mandag 24. februar 2014

Status og høyde

Mandag morgen i et klasserom. Ingen elever har vært på skolen den siste uka, så de som vasker i klasserommet har gjort reint bord. Eller noe. De har gjort mer enn ellers.

Jeg kommer inn med en bunke papirer og et par bøker og en slik bærbar pc. På lærerpulten står det nå en annen pult. For her skal det vaskes, men åpenbart ikke settes tilbake på plass. Nok om det.

Jeg prøver meg. Ja, sier jeg. Det er godt vi har fått ny regjering, for nå skal jo lærernes status heves. Når de har fått holdt på en stund, kommer ikke slikt til å skje! (Da skal læreren komme inn til et strøkent klasserom for å kunne utføre sin åndsgjerning, tenker jeg. Noen kommer til å ha satt inn friske blomster og ha lufta ut svettelukta fra i går. Det kommer til å stå en stasjonær pc i hvert rom, ferdig kobla opp, så jeg ikke tenger å forholde meg til strømkabler og skjøteledninger. Noen kommer til å spille lav klassisk eller pianojazz over et callinganlegg som jeg kan dempe med en håndbevegelse. Jeg kommer til å komme inn i rommet med en aura av visdom og ro og klarhet. Tenker jeg.)

Elev: høyere status, høyere pult!

lørdag 8. februar 2014

Sover du godt om nettene, kjære skoleleder?

Den siste tidens debatt om lærernes arbeidstid har tilspisset seg. Lærerorganisasjonene og lederorganisasjonen brøler injurier mot hverandre, så en knapt kan andast. Det er ferien! Lærerferien! Det er elevhensyn. Det er når i helvete skal vi forberede oss, og når skal vi rette, om ikke nå, en blank lørdag formiddag eller en sen søndag kveld. Tirsdag kveld. Representanter for skoleledelse sier de vil verne lærere mot utbrenthet. At de må få disponere ressursene som de vil. Representanter for lærere sier at de føler seg mistenkt for ikke å gjøre en hederlig jobb. Kanskje smaker ikke kaffen på pauserommet like godt for tida. For snart, ganske snart, skal skoleledere gis rom for å lede. Dette etterlengtede ledelsesrommet som de hittil har vært frarøvet, enn si skånet fra. Å, for en skole det skal bli! For en praktfull utvisning i bedriftsledelse! Rektorer skal bli bedre pedagoger enn pedagogene selv. Seksjonsledere bedre didaktikere. Administrasjonsledere bedre administratorer.

Og det er klart. Bedrifter som har ledere, må jo ha dem av en grunn. De skal lede (true story). Og nå er organsisasjonen deres opptatt av at de må gis rom. Til å lede. Virkelig lede. Den magiske gjenstanden, den kampen står om, er tid. For det er klart: det nytter ikke å lede uten tid. Jo mer tid, jo bedre leding, kan man tenke. For er ikke dette egentlig også et ballespark (i metaforisk betydning) til dagens skoleledere også? Jaså, du leder ikke så bra? Du er en sånn passe god leder? Vent litt. Hva trenger du for å bli en briljant leder? La oss se. Tid! Vi gir dere tid! Lærernes tid! Så lurt! Her skal det bli vei i vellinga! Nå skal det skje store ting i norsk skoledrift! Tiden, folkens! Tiden! Fra klokka to til fire! Hele uker! Uke førti og uke åtte! Inn i helsike, så gode ledere det skal bli av dette!

Så vidt jeg kan forstå, blir regnestykket omtrent slik: mer tid pluss det vi allerede har (rektorer og lærere) er lik bedre skole og mer læring. Tenk at det kan være så enkelt! Det er ikke til å tro. Det er rett og slett vilt å tenke på at vi ikke har forstått dette tidligere. Enda villere er det å tenke på at den tiden skoleledelse allerede disponerer, ikke blir utnytta. Hva? Jo, det er helt sant. Du leste riktig. Den tida skoleledelse disponerer arbeidsstokken ligger allerede relativt brakk i forhold til hva en kunne forvente, dersom tiden i virkeligheten var mangelvare. Sjøl har jeg for eksempel tid mellom kvart over ett og halv tre på onsdager. For tida bruker jeg den til å rette eller forberede. Helt på eget initiativ. Tenk det! Men, altså. Jeg har tid fra lønsj til fire på fredager. Ikke en eneste leder på min arbeidsplass har foreslått den tida til kompetanseheving eller teamarbeid. Derfor bruker jeg den helt etter eget forgodtbefinnende. Jeg forbereder uka som kommer, i samarbeid med flinke kolleger. Dersom lederen min fikk kloa i den tida, kunne jeg jo tenkes å måtte gjøre hva som helst. Gå på ikt- kurs, for eksempel. Eller diskutere tilpassa opplæring med kolleger fra andre avdelinger. Jeg bare slenger ut forslag her. Diskutere skolereglement. PC- bruk i timer, plagiat- trusselen, eller noe annet helt irrelevant for læringsarbeid i timer (dette er nesten hemmelig, men helt sant: for en tid tilbake mente ledelsen at jeg skulle bruke to timer av arbeidsuka mi på å velge ut kantinemøbler).


Dette er bare et tankeeksperiment: tenk om lærere ved skoler fikk større anledning til å disponere ledernes tid? Hei, rektor, kom i timen min på torsdag, for jeg skal teste ut noe jeg er usikker på, og kanskje vi kan diskutere det etterpå? Kanskje fler vil prøve? Hei, seksjonsleder, jeg trenger noen til å lese denne boka, for jeg vurderer å bruke den i klassen min, men jeg er usikker på om det er noe for nettopp mine elever, og siden du snakker så mye med dem, kanskje du ser dem med et annet blikk? Kunne vi tatt en prat om vurderingspraksis, rektor? Det brenner på dass, nemlig. –Å, nei! Vent! De er jo ledere. De må lede. Ikke nødvendigvis delta. Ja, ja. Det var bare en vill tanke. Neida, så. Hvis arbeidsgiverorganisasjonen får det som de vil: mer av lærernes tid, eller som det så flott heter: får disponere ressursene, siden de bærer ansvaret for resultatene (hvilket vakkert, logisk utsagn), skal jeg ikke slutte. Jeg er nemlig ikke så opptatt av ferie. Min største bekymring er ikke lærerflukten, men lederflukten. Hvilken leder vil stille seg til administrator over pedagoger i en pedagogisk virksomhet uten den stadig mer nagende følelsen av underskudd på kompetanse? For tross alt: summen av pedagogisk og didaktisk kompetanse er langt større i lærerstokken enn i lederstokken. Det er dette regnestykket som vekker uroa i meg. Det er dette regnestykket som vil ødelegge nattesøvnen til en hver oppegående skoleleder frem mot oppgjørets time når våren kommer. Hvordan i all verden skal jeg utnytte lærernes tid? Jeg håper noen spør oss.

torsdag 16. januar 2014

Han sjølveste "jeg".

 Det var i den Tid jeg gikk omkring og var lærer i klasserom, dette forunderlige Sted som ingen forlater før hun har fått Mærker av det.

Klassen min har lest "Sult". Knut Hamsuns roman (er det en roman, dette?) om et navnløst (han forteller jo navnet sitt til Ylajali, men da går det jo til helvete), sultent (ekstrem mangeltilstand? Er det dét? (ja! hva mangler han?) venner?) "jeg" som drives fra vettet av både sult og ærgjerrighet og stolthet og nedrighet. Ja. Han uten navn.

Jeg hadde laget en oppgave (det er ikke sant. Jeg hadde laget tredve oppgaver). Den lød: “Den stakkars pike var forelsket i meg”, sier han. Hva tror dere om saken?

Nei, det var jo ikke godt å si. Han var jo ikke helt ved sine fulle fem, og han hadde jo nettopp holdt på å stryke med, så det var ikke godt å si, nei. -Nei, sa jeg. Det er sikkert. Likevel, sa jeg. Hun sto jo utafor døra hans tre kvelder på rad, i den sorte kjolen og sløret (er hun prostituert? Er det et dødssymbol?). Hvorfor i all verden gjorde hun dét (forutsatt at hun var virkelig)? Hvem ventet hun på??!! Jeg var engasjert, og stemmen min hevet seg antakelig ikke lite, mens jeg antakelig satte øynene i alle åtteogtjue. Hvem???!!!

-Nei, det var vel han sjølveste "jeg" det, da.

Ja. Takk skal du ha. Nå kan jeg aldri lese denne boka igjen, uten å i mitt indre navngi hovedpersonen som "sjølveste jeg". Og smile.

onsdag 8. januar 2014

Tjuefjorten!

Ja, godt nytt år da, sa vi nyttårsaften og skålte i bobler og klemte alle og var glade. Og mette. Nyttårsaften tjuefjorten er den første jeg kan huske der jeg ikke sto ute og frøys. Med snø på strømpebukseanklene. Det var ganske varmt. Tjuefjorten.

Shit, jeg blir førti i år! Tenkte jeg. Eller jeg tenkte vel mer. Jeg blir førti. Det er liksom noe. En alder å skryte av. Nå er jeg moden. Med erfaring, liksom. Nå kan jeg alt, for jeg har gått livets skole. Skolens skole også, naturligvis, men livet. De niogtredve, snart førti års skole. NÅ blir jeg sikker i min sak. Når jeg blir førti. Da kan jeg liksom bare hvile på erfaringens nonsjalanse og belevenhet. Jeg kan seks språk.Da teller jeg med dansk og svensk, altså. Man blir så raus med seg sjøl når man nærmer seg førr. Sju hvis vi teller med at jeg forstår norrønt i skrift, sånn noenlunde. Jeg kan sitte og lese Snorre på originalspråket, og føre samtaler på fransk. De samtalene må antakelig ikke dreie seg om Snorre.Mest må de dreie seg om mat og vin, men det skal man vel ikke kimse av. Mat og vin er jo godt. Selv om jeg får litt spader av sammenkomster der maten og vinen vi spiser og drikker er samtaleemne mens vi spiser og drikker. Det er klart. Det er hyggelig å si at den vinen var god, eller hva har du i sausen, men ikke i timesvis. Fem minutter. Maks.

For det er det ironiske ved å bli førr. Snart. Man har liksom mer å snakke om. Mer på hjertet. For det er hele dette livet og alle disse erfaringene, og man begynner jo å bli ganske sikker i sin sak når det gjelder både dette og hint. Samtidig har folk rundt en nå faste jobber og hus og bil. Og barn. Og penger. Og tid. Alt det folk rundt en har drømt om siden de var tjue. Eller i alle fall siden de var tredve, og det begynte å gå opp for oss at vi ikke kunne leve av luft, kjærlighet, øl og rocknroll. Dette faktum, i kombinasjon med en økende interesse i velstandssamfunnet for matlaging, vinsmaking, mikrobrygging og interiør, avstedkommer ofte uttværende samtaler om, ja. Oppskrifter. Vin. Øl. Designklassikere. Det er så en formelig kjenner dukkehjemmets vegger klemme seg sammen rundt en. Mens en smugspiser de siste kokosmakronene.

Et mildt opprør fant sted til frokost før årets første arbeidsdag. Hey! Sa jeg. Hvem vil ha kokos på havregrøten? Alle ville ha. Vi er så kreative og rebelske i vår familie.

Neste dag sa jeg til elevene mine, som satt der og kunne ikke annet. Ja, folkens! Tror dere jeg klarer å hoppe like høyt i tjuefjorten? Jeg må alltid hoppe når jeg skal dra ned lerretet. Dere veit, jeg blir førti i år! Joda. De hadde trua. Jeg hoppa først én gang. Nei. Èn gang til. Nei, du må nok ha høyere hæler, sa de. Høyere enn disse, sa jeg og løftet beinet så alle skulle se. Spredt latter. På tredje forsøk, som var det regissert, klarte jeg det endelig. Yes! ropte jeg, og holdt armene over hodet og tok en liten dans. Yes! Yes! Yes! -Som om hopping skulle være verdens og niogtredveogetthalvtåringens frelse.

Til middag hadde jeg ovnsbakt laks med lime, salt og pepper, samt ris og en grønn salat. Jeg laget en rømmebasert dressing med thaibasilikum og mynte. Dessverre rakk jeg ikke å fotografere den før fireåringen hadde gaflet i seg det hele.






fredag 29. november 2013

Filterløs fredag. Med banning.

Det er fredag igjen, etter ei uke jeg nesten har glemt. Den har vært ganske vanlig, tror jeg. Jeg har vært glad og rørt og sinna med lokk, og sinna uten lokk. Jeg har vært lærer og mamma og jeg har lest og skrevet, og som et slags trassig svar på eget frustrert innlegg om lite boklesing, er jeg i gang med å gjenlese På sporet av den tapte tid. Ikke helt malapropos. Arbeidsrommet er forlatt, her er bare jeg. Og Kari Bremnes, som jeg plutselig hadde lyst til å høre igjen forrige helg, og nå har stemmen hennes fulgt meg hele uka. Stilig å sitte på arbeidsrom med Kari Bremnes, da. Selv om hun er langt mørkere og langt mer mystisk enn jeg (som i ung alder syntes jeg burde bli det, og slutte å le så høyt og bli så rød i fjeset). Nok om meg. Jeg tenkte jeg skulle brøle litt om noen saker i media.

1. Det er ikke ei dame i undertøy som er skyld i unge jenters idé om at det er kroppen som er identiteten deres. Det er mødrene som slanker seg før julebordsesongen og  synes de er for tjukke. Det er all responsen små jenter får på utseende, og all respons de ikke får på bare å være bra.Det er den massive mediepåvirkninga som pågår kontinuerlig, fra små jentebarn kommer til verden, via småbarnsårene, inn i skolealder og over i pubertetsåra. Det er mangel på motvekt. Det er alle overflatene vi ser hverandre i, og så mange vi ser, og så selvbevisste vi blir, og så forfengelige. Det er ikke ei dame som fikk barn for fire dager siden, som har fått flat mage nå. Det er så mye, og det er aldri fri å få. For jenter som ikke er sikre på om de er verdt noe hvis de ikke ser ut som. Ja. Noen få. Det er dritt.

2. Jeg kjenner at jeg blir søvnig av å tenke på merkepress i Asker og Bærum og alle andre steder. Det er greit med kvalitet, altså, men treåringer vokser skikkelig fort. Bare nevner det. Her skriver Inger Merete Hobbelstad om det.

3. Jeg skal på julebord. Så da er vi vel i gang. Tenkte jeg skulle starte med å slå hjul inn i lokalet, følge opp med et stev og krone verket med noen akrobatiske øvelser på dansegulvet. Ånei! Det er julebord på arbeidsplassen til mannen, ja. Da får jeg vel nøye meg med vanlig konversasjon og en og annen prat med damer i dokø (det kan være interessant nok. Sist jeg var i dokø på et hotellarrangement fikk jeg kjenne på silikonpupper på vei inn, og fikk forespørsel om jeg ville kline med ei dame på tjue på vei ut). 

4. I morges våknet jeg til et barn med mageknip. Det ble verre etter havregrøt. Jeg tenkte jeg kanskje måtte bli hjemme fra jobb. Så kom jeg på at hun hadde sagt noe om leksene, så jeg spurte, da. Er det noe med leksene? Det var det selvsagt ikke. Neida. Kan jeg se litt, eller? Sa jeg etter femten minutter med like vondt i magen. Ok, sa hun. Skal du ha foredrag om dyr i skogen i dag? Sa jeg. Ja, sa hun. Så bra, hvilke dyr skal du fortelle om? Beveren, spurvehauken og måren. Å, de tre der, sa jeg. Ja, sa hun, men det er ikke noe bra! Hvorfor det? Jeg veit ikke. Skal jeg hjelpe deg? Har du tid? Ja. Så gikk det over, gitt. Det med magen. Er vi klar over hva vi driver med, når vi overlater så mye av læringsarbeidet til hjemmet? Hvordan går det med de ungene som ikke har mødre som kan gå på jobb en halvtime seinere enn planlagt? Hvordan har de det? Faen. I helvete (det er tross alt filterløs fredag). Les mer om lekser og lovhjemmel her.

5. Da jeg var elleve år, og gikk på barneskolen og skulle lære om beveren, laget jeg og noen fler i klassen min en modell av ei elv og en beverdemning i pappmasjé. Vi hadde vann i den, til og med. Derfor kunne jeg litt om beveren i morges. Litt av en type, han beveren. Og det bråker skikkelig når han slår med halen, sa en kollega av meg da jeg kom på jobb i dag. Han hadde blitt redd, så mye bråkte det. Det skal jeg si til tiåringen. 

6. Undervisningsuka har forløpt uten halsbrekkende stunts. Jeg har holdt meg på beina, og oppført meg. Og forsøkt å forholde meg rasjonelt til at enkelte av elevene i klassen min har begynt å spille sjakk i timene mine. Ikke spill sjakk nå, da! Sa jeg for eksempel. Jo, men jeg skal slå kompisen hans, han sier han er så god. Javel, da. Magnus Carlsen, ass. Jeg skylder på ham. Og tar helg.

Glad, glad fredag!




torsdag 28. november 2013

Kvisepost

Den observante leser vil ha observert at jeg forrige fredag skrev om ei kvise jeg hadde under venstre øyenbryn. Jeg sitter hjemme og skriver i dag, og tenkte bare å nevne for dere (dere er sikkert spente på utviklinga) at kvisa slett ikke ser ut til å ha planer om å forsvinne. Tvert imot. Den har invitert en større venn. Han sitter nede på venstre kjeveben og er rød i trynet og vinker.

Godt det snart er helg.

mandag 25. november 2013

Tragikomisk paradoks

Jeg er norsklærer. Mange vil mene at et moderne norskfag ikke er så litterært orientert som i de gode, gamle dager (er lik min egen gymnastid på begynnelsen av nittitallet), at least so I´ve heard. The rumor has it. Likevel, da. Vi leser skjønnlitteratur i Kunnskapsløftet- skolen også (skjønt skjønn og skjønn, elevene mine lurer etterhvert på hvorfor all litteratur handler om forferdelige ting (på hvilket læreren svarer at livet er smerte, og vi skal snart dø)).

All den tid en er norsklærer, bør en, i en ideell verden, være litterært oppdatert. En bør ha lest nordisk samtidslitteratur, europeisk samtidslitteratur, ja, kanskje til og med samtidslitteratur fra andre kontinenter. -Tenk det, Hedda (slapp norsklærerhumor)! Vel. Gi meg solen, fløyten, ilden og Bøygen (forsøk på litt strammere norsklærerhumor)! Det er ikke mulig!

Når? Spør jeg meg. Jeg roper i novembermørket, i det jeg gløtter opp fra elevessays og kåserier om frihet. Når? Når leser folk? Før jeg ble norsklærer, leste jeg hele tida. Nå begriper jeg det ikke. Når ungene blir store? Når jeg får rettesekretær? Når jeg får hushjelp?

Jeg har lest et sted (for steder rekker jeg å lese. Små snutter her og der) at mange småbarnsmødre tilbringer ekstra lang tid på badet for å få tid for seg selv. De driver sikkert med smøring og filing og napping og ansiktsmaskering og hva vet jeg. -Er det innafor å låse seg inn på badet i tre timer en onsdag ettermiddag for å lese en dansk forfatter jeg aldri har lest før, for å finne ut om det er bra? Bør jeg kjøre buss mer? Kjøpe et månedskort og bare bli med busser rundt omkring i omegnen?

Når leser du? Og ikke svar på senga, eller du kan svare på senga, men hvis jeg legger meg ned, sovner jeg etter tre minutter, bok eller ikke bok.

fredag 22. november 2013

Fredag. Filterløs, sort of.

Dere tror kanskje at jeg bare sitter og rasker sammen skit fra toppen av hodet når jeg skriver fredagsposter. At jeg ikke vurderer nøye hvordan setningene skal henge sammen. At jeg ser stort på valg av emner og liksom ikke bryr meg om det treffer leseren eller om jeg får likes (kommentarer i bloggen forekommer så sjelden at jeg har sluttet å anse det som et kvalitetskriterium). Hvis dere tror noe slikt, tror dere rett. Ikke at jeg ikke bryr meg om dere som leser, som en annen Espedal eller ja, hvem som helst. De fleste av betydning som skriver noe viktig, sier jo at de ikke kan bry seg om leseren, for da blir det bare crap, men jeg har ikke all verdens betydning, og jeg innser at herværende blogg heller ikke er av enorm viktighet. Verken for den enkelte leser (selv om mange sier det er fint), for lokalsamfunnet, nasjonen Norge eller verden. Likevel er det fint at folk leser, så det er ikke det at jeg ikke bryr meg. Jeg har det ikke i meg å ikke bry meg. Derfor har hodet mitt den siste tiden vært brydd med så mange forskjellige problemstillinger, at det som tidligere gikk lekende lett (å raske sammen skit fra toppen av hodet en fredag), nå virker som en umulig oppgave (fordi toppen av hodet ikke lenger har en definerbar topografi, men nå, i økende grad, har slått røtter langt ned i noe masete materie, slik at det lette, liksom det overflatiske og artige, alltid får følge av besværlige, alvorlige elementer som kan virke forstyrrende på underholdningsverdien). Likevel.



1. I et møte fikk jeg høre at en av deltakerne følte seg energiløs etter å ha mottatt kritikk. Da følte jeg meg energiløs. Det kan ha preget hodet.



2. Jeg har blitt medlem av en kvinnegruppe. Jeg føler meg moden. Det er nesten som en lesesirkel, bare bedre. Jeg vet ikke om den er hemmelig, derfor skriver jeg ikke mer om den. Bare at det var bra kvinner, og at jeg ikke ante at jeg trengte en kvinnegruppe før jeg var der.



3. Det er noe rart med skole- Norge. Eller meg. Eller begge deler. Jeg, for eksempel, kan tro at slik og sånn må skolen være, eller slik og sånn foregår læring. Jeg har kanskje ikke noe med å mene noe om det, siden jeg er pedagog, men jeg gjør det likevel. Jeg mener så mye at jeg ikke slutter å bli forskrekka. I det siste har jeg blitt veldig mye forskrekka. Det kan ha preget hodet.



4. Kroppen min har oppført seg merkelig den siste uka.Jeg kan for eksempel ikke gå opp trappa i huset mitt uten å bli andpusten. Det kan ha preget hodet.



5. Noen skal arrangere forfatter- Idol. Jeg leste det i går. Jeg ble så forskrekka, ja rent ut sagt paff, at jeg ble sittende og stirre ut av vinduet i en halv time og klemme på ei kvise jeg har under venstre øyenbryn. Det kan ha preget hodet.



6. Jeg tok med noen fine bilder så dette innlegget ikke skulle prege hodene deres i alt for paff eller forskrekka eller alvorlig retning. Fordi dere fortjener det.



Glad
Forskrekka
Energiløs
Forbanna
Paff

Fredag! (stryk det som ikke passer)

fredag 15. november 2013

Furumo letter på klasseromsdøra: "Fra barokk til stillongs".

Kåseriet er en sjanger jeg får problemer med å plassere i en nyttekontekst i klasser med elever som skal bli ingeniører. Jeg sier sånn: dere får jo lekt litt med språket, og tulla med ting og kanskje til og med formidlet meningene deres med snert og spenst. I en samtale om emner for elevkåseri, etter konsentrert arbeid med barokken som stilart, kom vi i dag inn på begreper vi oppfatter som "Smør på flesk". Iskaldt, sa en elev. -Er ikke "is" i det sammensatte ordet noe som skal beskrive hvor kaldt det er? Sa læreren. Jo, ok, sa elevene. -Men tights! Sa en. Hva er egentlig forskjellen på tights og stillongs? Ja, hva er egentlig forskjellen på tights og stillongs. De unge menn mente forskjellen kun lå i ordet. Det vil si: det er samme plagg, men hvis det heter tights er det ok å bruke det uten bukser eller skjørt. Hvis det heter stillongs, derimot, må man bruke bukse over. Hva med strømpebukser? sa jeg. Jeg ante at vi var kommet helt ut på viddene. Gutta så litt uforstående på meg. Ja, vi kan jo ikke bare gå rundt i strømpebukser, sa jeg, selv om det i realiteten er en stillongs, ja, eller tights da, med sokker. En foreslo at alle i klassen skulle gå i stillongs en dag, for å demonstrere hvor teit (tight) det er at det er lov å gå i bare tights og ikke stillongs. Eller leopardtights. Selv jeg hadde ikke gått i leopardtights på jobb, sa jeg. Og lo høyt ved tanken på å se alle disse søttenåringene med leopardtights. Og kom på at en liten gutt en gang spurte meg hvorfor jeg hadde kledd meg ut som en løve da jeg hadde på leopardmønstret bluse (på jobb (det var barnebarnet til en kollega)), og jeg svarte at jeg likte å kle meg ut. Det gjorde han også.Altså. Relativt på viddene. Bortsett fra at en av elevene sa: nå veit jeg hva kåseriet mitt skal hete. Det skal hete Fra barokk til stillongs. Jeg gleder meg til å lese det, merker jeg.

mandag 11. november 2013

Listepost

Noen ganger når hodet koker, tenker jeg, uvisst av hvilken grunn (det er kanskje noe jeg har snappet opp i odiøse chick- filmer) at det er lurt å skrive lister. Det hender til og med at jeg setter meg ned med et blankt ark og en penn, og skriver lister. Helt vilkårlig, ofte, og en usalig blanding av ulike gjøremål i nær fremtid (som skal få hodet til å koke mindre, fortrinnsvis) og mer vidløftige visjoner for en hverdag i balanse og harmoni. Jeg veit ikke hvor jeg har den fra, forestillingen om at tilværelsen helst bør være balansert og harmonisk, ja omtrent sømløs. Listene blir som regel liggende og flyte, helt ubalansert i forhold til resten av interiøret i heimen, oppå bøker i bokhyllene, i skuffer på kjøkkenet, på nattbord, under senga, i vesker eller sekker. Noen av listene ser jeg umiddelbart at er noe forbanna søppel, og jeg river dem i tusen biter og kaster dem med en gang. En del dukker opp mellom notater om klassisismen og romantikken, eller raser ut midt i rettebunker. Jeg er imidlertid glad jeg ikke har samlet dem på ett sted og systematisert dem. Da ville galskapen og absurditeten blitt så synlig at det ville blitt åpenbart for meg hvilken tåpelig aktivitet listeskrivingen er. De fleste som deler denne lidelsen med meg kan vel også på et hvilket som helst tidspunkt i livet ta et generaloppgjør, og innse det åpenbare: listeskrivingen har ikke gjort meg til et mer strukturert, harmonisk, balansert og målrettet individ. Hvis jeg skulle skrevet ei liste i dag, hadde den sett slik ut:

1. Hvit tights og topp, samt sort genser og tights (danseforestilling)
2. Finne ut hvordan jeg kan få frem på en ordentlig måte hvorfor jeg mener jeg bør bruke arbeidsdagen min til for- og etterarbeid i stedet for å prøvesitte møbler.
3. Skrive ferdig tilbakemelding til elever. Er jeg sikker på at det fungerer?
4. Finne ut om vi må fjerne platene, eller om det er like greit med sparkel og maling.
5. Trenger jeg ny vinterjakke, eller har jeg noe på loftet? Jeg har sikkert noe på loftet.
6. Det er greit at ikke alt i livet går på skinner.Hallo!
7. Refleks! Vest og bånd.
8. Formulere innspill til utviklingsplan.
9. Husk å ta med bøker hjem.
10. Skrive ut disposisjon til romantikken.
11. Skriv mer!

Det bør gå frem av dette at listeskriving i mitt tilfelle er meningsløst. I høyden en slags mental selvstimulering. Knapt nok dét. Listene har kanskje en viss interesse som vitnesbyrd på et ustrukturert indre. Jeg mistenker at det finnes listeskrivere der ute som forholder seg til listene også etter at de er skrevet. Det er mildt urovekkende for hoder som mitt. Nå: punkt to på lista.