Scene fra ei brygge

Jeg hadde dratt tidlig fra jobben i dag, da jeg satt meg ned i gresset ved gjestehavna og drakk en flaske farris med limesmak og leste i ei bok. Det var sol fra skyfri himmel, noen få båter lå fortøyd. De hadde vel tenkt at de skulle ta ferien tidlig i Juni, menneskene i de båtene, for, hadde de tenkt, juni er en måned med mye godt vær å by på. Noe som stemmer, også i år. Bra for dem.

Jeg hadde ikke planlagt å sitte i noe gress og lese bok og drikke farris, så jeg hadde ikke med pledd eller noe. Gresset var blitt langt, antakelig fordi kommunen ikke klipper gress der så ofte, så det kan ikke underslås at det var noe fukt i bakken. Takket være et veldig syntetisk kjolestoff, og en liten cardigan jeg hadde i veska, som jeg la i gresset, kunne jeg likevel halvt sitte, halvt ligge relativt komfortabelt, og lese om  Mathea og Epsilon i Kjersti Annesdatter Skomsvolds bok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Det er en rørende bok, og jeg ler, som av Askildsen. Derfor var jeg kanskje i et følsomt hjørne da en scene utspant seg foran øynene mine (jeg la boka ned og observerte).

To unge jenter i bikini og badehåndklær rundet hjørnet ved trehusbebyggelsen (badehåndklærne hang over skuldrene deres, så de var strengt tatt mer i bikini enn i badehåndklær), og gikk med ganske målbevisste skritt ned mot ei brygge, fra hvilken mange hopper til sjøs på varme dager. Det skulle vise seg å være tilfelle, også for disse unge damene i bikini (med badehåndklær). De fniste ikke akkurat, men de var i godt humør, snakket sammen hele veien ned til brygga. Lo, og gjorde frysebevegelser og holdt underarmene tett opp mot overkroppene. Tok noen prøvende skritt mot kanten av brygga. Noen skritt tilbake. Noen løpeskritt. Noen skritt tilbake. -Hopp! Tenkte jeg. Jeg smilte og tenkte på da jeg var femten år og badet hver dag hele sommeren. Da bading var selve meninga med sommeren.

"Klar- ferdig- gå!" hørte jeg noen mannsstemmer rope fra en molo ikke så langt fra brygga (i luftlinje. Skal man gå, må man først motsatt vei omtrent to hundre meter, så inn mot land, så langs kaia og ned på brygga igjen). Jentene så på hverandre, tok noen flere prøvende skritt. Så hoppet den ene (med hånda for nesa, sånn jeg selv alltid gjorde, og jeg tenkte at hun var meg). "Øyyy!" ropte mennene på moloen. Det tok noen sekunder før venninna hoppet. "Oøøøyyy!!" ropte mennene. Enda høyere. Applauderte. Begge jentene kom raskt opp fra badet, tullet seg inn i badehåndklærne og ruslet tilbake der de kom fra. Jeg smilte og tenkte på å være femten år og bade. Skulle til å ta fatt på boka igjen, da jeg registrerte en bevegelse ute på moloen.

De to unge mennene hadde reist seg og begynt å spasere nevnte vei (to hundre meter i motsatt retning ogsåvidere). Jeg tenkte det skulle vel ikke være sånn at de ville ta kontakt med jentene. Det ville være et underlig prosjekt, tenkte jeg. De ville aldri rekke rundt før jentene var forsvunnet. Medmindre de løp, men det ville jo ikke sett særlig kult ut. Det foresvevde meg at de ville se kule ut. De hadde lange badeshortser og solbriller og høye stemmer og overkropper som var glatte og brune og underlagt et strengt (så jeg for meg) protein- og vektløftingsregime. Jeg ble sittende og følge spent med. På jentenes lave, pludrende gange hjemover. På bevegelsen mot dem. Jentene rundet det samme hjørnet, og var ute av syne. Mennene (som i min verden må betraktes mer som "gutter") passerte på veien over skråningen jeg satt i. De lo høyt og virket spente. Gikk raskt. Forsvant rundt hjørnet.

Nå var jeg så interessert i opptrinnet at jeg hadde lagt boka helt vekk og lyttet etter stemmer. Rettet meg opp. Vridd hodet nitti grader. Så hørte jeg småjoggende trinn og høy latter. "Ni år!" ropte de. Og lo mer. Skjenet ned skråningen jeg satt og gapte i. Den ene hadde en ølboks i hånda. "Hvordan gikk det?" spurte jeg (på dette tidspunktet følte jeg at jeg var en del av det hele, og hadde rett til å spørre). "De var bare seksten år!" sa de, vantro, mens de lo seg halvt fordervet. "Det kunne jeg fortalt dere, hvor gamle er dere, da?", sa jeg. "Femogtjue. -Hvorfor sa du ikke noe, da?" sa de, smilte og gikk tilbake dit de kom fra.

Å. Være femogtjue og eie verden. Se noe. Reise seg og prøve å få tak i det.

Å. Være seksten år og bade og gå hjem igjen med håndkleet og vite at badinga kan fortsette hele sommeren.

Filterløs junifredag

Juni er måneden. For opptelling, opprydding, oppsummering, oppretting. Det er slutten på mye: skoleår for skolebarn (som plutselig blir femte- og niendeklassinger, og hei hvor åra flyr, og nei og nei og nei og nei hvor du er stor!), barnehageår for barnehagebarn (forrige parentes gjentatt), skoleår for elever (som skal studere eller jobbe neste år, eller bare begynne i vg2 og bruke sommeren til å glede seg til islendingesagaer), arbeidsår for læreren (det er meg).

1. For to uker siden pussa vi ut det siste halvårets planer fra tavla på arbeidsrommet, og skrev idéer for det neste. Det som er sikkert, er at vi starter med Kafka. -Derfra kan det vel bare gå oppover.

2. Juni er måneden for fest. Jeg har vært på en fest der folk skreik "passære?!" (passer det?) hver gang de, stadig hyppigere, skålte i akevitt. De var blide og varme i ansiktene sine. Jeg spiste noen reker og holdt en kort tale for en truende pensjonist (øynene åpne denne gangen). Jeg gikk barbeint hjem. Dessuten var jeg på en fest I Aschehougs villahage i Drammensveien, og drakk øl med begge henda (det var varmt) og hjalp hjelpeløse unge menn med vannpumpe på ute- toalettanlegg. Og spiste for mye ost og drakk hvitvin med begge henda, for det var så varmt, og vimset nedover bygdøy allé klokka åtte og syntes livet var vakkert og fullt av rododendron (det skal sikkert være en "h" inni der, men blei i stuss, så lot det være).

3. I kveld blir det sommerfest for alle ansatte, og jeg skal ikke være toastmaster selv om noen prøvde seg, og det er helt greit (helt perfekt), etter to dager muntlig eksamen. Der blir det levende musikk (lurer på hvordan død musikk høres ut (kan det være dødmetall?)), og jeg pleier å hoppe opp og ned i ukomfortable sko, siden uten sko, så det blir stas.

4. Skoleavslutninger for fjerdeklassing og for egen klasse i kulturhuset der jeg bare ikke må grine, men smile og gi klønete klemmer for nå er det alvor, og jeg kommer til å savne dem sånn.

Rar måned, juni. Og fin.

Gratification. Instant.

Thomas Glahns og Elias Ruklas utenforskap illustrert ved hhv deres plassering i kanten av skogen og i utkanten av den løpende samtalen. Eva Linde og Edvarda. Smedens Eva. Naturmetaforikk. Peer Gynt som er Askeladden på vranga. Å være seg selv nok. Formyndermennesket. Anarkiets begrensninger. Norrøne og kristne verdier. Unionsoppløsning. Livsløgnen hos Hjalmar Ekdal og Elias Rukla og alle mennesker. Ivar Aasens ville språkprosjekt. Wergelands utrettelige arbeid for demokratiske rettigheter. Vinjes Ferdaminni. Virginia Woolfs tankestrømsteknikk. Jon Fosse- novellenes repetisjoner. Samnorskprosjektets fiasko. Noras spill overfor ektemannen i dukkehjemmet som en truende livsløgnsbombe. Doktor Relling. Doktor Rank. Morsmetaforen i Fedrelandssang. Pushwagners samlebåndssamfunn. Autoritetskritikk. Øverland. Bull. Skram. -Hellemyrsfolket, for pokker!

Etter to dager muntlig eksamen i vg3, skjønner jeg at noe gikk ekstra bra dette skoleåret. De timene jeg får sitte der og høre på og oppleve alt de kan si, er en massiv belønning. En fråtsing i resultater av hundrevis av arbeidstimer det siste skoleåret. Den ekstreme cocktailen av nervøsitet og forventning og mestringsønske som ligger tjukk som røyk i lokalene disse dagene. Lufta er til å skjære i.

Jeg klemmer folk helt ut av det blå. Jeg smiler av meg ansiktet. Noen ganger slutter jeg å konsentrere meg av bare glede. Jeg holder tomlene opp under pulten under eksaminasjonen. Jeg holder pusten. Jeg er redd for å stille feil spørsmål, men når jeg likevel gjør det, står de der og smiler og snakker om "Brand", som om de var Ibseneksperter. Da blunker jeg litt så sikten blir klar igjen. Og smiler.

Takk for vidunderlige muntligdager!

Nå svinger det!

Lite skriverier på bloggen den siste tida. -Hva er det med Furumo nå, da? Ikke stort (det er seint, og jeg skal tidlig opp og på jobb og til Oslo og alt). Må bare.

For noen har truffet bloggen min med søket:

"Skrevet på whiteboard med feil tusj".

Løsningen er, som man sikkert har skjønt, ikke vann, klut, sprit eller jif. Løsningen er enkel. Tavle. Kritt. Svamp.

Over og ut.

Vårens rareste eventyr

Da jeg var ung (det er lenge siden elever trakk på smilebåndet av at undertegnede ytret frasen "da jeg var ung"), var det saker. I tredje gym (vg3) kunne man komme opp til muntlig eksamen. Hvis man var uheldig. For muntligkarakteren var ellers ikke så vanskelig å håve inn. Det gjaldt bare å sitte ytterst på stolen og rekke opp hånda og si ting, nesten hva som helst. Da fikk du fem. Hvis du rakk opp hånda og sa hva som helst dobbelt så mye, fikk du seks. Sånn var det, og det var grei skuring, lissom. Sjøl kunne jeg ikke noe for det. Jeg holdt på med håndsopprekning i så stor grad at jeg sikkert var skrekkelig irriterende for medelever. Likevel ble det bare en femmer. Nok om meg. Jeg kom ikke opp til muntlig eksamen. Det var engelsk på ungdomsskolen (det holdt å ha språkøre for å få "S"). Så mellomfaget i teatervitenskap omtrent ti år etter. Herregud, jeg var nervøs. Så nervøs at jeg tok på briller jeg ikke trengte, for liksom å ha en slags vegg mellom meg selv og sensor.

Altså. Det var fint å ikke komme opp i tredje gym, særlig i norsk, for det var liksom bare tre års pensum, og sensor kunne visstnok spørre om alt fra norrøne kasusbøyninger til Olav Duun. Hva mine medelever som var oppe i norsk muntlig husker om Duun og Undset og Akussativformer i dag, kunne jo vært interessant å vite (hallo! det er tjue år siden vi var russ!). Det aner meg at det ikke er stort. Det har lenge også ant skolefolk, og resultert i en annen muntligeksamensform enn "pugg-og-spy" som det heter på folkemunne. Nå skal elevene forberede seg i åtteogførti timer på en innledning om et gitt tema. De skal formulere en problemstilling, og forsøksvis svare på den på en tidsramme på inntil ti minutter. Innledningen skal ta i bruk tekstgrunnlag (litterært eller ikke). En mer "skolsk" utfordring skal en lete lenge etter. Som om ikke dette var nok, skal ikke innledningen vurderes. Altså. Je je. Elevene skal forberede den, de skal holde den, men den skal ikke vurderes. Nei. Det som skal vurderes er "den faglige samtalen" etterpå.

For et par dager siden (i tolvte time) ble vi ved min skole gjort oppmerksom på et skriv som var gått ut fra utdanningsdirektøren i fylket i januar i år. Skrivet beskriver hvordan samtalen mellom faglærer (sensor 1) og ekstern sensor (sensor to) skal gjennomføres. Der står det å lese at i de tilfeller der elevene produserer egne problemstillinger, skal faglærer godkjenne problemstillingene innenfor veiledningstiden på to timer. Kandidaten skal altså, før han eller hun har repetert og satt seg inn i temaet for innledningen, måtte lande en endelig problemstilling, slik at andresensor skal kunne stille forberedt til eksaminajonen. Unnskyld, fagsamtalen.

Å, herregud, det skurrer. Alle som har et snev av akademisk erfaring vet at problemstillinger blir bedre når de er tygget, svelget, tygget, svelget, tygget, svelget og tygget igjen. Likevel krever vi at elever med minimal akademisk erfaring skal kunne produsere brukbare problemstillinger på et par timer. Henger dette på greip? Henger det på greip at elever som ellers, i timene, ikke nøyer seg med å sitte ytterst på stolen, rekke opp hånda og si et eller annet, men drøfter faglige problemstillinger som om de oppdaget dem selv, nå skal måtte produsere korte foredrag der de ikke får vist brøkdelen av kompetansen sin, men må safe for å svare på en allerede godkjent problemstilling? Når det har gått så langt, tenker jeg en like gjerne kan gå tilbake til gammel ordning. Kom inn i eksamenslokalet, trekk et tema, snakk til du stuper, svar på spørsmål til du stuper litt til.

Hvem eier eksamen? Eleven. Hvem stjæler den?

"Den vanskelige klassesamtalen"

Elev 1: hvem er sjefen for internett?
Lærern: jeg tror ikke noen er sjefen for internett? Hallo! NN spør om det er en sjef for internett? Er det dét?
Elev 1: ja, for noen må jo ha funnet det opp!
Lærern: ja, men det er vel mange servere, og idéen med...
Elev 1: for da kunne han jo bare stengt ned hele greia.
Lærern: men hvorfor det?
Elev 1: jo, for. Men det må jo være en som er sjefen?
Lærern: Hallo! NN lurer på om det er noen som er sjef for internett!
Elev 2: Nei, men det er mange hovedservere
Elev 1: ja, men noen må jo bestemme over det?
Elev 3: det er mange servere, og de er overalt, og ingen veit hvor de er
Elev 4: ja, noen svever kanskje ute i verdensrommet!
Elev 5: Hæ?
Elev 4: ja, kanskje. Hvem veit?
Lærern: ikke jeg, i alle fall. Jeg trodde ikke det var sånn.
Elev 6: jo, de serverne er på hemmelige steder overalt.
Lærern: overalt?
Elev 6: ja.
Lærern: javel.
Elev 1: ja, men hvis noen kutter dem ut, tenk hva som skjer da, da!
Elev 7: herregud! Ikke facebook og youtube!

Jada, så... (Lykke til med orgasmen)

Neste uke starter eksamen for avgangsklassen min. Mandag skal noen ha matematikkeksamen. Tirsdag skal alle ha eksamen i norsk hovedmål. Fredag skal noen ha eksamen i norsk sidemål.

Det starta helt greit. Jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke økta til å snakke med elevene om standpunktvurdering, samt (aller mest) få dem til å skjønne at jeg mente de var gode, og til å tro på seg selv. For å være litt fiffig og fjong og lur, starta jeg der vi begynte i høst, men Bjørneboe. Ti bud til en ung mann som skal frem i verden. Vi snakka om å tørre å si og skrive det vi mener, selv om det ikke alltid er så populært. Om å være uenig med flertallet. Om faren for å miste venner hvis man gir uttrykk for meningene sine.

Etter samtaler kom jeg tilbake til klasserommet igjen. I bakhodet duvet vissheten om at dette kanskje var den siste vanlige norsktimen jeg skulle ha med denne klassen dette året, og det gjør meg alltid både litt trist og litt rådvill. Hva er det lurt å si? Når jeg blir rådvill hender det iblant at jeg snakker over meg. Eller snakker meg ut. Av det jeg hadde planlagt å snakke meg inn i. Som man kan forstå av tittelen på dette innlegget, var ikke denne timen noe unntak.

Altså. Jeg sa husk å lese oppgaven og å lese korrektur og husk å tørre å ta sjanser og tro på deres egne huer og husk å tenke. Husk å tenke stort! Jeg sa at det viktigste jeg kunne gi dem som norsklærer var troen på at de kunne ytre seg. At det var viktigere enn språkstriden på 1800- tallet. En ikke altfor kontroversiell påstand, vil jeg mene. Så fortalte jeg om at jeg alltid grudde meg til muntlig fordi jeg visste at jeg kom til å skjelve i stemmen selv om jeg kunne alt (altså egne eksamener, ikke som eksaminator. Det skulle tatt seg ut.).

Så fortalte jeg om min første universitetseksamen, og om hvor skummelt det var (nå ser jeg at all denne praten om farlige eksamener kan ha virket mot sin hensikt), men at jeg var dritgod i logikk, sånn plutselig, og ikke så god i filosofihistorie som jeg innbilte meg på forhånd. Og at jeg satt i eksamenslokalet ved siden av Øystein Greni, som jeg syntes var så søt. Nå er han i tillegg en flink musiker, men det visste jeg jo ikke da. Jeg syntes bare han var søt. -Hvor jeg ville med dette babbelet, aner jeg ikke. I alle fall sa jeg: hva skal jeg si nå?

"Du skal si lykke til", sa ei dame på bakerste rad. Ja, sa jeg, men nå må du ikke være så utålmodig, jeg må jo si noe først (ja, måtte du egentlig det, Furumo?).

Altså. Sa jeg. Når dere kommer til eksamen, må dere la det stå til. Sa jeg. Det er nesten som, sa jeg, men tok meg i det, for jeg har tre småbarnsmødre i klasserommet (og to gravide). Det er nesten som å føde. -Når det først er i gang, er det ingen vei tilbake, liksom (beroligende lærer der, altså). Spredt latter. -Å, veit dere hva! Ropte jeg. Nei, det kan jeg ikke si, sa jeg. Jooo, sa de. Javel, sa jeg, og fortalte om teite gravidefora jeg leste på da jeg sist var gravid, og om ei lenke jeg kom over der, til en demonstrasjonsvideo for orgasme (jeg sa "seksuell nytelse" -det er liksom litt mer nøytralt) under fødsel. Altså. Sa jeg. Så kunne småbarnsmødrene supplere med informasjon om emnet. Akkurat, sa jeg. Jeg trodde dette var helt koko, sa jeg, men det er altså en del damer som får orgasme når de føder? Ja, nikket de, men det er nok ikke så vanlig. Det vanlige er at det er ganske vondt, sa de.

Så så jeg på de to vordende mødrene, og skjønte brått at dette på ingen måte virket beroligende.

Jaja, sa jeg. Det siste norsklæreren deres sier til dere, er at noen kvinner kan få orgasme under fødsel.

Ehem. Ja, lykke til på eksamen, da!

Eget bryst

Tittelen på innlegget er muligens løfterik, men jeg kan allerede forsikre/ skuffe leserne om/med at det selvsagt ikke har noe med mitt bryst å gjøre. Vel deler jeg mye rart med internettet, men jeg tilhører ikke den kategorien mennesker som mener det er nødvendig/ modig/ interessant/ kontroversielt (og derfor nødvendig) å dele verken den ene eller andre eller tredje kroppsdel. Med internettet, altså. Eller andre tilfeldig forbipasserende, for den saks skyld. Ja. Det var en digresjon. Eller en avgrensing.

Nå til saken:

I dag har jeg sittet ved en pult i et klasserom sammen med en håndfull kolleger. Ved slike anledninger er det som regel noen som tar på seg å snakke til forsamlingen om tema som kan være aktuelle å diskutere. Som for eksempel, i dette tilfellet (blant annet), vurdering for læring, og verdien av samarbeid.

Som regel når jeg befinner meg i klasserom, er det jeg selv som, i kraft av å være lærer, tar på meg (eller er satt til) å snakke til forsamlingen. Selv om jeg alltid har en plan, hender det at ytringer kommer ut, så å si uten å ha vært innom hjernen. Det vil si sensuren. Dermed har jeg forståelse for at dette også skjer med andre mennesker som er satt til å snakke foran forsamlinger.

I en slags innledning om kollegiets fremtidige samarbeidsformer sa møtelederen: "dette har jeg ikke suget av eget bryst". Dét er i seg selv ikke særlig oppsiktsvekkende. At folk videreformidler andres tanker, noe som må kunne sies å være kjernen i brystmelk- metaforen. Likevel skvatt jeg litt da han fortsatte: "eh, og ja, siden det er Marianne jeg har snakket med om dette, kan jeg vel ikke fullføre den metaforen". -Nei!! ropte jeg.

Etterpå slo det meg at jeg burde innlede hvert nye skoleår med å gi elevene fullmakt til å rope "nei!" når jeg sier ting som åpenbart er tullete eller fjåsete eller ubetenksomme eller bare klumsete. Eller når jeg ikke klarer å slutte å vimse med ord. Som:

- Å, -hva "eggende" betyr? Jo, dét skal jeg fortelle dere, kjære elever (etterfulgt av noen underlige hoftebevegelser som sannsynligvis, helt objektivt sett, er alt annet enn "eggende").

- Å, -hvor gammel den og den læreren er? Sikkert akkurat passe gammel for deg (etterfulgt av først "neida, jeg tulla"! Siden, samme kveld, vill gremmelse)!

- Å! -hvorfor trur dere Adam gadd å spise av det eplet? Herregud, dette var jo før syndefallet, før de derre fikenbladene, og når Eva kommer, naken, og sier (overdrevet innsmigrende stemme, overdrevet kroppsspråk (jamfør "eggende")) "hey, Adam, ikke vær så kjip,a, ta en bit da, vel!

Ja. Da må det være lov å rope -Nei!!!

Tirsdag kveld. Minneord.

Tirsdag kveld døde en mann på en T- banestasjon i Oslo.

Tirsdag kveld satt ei jente i ei t- banevogn på vei hjem. Hun satt der bare, jeg vet ikke hva hun gjorde nøyaktig, men hun gjorde vel slikt man gjør på t- banen. Så på andre passasjerer, kanskje i ei bok, kanskje ut på stasjonene ettersom de åpenbarte seg fortløpende. Stortinget. Jernbanetorget.

Tirsdag kveld lå en mann, et menneske, av grunner jeg ikke kjenner til, på gulvet på perrongen på en t- banestasjon i Oslo sentrum, øst. Hvor lenge han lå der, vet jeg ikke. Lenge nok til at mennesker gikk forbi. Noen så ham kanskje ikke, en gang. De gikk forbi. De skulle kanskje hjem eller møte noen eller ut og ta en øl.

Tirsdag kveld stoppet Mortensrud- banen på Grønland stasjon. Ei ung jente på vei hjem satt og gjorde slikt man gjør på t- banen. Da toget stoppet så hun ut av vinduet at en mann, et menneske, lå urørlig på gulvet på perrongen. Hun så mennesker gå forbi. Hun skulle hjem, for hun skulle på skolen neste morgen. Hun så ham ligge der, og alle menneskene som skulle hjem eller møte noen eller ta en øl.

Tirsdag kveld lå en mann, en sliten mann, livløs på en perrong i Oslos t- baneverden.

Tirsdag kveld reiste ei ung, bekymra jente seg fra setet sitt og gikk ut av t- banevogna på Grønland. Det lå en mann der, på gulvet, og ingen stoppet. Hun reiste seg. Hun skulle til Bøler, men hun reiste seg. For det lå en mann der, et menneske, og han så ikke ut som han hadde det så bra.

Tirsdag kveld var det noen som ville hjelpe en mann som lå livløs på Grønland T- banestasjon. Det var ei ung jente på vei hjem. Hun så at han  ikke hadde det bra. Hun så at andre så at han ikke hadde det bra. Hun kunne ikke begripe at folk kunne tenke på andre ting. På å komme hjem eller tidsnok til en avtale. Eller bare unna.

Tirsdag kveld ble noe vakter på T- banestasjonen tilkalt av ei ung jente som sa at det lå en mann på perrongen. Tirsdag kveld ble politiet oppringt av noen vakter som sa at det lå en mann på golvet på Grønland stasjon. Tirsdag kveld sto ei ung jente og så på at en mann lå på perrongen, at folk gikk forbi, at noen til og med lo da de så ham. Den samme kvelden, etter at politiet kom til stedet, så hun en mann, et menneske, dø. På perrongen. På Grønland T- banestasjon.

Tirsdag kveld lå en mann, et menneske, kanskje i smerter, kanskje i en døs, og registrerte at, visste kanskje at, han skulle dø. Og at ingen ville bry seg. At folk ville gå forbi. Gå utenom. Engstelige. Kanskje til og med lett irriterte. Over at han lå der. For han hadde kanskje ligget slik mange ganger, mange steder, før. Hva vet vi? Hva visste hun? Bare at et menneske trengte hjelp. Jeg er så stolt av å kjenne henne.

Hvis du skulle hjem en tirsdag kveld. Og så en sliten mann ligge på en T- banestasjon du passerte. -Ville du reist deg? Ville du gått ut? Ville jeg?

Fredagsbabbel om solkrem og fugler og Solstad og Ibsen og fandens oldemor og merra den blinde. Og kritt.

Ja, det er vår og sola skinner og naboen har bytta ut snøskuffa med en kost han uavlatelig koster trappa med. Ja, det er vår, og hver vår synes jeg det måtte være en god idé å begynne å røyke igjen, for det er tross alt veldig koselig når det lukter tørka grus på asfalt og du står der og er litt kald på fingrene og varm på nesa sammen med de andre synderne og føler deg glad og avslappa og litt sånn jeg driter i at jeg skal dø, jeg røyker likevel. Ja, det er vår og meisen synger tidlig om morgenen, eller jeg tror i alle fall det er meisen, for da jeg spurte mora mi sa hun at det var en meis, og det hender jeg hører på henne, i alle fall når det gjelder fugler. Bortsett fra hakkespett. Der er hun genetisk belasta med å innbille seg at det er en gjøk. Ja, det er vår, og jeg har tatt på meg et par tøysko.

1. Denne uka har vært kort, siden jeg, som mange andre i dette landet, hadde fri mandag. Sett bort fra en seig nynorskbunke jeg bakset med. Likevel opplever jeg at arbeidsuka har vært spekket med begivenheter. Det startet med kritt, tror jeg. Alt starter med kritt. Eller to tomme hender. Det er to sider av samme sak.

2. I alle fall fant jeg ei ny krittpakke på kateteret onsdag. Da jeg skulle ta dem i bruk, fikk jeg meg litt av et sjokk, som dem sier. For det første hadde krittet form som en tykk, noe elliptisk søyle. Det lå overhodet ikke godt i hånda. Da jeg skrev løkkeskriftromaner på tavla, inntraff tre uforutsette ting a) krittet hadde for stor motstand mot underlaget, hvilket resulterte i b) skrikende lyd som av kniv mot porøst porselen, samt c) for tjukk skrift. Dette irriterte meg ikke lite, og jeg kunne ikke unnvære å bruke for mye av elevenes tid (sikkert i alle fall fem minutter) på å uttrykke min frustrasjon over denne elendige skriveredskapen.

3. Neste dag opprant med vår og meisekvitter, og jeg hadde helt glemt det ulykksalige krittet, kanskje først og fremst fordi jeg hadde forberedt en time der jeg skulle spille ut første kapittel i Solstads Genanse og verdighet. For lesere som ikke kjenner den boka, kan jeg tilby en kort oppsummering: lektor i femtiårsalderen innser, etter en for ham intellektuelt opphissende norsk- økt der han gjennomgår Ibsens Vildanden, etter at han har kverka en paraply mot en vannfontene i elevers påsyn (og også ropt ord som fitte! og flesketryne! og spis matpakka di!) at livet hans har vært bygget på noen idealer samfunnet rundt ham ikke deler. Eller noe. I alle fall starter boka med å skildre noen norsktimer der lektor Elias Rukla oppdager noe nytt i Ibsens Vildanden, og forsøker å uttrykke dette til en gjeng døsige attenåringer. Det går ikke så verst, men det går ikke så bra heller, for å si det rett ut. I alle fall hadde jeg tatt første del av boka og laget en Elias Rukla- monolog. Jeg hadde hentet et klassesett av Vildanden, og jeg hadde sagt slå opp midt i fjerde akt der fru Sørbye sier at hun skal gifte seg med grosserer Werle. Siden jeg skulle gjøre dette stuntet tenkte jeg overhodet ikke på kritt. Bare på at jeg måtte forsøke å ikke ta hensyn til elevenes noe forundrede reaksjon på min underlige adferd. Og på at jeg måtte svare fort på egne pedagogiske spørsmål, slik Rukla gjør.

4. Det var jo vel, tenker du kanskje. At jeg ikke tenkte mer på det udugelige krittet. Joda. Det var bare det, at i en kaffepause kom elevenes matematikklærer inn på personalrommet og uttrykte eksakt samme frustrasjon. Elevenes historielærer lo og ristet på hodet og sa herregud, det er krig i halve Afrika, og så snakker dere om kritt! Ja, gå opp og prøv sjæl, da! Sa vi. Det gjorde han. Vi ville gå og si hva var det vi sa, men han mente at dette krittet var helt utmerket, og at det var vi som var helt koko i huet. En elev som satt der tok et bilde av det. 

(det er meg i midten)

5. Som om ikke dette var nok, klarte jeg å ruinere en middag da jeg kom hjem. Det hadde kanskje vært forståelig hvis jeg skulle lage bernaise fra bunnen eller noe matskum eller sufflé eller smultringer (skjønt, hvem ved sine fulle fem har smultringer til middag? Ikke jeg.). Jeg skulle ikke ha sufflé (hvem ved sine fulle fem lager sufflé en hverdag mellom fem og seks? Ikke jeg.). Jeg skulle ha toro ertesuppe og steke noen halvstekte rundstykker. I prinsippet dreide middagsforberedelsene seg om å sette fire dype tallerkener, fire skjeer, fire glass, en mugge vann, en smørekniv og smør på bordet. Mye kan tyde på at dét var nok til å få meg til å glemme å røre i suppa, samt å ta rundstykkene ut av ovnen før de var sorte som kull på toppen. Heldigvis ble det bare noen brune flekker i suppa, og rundstykkene var gode inni.

6. Noen jeg kjenner påpekte etter å ha blitt gjort oppmerksom på middagsfadesen, at det gir høyt etos (retorikkspråk for tillit og respekt og at man i det hele tatt er et solid menneske) for akademikerkvinner å ikke være gode på kjøkkenet. Jeg vet ikke om familien min er så opptatt av mitt akademiske etos, men det er klart at for sånne som meg kommer denne informasjonen som en kjærkommen trøst. Nød lærer naken kvinne å spinne, som kjent. Det er dessuten nesten alltid jækla rotete hjemme hos meg, og selv om det slett ikke er bare jeg som roter, føler jeg at det kan være med på å høyne dette etoset ytterligere. Særlig med tanke på alle bøkene som ligger og slenger, som jeg ofte leser i for å sjekke ulike akademiske teorier. Nå merker jeg at jeg ikke har kontroll på egen ironi. Uansett. Dette beviser at jeg egentlig er lektor. Minst. Eventuelt professor (det aner meg at bevisførselen her kan synes noe uakademisk. Det er selvsagt bare for å snobbe nedover.).

7. Egentlig var han en litt fordrukken lektor i femtiårsalderen, med en kone som hadde est litt for mye ut, og som han spiste frokost med hver morgen. Slik starter boka om Elias Rukla. Jeg ville be elevene ta utgangspunkt i denne setningen, der "egentlig" er et nøkkelord, og bytte ut Ruklas karakteristikk med Hjalmar Ekdals. Det gjorde jeg også, eller de, da. Elevene. Skrev om Ekdal. Men før de gjorde det, ville jeg forsikre meg om at de visste hva ordene i setningen betød. Derfor sa jeg: veit dere hva en lektor er? Ja, en sånn som deg, sa de. Nei, sa jeg. Så foreslo de en del andre lærere, og jeg forklarte hva som skulle til for å få lektortittel, og at jeg også hadde til hensikt å skaffe meg den, og at når jeg fikk den, ville jeg gå i lektorfrakk og ha penner i brystlomma. Egentlig er jeg allerede lektor, sa jeg. I huet. Eventuelt Egentlig var hun en litt oppblåst adjunkt, med en koloni hybelkaniner som hadde est litt for mye ut, og som hun irriterte seg over hver ettermiddag.

Ja, det er vår, og det er sol, og mange synes det er fint, for da kan de tøffe seg med solbriller. Det de glemmer er solkremen. Nei, nå kan dere gå ut i sola sa jeg onsdag ettermiddag. Husk solkrem, sa jeg. Hvorpå en av elevene sendte meg en lenke til denne:

 

Ja. Husk solkrem da, folkens.