tirsdag 28. juli 2015

Feriens fem faser. Og en fugl.*

I åtte år har jeg vært lærer. Åtte somre har det samme mentale forløpet inntruffet i det som på folkemunne kalles lærerferien.

1. Fra sankthans til 1. juli: jeg imiterer ferieadferd som lange frokoster, lesing, mysing mot sol, av og til, om været tillater det, strandliv. I heimen kommer jeg til bunns i skittentøyskurven, og klesskapene er igjen steder som ser ut som de oppbevarer ulike klesplagg, ikke bare en uidentifiserbar masse tekstiler. Jeg rydder i papirer og bokhyller. Mentalt er jeg fremdeles til stede i klasserom, i faglige samtaler med elever, i samarbeidsmøter eller diskusjoner med kolleger, i lærerrollen. **

2. De tre første ukene i juli inntrer det mange vil kalle "feriemodus". Jeg tenker ikke lenger på opplegg for timer eller engasjerende faglige diskusjoner. Internettbruken avtar betraktelig, og jeg er for eksempel tilbøyelig til å hoppe over å lese Ludvigsenrapporten en gang til. Det kan du vente med til august, tenker jeg. Det er lenge til, tenker jeg. Jeg gjentar ferieadferden fra punkt 1, uavhengig om jeg er bortreist eller ikke. Jeg kan ligge lenge til sengs og lese, drikke kaffe i timevis om morgenen, klippe plenen, rive opp ugress mellom steiner i hagen, litt sånn på måfå. Jeg lager mat og er sammen med familie og venner, og det viser seg at jeg finnes- også utenfor lærerrollen.

3. Den siste uka i juli inneholder alltid mist én drøm der jeg står hjelpeløs i et klasserom. Jeg har drømt at elever har oppført seg som om jeg var usynlig. Jeg har drømt om elever som reiser seg og går ut av klasserommet med en gang jeg kommer inn (samtlige). Jeg har drømt at jeg skulle undervise, men var blitt stum. Natt til lørdag drømte jeg at jeg kom inn i et klasserom der noen av elevene var vendt mot meg, mens det satt åtte unge damer på et gruppebord helt opptatt av seg selv. Da jeg gikk rundt for å hilse på dem, forklarte de meg at de gikk i en annen klasse, men hadde fått bruke et hjørne av mitt klasserom til å jobbe i. Læreren deres skulle også være der, men hun hadde ikke dukket opp. Sånt. Den uka går det opp for meg at jeg ikke lenger er lærer. At jeg må lære meg hele profesjonen på nytt. At jeg har blitt mentalt ute av stand til å planlegge, gjennomføre og evaluere egne timer. Den uka kaller jeg sommerens helvetesuke.

At jeg sitter ved kjøkkenbordet med kaffekoppen (hele huset sover) den 28. juli og er helt blank i hodet, er dermed ikke uvanlig. At jeg hopper på stolen når noe stort og sort treffer vinduet med et brak, er heller ikke usannsynlig, den mentale tilstanden tatt i betraktning. Når jeg har sluttet og skjelve, og går bort til vinduet for å se, og det ligger en stein død trost der, reagerer jeg med sjokk og lammelse, og bruker de neste ti minuttene for å få google til å fortelle meg at det er et skikkelig dårlig tegn. For sikkerhets skyld spytter jeg tre ganger over skuldra, gjør korsets tegn og synger en liten salme (ikke en spurv til jorden,  bytter bare ut spurv med trost). Det rasjonelle hadde selvsagt vært å ta med seg en eske eller noe, ta på gummistøvler (det er vått) og hansker, og gå ut og fjerne fuglen. Det rasjonelle har forlatt meg den siste uka i juli. Selv religiøse uttrykk, som ellers ikke har en spesielt sentral plass i registeret mitt, får åpenbart sine utløp her. Det er nå hevet over enhver tvil at undertegnede ikke uten videre kan fungere i sin profesjon. Det nytter ikke å møte lærerhverdagens utfordringer med angst og salmer.

4. De siste ferieukene imiterer jeg ferieadferd igjen. Jeg treffer, besøker eller får besøk av venner. Det grilles. Kaffekopper fyller formiddagene, og når det er sol tar jeg en øl i sola. Jeg forsøker å høste minst en tidel av den bæra som dukker opp i hagen. Jeg sitter demonstrativt på hendene mine og formaner meg selv: du skal ikke jobbe nå. Du skal vente. Du skal være litt tjukk i huet noen dager til. Hvorvidt jeg er tjukk i huet eller ikke, er ikke relevant, for jeg begynner likevel å lese med interesse alt som dreier seg om skole. Når jeg våkner om morgenen, leser jeg kanskje ikke romaner, men skolesaker. Sakte dreier de nå seige tankene opp til et turtall der det er mulig å vurdere ulike måter å starte skoleåret på- i tre ulike klasser. Det virker uoverkommelig, men jeg tenker på det -riktig nok med en ikke liten dose skrekk og desillusjon. Hvorfor skal jeg kunne gjøre dette? Hva er skole godt for, i grunnen? Virker jeg i det hele tatt, eller er jeg en latterlig figur som fyker omkring i klasserom og tror at jeg legger til rette for læring, når det jeg i virkeligheten gjør er å rote alt til for elevene? Slike kjetterske tanker får enormt spillerom i feriens siste fase.


5. Den siste helga før arbeidsåret starter, er jeg fullstendig blank. Og overbevist om at de første ukene vil fortelle meg -en gang for alle- at jeg ikke har noe som helst i et klasserom å gjøre. Det eneste som får meg til å gå tilbake, er erkjennelsen av at dette antakelig er min eneste mulighet for å delta i yrkeslivet. Det er lærer jeg er -enten jeg kan det eller ikke. Med dette ønsker jeg alle lærere en fortsatt god ferie, og lykke til med den mentale helsa den neste uka!

*En kunne jo håpe at evnen til å komponere allittererende titler kunne tilbakevise frykten for degenerasjon (se punkt 3 og 4), men det er vel like sannsynlig at det er et tegn på kreativ latskap.

**Denne sommeren hadde jeg arbeid å gjøre med nettressursen til Norsk for påbygging fra sankthans til tredje juli, så denne perioden fortonte seg noe annerledes enn normalt, og punkt 1 forskjøv seg til å gjelde en konsentrert uke i begynnelsen av fellesferien.

onsdag 6. mai 2015

Tett på (-ish) og åpen (-ish) i et nært samspill (-ish). Etikk og retorikk (og litt erotikk) i skoleforvaltning.

I min midlertidige tilværelse som sykepleier for febrilt (feverish) barn, med alle inneværende elevtekster ferdig lest og vurdert, oppstår det et rom for ettertanke- eller det som i skolens styringsdokumenter ofte kalles "refleksjon over egen praksis". I det daglige foregår denne aktiviteten ofte i samtale med kolleger. Her jeg sitter omgitt av tomme kaffekopper og halvspist frukt, har den daglige samtalen utartet til en indre monolog. Først spørrende og utprøvende (man er da ikke bastant), siden frustrert. Da klokka nærmet seg 14.00 i dag, var den vokst til en fullmoden tordentale. Jeg vurderte om jeg skulle formulere den i skrift her, men som man vet, har begrepet "lojalitet" fått en undertone av "servilitet" i skolesammenheng den siste uka, noe som gjør at selv jeg- som sitter her og tordner helt for meg selv og er så tøff at det ryker ut av øra på meg- trekker meg. Nesten. Og velger å skrive om å være tett på, åpen og i et nært samspill i stedet.

Ish.

Disse  begrepene har jeg lånt fra skriftliggjøringen av et kompetansehevingsprogram initiert av KS. Det heter "Den gode skoleeier", og skal sette kommunepolitikere og kommunalt ansatte i utdanningsavdelingene i stand til å bli enda bedre skoleeiere. Da må de være åpne, tett på, i et nært samspill. Gudskjelov har Vestfold fylkeskommune allerede vært gjennom dette programmet, kunne jeg lese, så her er åpenheten allerede på vei til en skole nær meg. I et nært samspill med tett på. Ish. 

For en halv time siden stilte jeg følgende spørsmål til klassen min, som har hatt heldagsprøve i matematikk i dag, på nett: "Har dere overlevd dagen?". "Ish" -svarte én elev. Det har jeg lært fordi jeg har snakket med dem. Ordet, altså. Ordet "ish" tilsvarer det norske suffikset "isk", men det er kanskje lettest å si at det betyr "på en måte". Overlevde på en måte. Overlevde- ish. Å snakke med elever er en måte å være tett på. Ish. I samspill. Åpen for andres verden. Verden er virkelig helt annerledes for en mann på tjue enn for ei dame på førti. Sann mine ord!

Det er noe rørende med systemene som bygges opp rundt skoleforvaltning. Noe naivt. Noe anelsesløst, hadde jeg nær sagt. Nå er kanskje ikke forvaltningen stedet eller tiden for å ane seg frem til løsninger. -Eller hvorfor ikke? Det hviler noe uvitenskapelig og uforskningsmessig over alle powerpointer og programerklæringers "(sentral) forskning viser at" -ergo, benytt dette skjemaet i din virksomhet. Også. Som i Oslo. Eller som i Sogn og Fjordane. Eller som i Finland. Som ved en magisk logikk der Mor Nille plutselig ikke er Mor Nille lenger, men en sten som ovenikjøpet kan fly, skal nå skole- Norge reise seg som dominobrikker i baklengs film. Vi må bare lese noen dokumenter, høre noen foredrag, gjennomleve noen powerpointer først- med de magiske ordene "hoc est corpus filius" (hokus pokus filiokus), nå oversatt til "tett på og åpen i et nært samspill".

Dette trylleformularet er en retorisk fest. Det kan i prinsippet romme semantisk betydning i alle sjatteringer på en skala fra digitale kommunikasjonsplattformer til samleie. Vi kan antakelig utelukke sistnevnte betydning. Likevel. Hva betyr det å være tett på og åpen i et nært samspill med noen i skolesammenheng? Det er dette åpenbare tolkningsrommet som virker oversett når skoleeiere søker å gjøre skolen om fra en helt vanlig skole til en flyvende sten. Det er noe som ikke anes. Det er noe som glipper. Slikt kan skje når tilliten mellom magikeren og magikerens gjenstand (aka skoleeieren og skolen) forvitrer. Når jeg tenker meg om er ikke denne anelsens mangel spesielt rørende. Naiv, kanskje, men: i anelsens mangel har fyren med hoven sin beste angel. Det skal du ane! Sier knappestøperen til Peer Gynt der han fortvilet bakser med identitetsspørsmålet i siste akt. Ane, sier du? Pøh! "Tett på og åpen i nært samspill". -Reine ord for penga!

Ish.

Jeg skulle jo ikke skrive om dette. Jeg skulle skrive om åpenhet på ordentlig. Om den åpenheten som utsetter folk for risiko. Ikke utlagte møtereferater, endeløse delte dokumenter, tilslørende formuleringer i powerpointer. For jeg tror det er en annen åpenhet som fører til utvikling. Hos elever, lærere, skoleledere og skoleeiere. 

Denne uka har jeg lest mange elevtekster. Elevene skriver. Det er åpenhet. Det er å by på alt man er, alt man kan, alt man vil, alt man håper, alt man drømmer, alt man mestrer. -Selv om (og dette er viktig!) man ikke er helt sikker. Selv om det innebærer risiko. Selv om man bare aner konturene av den utviklinga det kan føre til. En slik åpenhet forutsetter full tillit. Å nevne åpenhet og samspill er ikke det samme som å skape det. Den åpenheten en skoleeier eller skoleleder eller lærer er ute etter, skal hun selv by på. Hvis ikke kommer steinen hennes aldri til å fly.




torsdag 30. april 2015

Totalt tomsete torsdag

Det er en slags fredag, selv om det er torsdag. For det er mai. I morgen. Første mai. Etter heseblesende samtaler med elever om skriving og vurdering  morges, avsluttet min kollega og jeg vår ukentlige fellesforelesning med følgende replikkveksling: R(til auditoriet): gå i tog i morra! Auditoriet: (spørsmlstegn og spredt latter) M: (til alle): ja! R: skal vi synge Internasjonalen? M:ja! R og M: Opp alle jordens bunde treller! -Så reiste de seg. Så sa vi god helg. Jepp.

1. Jeg finner ikke på noen tittel! Skrev en elev til med en sen kveld denne uka. Han skulle levere fordypningsoppgaven sin i norsk. Den var ferdig. Men han kunne ikke komme på noen tittel. Det var seint, og jeg hadde lest elevtekster på skjerm i tre timer. Derfor, kanskje, kom dette tomsete svaret fra undertegnede: alle fænsi artikler har bokstavrim i tittelen. Det hjalp ham ikke, for å si det mildt. Jeg foreslo en rekke tilsvarende tomsete titler. På tull. Som "Borgerskapets bastarder" og "Brontës borgerskap meets Bøygen". Eleven hadde skrevet om Jane Eyre, og hadde en lang passasje der han sammenliknet en av personene i romanen med Bøygen. Han i Peer Gynt. -Fantastisk tekst, så det var jo ikke tittelen det skulle stå på. Vel. Det ble bokstavrim.

2. Denne uka har en annen elev mottatt en epost fra en lingvistikkprofessor som skriver at han ikke ville nøle med å gi artikkelen hans en A hvis den hadde vært en eksamensbesvarelse på universitetsnivå. Tittelen hans hadde ikke bokstavrim. "Morfosyntaktiske argumentsystemer". Yes. I rest my case. -Det gjorde jeg virkelig. Vidunderlig at det finnes lingvistikkprofessorer som vil lese og skrive lange kommentarer til elever i videregående skole. Jeg skjelver av glede fremdeles.

3. For seks år siden i morgen ble minstejenta født. Første mai hos oss involverer mer pølser og kake og gavepapir enn demonstrasjonstog. Om noen uker er det første gang jeg ikke har barnehagebarn- eller baby- på seksten år. Shit. Jeg gruer meg. Det kan virke som jeg skal på noe som heter "foreldreskole". Jeg får tre hundre i puls av bare å tenke på det.


fredag 17. april 2015

Filterløs fredag: om litteratur, skole og pizzadeig. Og om å nekte.

De siste fjorten åra har jeg hatt pizza til middag hver fredag. Det er greit. En dag i uka der jeg ikke lurer på hva familien skal spise, går innom Rimi og stirrer målløst ned i fiske- eller kjøttdisken og tar et eller annet. Nei. Jeg kjøper først vin. Så kjøper jeg løk og tomater og alt annet jeg ville måtte finne på å legge på pizzaen. Brus og chips. Av og til mel, gjær og olje. Når jeg kommer hjem, rydder jeg frenetisk på kjøkkenet, før jeg går i gang med å lage pizzadeig. Nå skal ikke dette først og fremst handle om pizza. Eller rydding. Eller harmoniske familiemiddager uten overraskelser. Nei.

I ettermiddag fant jeg meg selv stående ved kjøkkenbenken. Jeg hadde forsvunnet inn i deigen. Ikke hele jeg, selvfølgelig. Så mye pizzadeig lager jeg ikke. Det får være grenser (jeg er en meter og fireogsøtti centimeter høy, og veier et sted mellom 65 og 70 kilo (antar jeg, har ikke badevekt)). Likevel. Hendene mine holdt på med deigen, og blikket mitt var festet et sted der ute på greiner med ettermiddagssol. Tankene mine løp. Det kan ha vært ti, tjue eller tredve minutter. Jeg aner ikke. Det er så mye å tenke på her i livet.

1. Jeg mer enn registrerer at politikere er ute etter å fiske velgere på skolesaker. Jeg har lest både Clemets panegyri over Osloskolen og kritikerne hennes. Jeg har lest (og hørt) at alle skolepolitikeres våte forkningsdrøms opphavsmann, Hattie, kommer til Norge for å forkynne det glade budskap (en lettfattelig liste over "ting som virker" i skolesammenheng). Jeg har lest om nasjonale prøver og kvalitet, om skoleledelser og skoleeieres drøm om å finne løsningen. Med stor L. På alle skolens plager: fullført og bestått. Eksamensresultater. Effektiv læring. Målbarhet. Målbarhet. Målbarhet. Hvor lang er en følelse? Hvor mye veier en tanke? Hva er et liv verdt i kvadratmeter. -Jeg nekter.

2. Gudene skal vite at jeg har motstått fristelsen. Det er så lett å gå på limpinnen. Det er så lett å ville motargumentere på justervesenets premisser. Svare på tall med tall. På forskningsargument med forskningsargument. På lister over "ting som virker" med nye lister over ting som virker. Jeg nekter. Det er ikke slik vi skal snakke om skole. Om forvaltningen av framtida. Det er vulgært i ordets rette mening. Det tåkelegger et mangfoldig og kupert landskap. Det skjuler frodige daler. Bekker og elver som går høye av vårsmelting. Det viser ikke hvordan åkrene grønnes, hvordan årets første humler finner fram til tidlige krokus. Juvene av mose og fukt. For det vil opp! Det vil gi oversikt! Handlekraft! Det skolepolitiske paradokset er dette: Clemets kunnskapssamfunn higer etter oversikt. Oversikten hun og hennes kumpaner i skolepolitikken er advokater for, står i direkte motstrid til den fordypningen, den evnen til å famle i mørke som den virkelige kompetansen hviler på- både hos elever og lærere.

3. Jeg var hjemme med syke barn de tre første dagene denne uka. Vi er midt i april. Jeg er norsklærer for to avgangsklasser. "Vi trenger deg nå når det nærmer seg eksamen", skrev en elev til meg etter at jeg varslet min tilbakekomst. Jeg holdt på å svare "dere trenger meg ikke, dere trenger dere selv". Jeg svarte det ikke, men jeg sa det- in so many more words- dagen etter. Elevene mine er født omtrent midt på nittitallet. De siste ti årene har de gått i en skole som har blitt gradvis mer målorientert. År for år merker jeg en økende usikkerhet hos elevene mine. -Kan de stole på sine egne vurderinger? Skal jeg ikke fortelle dem i detalj hvor "riktig" det de gjør er? Er dette helt på jordet, lærer? Nei. Det er aldri helt på jordet. Det er alltid helt innafor. Det er ofte skikkelig klartenkt, intelligent og smart. Likevel: "nå går det til helvete". Hva i all verden har tatt fra ungdommene selvinnsikten? Selvfølelsen?

4. Det nekter jeg å svare på. Jeg har noen teorier, men jeg er jo ikke skoleforsker. Jeg er praktiker. Jeg er adjunkt. Jeg har pedagogisk utdanning og to mellomfag. Så jeg vet ikke. Jeg er oppegående og leser mye og tenker mye høyt med kolleger, men jeg vet ikke. Jeg er nede i dalen. I juvet. Jeg vet ikke. Det er min forbanna plikt som lærer å ikke vite. Jeg kan mene og tenke og tro, men jeg kan ikke vite. Ikke en kjeft kan vite. Jeg skulle ønske noen ville være med på å ikke være så forbanna sikre hele tida. Hvordan kan de? Det er dikt. Og forbannet løgn.

5. Jeg har (i år igjen) feilvurdert tida. Jeg har lagt fordypningsoppgaven for vg3- klassen min til de siste ukene før sluttvurderingsperioden. Det har satt meg i ei knipe. Hvordan skal jeg dekke norsk lyrikk fra femtitallet til i dag på to økter? Dårlig planlegging? Javel. Det er det antakelig. I alle fall. I dag gikk jeg inn i det klasserommet med et hefte med dikt. På forsiden hadde jeg trykket opp Tor Ulvens dikt "Du forstår ikke diktet". Så gikk det slag i slag. Jacobsen, Vold, Lunden, Rimbereid, Hauge, Falkeid. And so on and so forth. Til slutt spilte jeg Fredrik Høyers Ferdigsnakka- singel "Gi slipp". Det får stå som en litterær anbefaling, og en oppfordring til målekåte politikere på stemmejakt: gi slipp!

Glad fredag, alle!

lørdag 11. april 2015

"Skriver om litteratur og skole"

Det var elever som gjorde meg oppmerksom på det åpenbare: "Hun har hatt egen blogg i ti år, og skriver om litteratur og skole".

I uka etter påskeferien har jeg vist boka mi til alle klasser jeg har vært lærer for. Det er tre klasser. Jeg er medforfatter på et læreverk i norsk for påbyggingskurset. Det tilsvarer norsk for vg2 og 3 studieforberedende. Vi har holdt på med boka i tre år. Det er det første læreverket jeg har vært med på å skrive. Derfor er jeg skrekkelig stolt. Jeg skryter ikke så ofte av det jeg har laget selv, bortsett fra ungene mine, har jeg sagt i klasserommet denne uka. -Men denne! Så har jeg holdt boka/ babyen opp mot elevene og sagt at denne tingen jeg har laget selv, er jeg skrekkelig stolt av.

Påbyggingskurset er ettårig. Dermed har de tre siste klassene jeg har hatt på dette kurset, vært med i prosessen. De har påvirket utforminga av verket, både gjennom sin blotte eksistens, og i kraft av å være gjenstand for norskdidaktiske forsøk i timene mine (ja, det har vært mye elevsamarbeid og mange rare oppgaver om litteratur). Noen har lest deler av de første utkastene for meg, slik at jeg skulle være sikker på at stoffet ble fremstilt i et så lettfattelig språk som jeg ønsket. Nå er den ferdig. Hurra!

I tillegg til å være lærer på påbygging, har jeg de siste snart tre åra fulgt en studieforberedende klasse. De har vært med meg i hele denne prosessen. Da noen av dem leste bak på boka denne uka, utbrøt de: har du egen blogg? Skriver du om litteratur og skole? Jepp. Ja. E. Ikke så mye. Men det står altså bak på boka, ved siden av et bilde av meg i duse gråtoner som får meg til å se ut som jeg ikke er en dag over 15:

Jo, altså. Jepp. Ja. Jeg har skrevet om dere, sa jeg. Husker dere da vi holdt på med barokken, sa jeg. Og noen av dere mente det ikke var noen reell forskjell på tights og stillongs? De så på meg. Litt spørrende i blikket. -Jo, sa jeg. Vi diskuterte forskjellen på tights og stillongs (og nei, det var ikke ledd i en litteraturdidaktisk masterplan). Det må ha vært du, sa jeg, og pekte på en ung mann som er kjent for å stille de viktige, tilsynelatende irrelevante, spørsmålene.

Så var det en av dere som kom på at dere skulle bruke dette som inspirasjon til essayet dere skulle skrive. Kan det ha vært deg, sa jeg, og pekte på en annen ung mann som svarte med et spørrende blikk og hoderisting. -Nei vel, sa jeg. Da må det ha vært deg, sa jeg til en på første rad, som nå var villig til å vedgå hva som helst for å få læreren til å slutte å snakke om stillongs. Ja! Ropte jeg. Essayet ditt skulle hete "Fra barokk til stillongs!" lo jeg. Tydelig underholdt av min egen mimring. Han trakk på skuldrene og smilte. Vel. Sa jeg. Ja, Jeg har blogg.


Det er selvsagt forskjell på å ha- og skrive- blogg. Det er enkelt, og krever ingen tid eller innsats å ha blogg. Nå har jeg heller aldri siktet mot å skrive blogg på et nivå som har stilt krav til enorm tidsbruk. Poenget mitt er: jeg skriver sjeldnere på nett nå enn tidligere. Da jeg begynte i jobben min som norsklærer for åtte år siden, måtte jeg naturlig nok bruke tid jeg tidligere hadde brukt på å skrive blogginnlegg (stort sett om litteratur og livet) på å vurdere elevtekster og forberede timer. Slik er det fremdeles (nei. En bruker ikke mindre tid på å forberede seg etter åtte år i yrket.). Da jeg begynte å skrive bok for tre år siden, måtte jeg stjele noe av etterarbeidstiden og mye av den gjenværende fritiden for å få det til. Ironisk nok: den boka som på baksiden forteller at en av forfatterne har en blogg der hun skriver om litteratur og skole, er det som har hindret meg fra å skrive så mye om litteratur og skole som jeg under andre omstendigheter ville gjort. Men, tross alt: det er stilig å ha egen blogg. Om litteratur og skole. Når en har skrevet nesten hele litteraturhistorien i ei skolebok.

Nå skal det bli andre boller. Følgelig- som en oppvarming- to mikroposter i denne posten. Èn om litteratur, én om skole.

Litteratur
Leser for tida (nei, har ikke lest den før) Fernando Pessoas Uroens bok. Jeg ble først gjort oppmerksom på den i fjor, da jeg leste om uroens bokhandel, et initiativ som i et kort tidsrom (tror det var ei uke) skulle åpne en bokhandel der kun denne boka skulle selges. Det var jo veldig stilig. "Verdens beste bok" skulle det være. Og det er virkelig en bemerkelsesverdig bok. Satt sammen av notater og lapper og bruddstykker til et bokverk om lengselens og drømmenes betydning i et prosaisk menneskeliv. I denne leseren- som ikke makter å lese så mye i boka om gangen- vekker den en nesten ubehagelig resonans. Jeg gleder meg til å aldri slutte å lese den.

Skole
For et par uker siden deltok lederne i fylkeskommunen der jeg jobber på et kurs i regi av KS. Den canadiske skoleforskeren Beverly Freedman var invitert for å holde kurs i observasjon av praksis. Vi var varslet om at en dag denne uka ville om lag 20 skoleledere i fylket vandre fra klasserom til klasserom i grupper på fem. De skulle være inne i klasserommet i omtrent fem minutter av gangen. Vi skulle late som om de ikke var til stede. Etter at seansen var over var lederne våre lutter smil. De hadde sett så mye bra. Jeg er usikker på hva dette skal tjene til i det lange løp. Stas for meg, selvsagt, å motta ros fra mange hold. Det er verdt å merke seg at det offentlige bidrar med nærmere 10 000 kroner per kursdeltaker (mange kommuner og fylkeskommuner har deltatt). Jeg er svært usikker på hvordan skolelederorganisasjonen ønsker å utnytte det de har lært til fordel for elevene våre. Man venter i spenning.

Glad lørdag fra Furumo. "Om litteratur og skole". 

onsdag 18. mars 2015

Metaperspektiv på lærergjerningen: Rukla vs Furumo

Det er nesten 20 år siden jeg første gang leste Dag Solstads roman Genanse og Verdighet. Jeg leste den i en periode i livet der jeg trodde jeg forsto det meste. I alle fall det meste av litteratur og kultur og sånt. Jeg var en sånn som visste alt. Eller i alle fall var jeg en sånn som mente at jeg visste alt,og som mente at det faktum at et litterært verk var vanskelig eller uforståelig eller utilgjengelig for meg, måtte bety at det enten var: a)verdiløst som litterært verk, og dermed ikke verdt å bruke tid på, b) så verdifullt at en måtte være enda klokere enn meg for å få noe ut av det (og det skulle salte meg godt gjøres), og at jeg dermed måtte bruke alle krefter på å late som om jeg forsto det meste. Jeg var i begynnelsen av tjueåra. Akkurat som de fireogtjue elevene som sitter i klasserommet mitt i dag og strever med å strekke tankene sine rundt verk som Peer Gynt, Vildanden, Sult, Pan - og nå: Genanse og Verdighet. 

Romanen åpner med en tilsynelatende tilfeldig dag i norsklektoren Elias Ruklas liv. Det vil si norsklektoren Elias Ruklas arbeidsliv: i klasserommet med en avgangsklasse på Fagerborg videregående skole. Vi får delta i det som foregår i norsktimen (unnskyld: dobbelttimen) en mandag morgen da himmelen truer med å servere regn ("Det skulle ikke forundre meg om det ble regn, tenkte han, og hentet sin sammenleggbare paraply (hvilken paraply er ikke sammenleggbar, kunne en kanskje tenke, men la gå)"). Rukla våkner i bakrus ("litt for mye akkevitt, akkurat passe med øl"), til en dag han "ennå ikke visste skulle bli den avgjørende dagen i hans liv".

Det er det tredje skoleåret på rad at jeg leser denne romanen med mine avgangsklasser ved Færder videregående skole. Tre klasser- opp mot nitti nye lesere- og opp mot nitti nye lesninger. Av dette har jeg lært tre ting (sikkert mer, men jeg sier som regel "tre ting" av pedagogiske og retoriske hensyn, mens jeg forsøker å samtidig holde tre fingre opp mot klassen på en relativt bydende måte, til alle har fått med seg at jeg nå skal si tre ting): 1) Furumo for 20 år siden tok feil. Hun skjønte ingenting. Det vil si, hun skjønte det hun ville skjønne, og kunne ramse opp svarene for seg selv (og eventuelt andre interesserte). Men det var svarene på feil spørsmål. 2) Ruklas lærergjerning slik den fremstilles i romanen skiller seg ikke nevneverdig fra undertegnedes (bortsett fra de kjetterske tankene om elevenes utilstrekkelighet, kviser og bollekinn). 3) Elevenes tanker om litteraturen (de Rukla omtaler som umodne) er kilder til stadig nye tanker- også for læreren.

Det er kontrasten mellom Ruklas kjærlighet til Ibsens skuespill (i dette tilfellet Vildanden) og elevenes demonstrative kjedsomhet, som resulterer i at det rakner for Rukla. Denne mandag morgenen har han kommet på sporet av noe nytt i dette stykket samtidig som han leser det med elevene. Bipersonen doktor Relling (han med "tar du livsløgnen fra et gjennomsnitts menneske, tar du lykken fra ham med det samme") er nok likevel ikke "Ibsens talerør", skjønner Rukla med seg selv. -For han "dirrer i stemmen". Han er et menneske med følelser! Han er også ei skadeskutt villand! Hallo! -Tenker Rukla, og blir med det samme selv et menneske med følelser, og ikke en hvilken som helst funksjonær i opplæringens tjeneste. -Dermed stiller han seg åpen og sårbar, og når en av elevene sukker ("innett"), er det gjort. Han forlater klasserommet uforløst (for han har bare nesten forstått sin egen -nye- lesning av doktor Relling), og når han går ut i skolegården og vil slå opp paraplyen sin ("-En regndråpe!") og den ikke vil lystre ham, går han løs på den (slår den mot drikkefontena og tramper på den), mens han roper skjellsord til noen av elevene som har samlet seg rundt ham. -Rellings dirrende øyeblikk (når han skjønner at fru Sørbye skal gifte seg med grosserer Werle) har blitt Ruklas eget dirrende øyeblikk (når han skjønner at hans tid som lektor på Fagerborg er over). Resten av romanen er hans forsøk på å analysere sitt eget liv. -Hvordan havnet han her? Hva skjedde?

Det første året jeg leste denne romanen med en klasse, innledet jeg ved å spille ut den første scenen i boka i mitt eget klasserom. Jeg øvde meg på å være Rukla, og syntes det var vanskelig. Jeg?! Skulle jeg sette meg ved kateteret og lese høyt fra Vildanden, og be elever lese høyt, og holde på med at Relling "dirret i stemmen"? Jeg? Jeg anså meg selv å være så langt fra Rukla som jeg kunne komme. Jeg hadde jo humor og pleide å ha en ledig tone i klasserommet, og mine elever kjedet seg ikke, fordi jeg alltid var så god til å få dem til å engasjere seg i spørsmål som "hva betyr egentlig ", og "hva er et gjennomsnitts menneske ?" Ofte kunne klasserommet mitt koke over av diskusjoner om slike interessante problemstillinger, tenkte jeg. -Og så skulle jeg gå inn og oppføre meg som en Rukla? Ja. Jeg gjorde det. Så avslørte jeg at jeg hadde forsøkt å være Rukla. -Var det ikke litt rart? sa jeg. Jo, litt, sa mange. Èn sa derimot- til min store overraskelse- at det hadde vært en skikkelig bra time om Vildanden. Javel. Akkurat.

De to påfølgende året har jeg latt dette stuntet være. Fordi det tar så lang tid å øve? Fordi jeg bør få elevene i arbeid så raskt som mulig? Nei. Kanskje først og fremst fordi det viste meg den gangen at den praksisen jeg trodde var avgått ved døden i norskklasserommet, fremdeles er gangbar mynt. -Selv i mine egne timer! Er jeg selv en Rukla, har jeg tenkt- en tanke jeg metodisk motarbeider hver gang jeg forbereder meg til timene: nei. Jeg nekter å være Rukla. Med sin doktor Relling og sitt dirrende øyeblikk.

Likevel sitter jeg her nå, midt i et opplegg om Genanse og Verdighet- og er forventningsfull før timene mine. Jeg gleder meg så til å diskutere romanen med elevene mine, at jeg ikke bare dirrer i stemmen. Jeg dirrer i hele meg, ved tanken på hva jeg i år har sett ved denne romanen- som jeg aldri har tenkt på før. -Det er riktig nok elevene mine som har satt meg på nye tanker, men likevel. Det er noe ruklask over å gå inn i et klasserom med avgangselever for å lese en roman som må regnes for å være en klassiker i moderne norsk litteratur. -Hva vil de si om Eva Lindes søvn? Hva vil de mene om Ruklas forhold til stedatteren? Hvordan vil de bedømme Rukla og Lindes ekteskap? Jeg er ikke bare vanlig forberedt og klar. Jeg er spent! -Med god grunn.

Mandag denne uka var viet til sammenlikningen av Halmar Ekdal/ Gregers Werle/ Elias Rukla/ Johan Corneliussen. Det var livsløgner og livsoppgaver og spørsmål om Genanse og Verdighet kan sies å være en tragedie (det er ikke en komedie selv om læreren ler av det): "Han hadde falt, og så ugjenkallelig, at han ikke en gang ønsket å reise seg (som Ødipus), Ruklas arbeidsliv hadde fungert som livsløgn, sa elevene. Og nå hadde han selv tatt livet av den, sa de. Han er selv både Hjalmar og Gregers, sa de. Og læreren ikke bare dirrer innvendig. Hun skjelver av glede. Og er usikker på om det er fint eller patetisk. Men bryr seg ikke egentlig om det. Ikke før etterpå. -Så er det Eva Linde. "Den sovende Eva". Det er tirsdag. Hvem er egentlig Eva, spør læreren. En golddigger? Javel? Offisersdatter. Praktisk anlagt. Nei, hun er som Huldra. Hun trollbinder menn med sin skjønnhet, og er de først i garnet, er de solgt! Javel, ja! Sier læreren. Ja, som den grønnkledde, sier noen. Han kommer ikke løs. -Barn har han også fått. -Et stort barn. -Og Johan Corneliussen går utenom, sier noen.

Og når alt dette skjer, og den dobbelt så gamle Furumo (dobbelt så gammel som den gangen hun mente hun måtte forstå alt) står i klasserommet og rister innvendig av lykke, er hun selv blitt Rukla. En norsklærer i den videregående skolen som er kommet på sporet av noe, og som (kanskje ulikt Rukla) innser at det er dette: å hele tiden være på sporet ("å stange mot tankens ytterste grenser") som gjør lærerlivet til et eventyr.

fredag 30. januar 2015

Filterløs fredag, benpiper og marg.

Denne uka har stått i det ubevisste sjelelivs tegn, på mange måter. Her er ei oppsummering, så langt (skal lese Pan igjen i helga, så det er ikke helt over ennå):

1. I dag bestemte jeg meg for å lage en kviss. En rasjonalitets- kviss. Ett av spørsmålene var formulert slik (så skjønner dere tegninga):

Hvis det er mørkt og du må gå gjennom skogen, tenker du at trærne er
1)Trær
2)  Trær som ser ut som mennesker

3) Mennesker som er ute etter deg

  Et annet slik:

  Når du er på skolen og blir stilt overfor en vanskelig oppgave      
   1)Ber du om hjelp hvis du trenger det, og forsøker å løse den så godt du kan
 2)      Ser du på kjøretøy på Finn
 3)    Setter du fyr på skolen

  Et tredje slik:

  Når du har bestemt deg for å ikke spise kake og noen gir deg et deilig kakestykke
1)      Sier du nei takk, jeg må tenke på linjene
2)     Later du som du nettopp spiste og mumler at du ikke tåler gluten eller laktose
3)     Farer du opp og kaster kakestykket etter den som ga deg det, mens du roper «du prøver å ta livet av meg!!!»

  Et fjerde slik:

Hvis du blir forelska i noen
1)      Legger du en plan for hvordan du kan oppnå oppmerksomheten deres, og følger planen til punkt og prikke. Når den er gjennomført, evaluerer du den, og lager en matrise for senere bruk
2)     Aner du ikke hva du skal si, og venter på at den andre skal gjøre noe
3)     Står du utenfor vinduet deres om nettene iført rokokkokostyme og synger kjærlighetssanger akkompagnert av en strykekvartett du har skaffet ved å ta opp kredittlån i banken

  Og så videre. Jeg plasserte elevene i ei trapp, Midt i. Og ba dem gå ett trinn opp dersom de svarte 1), bli stående dersom de svarte 2), gå ett trinn ned dersom de svarte 3). Vips, så visste de om de var drevet av rasjonelle eller irrasjonelle impulser i møte med livets valg. -Smart? Gøy, i alle fall. 

-  2. Jeg er så glad i Hamsuns nittitallsbøker at jeg mener at (det skal innrømmes) en hver som mener de kan gå gjennom livet uten å ha lest dem, bør konfronteres umiddelbart (gjerne frontalt), så de ikke går glipp av den trøst og lise som finnes i å lese om individer som er enda mer sosialt uintelligente og ute og kjører enn dem selv. Dette må betraktes som et handicap overfor elever som uttrykker negative følelser overfor disse bøkene. Idet en elev hevder at dette er kjedelig eller uinteressant, må jeg straks og med én gang undertrykke impulsen som sier meg at jeg skal peke på vedkommende og brøle: vask munnen din, ta deg sammen og les denne boka ti ganger. Så kan du uttale deg. I stedet mobiliserer jeg alle mine opplagrede magasiner medfølelse. Jeg sier: akkurat. Ja, vel? Og smiler. Og spør: hvorfor er det slik, tror du? Og så sier de noe og så blir det fint og god stemning. Men inni meg er jeg som en mor som elsker barnet sitt, og som må lede debatten om barnets negative sider. Utapå er jeg skikkelig proff. 
  
  3. Hvor mye latin kan du? Spurte en elev. -Svært lite, sa jeg. Noen fraser, men ellers lite. Han har bestemt seg for å lære seg latin nå, for senere vil han ikke få tid. Så viste han meg ei bok. Jeg skjønte omtrent ingenting. Dette er den og den jenta. Hun er ikke høy. Hun er ikke stor. Så mye jeg ikke kan! 

  4. Husker dere hva Georg Brandes sa, sa jeg. Han sa, sa jeg: at det at en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den.... "setter problemer opp til debatt" sa klassen. I kor. Det er lite som er så vakkert som når en klasse sier ting i kor. Nåvel. Så sa jeg: følg med nå. Blodets hvisken, sa jeg. Benpipenes bønn, sa jeg. Hele det ubevisste sjeleliv, sa jeg. Elevene så på meg. Var jeg gått fra forstanden? Ja. Men det var lenge siden. Benpiper? Sa en. Ja, sa en annen. Benpiper. Beina inni oss er hule. Ja! Ropte læreren. Det er piper. Som fløyter eller orgelpiper. Og de ber, sier Hamsun. Kjenn etter! Kan jeg ha sagt. -Kjenner dere at benpipene ber? Men. Sa én . Det er jo marg. Inni beinet. -Slutt å være så detaljorientert! ropte jeg. Blodets hvisken. Benpipenes bønn.

  5. Sjeleliv? Sa jeg. Hva er en sjel? Hallo? Det er atomer og molekyler, sa én. Hvor??! Ropte jeg. Kan du se den på røntgen? MR? Hæ? -Nei... Nei, men hva ER det, da? Det er ånden, sa en. Han sa det med sin mest poetiske stemme. Ja! sa jeg. To kolleger sto på personalrommet som ligger vis á vis klasserommet (og det er glass og innsyn for skolen heter interaksjon). De så inn på oss. Smilte og vinket. Da kom jeg ut av det (etterpå spurte de om hva som skjedde, for de mente alle så så engasjerte ut). Så kom vi vel inn i det igjen, og så ble timen brått slutt etter en ganske engasjert samtale om rasjonalitet og samfunnsstrukturer og normalitet og alt. Sjelen. 

  6. Neste uke blir det Pan. Han er kanskje ikke helt vel bevart, han Thomas Glahn, heller. Hvis en skulle ta en sånn trappe- kviss, mener jeg. Herregud. Han skyter en hund.    



lørdag 24. januar 2015

Sakprosafurumo avreagerer: erotikk i norsktimen

Når en sitter og skriver sakprosa, slik jeg gjør for tiden, hender det at noe i meg, eller ganske mye i meg, motsetter seg saklighet. Jo mer saklig jeg må være ("Paal Brekke var en av de viktigste lyriske modernistene i Norge i etterkrigstida"), jo mindre viktig synes jeg det blir å være saklig. Tross alt. Livet er for kort til. Ja. Og så videre ("Paal Brekke gikk ofte på kino, men skjønte ikke en dritt av filmene han så. Det er et under at han ikke fant seg en annen hobby"). Så. Nå er det en gang slik at jeg ikke har anledning til å stoppe å være saklig riktig ennå. Men jeg innfører med dette ei saklighetspause. Vi starter med Astrid Hjertenæs Andersen. Hun med hestene. -Aner du ikke hva jeg mener, sier du? 

Når mitt sinn er fylt av drømmer
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i renget
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell som her.
Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten full av sødme,
sitrende av fromt begjær.
Slik som hester står i regnet,
Lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.
Diktet heter "Hestene står i regnet". Snart skal jeg skrive en skikkelig saklig introduksjon til dette diktet i en tekstsamling. Om forfatteren. Men først, det jeg (åpenbart) ikke kan skrive der:
Astrid Hjertenæs Andersen (1915- 1985) var først og fremst ei hestejente. Dessuten likte hun å være ute i regnet. En gang sto hun så lenge ute i regnet at alle drømmene hennes ble vasket bort. Da skyndte hun seg hjem for å skrive et dikt om det. Dette diktet er det mange elever i videregående skole i dag som må lese. Det er litt pinlig, for mange norsklærere er opptatt av at diktet egentlig ikke handler om hester og regn, men om erotikk, og noe av det verste elever på videregående skole veit, er å høre norsklæreren si erotikk flere ganger i samme time. Og snakke om kropper som suger. Og om sødme.
Sånn. Da var dét gjort. 

tirsdag 4. november 2014

Lese, skrive, lese, skrive

Rart: vi har så langt (tror jeg, jeg er  en slags søvngjenger på randen av en høst) lest Peer Gynt og Kvitebjørn kong Valemon og soga om Gunnlaug Ormstunge. Det kan ikke stemme. Det må ha vært mer. Ja, mer enn noen sagn og folkeviser og. Jo, det er jo Voluspå og et utdrag fra sagaen om Ravnkjell Frøysgode (jeg tegna verdens fineste hest på tavla i dag). Er det alt? Jo, det var språkhistorie. Og dialekter.

En skulle tro streik to uker ut i skoleåret ikke skulle ha en sånn innvirkning tre måneder seinere, men det er akkurat som om jeg ikke synes vi har lest nok. Derfor planlegger jeg både Håvamål og Bjørnson i morra. Håvamål. Eld han tarv som inn er komen. Bjørnson: nå tenker jeg barnet er blitt deg til velsignelse.

I går, etter en mildest talt heseblesende forelesning om. Ja. Isledingesagaer og kristning og landnåm og kongerekker og skrivemåter og det hele: to klasser, to lærere. Hørte jeg en ellers svært utholdende ung mann mumle: lese, skrive, lese, skrive. -I en litt. Tja. Lei, kan vi si det? Jo, vi sier lei tone. -Ja. Sa jeg. Det er liksom norskfaget det, da. Litt unnskyldende smil. Som om ikke jeg syntes det var fabelaktig med lesing og skriving. Som om det var min skyld. Jeg fikk nå bare litt medlidenhet med vedkommende.

Så neste gang noen spør meg om jeg kan oppsummere faget mitt i noen få setninger, er det enkelt. En setning (ufullstendig): lese, skrive, lese, skrive. Så kan jeg kanskje legge til, for å virke litt klok og oppdatert: og snakke om det.

Altså. Norskfaget i Norge. Morsmålsfaget i dette landet. I 2014: lese, skrive, lese, skrive. Og snakke om det Ja, og så nasjonal identitet. But that goes without saying (se leselista i de to første avsnitta). Jeg kiler inn litt gresk tragedie for avvekslingens skyld denne og neste uke.

Lese, skrive, lese, skrive.


lørdag 25. oktober 2014

Filterløs fredag på en lørdag

Hvorfor ikke innføre filterløs fredag på lørdag? Mer har jo skjedd, og det blir mer å skrive om. Det er jo helt logisk.

1. Det finnes to typer mennesker. De som deler inn mennesker i to typer mennesker og de som ikke gjør det. Jeg gjør det ofte. Da prøver vi igjen: det finnes to typer mennesker. De som fra barnsben av klarer å spare på goder. Som lørdagsgodt. De som sitter og ruger på lørdagsgodtet i timesvis, gjerne i en avklart lotusstilling, mens vi andre er røde i fjeset av sukker og ekstase etter ti minutter. De som da de gikk på ungdomsskolen og hadde tentamen (for det hadde vi) og fikk beskjed om at de fikk ha med seg godteri i tillegg til mat, og som hadde en halv sjokolade igjen etter hele prøven. Og de som spiste alt den første halvtimen. De som spiste alt den første halvtimen, er de samme menneskene spm i førtiårsalderen, når de en sjelden gang går på jobb en lørdag for å jobbe og kjøper yoghurt og sjokolade og plommer for å ha noe å styrke seg på ut over dagen, har spist både plommer, sjokolade og yoghurt før de i det hele tatt har kommet i gang med arbeidet, mens de skriver en bloggpost om to typer mennesker.

2. Nå er jeg litt urolig, for det er lørdag morgen, og likevel hører jeg stemmer i gangene på jobben. Dette er ikke bra. Jeg barrikaderer døra og venter på hjelp.

3. Ved nærmere ettertanke: mulig det bare er kolleger.

4. Statsbudsjettet! Skolepolitikken! (Ting jeg er forbanna på)

Glad lørdag, alle!