fredag 20. oktober 2017

Filterløs fredag: et slags sorgarbeid. Et slags minneord.

Det er ikke lett å samle seg til å skrive. Livet har budt meg mange praktiske oppgaver de siste ukene.

I august døde min farfar. Plutselig. Han sto og sagde. Så falt han om. På sykehuset sto ikke livet hans til å redde.

Midt i juni var jeg på vei til Aschehougs sommerfest for lærebokforfattere. Jeg hadde pynta meg, og gikk sammen med noen inn på Tønsberg jernbanestasjon. Vi gikk gjennom ventehallen for å gå ut på perrongen. I sideblikket så jeg en mann på en benk. Jeg var engasjert i en samtale, så jeg gikk videre. Så tok jeg reisefølget mitt i armen, og sa. -Jeg tror jeg så farfaren min sitte der borte. Jeg må gå tilbake, sa jeg. Jeg har ikke snakket med ham på sju år, sa jeg. Jeg må sitte med ham på toget, sa jeg. Vi sees i Oslo.

Jeg snudde og så meg tilbake. Han satt på benken. Tynnere enn jeg husket ham. Eldre enn jeg husket ham. Klærne ett nummer for store, kanskje to. Han satt, jeg kom gående. På høye hæler. Jeg følte meg så stor. Så imot alle naturlover stor i forhold til ham. Og dum. Og litt redd. Like dum og like redd som jeg alltid har følt meg de gangene jeg har plukka opp dørstokkmiltelefonen for å ringe ham og si hei, det er Marianne, og han, neimen hei, er det deg, det var koselig, og jeg ja, jeg tenkte kanskje jeg kunne ta meg en tur, og han ja, du kan da skjønne det. Like forbanna engstelig.

Jeg stoppet foran ham. Smilte, sikkert. Så på ham. Han så opp på meg. Først med spørsmål i blikket. Det gikk ett sekund, to sekunder, fire timer, førti dager, sju år. Hei, sa jeg. Hei, sa han. Han smilte, men smilet rakk ikke å skjule sorgen over alle årene han hadde ventet på at jeg skulle ringe. Ikke helt. Ikke med en gang. Han sa han ikke hadde kjent meg igjen. -Men at det var noe kjent med tennene. Ja, sa jeg. Jeg lo. Med tennene som han kjente igjen. Da toget kom på perrongen, gikk vi inn. Han gikk sakte. Jeg gikk saktere. Tenkte på hva vi skulle si til hverandre. Hvordan jeg skulle komme meg gjennom den neste timen uten å skamme meg ihjel.

Vi kom gjennom den. Den gikk for fort. Vi snakka om. Jeg husker ikke helt. Litt om at jeg skulle til Oslo. -Du må jo være veldig flink, da, hvis du har skrivi ei bok, sa han. Ja, sa jeg. Vi sa mange ting. Noen husker jeg ikke. Noen klarer jeg ikke å gjengi uten at det blir feil. Dette var fint, sa han. Dette var veldig fint, sa han. Nå ble jeg glad, sa han. Tenk at vi skulle møtes sånn. Det var fint. -Han var en mann av få, milde ord. En mann av enorm omsorgsevne overfor meg. Sånn husker jeg ham. Skal vi lese eventyret en gang til? Skal du ikke spise mer? Skal jeg kjøre deg jorda rundt og tilbake? Vil du ha mer? Det var aldri nei. Alltid mer. Mer stillhet, flere brødskiver, flere pledd, mer tid. Da han gikk av toget ble han stående på perrongen og se på meg til han var en liten prikk i sidesynet igjen. Til jeg ikke lenger syntes for ham gjennom togets vinduer.

To måneder senere, da sommerferien var over, og jeg ville reise og besøke ham som vi avtalte, fikk jeg en telefon. Da var han død. Da hadde han reist for å jobbe på et dugnadsprosjekt. Han hadde skullet fikse et tak. Han hadde vært sammen med venner og skullet sage noe til taket. Så sagde han ikke mer. Plutselig var det ikke mer saging. Ikke mer noe. Og jeg. Jeg var for seint ute.

Nå sitter jeg her omgitt av et ukjent antall fotografier. De fleste viser farmora mi poserende, overraskende ofte i bikini, overraskende ofte med en katt, alltid som bildet sentrale motiv. Denne skjøre, lille dama min farfar tilbrakte hele 60-70 og 80-tallet med, og som døde fra ham i 1991. Da jeg var 17. Vi rydder i boet. Jeg kan forestille meg at å rydde i boet etter noen man har hatt nær og jevnlig kontakt med, er ille nok. Denne ryddingen er for meg en gjennomborende påminnelse om alle de dagene, månedene og årene vi ikke var sammen. Alle de dagene, månedene og årene han tenkte, idet telefonen ringte, at det kanskje kunne være jeg. Så var det noen andre.

Hva var dette livet som nå er over. Hva er det nå. Hvem skal huske det. -Søsteren hans som savner ham hver formiddag. Hele tida, men særlig hver formiddag da han henta avisa og gikk innom henne. Tok en kopp kaffe. Snakka kanskje om meg. Eller ikke. Kanskje om at han skulle kjøpe gressklipper, at han skulle reise og besøke kjæresten sin. Kanskje inviterte han henne ned til kvelds. Kanskje foreslo han en kjøretur til kirkegården på Hole, der svigerforeldrene hans lå begravet. Hva gjorde han? Hva fylte dagene? Hva er alle de dagene nå? Hadde jeg tenkt annerledes om dette om han hadde fått hilse på de to yngste barna mine? Hadde jeg vært mindre tynget, ikke av sorg, men av skam. Antakelig, men jeg vet ikke.

Samtidig med at vi nå rydder og tømmer og sorterer, rydder, tømmer og sorterer jeg i meg sjøl. Ikke av prinsipp eller overbevisning, men av nødvendighet. Det er et arbeid som pågår uten at jeg har villet eller initiert det. Det bare er. Foreløpig dreier det seg om å forsone seg med at slik var det, og slik ble det. At det jeg alle disse årene har fryktet, nå har skjedd. At jeg kan skamme meg over det så mye jeg orker, men at den skammen ikke kan gjøre den jobben som må gjøres for meg. Jeg må gjøre et arbeid. Akkurat nå er det fint at det er et praktisk arbeid. At jeg ikke får hvile fra å plukke opp tingene hans, sortere dem i esker og sekker, tenke på at dette. Har han omgitt seg med. Slik er et liv.

Blant alle tingene vi sorterer, har jeg funnet flere almanakker. Det viser seg at han har drevet minutiøs loggføring av det meste. Sorgen over sin kones død. Alle besøkene på hennes og min fars grav i månedene og årene etter. Den første tiden opp til tre ganger om dagen. Hva han har spist til middag, og hvem han har spist den sammen med. Destinasjonen for bilturer. Kontantuttak. Prisen på et par bukser han har kjøpt. Steder han har kjørt meg til. Pengesummer han har gitt meg. Turer til campingplasser, bandykamper, fotballkamper, høyfjellshotell. -Marianne ringte. -Marianne var her. Vi spiste sammen. -Marianne var her. Hun er så koselig. -Spiste alene i kveld. Koteletter.

Jeg fortsetter arbeidet, glad for at han satt der og venta på et tog. Et tog jeg også skulle med.


mandag 25. september 2017

To read or not to read. That is (åpenbart) no longer the question.

Jaja. Som man reder, ligger man. For noe som synes som en evighet siden, leste jeg om det Elisabethanske teater og Shakespeare som student på grunnfag i teatervitenskap. Hvis jeg ikke husker feil, tror jeg forsyne meg jeg skrev om det til eksamen, også (en skoleeksamen jeg møtte til etter desperat siste-liten-lesing på Blindern, etter å ha meldt meg av eksamen på Universitetet i Bergen et semester tidligere ), Det gikk helt ok. -Jeg leste Hamlet som pensumstoff, og pugga noen sentrale lesninger og ja. Det holdt. Siden gikk det vinter og vår (og neste sommer med, som det heter i sangen), nærmere bestemt omtrent 22 år, før jeg leste det igjen. Det var i fjor vinter, da jeg skulle se en teateroppsetning, og ikke ville være bekjent av å ikke ha gjenlest skuespillet om den unge (eller kanskje ikke fullt så unge?) prinsen av Danmark.

Gjenlesningen etterlot meg nokså mørbanka i huet, og med langt flere spørsmål enn svar. Det kan kanskje synes som en gåte for de som ikke kjenner meg, at jeg da umiddelbart tenkte: dette skal jeg lese med elever! -Det tenkte jeg altså, og siden jeg dette skoleåret underviser i vg2, og siden Hamlet kan sies å tilhøre kategorien "noen utvalgte tekster fra middelalderen til og med romantikken" (som det heter i læreplanen, mind you), sto jeg allerede første skoledag og sa til klassen min at vi skulle lese det. Vi skal lese Hamlet! sa jeg. Jeg vet ikke hva den gjengen er laget av, men mange smilte, noen ropte jess! og noen få ropte jess mens de holdt hendene over hodet. Så, ja. Jess! Ay!

I dag var dagen da startskuddet for dette arbeidet skulle fyres av. Med brask og bram, tenkte jeg. Det ble nok litt brask og bram, også, men den altoverskyggende følelsen jeg hadde da jeg troppet opp i klasserommet i ettermiddag, reflekteres best i min kollegas noe ironiske; "Lykke til, Furumo". Etterfulgt av en kommentar i nærheten av "du er jo ikke helt rektig". Eller noe i den duren. Neida, sa jeg kjekt og blidt (det gjelder å holde moralen oppe, i alle fall i startgropa). -Det har jeg vel aldri sagt heller (at jeg er helt rektig).

For det skal jeg bare ha sagt: jeg synes Hamlet er en skikkelig krevende tekst. Når jeg leser, synker jeg liksom inn i versemålet, og glemmer helt å følge med på hva i all verden folk egentlig sier til hverandre. Jeg veit det jo, sånn overflatisk. Det skal godt gjøres av et over snittet litteraturinteressert menneske å ikke ha fått med seg hovedplotet i tragedien. Eller de vanligste lesningene av Hamlet- figuren. Det er jo bare det, at hvis vi først skal lese det i klasserommet, må vi jo lese skikkelig. Vi må tenke over hva dette betyr, for oss, og komme i gang og diskutere det. Da holder det liksom ikke å si at Hamlet må hevne sin døde far, men det er litt vanskelig for ham, for han er et renessansemenneske, og han tviler og nøler sånn. -Da kunne vi jo bare sagt det, og gått videre.

Foreløpig har jeg løst det på følgende måte (for det er altså ikke lenger noe spørsmål om vi skal lese dette stykket. Spørsmålet er mer hvor (som i i hvilken grad) på trynet kommer dette til å gå, for eksempel på en skala fra en til ti):

1. Noen elever er inne i klasserommet allerede, når jeg kommer. Noen kommer de påfølgende to minuttene. Noen spør om jeg skal lese for dem, eller om vi skal lese høyt, og om vi kan fortsette å ha det mørkt, for det er ganske koselig, noe jeg smiler til.

2. Jeg sier god dag, og at det er meninga at det skal være mørkt, for når Hamlet starter, er det midt på natta og kaldt og ganske uhyggelig og noen vakter snakker sammen på skanseverket rundt slottet, for de holder vakt. Jeg forteller om kongen som er død (som forvirrende nok også heter Hamlet), og om enkedronningen som har giftet seg med hans mor. Om gamle Hamlets seier i kampen mot Norges kong Fortinbras, og om redselen for at Norge skal slå tilbake. Dessuten sier jeg at jeg etter å ha forberedt dette for klassen, bare skjønner mindre og mindre. Og at det får gå som det går.

3. Det kommer noen spørsmål og synspunkter på arverekkefølgen. Elevene blir bedt om å svare på tre spørsmål, som går omtrent sånn:
 -Hvor lenge er det rimelig at en sønn skal sørge over sin fars død?
 -Tenk deg at din far døde, og at din mor etter noen uker inviterte til et stort bryllup der hun skulle gifte seg med din fars bror (din onkel, altså). Noen tanker?
-Og: din mor og din nye stefar vil at du skal slutte å henge med hodet og være så stille og vanskelig, og heller glede deg over deres giftermål. Hva synes du om dem?

4. Disse spørsmålene var det, som ventelig kan være, mange synspunkter på. Til slutt måtte jeg avslutte diskusjonen. Det var tid for å lese. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å lese den første scenen høyt selv, I utgangspunktet. Det finnes imidlertid ikke noe kjipere å høre på (joda, sikkert, men det er i alle fall ganske så kjipt) enn ett menneske som leser opp replikker i et skuespill. Så jeg sa det som det var: det er jo litt kårni at ett menneske leser alle disse rollene. Kunstpause.

5. Det var åpenbart stikkordet for tilstrekkelig mange elever, til at jeg fikk de med-leserne jeg trengte. Vi leste scene 1 og scene 2 i sin helhet, kun avbrutt av spørsmål om hva "hellebarden" var. Og noen kommentarer til gjenferdets spøking på skanseverket (Han har ikke fått ro, han får ikke komme til himmelen, han har noe uppgjort, sa noen. Han er blitt drept og vil at Hamlet skal hevne ham, sa en annen. Jada, sa jeg. Det kunne vel ikke holdes hemmelig, akkurat, sa jeg. Vi veit hva det handler om, sa noen. Bra, sa jeg).

Sånn ble det i dag. Ikke så verst, synes jeg. Selv om det er tidlig å synes noe som helst om hele dette prosjektet, som fremdeles virker noe -ehm- overmodig på meg.

Da jeg til slutt tipset om et intervju med Benedict Cumberbatch, der han snakker om sin tolkning av Hamlet, samt viste et par minutter fra det, gikk det helt rundt for noen. -Kan vi se det? Sa de. E, Sa jeg. Det er dessverre over. Det var over for to år siden. -Men kan ikke du ringe ham og be ham komme hit til oss? -Jo. Jøss.

-Mye kan tyde på at de superkreftene jeg bebreider meg selv for å innbille meg at jeg har, er høyst virkelige i elevers øyne. Så får vi se om det holder de neste tre ukene.

mandag 21. august 2017

Om skjelvende hender, hevn og litteraturundervisning. Pluss litt (for mye) om truser.

Første norskøkt i vg2 har herved gått av stabelen. Jeg brukte fire timer før denne økta på å forestille meg at det ikke skulle gå bra. Akkurat hva som skulle gå galt, hadde jeg ikke helt klart for meg, men at omtrent alt som kunne gå galt, ville gå galt, var jeg relativt overbevist om. Dette på tross av at jeg allerede kjenner elevene, siden jeg var norsklæreren deres i fjor også. Det er antakelig ikke nødvendig å nevne at min uttalte nervøsitet over kaffen på pauserommet ikke vakte nevneverdig sympati hos kolleger som har tatt imot både en, to, tre og fire for dem helt nye elevgrupper. Derfor forsøkte jeg å late som ingenting. Det gikk sånn passe. Heldigvis har jeg to nye realfagslærerkolleger på arbeidsrommet som foreløpig er høflige nok til å nikke medfølende over min angst for å lese en islendingesaga med elevene. Det slår meg nå at det kanskje var elevene mine de først og fremst følte med.

Det skulle altså handle om norrøn litteratur og kultur. Nærmere bestemt om Soga om Ramnkjell Frøysgode. Og om hevn. Etter å ha demonstrert mine skjelvende, nervøse hender for et fullt klasserom (strekker frem hendene og sier -se! -Er du nervøs? -Ja! -Men du kjenner jo oss! -Ja, men det hjelper ikke. Det går snart over.), skred vi til verket. Det vil si; elevene skred til verket, og snakket sammen om spørsmål som; forsøk å gi en definisjon av begrepet 'hevn', hva er forskjellen på 'hevn' og 'straff', mener dere?, hva tror dere kan være årsak til menneskers behov for å hevne seg? Ogsåvidere. Jeg skal ikke referere diskusjonen som fulgte. Bare dette, som en oppsummering (og til orientering for dere som kanskje ikke har tenkt på forholdet mellom straff og hevn på en stund):

Hvis du er ute i offentligheten, og noen drar ned buksa di, sånn at alle kan se trusa di, er det ikke straffeverdig. -Det står verken i lovverk eller regler at dette ikke er lov (dersom en skulle skrive ned alt som kan virke krenkende som regler, ville en ikke kunne gjøre annet ). Men det kan være hevnverdig. Det vil si, det kan hende at den fornærmede/krenkede får tanker om, evt gjennomfører en hevnaksjon. Derfor er 'hevn' mer knyttet til personlige følelser av å tape ansikt/ miste status/ bli gjort til latter, enn det mer samfunnsmessige begrepet 'straff', sa elevene mine. Noen mente at hevn og hevntanker var knyttet til tap av sosial status, mens andre insinuerte at hevntanker var et resultat av en svakhet ved mennesket, nemlig at vi styres av følelser mer enn fornuft. -At ingen ville ha behov for å hevne seg dersom deres selvfølelse ikke var så viktig. Dem om det. Noen mente dessuten at dersom et menneske oppførte seg dårlig mot et annet, ville til slutt rettferdighet skje fyldest på en eller annen måte. The shit will hit the fan, liksom. Karma, sa noen. Ok, sa jeg. Og tenkte litt på alle de gangene jeg har ønsket å hevne meg, og på mennesker som kunne tenkt seg å hevne seg på meg. Denne samtalen tok relativt lang tid (som vanlig, jeg hadde bare glemt denne gjengen), og inneholdt dessuten en referanse til en Friends- episode der Chandler Bing blir utsatt for en hevnaksjon tjue år etter at han dro opp skjørtet til ei klassevenninne foran en fullsatt sal med foreldre og venner. Her er et klipp, for de som ønsker å se hevn enacted. Det er Julia Roberts som spiller hevnersken. Og, ja. The shit hits the fan.

Underbukse-humor er jo gøy, men til slutt måtte vi sette strek for alle mulige og umulige eksempler på hevnlyst, ære og skam, med eller uten bukser. Det var tid for å lese om Ramnkjell. Den starter slik: "Her byrjar soga om Ramnkjell". Ikkeno vissvass. Hva ER dette? Sa ei av damene. Heldigvis. For det ga meg anledning til å si følgende om litteraturundervisning til hele klassen:

-Før vi starter: NN spurte meg om hva dette er. Det kan jeg svare på. Det er en islendingesaga, også kalt ættesaga. Så vil jeg ikke si mer. Dere har fått ei norskbok. Det er ikke forbud mot å åpne kapitlet om norrøn litteratur og kultur i den, og lese det som står der. Det er ikke et verst kapittel, om jeg skal si det sjøl (jeg har skrevet det). Det er også en ganske vanlig måte å gjøre det på. Elevene leser om norrøn litteratur, og så leser vi eksempler på det vi har lest om. Eller læreren foreleser om norrøn litteratur, og så leser vi eksempler på det læreren har forelest om. Problemene med den framgangsmåten, er mange. For det første vil det læreren forteller dere, eller det boka forteller dere, styre lesingen deres. Det vil få dere til å lete etter bestemte ting i teksten, og utelukke andre lesemåter eller andre forståelser. Noe av det viktigste dere skal lære i litteraturundervisningen, er å tenke selv. Det er det ene. Det andre, som er minst like viktig, er at verken dere eller jeg kan bli klokere enn meg (eller boka). Hvis dere finner det jeg vil dere skal finne, og svarer det boka vil dere skal svare, -stiller dere de spørsmålene jeg legger opp til, sier det seg selv at selv om jeg antakelig er skikkelig klok, er jeg ikke klokere enn alle oss til sammen. -Dere skal bli skarpere tenkere av tekstene dere leser, og jeg skal bli en skarpere leser av måtene dere tenker på. Ok?

Ok.

Og her byrjar soga om Ramnkjell:




fredag 18. august 2017

Filterløs fredag: divergent tenking. Og sånt. I rekkefølge.

Å tenke skal visst være så nødvendig. Noen har til og med ment at tankevirksomhet er beviset for at man eksisterer. Dem (ham) om det. Noe slikt bevis skulle ikke være nødvendig en fredag morgen to dager etter skolestart; det er fredag og to dager etter skolestart, og kroppen synes det er unødvendig å hale seg opp fra madrassen, -på skrivebordet ligger allehånde uløste oppgaver, som for eksempel "introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode", et uferdig opplegg til Soga om Ramnkjell Freysgode, to (svære) ubetalte regninger, tre doktorgradsavhandlinger jeg skulle ha lest, to hårspenner som åtteåringen har lagt fra seg- Støvsugeren står rein og ubrukt midt på gulvet og gliser. Sommerens tiende Solstad-roman ligger halvlest på stuebordet. Handlelista på kjøkkenbordet. Kjøleskapet nesten tomt (bortsett fra gårsdagens supperester, ei flis av en ost, ei maltraktert smørpakke, og uidentifiserbart bøss samt en irriterende umoden avokado i grønnsaksskuffen). Altså er jeg.

En gang overvar jeg et foredrag om kreativitet. Der framholdt foredragsholderen at en forutsetning for kreativitet skulle være divergent tenking. Divergent tenking er, dessverre for meg, ikke likt med å tenke på veldig mange ting uten å få fingern ut. Divergent tenking handler om det motsatte. Evnen til å tenke på en utfordring på veldig mange måter. Leseren vil kanskje forstå at denne omvendt divergente tanketilstanden som for tiden hjemsøker mitt hode, oppleves relativt uforløsende, for ikke å si lite tilfredsstillende. Hva er vel bedre da, enn ei nummerert liste der tankene flyter fritt, men likevel innenfor rammen av sine nummer og dertil hørende emner? Svært lite. Det måtte eventuelt være å rydde vekk de hårspennene først, men det tør jeg ikke ta sjansen på (for på badet kan det være at jeg må sette på ei vask og brette tøy, også har vi det gående, og sjansen for at jeg får sett på de avhandlingene vil nærme seg faretruende et nullpunkt. Så da:

1. Spørsmålet er: skal jeg begynne å skrive om hvor krøllete de papirene jeg har på skrivebordet er, for så å skildre deres innhold, slik jeg ser det fra stolen, eller skal jeg ta for meg ett og ett papir/ dokument, og heller nevne i en artig bisetning at de er krøllete? Slike spørsmål kan oppta meg lenge. Det sier seg selv at lite (evt dritt) blir skrevet hvis en holder på slik i lengden. At papirene er krøllete, er i seg selv en veldig lite pirrende informasjon for en leser, ja selv for meg, som i grunnen er ganske åpen for at ulike emner kan være både pirrende og interessante, alt ettersom hvordan skriveren behandler dem. Jeg merker på meg at jeg i skrivende stund ikke er i stand til å gjøre emnet "krøllete papirer" spesielt interessant. Det er heller ikke så viktig for meg å klare det, at jeg vil sette meg og tygge på en blyant en time for å tenke det ut. Dette er tross alt ikke noen obligatorisk øvelse. Så nei.

2. Det øverste papiret er en utskrift av en eksamensbesvarelse jeg leverte i emnet litteraturdidaktikk før sommeren. Jeg ble ganske fornøyd med den. Enda mer fornøyd ble jeg over at jeg kom over et langt litteraturessay av en fyr som heter Ben Lerner, og over diktet av Marianne Moore, som jeg syntes det var verdt å innlede hele sulamitten med. Sånn går det: POETRY/I too, dislike it./Reading it, however, with a perfect/contempt for it, one discovers in/it after all, a place for the genuine. -Jeg tror jeg må henge det opp et sted, og ikke bare ha det på toppen av et stadig mer, som dagene og ukene går, krøllete papirhefte.

3. Enda mer krøllete er en utskrift av noen diskusjonsoppgaver om hevn, som vi har laga til elevene våre. Vi skal lese Soga om Ramnkjell Frøysgode(en fyr som er obskønt glad i hesten sin, og som dreper en fyr for å ha ridd på den, og som sjøl blir hengt opp etter akillesscenen i tau sammen med noen av soldatene sine, blir lyst fredløs, stikker fra gård, grunn og hest, bygger seg opp i ei ny bygd, blir egga til strid av ei kjerring som vasker tøy, dreper broren til han som tok over gården, tar gården tilbake, og enden på visa er at han er enda rikere, men uten hesten over alle hester (eller "gromgutten" som han kaller den), for den har fienden drukna forlengst. Noe sånt.). Og Hamlet. Så det er klart. Det blir en del spørsmål om hevn denne terminen. Ei av oppgavene lyder: På hvilke måter kan et ønske om å hevne seg være forbundet med skam- eller æresfølelse, mener dere (for Ramnkjell? For Hamlet? For oss? Grei ut og drøft. Tenker jeg at jeg kan hekte på den oppgaven sånn oppunder juletider.)

4. Jeg er ikke i stand til å skrive noe annet om masteroppgaven jeg er i ferd med å starte på, enn at jeg er i ferd med å starte på den, og at den skal handle om litteraturundervisning, og at jeg, som privatperson, er Røe Isaksen og hans kvinner og menn i en relativt uspiselig regjering, evig takknemlig for at han sponser dette opplegget gjennom lærerløftet (noe som antakelig er tungt, for jeg har ikke spist bare grønn salat i sommer, for å si det mildt). Om skolen som sådan, eller elevene mine, kommer til å bli veldig mye bedre av det, er jeg heller usikker på. Men jeg får nerde og bli klokere og drive med noe jeg synes er fint. Det er fint.

5. Som et resultat av denne statens elleville sponsing av min permisjon, er det altså slik at jeg også dette skoleåret kun underviser i en eneste klasse. Dette er dessuten det aller første året jeg ikke skal bli kjent med nye elever. Det er den samme klassen som jeg hadde i fjor, og det er vg2, og de kjenner meg og jeg kjenner dem. Det er en overdådig luksus. -Og så glade de så ut for å komme på skolen! Jeg gleder meg som en tulling til å være sammen med dem ett år til, og lese, skrive og snakke om alt det norskfaget lar oss lese, skrive og snakke om (og det er slett ikke lite, skal jeg si dere.).

6. Jeg veit ikke om jeg er i stand til å skrive noe om sommerens lesebonanza, heller, annet enn at det har vært helt drøyt fantastisk å både førstegangslese og gjenlese Solstad. For en forfatter! Disse bøkene har jeg lest, i tillegg til Van der Hagens Dag Solstad. Uskrevne Memoarer:
1. T. Singer
2. Professor Andersens natt
3. Armand V.
4. Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige
5. Ellevte roman, bok atten.
6. 17. roman
7. Roman 1987
8. 16.07.41
9. Det uoppløselige episke element i Telemark...
10. Arild Asnes (halvlest)
-Det er en svir og en lise og en lykke i å lese dette for meg. Det må jeg bare ha sagt. Irr! Grønt! står for tur, om ikke Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode eter meg med hud og hår.

Glad fredag!

onsdag 24. mai 2017

Furumo gjør ting hun ikke kan: masteroppgaveprosjektskisseskriving*. Her: søppeltømming.

De siste ukene har elevene mine skrevet en del. Det skal settes terminkarakterer i både hovedmål og sidemål, så slikt skal jo bare gjøres. En hører og leser en del om ungdommer som i angst, blod, svette og tårer ankommer skolens vurderingssituasjoner med fem hundre i puls, engstelige overfor muligheten for at de ikke skal klare å produsere bevis på høy (eventuelt høyeste) grad av måloppnåelse i det avgjørende øyeblikk (for eksempel tirsdag morgen, når de skal skrive om enten talemål eller dikt i nitti minutter). Med slike har jeg den største sympati (jeg har selv nylig avlagt en muntlig eksamen). 

Tirsdag etter skrivingen ble jeg sittende og snakke med en elev. Den samtalen ga meg et slags håp for summen av de senkede skuldre i norske klasserom. Hva synes du om oppgavene i dag? spurte jeg.     -Jeg fant på min egen oppgave, svarte vedkommende. -Jeg gjør ofte det hvis jeg skal skrive. Jeg leser oppgaven og tenker en del på den, og så dukker det opp ganske mange ideer. -Det er jo et luksus utgangspunkt, sa jeg. -Ja, sa eleven. -Problemet er at jeg forkaster de ideene som har direkte med oppgaven å gjøre, fordi det er mye morsommere å skrive hvis jeg kan finne på min egen oppgave. Og når det er gøy å skrive, blir det jo ofte mye bedre enn hvis jeg skal presse ut et eller annet jeg tenker er 'riktig'. -Ja, det kan nok stemme, sa jeg. -Jeg ser jo ofte at du har originale innfallsvinkler, og at du er faglig likevel. -Ja, sa vedkommende. -Uansett synes jeg det er verdt det. -Hva da? -Å ha det gøy mens jeg skriver, og heller ofre den femmeren eller hva nå jeg hadde fått om jeg ikke hadde valgt min egen måte. 

Jeg måtte konsentrere meg nøye så jeg ikke skulle kaste meg over vedkommende med voldsom og utilbørlig klemming. I stedet sa jeg, med så dempet entusiasme jeg klarte å oppdrive (svært lite dempet, dessuten med begge armene hevet over hodet); jess! Det er jo nettopp det! Å, nå ble jeg glad!

Sannheten er at jeg ble ikke glad bare på elevens vegne. Jeg ble liksom glad på egne vegne, fordi det vedkommende sa er identisk med mitt eget syn på ethvert faglig prosjekt jeg måtte ta fatt på. -Uten en viss risiko for å gape for høyt eller støte på egen inkompetanse, klarer jeg ikke å oppdrive nok engasjement til å fullføre. I disse dager holder jeg på med å produsere en prosjektskisse til masteroppgaven min. Det skulle jo være greit. Jeg veit at jeg skal jobbe med litteraturundervisning. Jeg veit hvorfor jeg skal gjøre det (fordi jeg mener det er viktig, og fordi jeg er redd for at for få gjør det, og at norskfaget sakte, men sikkert skal transformeres til et rom for kommunikasjon, ferdigheter og lesestrategier i dertil egnede systemer, under hvilke store deler av skjønnlitteraturens potensiale vil framstå impotent (eller irrelevant)), og jeg er ganske sikker på hvordan jeg skal gjøre det, og hvorfor jeg mener det er mest hensiktsmessig for mitt prosjekt å gjøre det slik. Jeg har også en viss, om ikke full, oversikt over hvilket arbeid som er gjort på dette feltet tidligere. 

Så. Hva er problemet? Eller problemene? Hovedsakelig to. -Det ene har med avgrensing å gjøre (dette er et problem jeg er vant til å dras med i mindre arbeider, og jeg har ingen forestillinger om å bli helt kvitt det, men det hadde vært fint om jeg kunne klare å, for denne ene gangens skyld, begrense meg litt i startgropa, så jeg slipper et uoverskuelig lukearbeid gjennom hele neste skoleår).  -Det andre har med følgende krav stilt i rammene for utarbeidelse av prosjektskissa: "Formuler en arbeidstittel". Det er mulig jeg bare må se bort fra dette kravet, slik at jeg bare kan komme i gang med selve teksten, for hvis noen ber meg produsere titler, er det ikke grenser for hvilke kaskader av helt ubrukelige idéer som raser gjennom hodet på meg, og som setter meg i fare for aldri å komme lenger enn til den forbanna arbeidstittelen. Her følger et utvalg av forkastede arbeidstittelideer, i håp om at gjennom å bruke denne nettpublikasjonen (og sakesløse lesere) som søppelkasse, vil det bli mer plass på disken til idéer som faktisk kan brukes. -Her i vilkårlig rekkefølge (jeg er ikke i stand til å rangere dem etter grad av elendighet, dessverre). Og for all del: det er bare å forsyne seg, hvis du selv skulle komme i en situasjon der du skulle trenge en av disse titlene (i så fall er det på eget ansvar).

1. Til helvede med Gladstone! (mulig undertittel: -en kampsang mot godtbefinnende i norskfaget (det sier seg selv at en masteroppgave ikke kan være en kampsang))
2. Jeg skal gi dere nytte, jeg! (mulig undertittel: -et forsvar for det unyttige, det uutsigelige og det underlige i norskfaget (ikke ulikt tittel nr. 1, litt for aggressiv inngang)
3. Hjelper norskfaget seg virkelig med Stortingsmeldinger og Luthersk ukeskrift? (Retoriske spørsmål er teite som titler. Hvem gidder å lese noe der svaret allerede er gitt ("nei")?)
4. Jeg skjønner ikke en dritt! -Bra! (Inspirert av dialog mellom et utall elever og undertegnede, henspillende på viktigheten av å arbeide med tekster uten gitte svar. -Igjen; too much lavstil)
5. Å spenne en himmel over det prosaiske: om litteraturarbeidets rolle i skolen (Som man vil skjønne av de tidligere forkastede idéene, er denne formuleringen langt utenfor min komfortsone. Det eneste som taler for den, er at den er et omtrent ordrett sitat fra en elevpresentasjon av en lyrisk tekst i klasserommet mitt, og at jeg registrerer at slike elevsitater er gangbar tittelmynt i didaktiske artikler )
6. Å, kom igjen, da! Vi slår et slag for skjønnlitteraturens egenverdi! 

Sånn. Da anser jeg søppeltømminga for gjennomført, og starter på ny frisk, som det heter. Dere andre kan jo for eksempel bare nyte våren og lese ei bok. 
   
*Ting hun kan: konstruere lange, sammensatte ord.

fredag 10. mars 2017

Ti bud til unge menn og kvinner i alle aldre som vurderer å uttale seg offentlig om norskfaget.

Dersom du, mot formodning, skulle ha dumpet over denne bloggposten uten å ha fått med deg at undertegnede er en norsklærer i videregående skole med et varmt, bankende hjerte for elever fra alle samfunnslag og for å lese skjønnlitteratur med disse, er dette herved nevnt. Denne fredagsposten er i sin helhet viet til en pågående debatt om litteraturdidaktikkens hva (hva skal elevene lese?) og hvordan (hvordan skal de lese det de leser?) i skolen. Siden dette er en fredagspost, og fredagspostene mine har som eneste felles multiplum at de er organisert etter nummer (noen ganger i vilkårlig rekkefølge), vil jeg forsøke å holde meg til denne organiseringen. Når sant skal sies, er det ikke lett, for å sortere i dette landskapet er mildest talt en utfordring (om en ikke vil tråkke landets norsklærerkolleger, lærebokforfatterkolleger, eller skoleforskere man har respekt for, på tærne). Nå er det imidlertid nok, kjenner jeg, så jeg tar den (utfordringen (ja, det er vanlig her at jeg holder på med parenteser og parenteser i parentesene, og hvis du nå, kjære leser, ikke er helt med, kan jeg forsikre deg at du er ikke alene (jeg mister som regel oversikten selv, og sper på med et par ekstra 'parentes slutt,' just in case)). Hvorom alt er (og alt er ganske mye, skal jeg si dere), er dette det jeg aller mest trenger å skrive om i dag, så da gjør jeg bare det. 

 La oss bare si at du er norsklærer. Eller at jeg er norsklærer (du kan være hva som helst, det er i grunnen det samme). Jeg er norsklærer i videregående skole. Det har jeg vært i ti år. Det kan sikkert synes lenge, men for meg er det nytt og rart nesten hver dag. Det som ikke er nytt, og som jeg etterhvert har begynt å ta for gitt, er at å lese skjønnlitterære tekster med elever er noe av det fineste vi kan gjøre sammen. Nei, elevene mine er ikke over gjennomsnittet middelklasse. Nei, de fleste elevene mine kommer ikke fra bokhyllehjem med trening i "grei ut og drøft" over lange, harmoniske middager. De fleste elever jeg har vært lærer for på allmenn påbygging kommer fra ganske brokete bakgrunner. En del har norsk som andrespråk. En del har lavt selvbilde. En hel del har trøbbel med det ene eller det andre (eller både det ene og det andre, gjerne det). De har tenkt seg å jobbe i praktiske yrker, men har av ymse årsaker likevel havnet på et ti-timers kurs i norsk (i uka), der det er min jobb å få dem til å tenke, snakke, diskutere, skrive, drøfte og reflektere. Med disse elevene har jeg de siste fem årene i større og større grad lest hele litterære verk. En islendingesaga, en gresk tragedie, to (eller tre) Ibsen- stykker, to Hamsun-romaner, (tidligere Sult og Pan, i år Sult og Mysterier), en Solstad-roman. Og, jada: "Faderen" og "Karen" og "En middag" og "Karens jul" og en haug med svensk modernistisk lyrikk og Kafka og Virginia Woolf. Blant annet. I det hele tatt. Så da må jeg innrømme at det fortoner seg underlig for meg at det står å lese i det siste Morgenbladet at Knut Hoems kritikk mot læreverks betoning av metaspråk er klasseløst. Derfor har jeg, etter inspirasjon av en kanonforfatter, forfattet noen råd til bruk for folk som kunne tenkes å ville uttale seg om ting de bare helt perifert har greie på:

Ti bud til unge menn og kvinner i alle aldre som vurderer å uttale seg offentlig om norskfaget


1. Det første bud er ganske lett, de som er massive definisjonsutøvere i skolen (lærere, forlag, lærebokforfattere, leseforskere, tekstforskere, PISA), får alltid rett.

2. Tenk alltid på hva landslaget for norskundervisning vil si, og ta (uten forbehold eller unødig opphold) deres parti (om du har nattesøvnen kjær).

3. Og tviler du, har du antakelig god grunn til det, for du har ikke snøring, selv om du måtte ha barn som kjeder seg i timen, eller om du skulle komme til å steile over språket som er anvendt i læreverket de bruker, for det språket er nemlig nødvendig, dessuten er det belagt i læreplanen, som ikke er et hvilket som helst sammenrasket dokument, for den er belagt i forskning på leseferdighet, blant annet, og uten leseferdighet kan man ikke lese, det forstår selv du, så du bør holde deg taus og tenke deg godt om, for du vil nødig ha tusenvis av sinte norsklærerdamer (og et hundretalls sinte norsklærermenn) på nakken.

4. Tenk nøye ut hva du bør mene. Bruker du argumenter som ‘dannelse’, ‘intuisjon’, ‘bli sugd inn i litteraturen’, ‘felles referanserammer’, eller -om du skulle ha et så ubevisst tankeliv; ‘benpipenes bønn’, må du være forberedt på å stå alene.

5. Still ingen altfor høye krav. Å innbille seg at den oppvoksende slekt uten videre kunnskap om lesingens hvordan skulle kunne dra nytte av å lese Collett eller Ibsen eller Hamsun eller Skram eller Solstad eller Fosse, er respektløst. Å tro at ungdommer uten videre kan ‘ta inn’ slikt, er for det første å ta lett på det lærere ‘står i’, for det andre å leve i den villfarelse at unge mennesker i dag er leseføre folk. Noe de ikke uten videre er. Dette vet norsklæreren. -Si heller hva du har fordel av (for eksempel at vi ikke må glemme sakprosaen, selv om den (for en gangs skyld) ikke er en del av debatten, og at ferdighet tross alt alltid trumfer innhold, som i sitt vesen er essensialistisk og romantisk, og er det noe man ikke skal drive med i 2017, i verdens rikeste land, er det essensialisme og romantikk. Det er elitisme av verste sort)!

6. Si alle hva de gjerne hører (unnskyld, jeg har jo ikke så god greie på dette, men jeg synes her er litt underlig med dette metaspråket, det er sikkert bare jeg som ikke henger med, altså.), gå stille gjennom alle dører (nei, jeg tror nok ikke jeg kan stille opp i debatt mot kunnskapsministeren og norsklæreren og skoleforskeren om skjønnlitteratur i norskfaget. Jeg er jo bare litteraturviter, og ingen pedagog).
(For sannhet er, som vi alle vet, ikke sannhet, selv om litteraten tror han ser at keiseren er litt sånn halvnaken. -Tar man livsløgnen fra osv. -tar man det daglige brødet fra henne med det samme)

7. Gå ikke altfor oppreist. Undre deg ikke for mye hva du får å se over de høye fjelle (evt under birkerot eller bortved lynget. Ingen moderne ungdommer vet hva en rev er, eller hva lyng er, så kom ikke her!). Det er her nede, på grasrota, blant oss lærere -som slett ikke bruker vanskelige ord, og slett ikke holder kjedelige timer, og alltid vet (best) hvilke tekster vi skal velge for elevene våre, det skjer. Sniker du deg frem her i lavlandet, skal vi nok stryke deg med hårene og invitere deg til å snakke til oss på konferanser. Kanskje lese noe høyt for oss, til og med. For vi liker jo litterater (og litteratur), bare de ikke hever seg over forskningen. Eller oss.

8. Husk: ingen norsklærer kan roses nok (her snakker jeg av erfaring). Hvis du vil ha innflytelse på norskfaget, bør du satse på å bygge en norsklærervenneflokk (vi er ganske greie, og i sosiale lag snakker vi gjerne om litteratur uten å spørre deg hvilke strategier du bruker.).

9. Av sladder (som at du for eksempel hørte om en forsker eller lærer som ikke var like interessert i lesingens hvordan, som i lesingens hva eller hvor mye («du vil ikke tro det, men hun trodde at mengde kunne erstatte hvordan!») husker du hvert ord, til bruk på et dertil egnet kontor (her kan du gå bananas med skjellsord som ‘romantisk’, ‘elitistisk’, ‘klasseløs’ osv. Folk vil himle med øynene (evt slenge med håret)og elske deg litt).

10.  Hvis siste bud blir respektert, da er din fremtid i læreplanutvalg garantert: følg dristig med i kamp mot troll, (evt vær deg selv –nok! (dvs vis fornuft og måtehold)) –Skrid tappert frem i norskfagets strid, sånn ca én litterær periode forut for senmodernismen (for samtidslitteraturen handler tross alt om samtiden, og det er samtiden ungdommene lever i, og det er fremtidens norskfag det dreier seg om, og da kan man aldri bli for moderne. Du bør egentlig foreslå at de leser litterære verk som ennå ikke er skrevet. Selvsagt etter at de først (la oss si de ti første årene av skolegangen) har lært seg hvordan de skal komme i posisjon til å lese det.).    

lørdag 14. januar 2017

Jeg klarte det!

Torsdag 14. januar. 1999.

Jeg bodde på Grünerløkka, i Rathkes gate 11, i en toroms, sammen med kjæresten min. Denne morgenen skulle jeg til Blindern. Studielånet hadde kommet, og jeg måtte hente det. Det må ha vært en mild januardag, for jeg bestemte meg for å gå hele veien, og jeg liker ikke å gå i kulde. Jeg gikk gjennom Sofienbergparken. Krysset Toftes gate, Thorvald Meyers gate. Gikk opp Markveien, over til Alexander Kiellands plass via ringveien. Så veit jeg ikke helt. Antakelig gikk jeg til Ullevål, ned Kirkeveien og opp ved Colletts, forbi teologi og teatervitenskap. Ja. Jeg gikk nok den veien. Det virker sannsynlig.

Studielånet. Jeg husker ikke helt hvor mye det var, men det ble utdelt en gang i semesteret, så ja. Kanskje rundt tredve tusen. Jeg gikk på posten og fikk det overført til kontoen min, før jeg forlot Blindern og gikk ned forbi Marienlyst mot Majorstua. I Bogstadveien kjøpte jeg noen barneklær. Jeg ventet barn. Det var to uker til termin. Jeg husker ikke hva jeg kjøpte. Antakelig hadde jeg det jeg trengte allerede, men studielånet var jo kommet, og jeg hadde penger, og syntes vel at å kjøpe barneklær virket som en fornuftig prioritering. Kanskje en body og en pysj eller noe. Kanskje sokker. Jeg husker ikke. Det irriterer meg at jeg ikke husker det. At jeg ikke noterte det noe sted. Eller tok vare på en kvittering.

Jeg gikk ned i bunnen av Bogstadveien. Ned Hegdehaugsveien, gjennom slottsparken, ned slottsbakken. Jeg tenkte å ta trikken fra Nationaltheateret, men enten var det studielånet som gjorde det, eller den fine vinterdagen, eller bare kroppen min. Jeg tok ikke til høyre ned mot trikkeskinnene, men fortsatte opp Karl Johan, tok til venstre mot Stortorget, gikk hjemover. Over eventyrbrua. Antakelig opp Markveien, innom min gamle arbeidsplass (Sofies Café på Olaf Ryes plass (sydvestre hjørne)). Tok en kopp kaffe. Så tilbake, forbi Sofienbergparken og ned Rathkes gate. Hjemme.

Om jeg lagde eller spiste middag, husker jeg ikke. Om jeg var alene, eller om kjæresten min var hjemme mellom prøver på jobben husker jeg ikke. Det jeg husker, er at det var torsdag, og at jeg var på kor-øving i Paulus kirke. Jeg sang. Jeg husker ikke hva vi sang akkurat da, men det var etter jul, så det var sikkert noe nytt vi var i gang med å øve inn. Etter øvingene pleide vi å gå på en pub som lå to tverrgater over kirken. Jeg husker ikke hva den het nå. Trivelig sted. Jeg tror kanskje den ligger der ennå, inntil en matvarebutikk, overfor en kaffebar. Jeg satt der. Mange drakk øl. Jeg drakk te. Jeg satt der ganske lenge. Så gikk jeg hjem og la meg.

15. Januar 1999

Jeg våknet om natta. Klokka to, omtrent. Jeg fikk ikke sove. Jeg har alltid hatt et godt sovehjerte, men nå fikk jeg ikke sove. Jeg lå kanskje litt og vred meg. Det husker jeg ikke så godt. Til slutt sto jeg opp. Kokte vann. Satt meg ved kjøkkenbordet. Drakk te. Fra kjøkkenbordet kunne jeg se ut i bakgården. Det var en koselig, liten bakgård. Det lå en liten bygning der som hadde vært stall da bygården ble bygget en gang på slutten av 1800-tallet. Nå var den omgjort til et lite bolighus. Jeg hadde vært der inne og sett en gang, og ønsket at det var vi som bodde der. Jeg satt der og drakk te og så på den gamle stallen. Det hadde begynt å snø. Jeg vurderte å legge meg igjen, men jeg var lys våken, så jeg bare satt der. Hva jeg tenkte, aner jeg ikke. Kanskje jeg tenkte på hvor mange hester det hadde vært plass til i den stallen, eller hva jeg skulle finne på når morgenen kom og dagen begynte.

I tre- tida begynte jeg å bli utålmodig. Jeg pusset tennene igjen, for jeg hadde hatt sukker i teen, og jeg tenkte at det sikkert ville være sunt om jeg fikk sove litt mer mens det var natt. Det snødde tettere. Jeg var uforståelig urolig. Så orket jeg ikke mer. Jeg vekket mannen som lå og sov. Du må våkne, sa jeg kanskje. Det er noe rart med meg. Jeg kledde på meg, og sa at jeg har aldri født barn før, men nå, sa jeg. Nå tror jeg vi må dra. En halvtime etter dro vi. Jeg holdt meg fast i noen søppelkasser i bakgården. Mannen bestilte taxi. Jeg skal kjøre forsiktig, sa taxisjåføren. Ikke kjør forsiktig, sa mannen. Kjør fort.

Litt over klokka fire på morgenen ankom vi Aker sykehus. Det var fullt, så jeg måtte føde i en stall. Neida. Det var fullt, så jeg ble lagt på et akutt-rom. Der kom verdens første mirakel til verden, en knapp time etter. Klokka 05.01 den 15.01.1999. I morgen er dette mennesket 18 år. Det hadde jeg aldri trodd, der jeg lå med dette nye mennesket i armene og var like deler lykkelig og angstridd. Hva gjør jeg med dette lille barnet, tenkte jeg. Tenk hvis jeg ikke klarer å være mammaen hennes, tenkte jeg. Tenk hvis jeg mister henne. Tenk hvis hun mister meg. Jeg må ikke dø før hun blir voksen, tenkte jeg. Jeg må være veldig forsiktig, tenkte jeg. Veldig. Jeg klarte det. Jeg klarte det!*

*One down, two to go.


Filterløs fredag: et slags sorgarbeid. Et slags minneord.

Det er ikke lett å samle seg til å skrive. Livet har budt meg mange praktiske oppgaver de siste ukene. I august døde min farfar. Plutselig...