en semesteroppgave om muntlighet i norskfaget.

En fredelig romjul og et velsignet nytt år ønskes alle, og spesielt mine medstudenter. Den fjerde er det en sensor som får jobben! Moahahahaha!

onsdag 30. november 2016

Tenkepauseskriving

Før jeg gjør rede for det jeg egentlig skal gjøre rede for, vil jeg gjerne føre et par begrepsavklaringer i pennen ("pennen" her brukt i overført betydning. Jeg skriver på tastatur (dette vil enhver edru leser allerede være klar over, da dette er en tekst skrevet i et digitalt medium, med en skrifttype som hevet over enhver tvil er generert digitalt (hevet over enhver tvil fordi enhver begriper at undertegnede aldri i milde helvete hadde klart å skrive disse bokstavene med en finger eller en digital penn på en berøringsfølsom skjerm))), som vil lette lesningen av et i utgangspunktet mangslungent mentalt landskap.

"Skriving" er det sammensatte ordets tredje ledd, og skal her forståes som den aktivitet denne empiriske avsenderen bedriver mens denne teksten blir til. Resten av denne teksten er altså resultatet av referansen til "tenkepauseskriving", da det siste leddet i det sammensatte ordet utgjør ordets referensielle innhold. "Tenkepause" skal her forståes som [skriving[s]] modus. Skriveaktiviteten foregår, kan vi si, i tenkepausens tegn, eller temperament. På samme måte som termen "matpakke" er en pakke i matens tegn, som "snekkerbukse" er ei bukse i snekkerens tegn, som "handleliste" er ei liste i handlingens tegn, og som "sakprosa" er prosa i sakens tegn. Omtrent sånn.

Når det gjelder termen "tenkepause", er den populære bruken av dette allerede preget av en viss ironi som i hverdagsspråket går de fleste hus forbi, og som jeg av den grunn må gå inn på her. Dersom begrepet "tenkepauseskriving" skal gi mening, er det essensielt at vi ser nærmere på de to ordene termen "tenkepause" er satt sammen av, nemlig "tenke" og "pause". Med "tenke" mener vi som regel en kognitiv aktivitet som foregår inne i individet, om ikke uavhengig av konteksten og de sosiale praksisene denne tenkningen inngår i, eller de forhandlingsrom denne sosiale praksisen, eller diskursen, foregår i og virker på. Tenkning er sentralt i menneskers liv, og dermed i samfunnslivet, selv om tenkningen antakelig i mange tilfeller representerer det reneste sludder. Dette er en digresjon. Sludder eller ikke sludder. Å tenke er det mennesker gjør når de i sitt indre forestiller seg en fremtid, eller reflekterer over en fortid. Tenkning er høyt verdsatt i vår kultur, på tross av dens tilhold i det obskure, ofte usammenhengende indre liv.

"Pause" er på den andre siden ikke like verdsatt i den offisielle kulturen. Riktig nok er arbeidslivet gjennom fagforeningers organiserte arbeid, regulert med regelmessige pauser. Noen vil kanskje på bakgrunn av dette påstå at pausen som sådan har høy status. Et slikt syn kan lett imøtegås ved å vise til den dårlige samvittigheten de fleste arbeidstakere kjenner på kroppen dersom kaffe- eller røykepausa overskrider den tidsbruken en i den enkelte arbeidsplass' praksis er enige om er rimelig. Ingen ville for eksempel ta kaffepause i to timer, uten å etter maksimalt tjue minutter omdøpe kaffepausa i sitt indre, til for eksempel "utviklingsarbeid" eller "uformelt møte". En slik omdøping vil sjelden få noen permanent tilslutning i et kollegium, og må som sådan betraktes som en midlertidig suspensjon av de normer som ellers regulerer den diskursen kaffepausa inngår i, nemlig arbeidslivets diskursorden. På den annen side, og viktigere i denne sammenhengen, er de positive konnotasjonene til termen "pause". På samme måte som de færreste ville drikke kaffe i to timer i strekk og kalle det kaffepause, ville de færreste reagere med negativ affekt på en invitasjon fra en kollega om å ta ei kaffepause (forbeholdt at det ikke er en kollega en har sterk antipati mot, men det er så sjelden at slike ville be en om å ta kaffepause, at det må betraktes som et marginalt tilfelle uten vitenskapelig interesse). De fleste liker pauser. Og det er i den forståelsen av begrepet, den pausa vi liker, jeg her vil utvikle en ny forståelse av begrepet "tenkepause".

Den populære forståelsen av "tenkepause" er (jamfør diskusjonen om det siste leddet i sammensatte ord ovenfor) ei pause i tenkningens tegn. At man tar en pause, for eksempel fra manuelt arbeid, for å tenke seg om. Det er ofte lurt. Hvis man for eksempel holder på å sette sammen et Ikea-møbel av en viss størrelse, med et visst antall skruer, plugger og flate sider, blir resultatet sjelden godt dersom man ikke underveis i arbeidet stopper opp for å tenke. Det samme kan sies om mer intellektuelt krevende arbeid, som lesing eller skriving. Skal man få noe til å henge sammen, enten det er Ikeamøbler eller tekster, nytter det ikke å bare jobbe i vei. At en tar pauser for å tenke, har en annen funksjon enn kaffepause. Tenkepausa må begripes som en nødvendig fase i et hvilket som helst forløp med en sosial funksjon. Uten den vil forløpet kunne stå i fare for å bli "unhappy", eller for å si det på en annen måte; et "ikke-forløp". 

Det er likevel ikke den forståelsen av "tenkepause" jeg her legger til grunn. Jeg vil argumentere for at denne termen også kan forståes som en pause [hvile] fra [tenking]. Det er ikke enkelt å komme på andre sammensatte ord som kan forstås på samme måte, rent leksikogrammatikalsk. Den allerede introduserte termen "kaffepause" kan vanskelig utlegges som [hvile] fra [kaffe] uten at det vil skape stort sosialt ubehag i en hvilken som helst sammenheng en kan tenke seg termen brukt. Dette trenger ingen videre forklaring. Antakelig er det avgjørende at termen "pause" er sist i det sammensatte ordet, men ikke minst at det første leddet refererer til en mental prosess. Dermed er det rimelig å anta at dersom en kunne forestille seg andre mentale prosesser i første ledd, koblet med [pause] i andre ledd, kunne samme type semantiske ironi oppstå. Det er også mulig at affektive prosesser kunne fungere på samme måte (smilepause: pause til eller fra å smile. Gråtepause: pause til eller fra å gråte. Her er mulighetene legio.).

Så. Når jeg skriver "tenkepauseskriving" i tittelen, mener jeg skriveaktivitet (denne) som en pause [hvile] fra tenkning. Dette til orientering.

Når jeg nå går tilbake til tenkningen, er det i visshet om at pausen fra den har gjort meg til en litt bedre tenker enn jeg var for tjue minutter siden (da pausen begynte). Helt sikker kan man aldri bli på hva livets pauser avstedkommer av aktivitet, enten mentalt eller fysisk. Likevel er det i vår sammenheng en så innforstått antakelse av at pausen har en produktiv effekt, at jeg har latt den antakelsen styre denne aktiviteten. 

Dersom det skulle vise seg at denne pausa har vært kontraproduktiv (det vil vise seg fredag mellom tolv og halv ett, da jeg skal opp til muntlig eksamen), kan jeg selvsagt skylde på meg selv og mine manglende kognitive evner. Mer nærliggende er det å skylde på de i kulturen, og dermed diskursen, rådende antakelser om at pauser er av det gode. 

Om skjelvende hender, hevn og litteraturundervisning. Pluss litt (for mye) om truser.

Første norskøkt i vg2 har herved gått av stabelen. Jeg brukte fire timer før denne økta på å forestille meg at det ikke skulle gå bra. Akkur...