tirsdag 19. august 2014

Bli tøffere, Torbjørn!

I går møtte elevene opp til et nytt skoleår på arbeidsplassen min. Nytt skoleår, nye skolekamerater -og nytt skolebygg. Mange av dem fikk ikke møte de nye lærerne sine. Utdanningsforbundet er i streik. Omtrent halvparten av lærerne ved vår skole er dermed i streik. Vi venter. Vi går streikevakter og venter. Noe er ikke som det skal. Enkelte har abstinenser. Jeg har abstinenser. Skolestart har de sju åra jeg har vært lærer, betydd en enorm mobilisering og skjerping av all min opparbeidede pedagogiske kompetanse. Over tredve nye fjes, kropper og hoder, som jeg skal føre frem til skriftlig(e) og muntlig eksamen (er) i norsk. Det gjelder å smile. Det gjelder å få dem til å senke skuldrene. Det gjelder å få dem til å føle seg kompetente.

Siden jeg, i stedet for å lese "Antigone" og "Peer Gynt" med elever, går rundt og er urolig (man blir urolig av å egentlig skulle ha lest "Antigone" og "Peer Gynt" med over tredve relativt uerfarne lesere, og i stedet sitte og  følge med på en mildest talt ujevn debatt om læreryrket), blir det til at jeg leser alt jeg kommer over av argumentasjon for og imot streikende lærere. Jeg veit jeg ikke har godt av det. Sist jeg var i selskap (det skal innrømmes at det var seint og innebar en viss promille) lot jeg den oppdemmede frustrasjonen gå ut over en intetanende (ukjent) motdebattant. Jeg pekte på vedkommende. Ble rød i ansiktet. Tordnet. Jeg vet ikke om det var fråde involvert, men det kan ikke utelukkes.

I morges gjorde jeg den fatale feilen at jeg så opptak fra gårsdagens "Aktuelt" på NRK. Det er en slags trøst at Utdanningsforbundets leder Ragnhild Lied opptrer tydelig og taler lærernes sak. Det er dessuten en slags (skadefro) trøst i at KS- lederen Per Sundnes opptrer fomlete og defensivt (noe han, så vidt jeg kan bedømme, har all grunn til). Det trøstesløse er samtalen mellom utdanningsministeren og arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsmann (Torbjørn versus Trond). Det er trøstesløst. Og et sørgelig sammensurium. Festtaleordene hagler fra begge kanter:

-drømmelærer, satsing på læreren, avbyråkratisering, tillit, etterutdanningssatsing, tid, læring, tillit, tid, avbyråkratisering, tid og tillit. Kort oppsummert. Både statsråden og arbeiderpartipolitikeren har fått med seg at lærerne krever tillit. Og tid til å gjøre en god jobb. I samtalen får vi særlig høre om tre tiltak statsråden og hans departement har satt i verk, som skal gi lærerne handlingsrommet de trenger. Etterutdanning. Avbyråkratisering (undersøkelser for å avsløre tidstyveri). Sanksjonsmuligheter. Dette siste har statsråden, nokså ubetimelig, også ryddet plass til å gå ut i media med den siste uka, og urettmessig fått tilnavnet "tøffe- tobben". Alt i alt: hummer, kanari og sprikende tiltak. Eventuelt "tiltak".

Newsflash I: gode, kompetente lærere etterutdanner seg selv hver eneste dag. Det er antakelig ikke helt stuereint for en lærer å avsløre dette, for hvem vil ikke på kurs i retorikk eller geogebra eller metaforikk i populærmusikk? Alle vil jo det. Alle lærere veit likevel at for å holde en god time må man ikke bare lage et opplegg som passer alle (noe vi også veit er umulig, men vi prøver, og noen ganger får vi det til). Man må lese. Mer. Lære seg mer. Profesjonelle lærere veit det, og bruker tid på det. Kanskje etter ungenes leggetid. Vi bruker tid på å tenke ut gode vurderingsrutiner. Vi leser forskning på vurdering. Vi snakker sammen. Dette er etterutdanning i praksis. Bokstavelig talt. Dette er etterutdanning som fungerer. Gi meg gjerne et kurs, men ikke ta fra meg den daglige etterutdanninga gjennom å pålegge meg oppgaver som i beste fall stjeler tid fra kjerneoppgaver, i verste fall motarbeider arbeidets mål; å føre elevene mine pedagogisk forsvarlig frem til eksamen og standpunkt.

Newsflash II: Alle er enige om at unødig byråkrati kan ta motet fra den ivrigste arbeidstaker. Det ikke alle er enige om, er hva som kan kalles byråkrati. Noen mener for eksempel at rapportering av elevsaker er byråkrati. Noen mener kontakt med hjemmet er byråkrati. Noen mener møtevirksomhet i arbeidstida er byråkrati. Noen mener til og med at elevsamtaler (ofte omtalt nedsettende som "sosialarbeid") er byråkrati. Her er det mange (farlige) veier å gå, som dreier seg om spesialisering av oppgaver knyttet til eleven. Selv vil jeg heller bruke tid på sosialarbeid (dersom det ikke dreier seg om tung psykiatri eller andre helsevansker jeg ikke har kompetanse i) og fruktbare samarbeidsmøter, enn høye smørbrød, endeløse powerpointer og inspiratorer (noen kaller det "kick- off" eller "påfyll". Jeg kaller det tidstyveri).

Newsflash III: Læring er endring. Læring er investering. Læring har best forutsetninger i miljøer som er prega av gjensidig tillit. Dette vet jeg, nesten intuitivt (Utdanningsministeren vet det kanskje også), men jeg vet det også fordi jeg i min egeninitierte etterutdanning har pløyd meg gjennom mange forskningsartikler om læring. Mange skoler og lærere har lenge brukt sanksjoner som låste dører, inndraging av telefoner, stenging av internett, gjensitting. Jeg registrerer at utdanningsministeren presiserer at en eventuell gjensitting må ha en rimelig nyttig karakter. Da unngår vi antakelig parade. Og dypping i tjære og fjær. Det vi ikke unngår er et datert elevsyn som definerer eleven som lærerens fiende. Det vi ikke unngår er elevens følelse av å bli kontrollert.

Da jeg var i praksis på en annen videregående skole under utdanninga mi, sa praksislæreren min en del kloke ting, som jeg har tatt med meg videre. For det første sa han at det ikke er nødvendig  å gå inn i klasserommet med et undervisningsopplegg dersom en ikke har tenkt gjennom på hvilken måte dette vil få elevene til å lære noe. Han sa mange ting. Han er en av de dyktigste lærerne jeg har sett i et klasserom. Han sa også dette: det er faget som skal disiplinere. Slappe ledere og arbedsgiverorganisasjoner må bruke kontroll, mistillit og sanksjoner for å få endring til å skje. Slappe lærere må overvåke internettbruk, inndra telefoner og la elever sitte igjen og løse meningsløse oppgaver. Det er enkelt, det er lettvint, det er respektløst. Mest av alt: det er skikkelig lite tøft. Det er feigt. Og det undergraver skolens kanskje viktigste funksjon; å bidra til at unge blir gangs mennesker, med tillit til seg selv, samfunnet og sin egen kompetanse.


søndag 10. august 2014

Veien til streik er brolagt med gode intensjoner

Sommerferien er over. Om noen timer og ei natt. Da begynner jeg på jobb igjen. I sommerferien rekker jeg å fordøye hektiske eksamensuker, heftige fagdiskusjoner, pedagogisk debatt og egne kjepphester. Jeg rekker å tenke på andre ting, som hvorvidt frokosteggene skal være kokte, porsjerte eller stekte, på hva vi skal legge på grillen, sandaler eller flipflops. En sporadisk løpetur. Sove i telt eller under åpen himmel. Slike ting. Og når sommerferien er over, blir jeg grepet av angst. Hver eneste august. Angst for om jeg kan ha sluttet å virke under den åpne himmelen eller et sted i bunnen av halvliteren eller under engasjert krabbefiske. At jeg har glemt eller forlagt det som trengs for å fungere med elever. Ja, jeg er lærer, og i morgen slutter sommerferien.

Som regel starter året med planleggingsdager. Jeg har fått en epost fra lederen min om innholdet i planleggingsdagene i år, fem i tallet. Starting tomorrow. Bare at i år starter jeg arbeidet med en ny arbeidsgiver. Fagforeninga. Utdanningsforbundet. Jeg er tatt ut i streik, og starter arbeidsåret med å stå utenfor arbeidsplassen min, i stedet for å gå inn og samarbeide med kolleger om utviklingsplaner, undervisningsplaner og skolestart. Ironisk nok er "samarbeid" selve kjernen i konflikten som denne gangen har ført til at jeg likevel ikke kan starte skoleåret med samarbeid.

Det er skrevet mye om lærerstreiken, og jeg registrerer at de fleste jeg snakker med, de fleste kommentarer og kronikker og ledere og whatnot jeg leser, har sympati for denne streiken. Det er ikke vanskelig for folk (og foreldre) flest å forstå at lærere må ha tid til for- og etterarbeid mens elevene er på skolen. Det er skrevet avisside opp og twitterkontoer ned om arbeidstid, som på pedagogisk (man er da lærer) vis forklarer hvor mye lærere jobber. Alt vi må gjøre. Og det er jo sant, vi jobber og må gjøre skikkelig mye, det kan det ikke være noen tvil om. Likevel er det ikke derfor jeg går inn i streiken med glød og engasjement. Det er i alle fall noe mer.

Alle fast ansatte lærere i landet har, eller er i ferd med å ta, pedagogisk utdanning. Alle som utdanner lærere, alle som har med utdanning å gjøre: politikere, stortinget, utdanningsdirektoratet, statsministeren, regjeringen, kongen, fanden og hans oldemor, alle. Absolutt alle er, uttalt eller ikke, enige om at pedagogikk er et fag man skal beherske for å være en profesjonell lærer. Pedagogikken gir lærerne redskaper til å møte enkeltelever, elevgrupper og faget sitt på måter som får læring til å skje. Lærerne er profesjonelle pedagoger. Nå vil arbeidsgiverorganisasjonen hugge dette i stein: skoleledere og rektor skal styre lærernes tid. Sørge for at de fungerer som pedagoger. Kalle lærere inn til møter i arbeidstida. Få ting til å skje. Dette er jo gode intensjoner. Svært gode: vi skal sette deg i stand til å være pedagog, gjennom samarbeid. Ironien, det mange av oss oppfatter som mistilliten, ligger jo i at alle lærere allerede er profesjonelle pedagoger. I motsetning til mange av skolelederne. Man må nemlig ikke være pedagog (verken god eller dårlig) for å bli skoleleder.

For meg vil det bli vanskelig å fungere i en skole, i et system, som mener fagfolk (pedagoger) trenger ledere (noen ganger pedagoger, noen ganger ikke) for å bli motivert til å samarbeide med andre pedagoger om god praksis og læring. Dette trenger jeg: tid og tillit. Og en timeplan som gjør det mulig for meg å  kalle inn til møter med kolleger. Som setter meg i stand til å gjøre både for- og etterarbeid på arbeidsplassen sammen med kolleger som utvikler meg som lærer. Sammen med. Samarbeid. Jeg trenger skoleledere som oppmuntrer meg til å ta sjanser, til å lære mer, til å våge mer i klasserommet. Jeg trenger et skole- Norge som er på lag med meg når jeg prøver ut nye måter å vurdere på, nye måter å undervise på, nye måter å engasjere elevene på. Jeg trenger vind i ryggen. KS- vinden har denne våren og sommeren vært en frostbitt motvind fra et sted sola ikke skinner. For dette er budskapet:

Du sluntrer unna. Du  vil ikke bidra til fellesskapet. Du vil lukke klasseromsdøra og privatpraktisere. Du vil ikke sitte på fellesmøter og se powerpointer. Du vil ikke smile og være positiv. Hvis vi ikke passer på, vil du bli sur. Du sutrer. Du syter. Du klager. Du vil ikke samarbeide og gjøre norsk skole til verdens beste skole. Det vil vi, og det skal du. På vår måte. Mistenksomheten fra arbeidsgiverorganisasjonen overfor landets lærere er ikke bare ubegrunnet. Den er usann. Den er frekk. Den er (ironisk nok) upedagogisk. Dette vet nemlig alle pedagoger: for å få noen til å utvikle seg, enten de er elever eller lærere, er tillit en forutsetning. Eleven må ha tillit til læreren. Læreren må ha tillit til lederen. Jeg går ut fra, og forutsetter, at lærernes arbeidsgivere omgående tar seg en runde i skammekroken, og begynner å utforske på hvilke måter tillit oppstår. Arbeidstidsforhandlingene har vist at de har en lang vei å gå. Eventuelt lav grad av måloppnåelse.


onsdag 2. juli 2014

Ti forbannelser på en onsdag*

1. Jeg forbanner candy- crush- invitasjoner. Jeg har ingen intensjon om noensinne å spille candy- crush. Aldri. Ikke fordi jeg mener det er idiotisk eller dumt, men jeg har rett og slett andre ting jeg heller gjør.

2. Jeg forbanner oppsummeringsoppgaver i lærebøker. Det eneste de kan, er å gi læreren et kvarter til å summe seg og gå rundt i klasserommet og være verdensmester. "Hvorfor skrev Ludvig Holberg en reiseroman?". -Let i teksten, og du skal finne svaret.

3. Jeg forbanner alle som mener lærere syter. Bli lærer sjøl da, vel! Det er kjempeenkelt, og du kan dyrke latskapen i ukevis hvert år. Ingen bekymringer, bare dukk opp i klasserommet og si kloke ting, så kommer norsk skole til å heve seg til uante høyder. Grunnen til at vi scorer så dårlig på Pisa- resultater er at lærerkorpset er udugelige døgenikter som skulle vært sperra inne.

4. Jeg forbanner rotet på soverommet.

5. Jeg forbanner at døgnet bare har 24 timer, og at jeg må sove minst sju av dem.

6. Jeg forbanner den norske regjeringa, som mener fedrekvoten er et innhogg i familiens frihet til å  velge.

7. Jeg forbanner KS.

8. Jeg forbanner norsk litterær offentlighet de siste tre hundre åra for å ha vært så seige og sjølgode at det har gått ut over samsvaret med litterær offentlighet i Europa. Dersom de hadde fulgt litt mer med, hadde jeg sluppet å skrive at i Frankrike og Tyskland og England hadde dikterne holdt på slik i en mannsalder allerede. Heia Welhaven, hadde jeg nær sagt.

9. Jeg forbanner snegler som tror at de ustraffa kan forsyne seg av alt fra urter til liljer.

10. Jeg forbanner det faktum at jeg ikke allerede har tatt oppvaska, slik at jeg straks og med en gang kunne kommet ut i sola og blitt blid.

Det var alt.

*Alle forbannelsene hadde fortjent egne innlegg i en mindre trolsk stil. Vi får se da, vet du.

lørdag 21. juni 2014

Muntlig eksamen: fra mann til troll på tredve minutter

Her inne hos oss mellom trollenes flokk det heter: “Troll, vær deg selv –nok!”

Våren er tida for blomstring. Russen er nyutsprungen, bjørkene spretter og lærerstanden, som ellers er plantet i skyggefulle klasserom, tilbys et glimt av sol. Et kjærkomment rampelys. Forutsatt at de mottar en konvolutt med et oppdrag fra (fylkes)kommunen: “Du er utnevnt til å være sensor til muntlig eksamen”. De fleste kan lese dette klart, og behandler tilliten med respekt. De vet at eksamen er en situasjon der de må utvise en kombinasjon av faglig dyktighet og medmenneskelig respekt. Så er det noen. Noen få. Som har gaver for trollskap. Kanskje ser de litt skjevt.

Til elevene har læreren sagt at muntlig eksamen er en glimrende mulighet til å få vist kompetanse i faget. At den skal foregå som en samtale mellom tre (læreren selv, kandidaten og ekstern sensor, som er en velmenende lærer fra en annen skole i fylket). At det hviler et ansvar på sensorene: å lete etter det kandidaten kan, ikke det kandidaten ikke kan (som det står skrevet). Og eleven- som er en tillitsfull figur, senker skuldrene og tenker ok. Litt stress, men ok. For det er tross alt mye hun kan, og det skal vel bli litt fint å få vist hva en kan etter alle disse årene. Tross alt.

Det eleven og faglæreren ikke tenker på, er hvordan muntlig eksamen kan frembringe det verste i mennesker. Hvordan den arkaiske vurderingsformen på magisk vis kan hensette både eksaminator og sensor i en tilstand av nostalgi. Muntlig eksamen er en potensiell tidsmaskin som tar alle involverte tilbake til en æra der læreren ble oppfattet som en absolutt autoritet i ordets verste mening, og der kandidatens oppgave var å snakke læreren og læreboka etter munnen i tredve (jepp, tredve!) strake minutter. Pen i tøyet. Vannkjemmet. Med nyvaska ører.

For læreren er også bare et menneske (i det minste de 364 andre dagene i året). Han har sine vanskelige stunder. Han har kanskje virket i skolen i tredve år. Han savner kanskje studietida og alle de spennende diskusjonene han hadde med medstudenter og professorer om sitt fags paradokser og grunnlagsproblemer. Han har det kanskje ikke alltid så lett i klasserommet, selv om han på kolleger og andre virker som han overkommer arbeidet. Ja, som han er riktig så god, og på bølgelengde med både elevene og utviklingen i faget. Noe er det. Som kan få ellers fornuftige og veloverveide undervisere til å vrenge av seg fåreklærne til muntlig eksamen, og fremstå som de mest barbariske ulver.

Muntlig eksamen er nemlig den eneste skoleaktiviteten der all makt er plassert i én lærers hender. Som ekstern sensor har man all rett til: å trekke faglærers kompetanse i tvil, å ytre den tvilen og så usikkerhet og generell angst. Å bruke posisjonen sin til å vekke engstelse og nervøsitet hos kandidaten. Å avbryte både faglærer og elev under fagsamtalen og fortelle irrelevante anekdoter fra ens egen yrkeskarriere. Å redusere samtalen til en gjettelek der reglene er flytende og til en hver tid kan endres. Det er kun den eksterne sensorens yrkesetiske kapasitet som setter grenser for hva som kan utspille seg under muntlig eksamen. Dersom faglærer på tross av disse omstendighetene skulle hente seg inn og komme med motforestillinger, er det likevel den eksterne sensoren som til slutt avgjør kandidatens resultat. Og kandidaten har ikke anledning til å klage.

Det er lite som er så fint og bekreftende for både elev og faglærer som når muntlig eksamen fungerer godt. Når eksternsensor besinner seg og opptrer som både fagmann og pedagog. Da kan elevens kompetanse og innsikt materialisere seg på måter selv faglæreren ikke hadde kunnet ane. Dette er heldigvis regelen. Likevel inviterer formen alle involverte inn i et rom der all makt er konsentrert i den eksterne sensorens hender, som kan fremkalle de mest utenkelige former for maktmisbruk overfor unge mennesker. Muntlig eksamen er det gamle kunnskaps- og elevsynets siste skanse. Den reduserer, gjennom sin form, faglig kompetente elever til små Mariuser og Jonaser som etter ti eller tretten års opplæring i en skole som oppmuntrer faglig refleksjon, nå må huske flere byer i Belgia, opphavet til kløyvd infinitiv og ellers alt annet den eksterne sensoren måtte komme på at han måtte pugge på universitetet på søttitallet. Slik fører denne eksamensformen årlig både elever og lærere bak lyset, og fremstår som en vanskapning i en ellers læringsfremmende og helhetlig intensjon for opplæringa.


Muntlig eksamen forblir, på tross av velmente reformer og justeringer i regelverket, en arena der læreren i rollen som andresensor gis anledning til å gjesteopptre som troll. Og der skolen kan komme til å rasere elevens tillit til både utdanningssystemet og samfunnet. På tredve minutter. Slik kan vi, som skole og samfunn, reprodusere mistillit i stadig nye ungdomskull, og sikre at også nye generasjoner lærere mister gangsyn og menneskelighet. Med argumentet over alle argumenter: “slik har vi gjort det ved vår skole i alle år”. Eller sagt på en annen måte: “Lærer, vær deg selv –nok!”

fredag 16. mai 2014

Filterløs fredag: slagg og kjærlighet.

Glad fredag, alle!

Det er jo helt sinnssykt med våren. Eller det som er sinnssykt er antakelig at jeg fra (v)år til (v)år glemmer hvor gjennomgripende fint det er med varme og morell- og epleblomster, og i år bor jeg for første vår i et epleblomsteldorado. Sånn. Da sier jeg meg ferdig med lovprisningen. Etter dette:


Hvis du er mest glad i eksalterte utbrudd om vår og blomster og heggeduft og unge piker som har tynne tøier i mellem sig og den [fine/ hvite/ milde] luft, kan du stoppe å lese. Her kommer slagget.

1. Folk uttrykker ofte at de synes jeg er blid. At jeg alltid er blid. Denne uka hørte jeg dessuten at jeg var veldig rolig. Antakelig det roligste mennesket noen kjente, og at jeg derfor kunne gi sindige råd. Ja. Her om dagen gikk voksne menn på tå rundt meg, i en radius på omtrent en meter, etter en utblåsning på morgenkvisten. Av hensyn til alle involverte, skal jeg ikke gå i detalj, men når undertegnede blir forbanna, er det sjelden på vegne av seg selv. Åkei, da. Elev kommer til skrivedag i sidemål. Han er fortvila, for han har, av alle ting, glemt datamaskinen hjemme akkurat denne dagen. Jeg mener det er irrelevant, men for ordens skyld vil jeg nevne at dette er en ung mann med stor sans for plikt og orden, som alltid er til stede og klar, og som aldri krever noe ut over den kvadratmeteren han har i klasserommet. Har du vært på kontoret og hørt om du kan låne? Spurte jeg. Ja, men. Sa han. Jeg ordner det, sa jeg. Bare vent litt. Kontoret: alle som glemmer pc må skrive på papir. Det er beskjeden. Javel, sa jeg. Men finnes det låne- pc-er her? Alle som glemmer skal skrive på papir. Det er beskjeden. Javel. Jeg gir opp å få svar på spørsmålet (og som leseren vil registrere, forholder jeg meg overhodet ikke til beskjeden), og går inn i personalrommet. Der finner jeg en gjeng lærere med kaffe og det sedvanlige morgensludderet, som jeg ofte deltar i med stor glede, men jeg er på et hellig oppdrag (skaffe eleven som i dag skal skrive sin viktigste nynorsk- tekst ever, et verktøy til å få jobben gjort). Hei, er nn her? Sier jeg. Nei, sier de. Smiler. Nei vel, sier jeg, men du er jo her, og du (menn (esker)) som har med pc- er å gjøre. Noen flirer. Det er ikke tid for fliring. Det er fem minutter til oppgavene deles ut. Noen rister på hodet (mens de flirer) og sier: svaret er nei. Det koker i meg. Noen andre sier hvis de ikke kan huske den ene tingen de skal ha med seg, må de ta konsekvensene. Jeg kjenner en usigelig harme velle opp i hodet, og setter pekefingeren og det onde øyet i både den ene og den andre. Hold kjeft, sier jeg kanskje, men jeg husker ikke helt. Dette veit dere ikke en dritt om. Jeg spør om det finnes låne- pc-er her. Folk skvetter, og det er litt sånn spredt, svak latter. En nikker, og sier joda, men beskjeden er at de skal skrive for hånd. Er det låne- pc eller ikke, nesten brøler jeg (pekefingeren har hevet seg, og utpekt ett menneske til å være svar skyldig). Ja. Javel, hvor? Hos nn. Han kommer klokka åtte. Takk, sier jeg. Idet jeg går for å følge eleven til stedet pc- en kan lånes klokka åtte, hører jeg noe om å sy puter under armene og hvordan skal det gå med disse folka i arbeidslivet hvis de ikke en gang kan huske og nei, alt var bedre før. 

2. Det må være deilig å være helt perfekt og aldri glemme noe. Det må være deilig å ikke skulle sitte i fem timer og skrive en kreativ tekst på sidemål med utgangspunkt i tekster av Hamsun og Jacobsen og Solstad, om hvordan livet i byen er, eller ei retorisk analyse av en artikkel om talemål. Så fint det må være å sitte på en sofa blant likesinnede og skinne, gjennom å vrenge ut av seg enstavelsesord om veibygging og klimabløff og ikke ha glemt noe, for det er ikke noe å huske. Så vidunderlig det må være å kjenne at jo, nå har jeg kommet dit i livet at alle feil alle andre gjør, kan jeg heve meg over og rette pekefingeren mot. Å le overbærende av sånne som meg for deres naive tillit til lat og ondskapsfull ungdom som tar hele handa hvis vi gir dem lillefingeren. Ah! Denne episoden er eksemplarisk, og tegner et (rett nok karikert) bilde av et av skolens største paradokser. Vi vil at elever skal utvikle selvstendighet og autonomi, men hever regelverk og pekefinger mot dem dersom de feiler. Det er så grunnleggende imot alt jeg står for, at det er i slike øyeblikk jeg tenker: det er ikke håp. Disse unge menneskene hadde blitt mer selvstendige, klokere, lært mer og kunnet mer selv, om de hadde holdt seg langt unna skolen og bare studert på egen hånd. 

3. Mens jeg er i gang: alle lærere som mener at databruk i klasserommet er et problem, og at nå må vi ta tak så ikke elevene forsvinner ut i facebook og youtube og whatnot, kan ta seg ei bolle. Eventuelt sette seg sammen med gode kolleger og ta oppgaven på alvor og utforme timene slik at pc- en blir en ressurs, slik den er ment å være. Og overvåkning er ikke pent. 

4. Siden dette er en pauseaktivitet fra arbeid jeg egentlig holder på med nå, og siden jeg i det arbeidet har en del bøker liggende strødd på bordet, og siden jeg har tømt slagget over intetanende, fredagsglade folk, kan jeg gjøre bot ved å gjengi et dikt jeg nettopp leste, som kanskje vil sette leseren i en litt mildere stemning før helgen faller på. Hamsun. Fra Det vilde kor og andre dikte. 1959.

HVAD KJÆRLIGHET ER - ?

En Blomst, et Kors, en Egenskap, en Maate?
Aa Gud, det største Under som kan ske:
den faar min bitre Mismot til at le
og faar mig glædesdrukken til at graate.

En blomst, et Kors, en egenskap, en Maate?
Mit Øre trodser Verdens spot og Spe,
mit Øie aapnes men kan intet se -
Et hvirvelverk av Ve og lystig Gaate.

5. Vær grei mot folk!



torsdag 15. mai 2014

Å sprenge skalaen

En gang skrev en veileder om meg i en vurdering: "det blir viktig at ikke veileders begrensninger står i veien for at kandidaten utvikler potensialet sitt". Noe sånt. Det var skrekkelig fint skrevet, antakelig noe av det fineste jeg har lest om meg sjøl på trykk, og hvis jeg ikke hadde skam i livet (eller estetisk sans) ville jeg rammet det inn og hengt det på veggen i stua (på veggen over det pianoet vi ikke har). Nok om det.

Det er vår, og det flagges over en lav sko, og epleblomstene spretter. Det eneste som ødelegger idyllen er at mai måned er måneden for oppgjør, måling, veiing. Vurdering med karakter. Standpunkt. Snitt. Jeg vil inn på sjukepleien og tenk om jeg stryker. Jeg skal bli politi og må ha tre (eller var det fire) i snitt. Norskfaget har tre karakterer, og representerer et tungt argument i gjennomsnittet.

Tidlig denne uka gjennomførte jeg muntlige vurderingssamtaler med elevene mine. Det er antakelig ikke uvanlig for læreren å bli litt rørt over hva elevene kan og får til. På påbyggkurset er norsklæreren sammen med klassen ti timer i uka, og hun kan ikke nekte for en viss følelse av ansvar og tilknytning selv overfor unge voksne med fagbrev og alt.

Dag to kom en dyktig elev inn til samtale. Læreren forsøkte å skjule de høye forventningene, for en vet jo ikke alltid hva som kan skje med folk når de trenges opp i et hjørne.Hun var liketil, og sa ja, kan du ikke bare begynne å snakke litt om modernisme? Joda. Det skulle visst ikke stå på det. Kunnskapen vellet ut. Dostojevskij. Flerstemmighet. Gud er død. Rett? Galt? Meningstap. Motstand mot materialisme og realisme, Woolf. Kafka, Hamsuns nittitallsbøker, blodets hvisken, benpipenes bønn. Jacobsen, krigene og hva kan man skrive etter holocaust og Hiroshima. Her skvatt læreren. For kandidaten fortsatte.

Hva kan man skrive? Det er jo nettopp da man må skrive, for det uutsigelige skal diktet røpe, som Welhaven sier. Og ja. Det er viktig. For. Hvis vi ikke har diktning, har vi bare tomhet. Sorg. Tap. Læreren svelget.
Og var imponert, selvsagt, for det sitter en gjennomgående kompetanse i den kroppen, og at sprangene går så lett, og at eleven virker så innforstått. Alt sånt. Er jo helt. Jess!

Videre var opplegget "læreren spør om hva som helst i læreplanen for øvrig". Det er en dritt- øvelse, for det er fort gjort å føle seg som den store kontrollør: "jada, jeg skjønner at du kan litt, men nå skal vi se om vi ikke kan finne noe du ikke kan svare på. Vel. Detaljene er ikke viktige. Men det kom et moment mot slutten av denne samtalen som overrasket meg. Jeg tror helt sikkert jeg så skikkelig forskrekka ut.

Romantikken, sier du? Sa eleven. Jo, jeg har tenkt på noe. Jeg skjønte ikke Wergelands "Til en gran" før jeg så et program på tv om at det er umulig å knuse et egg mellom to fingre. Sånn (viser med tommel og pekefinger).

Læreren, som verken var forberedt på "Til en gran" eller eggeskall tenkte. Og tenkte. Og tenkte. På "til en gran" (her gjengitt på skakke, men dere skjønner tegninga):

TIL EN GRAN

           B
ekrandste, høie Ætling af
           den Gran, som først de Gother gav
                 den djærve Kunstmodel
           til Kathedral paa Kathedral,
           til Notredamens Høiportal,
           til Münstren, til Vestminsterhal,
                 til Pisas Taarn paaheld! --
          

          Her i den skumle Dal forglemt
                      Du sørgende i Skyen gjemt
                 din stolte Isse har.
           Du speider mørkt derovenhen
           mod graneformte Taarn af Steen,
           og kjender sukkende igjen
                 et Billed af din Far.


           Dig venter feige Øx ved Rod.
           Som Herkules i Drageblod
                 du døer i seige Ild.
           Dog døe du stolt, min Gran! thi vid:
           Europas Kraft ei rækker did
           at forme sligen Pyramid,
                 som være kan dit Bild.


           Klag ei; thi mangtet Hjerte, der
           Model for Himmeldomer er,
                 ukjendt, i Pjalter slaaer.
           Tungsindig sidder paa sit Fjell,
           en ledig Helt, en ubrugt Tell;
           en Byron tidt, en Platos Sjel
                 i Folkets Sværm forgaaer.


           Den Tell, i Brist af en Tyran,
           kun Spurv og Krage skyder han.
                 Og Han, hvis Hjerne Slør
           for cherubinske Genius var,
           mens en Trompeter Krandsen bar,
           en Siljuqvist til Pibe skar
                 for gode Folkes Dør.
          



           -- Min Gran! Du ødsler hen som Dem
                      din Høihed i dit skjulte Hjem
                 i usel Veddekamp
           med lave Kirkespiir i Dal.
           -- Det Himlens Skuur! Du heller skal
           forgaae, Naturens Kathedral,
                 i herostratisk Damp.


           Meer herligt Tempel staaer du der.
           Blyhvide Dome Skyen er.
                 I Pavens Lateran
           ei straaler Kjerterad saa reen
           og fuld som din bedugg'de Green.
           Hvor lød en Messe from som den
                 en Fugl sang i min Gran?


           Hvo mon i Tempelhvælvet fandt
           Tropæer, Sejerherre vandt
                 i mere ærlig Strid,
           end disse Fenniker forvist
           der perleglimre paa din Qvist,
           dem Kinglen i langvarig Tvist
                 tilkjæmped sig af Flid?


           En vellugtopfyldt Dunkelhed,
           et Chor du har, et helligt Sted;
                 men intet Billed der.
           Uskyldige Natur, som har
           dig reist, til Gud umiddelbar
           tør tale, mens et Sonaltar
                 den Faldnes Midler er.
          



           Af Stormen gjennemorgles Du
                      med et Tedeums søde Gru -- 
                 Tedeum!? -- Ak min Sjel,
           syng Psalmen med som synges der:
           "Naturens Tempel Himlens er;
           selv vesle Moseblomme skjær
                 et Himmelens Capel".

Og egg:



Jo, for naturen, grana, egget, er byggekunst, er ingeniørkunst. Det er helt magisk, helt totalt ubegripelig. Denne kuppelen som egget utgjør. Mystisk. Fantastisk. Guddommelig.

Vel. Jeg håper ikke denne lærerens begrensninger har stått i veien for denne kandidatens potensiale. 

Til en gran? Shit! Jeg dåner!


fredag 2. mai 2014

Inneklemt filterløs fredag

God kveld, godt folk. Fredagsfølelsen er antakelig ikke helt intakt, all den tid denne fredagen er en inneklemt dag. Mer om det i ett av punktene under. Nå det sedvanlige sludderet:

1. Sedvanlig og sedvanlig. Det er lenge siden forrige fredagspost så dagens lys. Det er likevel ikke usedvanlig på denne tiden av året. Norsklærere har ofte ett og annet å henge fingrene i mot slutten av skoleåret, og kan ikke uten videre sette seg ned og forfatte bloggposter om det de har vært med på den siste uka. Som regel er det heller ikke så mye (de har vært med på). De har for det meste kjent tresmaken sige inn, og fått noe mer rødsprengte øyne. Noen har kanskje også blitt bittelitt mer nærsynte. Det er liksom ikke så mye å skrive om. Men denne uka er det litt av hvert.

2. Tirsdag kom en kollega og leder og sa at nå fikk det være nok, og at han ville takke for seg. Man klandrer ham ikke. I natt drømte jeg at han kom tilbake og sa det var en aprilspøk. Jeg ble så glad. For han er klok, og en å snakke med og spørre om alt fra vedlegg til forskrifter, via obskure språk, til forskjellen på skjebne og forsyn. En som kan skille byråkratiklinten fra -hveten (og gudene skal vite det er en gudbenådet egenskap i skoleverket), og som ser forskjell på klær og keiserens nye. Det blir store sko å fylle, både i bokstavelig og overført betydning. Man ønsker lykke til med å finne etterfølgeren hans.

3. For fem år siden ble min yngste datter født. Det var sol den dagen, og varmt til å være første mai, og epletrær og morelltrær blomstret i nabolaget rundt sykehuset der vi gikk tur noen timer før hun ble født. Lukta av røyk og tennvæske lå tjukk over villahager og spirende spirea, og jeg husker jeg tenkte at jeg heller ville spise et stykke grilla kjøtt enn å føde. Hva jeg ville og ikke ville hadde heldigvis ingen innvirkning på situasjonen, for noen timer senere var hun der og var bare seg. I ettermiddag var hun litt skuffa over det hele: "det føles ikke som jeg er fem år!" -Hvordan trodde du det skulle føles? Spurte jeg. Jeg veit ikke, sa hun.

4. Denne fredagen er en dag mellom to helligdager. En såkalt "inneklemt dag". Jeg er antakelig ikke vel bevart, men hver gang noen bruker begrepet, ser jeg det for meg, helt konkret. En dag. Klemt mellom to dager. Har vi ikke fri? Sa en elev tidligere i år. Nei, sa jeg. Jamen. Det er jo en inneklemt dag! Jeg skal gi deg inneklemt, sa jeg, og stilte meg i døråpningen og klemte igjen døra. Han så litt forundra på meg. I går diskuterte jeg fenomenet med femtenåringen. For det er liksom ingen logikk i at en dag mellom fridager (inneklemt, stakkars, mellom blanke, late dager, en helt vanlig havrelefse- dag) også må bli en fridag. Eller er det et slags gruppepress- opplegg? Altså. Hvis tre er sammen (to fridager og en hverdag), tenderer den ene som skiller seg ut mot å gi etter for presset (bli en fridag). Javel? Hva med den inneklemte (i skolesammenheng) september måned? Inneklemt mellom sommer- og høstferie? Stakkar. Fri hele september! Men da spøker det antakelig for oktober, november og halve desember også. Siden det da vil bli fri i juli, august og  september, samt et par uker i desember. Inneklemt, mørk, guffen høst. Vekk med den! For ikke å snakke om de inneklemte ukene mellom juleferien og vinterferien. Tenk hvordan de må føle seg! Skrekkelig inneklemte. -Og da er det ikke lenge til påske. Nei. Det viser seg, når en tenker etter, at hele forbanna året er inneklemt. La oss legge ned samfunnet.

Glad inneklemt fredag!

mandag 24. februar 2014

Status og høyde

Mandag morgen i et klasserom. Ingen elever har vært på skolen den siste uka, så de som vasker i klasserommet har gjort reint bord. Eller noe. De har gjort mer enn ellers.

Jeg kommer inn med en bunke papirer og et par bøker og en slik bærbar pc. På lærerpulten står det nå en annen pult. For her skal det vaskes, men åpenbart ikke settes tilbake på plass. Nok om det.

Jeg prøver meg. Ja, sier jeg. Det er godt vi har fått ny regjering, for nå skal jo lærernes status heves. Når de har fått holdt på en stund, kommer ikke slikt til å skje! (Da skal læreren komme inn til et strøkent klasserom for å kunne utføre sin åndsgjerning, tenker jeg. Noen kommer til å ha satt inn friske blomster og ha lufta ut svettelukta fra i går. Det kommer til å stå en stasjonær pc i hvert rom, ferdig kobla opp, så jeg ikke tenger å forholde meg til strømkabler og skjøteledninger. Noen kommer til å spille lav klassisk eller pianojazz over et callinganlegg som jeg kan dempe med en håndbevegelse. Jeg kommer til å komme inn i rommet med en aura av visdom og ro og klarhet. Tenker jeg.)

Elev: høyere status, høyere pult!

lørdag 8. februar 2014

Sover du godt om nettene, kjære skoleleder?

Den siste tidens debatt om lærernes arbeidstid har tilspisset seg. Lærerorganisasjonene og lederorganisasjonen brøler injurier mot hverandre, så en knapt kan andast. Det er ferien! Lærerferien! Det er elevhensyn. Det er når i helvete skal vi forberede oss, og når skal vi rette, om ikke nå, en blank lørdag formiddag eller en sen søndag kveld. Tirsdag kveld. Representanter for skoleledelse sier de vil verne lærere mot utbrenthet. At de må få disponere ressursene som de vil. Representanter for lærere sier at de føler seg mistenkt for ikke å gjøre en hederlig jobb. Kanskje smaker ikke kaffen på pauserommet like godt for tida. For snart, ganske snart, skal skoleledere gis rom for å lede. Dette etterlengtede ledelsesrommet som de hittil har vært frarøvet, enn si skånet fra. Å, for en skole det skal bli! For en praktfull utvisning i bedriftsledelse! Rektorer skal bli bedre pedagoger enn pedagogene selv. Seksjonsledere bedre didaktikere. Administrasjonsledere bedre administratorer.

Og det er klart. Bedrifter som har ledere, må jo ha dem av en grunn. De skal lede (true story). Og nå er organsisasjonen deres opptatt av at de må gis rom. Til å lede. Virkelig lede. Den magiske gjenstanden, den kampen står om, er tid. For det er klart: det nytter ikke å lede uten tid. Jo mer tid, jo bedre leding, kan man tenke. For er ikke dette egentlig også et ballespark (i metaforisk betydning) til dagens skoleledere også? Jaså, du leder ikke så bra? Du er en sånn passe god leder? Vent litt. Hva trenger du for å bli en briljant leder? La oss se. Tid! Vi gir dere tid! Lærernes tid! Så lurt! Her skal det bli vei i vellinga! Nå skal det skje store ting i norsk skoledrift! Tiden, folkens! Tiden! Fra klokka to til fire! Hele uker! Uke førti og uke åtte! Inn i helsike, så gode ledere det skal bli av dette!

Så vidt jeg kan forstå, blir regnestykket omtrent slik: mer tid pluss det vi allerede har (rektorer og lærere) er lik bedre skole og mer læring. Tenk at det kan være så enkelt! Det er ikke til å tro. Det er rett og slett vilt å tenke på at vi ikke har forstått dette tidligere. Enda villere er det å tenke på at den tiden skoleledelse allerede disponerer, ikke blir utnytta. Hva? Jo, det er helt sant. Du leste riktig. Den tida skoleledelse disponerer arbeidsstokken ligger allerede relativt brakk i forhold til hva en kunne forvente, dersom tiden i virkeligheten var mangelvare. Sjøl har jeg for eksempel tid mellom kvart over ett og halv tre på onsdager. For tida bruker jeg den til å rette eller forberede. Helt på eget initiativ. Tenk det! Men, altså. Jeg har tid fra lønsj til fire på fredager. Ikke en eneste leder på min arbeidsplass har foreslått den tida til kompetanseheving eller teamarbeid. Derfor bruker jeg den helt etter eget forgodtbefinnende. Jeg forbereder uka som kommer, i samarbeid med flinke kolleger. Dersom lederen min fikk kloa i den tida, kunne jeg jo tenkes å måtte gjøre hva som helst. Gå på ikt- kurs, for eksempel. Eller diskutere tilpassa opplæring med kolleger fra andre avdelinger. Jeg bare slenger ut forslag her. Diskutere skolereglement. PC- bruk i timer, plagiat- trusselen, eller noe annet helt irrelevant for læringsarbeid i timer (dette er nesten hemmelig, men helt sant: for en tid tilbake mente ledelsen at jeg skulle bruke to timer av arbeidsuka mi på å velge ut kantinemøbler).


Dette er bare et tankeeksperiment: tenk om lærere ved skoler fikk større anledning til å disponere ledernes tid? Hei, rektor, kom i timen min på torsdag, for jeg skal teste ut noe jeg er usikker på, og kanskje vi kan diskutere det etterpå? Kanskje fler vil prøve? Hei, seksjonsleder, jeg trenger noen til å lese denne boka, for jeg vurderer å bruke den i klassen min, men jeg er usikker på om det er noe for nettopp mine elever, og siden du snakker så mye med dem, kanskje du ser dem med et annet blikk? Kunne vi tatt en prat om vurderingspraksis, rektor? Det brenner på dass, nemlig. –Å, nei! Vent! De er jo ledere. De må lede. Ikke nødvendigvis delta. Ja, ja. Det var bare en vill tanke. Neida, så. Hvis arbeidsgiverorganisasjonen får det som de vil: mer av lærernes tid, eller som det så flott heter: får disponere ressursene, siden de bærer ansvaret for resultatene (hvilket vakkert, logisk utsagn), skal jeg ikke slutte. Jeg er nemlig ikke så opptatt av ferie. Min største bekymring er ikke lærerflukten, men lederflukten. Hvilken leder vil stille seg til administrator over pedagoger i en pedagogisk virksomhet uten den stadig mer nagende følelsen av underskudd på kompetanse? For tross alt: summen av pedagogisk og didaktisk kompetanse er langt større i lærerstokken enn i lederstokken. Det er dette regnestykket som vekker uroa i meg. Det er dette regnestykket som vil ødelegge nattesøvnen til en hver oppegående skoleleder frem mot oppgjørets time når våren kommer. Hvordan i all verden skal jeg utnytte lærernes tid? Jeg håper noen spør oss.

torsdag 16. januar 2014

Han sjølveste "jeg".

 Det var i den Tid jeg gikk omkring og var lærer i klasserom, dette forunderlige Sted som ingen forlater før hun har fått Mærker av det.

Klassen min har lest "Sult". Knut Hamsuns roman (er det en roman, dette?) om et navnløst (han forteller jo navnet sitt til Ylajali, men da går det jo til helvete), sultent (ekstrem mangeltilstand? Er det dét? (ja! hva mangler han?) venner?) "jeg" som drives fra vettet av både sult og ærgjerrighet og stolthet og nedrighet. Ja. Han uten navn.

Jeg hadde laget en oppgave (det er ikke sant. Jeg hadde laget tredve oppgaver). Den lød: “Den stakkars pike var forelsket i meg”, sier han. Hva tror dere om saken?

Nei, det var jo ikke godt å si. Han var jo ikke helt ved sine fulle fem, og han hadde jo nettopp holdt på å stryke med, så det var ikke godt å si, nei. -Nei, sa jeg. Det er sikkert. Likevel, sa jeg. Hun sto jo utafor døra hans tre kvelder på rad, i den sorte kjolen og sløret (er hun prostituert? Er det et dødssymbol?). Hvorfor i all verden gjorde hun dét (forutsatt at hun var virkelig)? Hvem ventet hun på??!! Jeg var engasjert, og stemmen min hevet seg antakelig ikke lite, mens jeg antakelig satte øynene i alle åtteogtjue. Hvem???!!!

-Nei, det var vel han sjølveste "jeg" det, da.

Ja. Takk skal du ha. Nå kan jeg aldri lese denne boka igjen, uten å i mitt indre navngi hovedpersonen som "sjølveste jeg". Og smile.